Historien om eventyreren
Peder D. Olsen Bast
Sjømann, gullgraver, postbud med hundespann, pelsjeger, handelsmann, bestyrer, pelsekspert og investor
Sandefjord - New York - Seattle - Dawson - Nome
Peder D. Olsen Bast fra Sandefjord var en eventyrer og forretningsmann som utforsket verden fra midten av 1880-årene. Hans historie er bemerkelsesverdig godt dokumentert gjennom mange brev, dokumenter, bilder og aviser. Denne startsiden oppsummerer Peder sitt liv. I menyen øverst på siden kan man finne flere detaljer om de ulike epokene.
Innledning
Det har vært et omfattende arbeid å systematisere og forstå alle dokumentene familien har tatt vare på i over 100 år. Dokumentene og bildene i seg selv sier egentlig bare en liten del av begivenhetene. Det å sette dokumentene og bildene i kontekst til de ulike epokene av Peders liv har vært en langt større jobb enn forventet. Hans begivenhetsrike historie er likevel så spennende at interessen for å finne ut av detaljene har vært stor. Stor takk til Einar Ness og Odd Galteland som har vært svært viktige i arbeidet med å sette de ulike detaljene sammen til sentrale brikker i Peders liv og virke.
Denne nettsiden oppsummerer de viktigste hendelsene i de ulike epokene av hans historie. Noen er mer detaljert beskrevet enn andre som følge av mange private eller offentlig tilgjengelige dokumenter og aviser. Det vil fortsatt være interessant å finne mer ut av hans liv. Dersom noen sitter på informasjon som kan berike historien så setter vi stor pris på tilbakemeldinger.
En bereist hardhaus
Peder D. Olsen (født Peder Ditmansen) var en eventyrer og omreisende mann som bygde seg opp fra enkle kår i Sandefjord. Han var en hardhaus som opplevde sjømannslivet som tenåring, gikk i land i Amerika på slutten av 1800-tallet og var både fisker, jeger, gullgraver, postbud med hundespann, hvalfangst-bestyrer og pelshandler i et av verdens tøffeste naturområder nordvest på Alaska-kysten. Han ble etter hvert en kjent mann i Seattle, Nome og Sandefjord. Peder bygde opp et imponerende personlig nettverk og kjente mange mennesker rundt omkring i verden. Han har åpenbart også opparbeidet seg stor tillit blant de han jobbet med, for eksempel hos Christensen-familien i Sandefjord (hvalfangst) og Møller-familien i Drammen (pelshandel). Han reiste overraskende mye fra han var tenåring og frem til han var over 65 år. De siste 10 årene ble det imidlertid mest reiser i Norge som pelsekspert og dommer på pelsutstillinger.
Mye av hans historie er fortsatt relevant i dag. Som en ekte Sandefjording tok han stor risiko og var lykkesøkende. Peder reiste mye midt under forrige pandemi, spanskesyken, og første verdenskrig. Hans evne til å komme i kontakt med andre mennesker, uavhengig av bakgrunn, har nok vært veldig viktig for hans suksess. Han bygde seg opp økonomisk, stiftet en flott familie og hadde plassert oppsparte midler på en trygg måte (trodde han). Likevel gikk en stor andel av de oppsparte midlene tapt under den økonomiske depresjonen på 1930-tallet.
Ung sjømann emigrerer
Allerede som 15-16 åring reiste Peder til sjøs, ofte på korte oppdrag. Som 19-20 åring velger han å emigrere til Amerika. Peder ankom New York rundt 1888 / 1889 sannsynligvis med båten Thingvalla fra Christiania (oppgitt i amerikanske registre) eller med et seilskip han var mannskap på (oppgitt i sin nekrolog). Uansett, fra dette tidspunktet skal han oppholde seg mye på vestkysten i Amerika, hovedsakelig i strekningen mellom Seattle og Nome. Om han var målbevisst på sin reise til Amerika eller om han reiste på lykke og fromme er uvist. Flere av brevene tyder på at han reiste sammen med en ukjent kamerat.
Betatt av Alaskas utfordringer
Peder var nok blant de første nordmenn som bosatte seg i Alaska. I 1892 reiste han sammen med en kamerat til de værharde områdene på Amerikas nordvestkyst for å jakte og fiske. Der bodde de flere år sammen med urfolk / inuitter (i Norge ofte omtalt som indianere på den tiden).
Da gullrushet kom til Klondike i 1898 hadde han allerede levd i dette nådeløse og værutsatte området i minst 6 år som blant annet pelsjeger. I avisen Marine Diggest (Seattle) fra 25. april 1925 kan vi lese at han holdt rekorden i antall skutte bjørn (51 stk) på en måned. Han benyttet sin kunnskap til å lære andre om hvordan man skulle overleve i det værutsatt området. Han forsøkte seg også som gullgraver i Klondike og sannsynligvis Nome, men forstod at det var mer penger å tjene på andre områder. Han var nok blant de første norske pionerene i Alaska og Canada.
Det er flere dokumenter som kan tyde på at han har hjulpet andre nordmenn og polfarere med sin erfaring fra det tøffe nordområdet. Som f.eks. da Roald Amundsen satt fast i isen med "Maud" i 1920 og Peder ble brukt som ekspert på Amundsen sine sjanser til å nå frem til Nome dette året. Peder hjalp også noe av mannskapet ombord i "Maud" da det var uenigheter mellom Roy Andersen, Martin Rønne og Roald Amundsen. Som takk fikk Peder noen svært hyggelig brev fra Martin Rønne som også hadde brakt historien videre til Nansen. Peder traff også Roald Amundsen ved flere anledninger, men han hadde ikke særlig mye til overs for ham.
Bildet er fra privat samling og viser noe av mannskapet fra Maud ekspedisjonen, på besøk i Nome i 1920. Fra venstre, Olonkin, Amundsen, Hanssen og Wisting.
Utklipp fra Morgenbladet 2. november 1920.
Dawson City og Nome
I 1896 ble det funnet mye gull i Klondike i Canada, og i de påfølgende årene ble det et voldsomt rush av lykkejegere som skulle lete etter gull i området. I løpet av noen få år antas det at over 100 000 personer forsøkte å reise på den hasardiøse ferden til Klondike. De fleste tok båt fra Seattle til Skagway, gikk over det fryktede Chilkoot Passet, før de reiste nedover den lange og farlige Yukon-elven til Klondike. Man antar at kun 30.000 - 40.000 personer nådde frem. Mange snudde eller mistet livet.
De aller fleste bygde sine egne båter på denne reisen, gjerne sammen i små grupper. De levde som oftest i små telt før de etter hvert bygde små hytter. På rekordtid bygde de en by som fikk navnet Dawson city (https://no.wikipedia.org/wiki/Dawson_City). Livet i Klondike-området var beinhardt.
Gullrushet i Klondike var på topp i 1898 og 1899. Peder betalte lisens for å grave etter gull i begge disse årene. Vi vet ikke hvordan han reiste til Dawson, men det var kun de aller mest bemidlede som tok passasjerbåt opp Yukon-elven. Vi har ingen grunn til å tro at Peder var bemidlet på den tiden, men vi vet at han var veldig godt vant med de tøffe forholdene i Alaska og Canada.
Da gullrushet i Klondike gikk mot slutten i 1899 valgte veldig mange gullgravere å forflyttet seg til Nome i Alaska (https://no.wikipedia.org/wiki/Nome_(Alaska)), der en annen nordmann, Jafet Lindeberg, hadde funnet gull. Mye tyder på at Peder reiste fra Dawson City til Nome i 1899 eller 1900, og var med på å bygge opp en ny by. Dette var en gudsforlatt plass i Beringstredet som på få måneder utviklet seg fra noen få hundre innbyggere til 10.000 - 20.000. Reiseveien til de fleste fra Dawson var nedover langs Yukon-elven (https://no.wikipedia.org/wiki/Yukon_(elv)). Det er nærliggende å tro at Peder reiste på denne ruten. Vi vet at han har vært tilbake i Yukon-elven flere ganger senere.
Nome skulle bli Peders sin faste bostedsadresse i 10 år, og han reiste mye tilbake til Nome helt frem til 1925. Her fikk han også sitt amerikanske statsborgerskap. Peder livnærte seg hovedsakelig som postbud med hundespann for det amerikanske postvesenet på ruten Nome - Unalakleet i årene fra 1900 til 1910.
Det er mange historier om hans liv som postbud. Blant annet skal han ha vært ute for en uvanlig kraftig snøstorm i mer enn 40 kuldegrader. Peder gravde ned både seg selv og hundene for å holde varmen. I tre døgn lå de og ventet på bedre vær. Da han etterhvert kom frem til Nome kunne han lese sin nekrolog i lokalavisen. Stormen hadde vært så kraftig, selv i Alaska, at ingen ventet å se ham igjen i live.
I denne perioden har han ofte blitt kalt Pete Olsen, men i alle registre er han registrert som Peder D. Olsen
Et privateid foto fra Yukon-elven i 1898. I denne elven har Peder reist mye.
Bildet er fra stranden i Nome 1900. De aller fleste bodde i telt på stranden dette året.
Bilde av Peder med hundespannet han brukte mellom Unalakleet og Nome som postbud. Det er flere kopier av bilde, som blant annet fortsatt henger på gården til kameraten Anders Sæther i Øksendal.
Stifter familie
Peder flytter tilbake til Sandefjord og var registrert med adresse i Kongens gate 21 i folketellingen i 1910. Han var da også registrert som gullgraver og hjemvendt norsk-amerikaner. Peder fant sin store kjærlighet i den 16 år yngre Karen Boletta Jacobsen rundt 1911. Karen hadde, iflg folketellingen i 1910, allerede bostedsadresse i Sandefjord (Jernbaneallen 5) og jobbet som ekspeditrise. De giftet seg 5. januar 1913. Karen var opprinnelig fra Holmestrand og var ofte på besøk der, spesielt når Peder var på reise.
Peder og Karen bosatte seg i Pukkestad 23a i Sandefjord i 1913, og flyttet etterhvert til Hystadveien 4 våren 1915. De har også leid hos Inga Sand på Sunde, Østerøya, fra 1917 til 1918. Etter dette flyttet de til lensman Sogns Gård, Aasly v/Sandarveien. Familien kjøpte Bast og flyttet dit i 1922.
Peder fortsatte imidlertid å reise og var for det meste mer på farten enn hjemme frem til 1925. Peder og Karen fikk 4 barn, Harald (1913), Agnes (1914) , Arne (1917) og Per (1919). Alle barna ble født i september, noe som viser at han stort sett var hjemme til jul. Beskjed om at Karen hadde født kom gjerne via telegram. Familien betydde opplagt mye for Peder og vi finner veldig mange brev mellom Peder og Karen, og etter hvert mellom Peder og barna, spesielt Agnes.
Utklipp fra Aftenposten 4. januar 1913.
Peder mottok dette telegrammet om Haralds fødsel i Stockholm 21. oktober 1913. En kort beskjed; "En gutt, alt vel", fra Karen.
Dette telgrammet om Arnes fødsel mottok Peder i Seattle 16. september 1917. En kort beskjed; "Boy well", fra Karen
Bestyrer på Kit og Kommandøren 1
Etter tiden i Nome var han bestyrer på 2 hvalfangst-ekspedisjoner som i norsk sammenheng var litt utenom det vanlige. "Alle" reiste til sørishavet, men Christiensen-familien i Sandefjord ønsket å forsøke hvalfangst i Beringhavet og Nordishavet. Peder som hadde oppholdt seg i Alaska i mange år kjente området godt. I tillegg hadde han noe erfaring som sjømann og var en dyktig jeger og fisker, og han hadde et stort personlig nettverk og ikke minst amerikansk pass. Derfor var han den perfekte mann til å lede slike ekspedisjoner. På mange måter kan man si at han var en pioner også på dette området, selv om hvalfangsten i seg selv ikke ble noe stor suksess. Peder på sin side tjente nok gode penger på oppdragene. Han var forøvrig også aksjonær i rederiene som eide skipene. Utenom fangstsesongene gikk skipene enten i opplag i Seattle (USA), Vladivostok (Russland) eller Yokohama (Japan). Reiseruten til og fra Sandefjord var Seattle - New York med tog, og videre over Atlanterhavet med passasjerskip, eller Japan og gjennom Russland med den transsibirske jernbane.
Kit ble, sammen med to søsterskip, bygget i 1911 som eksperimentskip for A/S Kosmos (ikke det samme selskapet som Anders Jahre senere stiftet). Skipet var på 545 brt og skulle fungere som hvalbåt og kokeri. I 1912 ble Peder engasjert som bestyrer. Han fikk en god avtale og ble medeier i Kosmos. Kit drev i all hovedsak med jakt på hvalross rundt Beringhavet, Beringstredet og Nordishavet. Han engasjerte eskimoere og japanere som fangstmenn. Tanken var at Kit også skulle gå som post-skip til og fra Nome.
I perioden frem til 1915 reiste Peder frem og tilbake til USA en rekke ganger. Reiseruten var både over Atlanterhavet med en av passasjerbåtene fra Norge eller gjennom Russland med den Transibirske jernbanen. Den siste reisen med Kit gikk til Sandefjord der skipet ankom St. Hansaften 1915.
Selv om det ikke ble noe stor suksess av fangsten med Kit, hadde verken Christensen-familien eller Peder gitt opp hvalfangst i nord. I 1923 stiftet de selskapet A/S Vega, og Peder var med som aksjonær. De kjøpte et lasteskip og bygde det om på Framnes mek verksted. Skipet ble døpt Kommandøren I, sannsynligvis oppkalt etter Kommandør Chr. Christensen. Skipet var på 6 547 brt.
I 1924 var skipet i drift og Peder var bestyrer for flåten som utgjorde "Kommandøren 1" og hvalbåtene Anadyr, Bering, Diomed og Celina. Sammen skulle drive fangst i Nedre California og på kysten av Øst-Russland. De fikk en del knølhval med fangsten ble ikke så god som de hadde håpet. Peder hadde god lønn som bestyrer, men tjente nok ikke særlig penger som aksjonær. Han takket av som bestyrer etter 14 mnd.
Pelsoppkjøper
Det var nok likevel i tiden mellom hvalfangst-ekspedisjonene "Kit" og "Kommandøren 1"at han virkelig gjorde store penger. Med sin kjennskap til folket i området, hans teft for business og ikke minst hans kunnskap om skinn, gjorde ham til en svært dyktig oppkjøper av skinn for europeiske skinnhandlere. Hans største kunde og businesspartner var W. C. Møller i Drammen. Både Møller og Peder tjente svært gode penger i perioden fra 1916 til 1920.
Bildene under er fra hans ferd langs Yukon-elven i 1920. Båten "Agnes", som var kalt opp etter et av hans barn, ble bygget i Dawson City (Klondike) og solgt da de kom til Nome.
Revefarm på Bast og pelsdyrnæring i Norge
Peder og Karen kjøpte gården Bast på Østerøya i Sandefjord i 1922. Familien på 6 hadde funnet drømmestedet og drev med frukt og birøkt. På slutten av 1920 tallet startet Peder også en revefarm på Bast slik at han fikk produsert egne skinn. Revene skulle egentlig gjennom en ekspedisjon i regi av Søren Christensen og settes i land på Bouvetøya, men av værmessige årsaker fikk man ikke revene ut på øya og de ble med tilbake til Sandefjord og endte på Bast. Etter kjøpet av eiendommen tok han og resten av familien navnet Bast som sitt etternavn. Peder het da Peder D. Olsen Bast.
Sammen med Anders Sæther fra Øksendal, en gammel kjenning fra tiden i Dawson (Klondike) og Nome, ble de begge svært sentrale personer i pelsdyrnæringens oppstart i Norge. Anders satt mange år i styret og Peder ble i avisene omtalt som en av landets beste skinneksperter. Både Anders og Peder var blant Norges mest brukte dommere på pelsutstillinger landet rundt på 1930-tallet. Også på dette området var Peder en pioner.
Bast av ukjent dato, sannsynligvis før 1925.
Rever fra Bast etter at Peder og Karen begynte med revefarm på midten av 1920-tallet
Det finnes mange avisoppslag av Peder fra 1930 tallet. Han blir ofte omtalt som en av landets beste skinn-eksperter, og var ofte brukt som dommer på pelsutstillinger rundt om kring i Norge . Dette er et avisutklipp fra Arbeiderbladet 23. oktober 1930.
De harde trettiåra
1930-tallet rammet familien hardt. Peder og Karen mistet sin eldste sønn Harald i et skipsforlis med hvalbåten "Berea" i 1933 og Karen døde brått i 1936. Dette var nok svært tøffe år for Peder og de andre barna.
Utover eiendommen Bast investerte Peder og Karen i både shipping- og bank-aksjer. I tillegg satte de inn en del penger i flere banker. Det aller meste av de finansielle investeringene og innestående beløp gikk imidlertid tapt i løpet av den økonomiske depresjonen på 1930-tallet. Eiendommen Bast har likevel vært i familiens eie frem til 2018 og hatt stor betydning for flere generasjoner etter Peder. De fleste etterkommere har også Bast som mellomnavn eller etternavn.
Til tross for at Karen var 16 år yngre enn Peder døde hun brått kun 50 år gammel. Hun etterlot seg da Peder og barna Agnes, Arne og Per. Eldstesønnen Harald døde drøye to år tidligere.
Peders ettermæle
Etter alle epokene ble han en holden mann, men han var likevel mer interessert i å være en del av "folket" enn å bli en del av den "øvre klassen". Han glemte aldri hvor han kom fra og holdt kontakt med sine venner fra livet i Alaska.
Peder døde av kreft 1. desember 1941 og etterlot seg da de tre barna Agnes, Arne og Per Kåre. Et par år tidligere kunne han feire sin 70-års dag. Han blir svært sympatisk omtalt i avisene både i forbindelse med 70-årsdagen og hans bortgang. Historien hans har dessverre forsvunnet etter hans død, men heldigvis er en rekke dokumenter og bilder med på å dokumentere hans spennende liv. Det er liten tvil om at han var en svært godt likt mann.
Det er ingen etterkommere av hverken Harald, Agnes eller Arne. Per Kåre giftet seg senere med Karin og de fikk 3 barn, Kari, Harald og Hanne. Harald døde som liten og dette navnet blir nok ikke brukt i Bast-slekta igjen.
Det er ikke alltid så lett å finne ekstern informasjon om Peder. Noe av årsaken er at han har skiftet navn noen ganger og feilstaves i andre sammenhenger. Han fikk navnet Peder Ditmansen ved fødselen. Så skiftet han navn til Peder D Olsen før han ble sjømann og matros. Da familien overtok Bast endret han igjen navn til Peder Olsen Bast, eller Peder D Olsen Bast. Navnet hans forkortes også i mange sammenhenger til P. D. Olsen eller P. D. Olsen Bast.
Han omtales ofte som "Pete" eller "Pit", og dette er benyttet mye i private brev og kort, spesielt med de han ble kjent med i Amerika og i familien. "Pete" er det engelseke kallenavnet og "Pit" er den norske.
