Å tegne en krig
Av Katharina Wahl Nikolaisen
Da krigen brøt ut, var Ole Samuel Kemi fem år og bodde sammen med familien ute på Stjernøya i Altafjorden. I dag står bare huset igjen, men da det fremdeles bodde folk fast der, hadde de i tillegg et lite fjøs. Da tyskerne invaderte hadde han tre brødre og tre små søstre. Lasse, Daniel, Jon, Birgit, Inger-Kirsti og Randi. Senere skulle de bli hele elleve søsken, hvorav en av dem er min bestemor. Det vil si at Ole Samuel er min gammelonkel. Ut ifra bildet ser han ganske streng ut, men tro meg, han er Vertshusets hyggeligste mann.
- Tyskerten, som onkel kaller dem, tapte krigen fordi de ble så fort sjøsyke. De var rett og slett ikke så sjøvante som amerikanerne og engelskmennene, påstår han. Vet ikke helt om han mener det, eller om det bare er en av onkels mange spøker. Uansett, tyskerne hadde mange skip i fjorden. De største slagskipene var «Scharnhorst» og «Tirpitz». Sammen med andre småskip gikk de gjennom Stjernsund og videre inn Altafjorden. I tillegg til skip, besto styrkene deres av flere fly. Fly hadde derimot også de allierte, så ute på Korsnes og i Langfjorden, hadde tyskerne satt opp batteri hvor de skjøt etter flyene. - Men dem var ikke spesielt god til å skyte, den tyskerten, dem traff jo bare én gang, kommer det fra onkel. Tror man skal være glad for at onkel var liten under krigen, hvis ikke kunne han nok fått problemer for sine kjappe replikker.
Tyskerten, som onkel kaller dem, tapte krigen fordi de ble så fort sjøsyke. De var rett og slett ikke så sjøvante som amerikanerne og engelskmennene.
Fra Stjernøya var det lett å se hva som foregikk. Ole Samuel og resten av familien fikk derfor med seg en del av bombingen. Han og brødrene Lasse og Daniel fant krigsskue i fjorden såpass interessant, at de ofte tegnet det som foregikk. Jeg har ikke selv sett tegningene og vet ikke om de fremdeles eksisterer, men jeg skulle gjerne likt å se dem. Jeg vil se om tegningene ser ut som de kun var laget for egen underholdning, eller om man kan se at brødrene skjønte alvoret. De tegnet jo tross alt krig.
Foto: Privat eie
Familien opplevde ikke bare tyskerne på avstand, noen ganger kom de også tett på. Det var nemlig stasjonert en tropp i Halvarvika på Stjernøya. Der hadde de en lyttestasjon. Dette var et stykke fra familiens hus og ettersom familien hadde kyr, stakk tyskerne innom for å kjøpe eller bare kreve melk. Under et av disse besøkene oppdaget soldatene brødrenes tegninger. Disse studerte dem med stor interesse. Da ble min oldemor, onkels mamma, nervøs. Hun var kanskje redd de skulle tro at guttenes tegninger var en måte å dokumentere tyskernes plassering i fjorden, for å gi dem til de allierte.
Da soldatene til slutt spurte hvor guttene hadde lært å tegne slik, var oldemor rask med å svare at de har det hvert fall ikke fra henne. Onkel ler godt når han forteller dette.
Lettelsen var stor da tyskerne gikk igjen. Allerede neste dag trampet de derimot inn i huset igjen og krevde å få snakke med guttene. Da ble både oldemor og guttene redde. Stor var overraskelsen og lettelsen da soldatene kun kom for å gi dem fargestifter. De syntes nemlig at guttene var så flinke til å tegne, at de fortjente bedre tegneutstyr. Onkel Ole Samuel husker at når oldemor i ettertid fortalte denne historien, ofte forklarte soldatenes gavmildhet med at de nok selv hadde barn eller småsøsken hjemme i Tyskland.
Foto: Pelone Wahl
Neste gang tyskerne stod på tunet, var det ikke i et like hyggelig ærend.
Neste gang tyskerne stod på tunet, var det ikke i et like hyggelig ærend. Da hadde de ikke med seg fargestifter på innerlomma, men kom med fyrstikk og bensin. Hus og fjøs skulle brennes ned og all buskap måtte slaktes. Tvangsevakueringa stod for døren. Familien Kemi ble fraktet med båten «Gullberg» til Tromsø, og videre derfra med en større båt til Mosjøen. Derfra skulle de etter retten fraktes videre til Sverige, men siden oldemor fødte nok et barn, fikk de bli i Mosjøen til krigen tok slutt. Onkel Ole Samuel minnes at han i Mosjøen fikk jobb som gjetergutt på en sæter oppi fjellet.
Da de endelig kunne flytte tilbake til Stjernøya var alt brent ned. Alt som stod igjen var murene. Naboene hadde allerede reist et hus, og heldigvis fikk familien bo hos dem til deres eget hus var bygd opp igjen.
Nå går min samtale med onkel Ole Samuel om krigen mot slutten. Onkel sitter taus en stund, før han legger til at det må ha vært veldig tunge tider, spesielt for oldemor. Det var dårlige tilstander i hjemmet både før og under evakueringa. Hun opplevde nok evakueringa mye tyngre enn barna. Da de forlot Stjernøya visste nok moren at huset ikke ville stå der når de kom tilbake. Alt dette tenkte jo ikke onkel og resten av søsknene på. De var jo bare små barn, som tegnet en krig.