Vi ville jo hjem 

Av Nina Planting Mølmann og Heidi Stenvold, Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms

Myndighetene ønsket at hjemføringen skulle foregå så raskt som mulig, men ikke på bekostning av liv. Miner måtte ryddes og brakkes føres opp, som et første ledd i gjenreisningen. De tvangsevakuerte måtte søke om hjemreisetillatelse. Handverkere som skulle føre opp brakker, kaier og fjøs ble oppmuntret til å søke. Koner og barn ville få komme etter. De som hadde tilgang til private fiskeskøyter kunne medbringe brakkematerialer, og sove om bord i båten inntil brakka var satt opp. De var ikke avhengige av myndighetenes tillatelse.

Byggesett med hus, kyr og innbo ble fraktet nordover på båter fra sør. Innen 1948 var 30 prosent av de permanente boligene gjenreist, og arbeidet fortsatte i flere tiår. En gjenkjøpsbok som var et slags rasjoneringskort, hjalp folk å gjenskaffe det de hadde mistet. Det var for eksempel et kost- og støvbrett per husstand, og en tallerken per person. Fokus var rettet mot den materielle gjenreisingen. Det var ikke vanlig å snakke så mye om hvilken tragedie det var å bli fordrevet fra hus og hjem.