Av Michael Hoel Johansen
- Første gang jeg så tyskerne var i 1941, det kom mange motorsykler med sidevogn. Det kom flere og flere, alt virket endeløst. Tyskerne tok seg inn i alle husene på Kronstad, også vårt. De tok første etasjen vår, så hele familien måtte flytte opp på loftet. Harry Nygård
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir
Jeg er på tur til min oldefar Harry Nygård. Han er 81 år og bor i Alta. Jeg kommer med masse spørsmål, som jeg ønsker svar på, om tvangsevakueringa og om andre verdenskrig generelt. Det er lenge siden jeg har sett han. Jeg ringer på dørklokka og skimter oldefar som åpner og smiler. Jeg setter meg ned, ivrig etter å komme i gang, tar frem mobilen og setter den på lydopptak. Oldefar setter seg i den røde stolen sin. Jeg vet hvilken historie han skal fortelle. Det er på ingen måte noe du forteller til småbarn, det er rett og slett trist.
Det skriket jeg hørte kommer jeg aldri til å glemme. Jeg sprang gråtende opp til mine besteforeldre.
- Jeg gikk i 4. klasse og bodde på Kronstad med familien min. Skolen min var på Elvebakken, der hvor Circle K og Shell er i dag. Det var i tiden hvor de bygde flyplassen, russiske fanger bygde den med planker. Tyskerne hadde laget en fangeleir for russerne i Saga. De måtte gå den lange veien fra flyplassen når de var ferdige på jobb. Når russerne var på vei tilbake til leiren, brukte vi å gi dem mat fra matpakkene våre. Som takk fikk vi trefugler. Russerne smidde dem ut fra trær og lagde de utroligste fugler. En dag jeg gikk hjem fra skolen, var russerne ferdige på jobb, og var på tur tilbake til leiren. Jeg fulgte etter dem, fordi jeg syntes det var litt spennende. Så fikk jeg øye på en russer som ble løftet av to andre russere, og de faller litt ut av rekka. Da roper tyskerne til dem, at de må få fart på seg. En tysk soldat blir så utålmodig at han stikker bajonetten gjennom ryggen på russeren. Det skriket jeg hørte kommer jeg aldri til å glemme. Jeg sprang gråtende opp til mine besteforeldre. Jeg husker ikke helt hva som skjedde med russeren, men han døde nok. Vi bodde jo på Kronstad, og hver dag i grålysningen ble det slept lik ned fra Saga, og opp til kirkegården hvor de ble begravd.
Jeg ser at oldefar er preget når han forteller dette. Jeg setter opptaket på pause. Oldefar forteller at det gjør noe med en. Når man får se noe så umenneskelig.
Oldefar forteller at det gjør noe med en. Når man får se noe så umenneskelig.
Så kom tiden da vi måtte evakuere, rettere sagt tvangsevakuere. Da syklet jeg og broren min helt opp til Tverrelvdalen, fordi vi hadde gjemt saft på en låve. Da vi kom frem og begynte å lukte på saften, kjente vi at den var blitt sur, så vi kastet den i veggen. Det var noen som hadde lagt igjen hønene sine, vi kappet hodet av dem, og tok dem med hjem. På Kronstad var det enda noen tyskere som ventet på å dra. Vi fikk byttet hønene mot tobakk til foreldrene våre, fordi alle røkte på den tiden. Vi ble kommandert til å sette oss i en lastebil, vi og to andre familier. Det var en liten kassebil, så det var akkurat nok plass til oss alle. Vi skulle kjøre helt ned til Mo i Rana, og du kan tenke deg en så lang tur på de veiene som var da. Da vi kjørte ut av Alta, sto alt i flammer, det var veldig trist å se.
Endestasjonen vår var Toten, vi flytta ganske tidlig derfra til Lyngen i Troms. Etter ei tid der, skulle vi besøke min far og bror, som hadde returnert til Alta. Turen opp var ganske tøff, det var kraftige bølger og dårlig vær. Når vi nærmet oss Alta, traff vi på en mine som lå og duppet i vannet. Både båten og skipperen ble hardt skadd. Heldigvis for oss var min onkel også med på denne båten, og han kunne en ting eller to om båter og motorer. Så han klarte å få i gang motoren og pumpa, og vi fikk pumpa ut vannet som lekket inn. Skipperen som var skadet, hadde store glassplinter i ansiktet og blødde fælt. Onkelen min plukket ut splintene og stoppet blodet ved å lese. Da vi kom til kaia, var det så vidt at båten var hel. Etter dette har jeg ikke vært en stor tilhenger av å kjøre med båt. Men det synet som møtte oss i Alta, var tungt å se på. Noen hadde bygget kåker av plankene fra flyplassen, ellers var alt bare ruiner.
Etter å ha blitt fortalt denne historien, skjønner jeg ikke hvorfor det ikke blir fortalt mer om hvordan andre verdenskrig var her. Det er så utrolig mye som har skjedd her i nord, og som har hatt innvirkning på menneskene her. Slik jeg har forstått det, så har folk hatt det utrolig tungt. Gjennom denne fortellingen føler jeg også at jeg har blitt mer kjent med min oldefar.
