Sivil motstand

Av Fredrik Fagertun, UiT, Norges arktiske universitet

Etter at felttoget var over i juni 1940, ble det militært sett ro i landet. Tyskerne hadde kontrollen. Hvis vi ser bort fra Øst-Finnmark som ble trukket inn i krigshandlinger gjennom alliert bombing, fant det sted få kamphandlinger på norsk jord. Unntaket var en del viktige sabotasjehandlinger. Norske militære motstandsorganisasjoner ble likevel bygd opp i løpet av krigsårene, men da var hensikten mest å være klare når tyskerne kapitulerte for da å overta kontroll og styring av landet. Underveis i krigen finner vi også både norske og allierte organisasjoner som samlet inn opplysninger om den tyske militærmakten i landet, det vi kaller etterretningsarbeid.

Imidlertid, fra tidlig i krigen viste mange nordmenn sin motstand mot den tyske okkupasjonsmakten og mot det norske nazi-regimet, uten at våpenmakt var inne i bildet. Slik motstand viste folk ved å bære spesielle klesplagg eller symboler på klærne, for eksempel rød nisselue eller binders i jakkeslaget. Slike demonstrasjoner ble fort forbudt av nazi-myndighetene. I løpet av krigen ble også kong Haakon et populært motstandssymbol, og mange ungdommer bidro til motstanden med i all hemmelighet å male H7-symbolet på husvegger, noe som også var strengt forbudt.

Den viktigste kampen – holdningskampen – fant likevel sted i hjemmene. Der ble det diskutert hva man skulle mene om de nye makthaverne. Det var faktisk ikke så få familier som støttet tyskerne og NS, men de fleste hadde en klar oppfatning om at tyskerne var fienden og at Nasjonal Samling og nazistene måtte bekjempes. Men kampen måtte kjempes i det stille – tysk sikkerhetspoliti og det norske statspolitiet hadde ører og øyne over alt. Man skulle ikke å ha mer kontakt med tyskere og NS-folk en ytterst nødvendig, og motstanden måtte uttrykkes forsiktig.

Den sivile motstanden fikk også et mer synlig ansikt da tre viktige samfunnsaktører sto fram mot NS-regimet. Det var kirka, lærerne og idretten. I den norske kirka la alle biskopene og flertallet av prestene ned sine embeter i protest mot nazi-myndighetenes innblanding. I skolene nektet det store flertallet av lærere å undervise etter de nye nasjonalsosialistiske retningslinjene og fikk støtte fra foreldrene og kirka. Et resultat av disse aksjonene var at 1100 lærere ble arrestert og 600 av dem ble sendt på tvangsarbeid i Kirkenes.

Det ble også slutt på det meste av organisert idrett. De fleste idrettsforbundene sluttet seg til protesten mot NS-regimet og oppfordret til idrettsboikott. Det betydde at gode nordmenn ikke skulle delta i idrettsarrangementer sammen med tyskere eller nazister. Det var stor oppslutning om denne boikotten, men noen idrettsaktiviteter fant likevel sted uten at nazistene fikk vite om det.