Seletøyet
Av Nils Ante Andersen Triumf
Det var under høstflyttingen i 1944 at samene i Kautokeino fikk beskjed om at alle reindriftssamer skulle flytte med reinflokkene til Bassevuovdi Helligskogen i Troms. Der skulle de slakte flokken og slik sørge for mat til tyske soldater. Selv skulle reindriftssamene sendes sørover. Noen få familier flyttet slik de hadde fått beskjed om. Men de fleste hadde "misforstått" beskjeden og reiste heller til en annen plass som også het Bassevuovdi. Det var i Finland og nærmere områdene de normalt flyttet til. På den måten unnslapp de tyskerne. Reindriftssamer hadde ikke så stor nød som mange andre. Reinsdyra gav nok mat, melk og klær til alle. Reinen var også et sikkert transportmiddel både på barmark og snø. Mange fastboende samer i Kautokeino ble med reindriftsfamilier under flyttingen til Finland denne høsten. På den måten fikk de bo i lavvo og spise reinkjøtt, samtidig som de hjalp til å flytte og holde flokken samlet i en vanskelig tid. Noen hadde også tatt med fiskegarn, som de satte ut under isen. Slik fikk de også fersk innlandsfisk.
Men ikke alle dro til Finland med flokken denne høsten. Min bestemor var tolv år gammel i 1944. Familien hennes hadde en liten reinflokk og holdt seg på høstbeiteområdet hele tiden. Dette var nord for Kautokeino, og altså utenfor området der tyskerne holdt til. Grunnen til at de valgte å bli der, var blant annet fordi familien hadde en seks måneder gammel baby og flere mindreårige barn i familien.
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir
De hadde en torvgamme ved et godt fiskevann, og oldefar fant ut at det beste ville være å bli der. De gjemte seg i gamma når de hørte flydur, og de kunne bare fyre bål mens de laget mat. Alle bjellene som reinsdyra hadde, måtte tas vekk eller stappes med gress eller mose for at de ikke skulle høres. Flere fastboende samefamilier med kyr holdt også til i området. De hadde kyrne inne i tømmerhuset når det var som kaldest, og bodde selv i samme hus. På den måten klarte de seg gjennom vinteren.
Dagene gikk ofte langsomt, og man måtte finne på noe å gjøre. Faren til bestemor var flink til å lage seletøy. Han felte først et bjørketre som han sagde og spikket til riktig lengde og tykkelse. Finpussen overlot han til barna. Bestemor brukte sin egen kniv til å smi seletøyet. De lagde mange par seletøy, og flere ble tatt i bruk med en gang. Bestemor tok vare på det seletøyet hun selv hadde spikket og gjemte det under bjørkeriset i gammen. Om våren da reinsdyrflokkene igjen hadde vendt nordover mot kysten, kom nyheten om at tyskerne hadde gitt opp og det var fred igjen! Det synes godt på bestemors ansikt når hun forteller om gleden og lettelsen over at krigen var over. Hun tok vare på treet til seletøyet sitt. Da hun fjorten år senere skulle gifte seg, brukte hun det på sin egen kjørerein under brudeskyssen. Hun sydde på pyntetøy og dusker, slik det skal være på en stasrein. Seletøyet er den eneste tingen hun har fra krigens dager. Det er ikke så synlige spor etter tyskerne i dag i Kautokeino. De sporene som er synlige er de alvorlige ansiktene når de som selv har opplevd det, snakker om krig og evakuering, og den redselen som de opplevde hele tiden.
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir