Krig - Flukt - Frihet - Møter med krigsfanger i Bukta

Møte med krigsfanger i Bukta
Av Amanda Brekke

Noen ønsker ikke å snakke høyt om hva de opplevde under krigen, men for Alfred har det vært naturlig å fortelle. Han var åtte år da andre verdenskrig kom til Alta. Alfred bodde i Bukta sammen med foreldrene, tre søsken og besteforeldre. Huset deres lå ikke langt unna der besteforeldrene mine bor nå. Jeg er oppkalt etter hans bestemor som er min tippoldemor, men jeg har ikke møtt han mange ganger tidligere. Familien hans led ikke akkurat av matmangel under krigen i og med at faren hans var fisker, og farfaren hadde gårdsbruk med sauer og høns.

Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir

For Alfred og de andre ungene var det både nifst og spennende da tyskerne etablerte seg i bygda, og de var interessert i det som skjedde. I Bukta ble mesteparten av soldater, våpen, ammunisjon, utstyr, mat, hester og vogner losset, og derfor ble det naturlig nok en voldsom økning i virksomheten i havna. Alfred bodde rett ovenfor kaia, og var en ivrig tilskuer. I begynnelsen var det mest spennende, men med tiden ble det flere tyskere enn altaværinger og mye brakkebygging. I Bukta okkuperte de to store hus.

Etter hvert ble de selvfølgelig oppmerksom på de mange russiske og serbiske krigsfangene som kom til Alta. Alfred husker spesielt den brutale mishandlingen av fangene som arbeidet på kaia. Den kaia det var mest trafikk på var den som lå rett nedenfor dem, Arnekaia. De hadde altfor god utsikt til det som skjedde. Det hendte flere ganger at moren lå til sengs da de kom fra skolen, og da skjønte de at noen var slått fordervet eller drept. Flere ganger så ungene fanger som ble slått i hjel, både på vei til skolen på Elvebakken og på kaia. Med tiden ble de mer og mer avstumpet og de reagerte lite på sånne hendelser. I ettertid har han lagt merke til at dersom de kom borti noen som var skadet eller lignede, reagerte han lite i forhold til kompiser som ikke hadde opplevd det samme. Det var enormt mange krigsfanger, og det ble til og med opprettet en egen kirkegård for dem de slo i hjel.

Det var et svært trist syn og se at krigsfangene ble mer og mer utsultede, og noen døde av matmangel. Ungene i Bukta brukte å lage løyper til hoppbakker med flasker i snøen. En dag var det en av guttene som fant på at de kunne lage kanaler, og sende flasker med mat i ned til kaia hvor krigsfangene arbeidet. De fant noen store flasker og en ulltråd som de dyppet i fett eller parafin, surret den rundt flaska nedenfor tuten og tente på. Når varmen sluknet, kakket de tuten mot hoggstabben og de kunne stikke mat inni dem.

Flere ganger så ungene fanger som ble slått i hjel, på vei til skolen. Det var et svært trist syn og se at krigsfangene ble mer og mer utsultede, og noen døde av matmangel.

Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir

Da det ble mørkt lagde de kanalene ned til kaia der de viste at fangene ville gå like forbi. Det var ingen utedo, så fangene måtte under kaia for å gjøre sitt fornødne. Etter noen dager oppdaget fangene flaskene. For det meste sendte ungene fisk og potet ettersom det var det familiene i Bukta hadde best tilgang på. Om kveldene når russefangene var ferdig på arbeid, kom ungene for å hente flaskene. Der fant de også små gaver som takk for maten. Små esker laget av aluminium med inngravering og små fugler som var utskåret i tre. Dette gjorde at de fortsatte med flaskeposten.

Faren til Alfred var fisker og sammen med de andre fiskerne hadde de ei tønne liggende nede i fjæra med lever i. Den kalte de «grakstynna». Da levra lå der skilte den seg så det ble til tran. På den tiden brukte de å kjøpe oker til å lage maling av og tilsette tran i stedet for olje som kostet penger. På seinsommeren i 1943 da de skulle ned for å hente tran fra tønna, fikk de en overraskelse. Tønna var renskrapet. De stakkars krigsfangene hadde sikkert brukt skje for å få med seg alt. Det var likevel ingen som ble sinte, fordi de viste hvor grusomt fangene ble behandlet.

Tilbake