Min onkel ombord på Carl Arp
Av Silje Hansen
Over sytti år etter krigen, er det ennå noen som kan fortelle om det som hendte. Min onkel er en av dem. Han var bare seks år gammel og den yngste av ni søsken da han gikk om bord på Carl Arp, også kalt "dødskipet". Han sier at som barn forstod de ikke å være redde. De forstod ikke hva som foregikk. Men i ettertid er de preget av evakueringa på mange måter.
Han forteller om et hyggelig minne fra tiden da tyskerne okkuperte hjembygda. Barna sto på veien og ropte - Sie haben bon bon? Når tyskerne kjørte forbi. Soldatene kastet ut dropsposer fra lasteplanet. De største barna sprang først og tok dem. Onkel var nærsynt og rakk ikke å få noe. Dette skjedde gjentatte ganger, til en tysker en dag kom ut av bilen og ba onkel komme nærmere. De andre stormet til, men tyskeren laget seg vei frem til onkel, så også han fikk en dropspose.
Onkelen min og familien ble evakuert fra sitt hjem i Olderfjord i Porsanger og først fraktet til Billefjord. To store lastebåter var lagt til kai i området. Den ene het "Adolf Binder" og gikk fra Hambukt, og den andre heter "Carl Arp" og gikk fra Billefjord. På Carl Arp var det cirka 1600 – 1700 evakuerte om bord, og de lå alle nede i lasterommet. Det var ikke noe toalett og forholdene var uholdbare. Maten de fikk om bord var bedervet, noe som medførte magesyke for mange. Det brøt ut både difteri og dysenteri og onkel fikk begge deler. Etter hvert lå de badet både i urin, avføring og oppkast. Kapteinen ønsket å få satt av de syke ved neste havn, men det fikk de ikke lov til. De eneste de kunne sette på land var de døde. Tyskerne var veldig redde for smittsomme sykdommer. Ved ankomst i Narvik trosset kapteinen ordren og gikk til kai, han seilte ikke en meter til før de syke var blitt tatt på land. Da tok overlegen i Narvik ansvar og 300 ble båret inn på sykehuset, blant dem var onkel. Hirden, nazistisk ungdom og Røde Kors hjalp til. Etter en uke skulle familien reise, de ville ha med onkel, men da hadde overlegen sagt, - Om dere tar han med vil han dø, blir han her har han en sjanse.
DS Carl Arp som er under flyangrep 15-07-1944 ved Mandal. Carl Arp er det nærmeste skipet.
Foto: Eies av Erling Skjold.
Han var bare seks år gammel og den yngste av ni søsken da han gikk om bord på Carl Arp, også kalt «dødsskipet».
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir
Familien ble sendt til forskjellige plasser i Nordland og Trøndelag. Da de kom fram til Urdal, var bare fem av barna med. En av søstrene lå på sykehuset i Drammen med ørebetennelse, mens en bror lå på Holmestrand sykehus smittet av tuberkulose. Etter at min onkel ble skrevet ut fra sykehuset, reiste han alene med buss og tog sydover til Urdal. Han hadde en merkelapp rundt halsen, der det sto hvor familien bodde. De ble samlet igjen som en familie i februar 1945. Etter kort tid døde den yngste boren av lungebetennelse. Han ligger begravet på kirkegården i Urdal.
I nabohuset bodde det unger som de raskt hadde blitt venner med. De sprang til hverandre gjennom et hull i gjerdet. Den 7. mai 1945 tok naboene ned flaggstanga, forundret så de at det norske flagget ble heist. De voksne sprang ut og over til naboene, de hadde hørt på radioen at tyskerne hadde kapitulert.
Et halvt år etter reiste de fra Urdal. Da var de både friske, mette og trygge på seg selv. På den første togstasjonen kom kvinner med melk til barna. På den andre stasjonen kom det inn en ny gjeng med kjøttsuppe og annen form for mat. Dette var organisert av Røde Kors, Norsk folkehjelp og Bondekvinnelaget. I ettertid snakket ikke de voksne om evakueringen, sier onkel. Men de snakket om oppholdet i Urdal. For ni år siden traff onkel en av kvinnene som hadde laget kjøttsuppe til han, han sa at det var en sterk opplevelse.