Oslo var en «leiestorby»
Mange desperate familier stod på Oslo leiegårdskontors lister etter krigen, faktisk så mange som 14 000 familier. Man måtte ha hatt adresse i Oslo minst to år på den her tiden for å kunne få kjøpt seg bolig i Oslo, fortalte mine foreldre Rolf og Antona Johansen. Boligmarkedet var sprengt. All boligbygging hadde stoppet opp under krigen. Oslo var stort sett en leiestorby. Rolf møtte opp på Oslo kommunens boligkontor og "stemplet" i flere år for å "rykke" framover i boligkøen. Målet til Antona og Rolf var å kjøpe egen leilighet i Oslo. Folk flest bodde ikke i egen bolig på denne tiden. Når boliger skulle fordeles, kom barnefamilier og par i første rekke. Enslige kunne se langt etter egen bolig.

Ute på Bygdøy var det stille og fredelig, ikke ulikt Hakadal, og i forhold til storbyen et litt mer landlig miljø. Antonas far Mathis Mathisen, onkelen Ole Mathisen og brødrene John Mathisen, Mathias Mathisen og deres fetter Kåre Mathisen, dro fra Hakadal til hjemplassen i Kvalsund kommune og var med på gjenreisinga i 1946. De andre søsknene til Antona bodde litt rundt på adresser i Oslo. Rolfs familie ble tvangsevakuert fra Kvalsund til Hvitsten i Vestby kommune. Der bodde de i noen år før de flyttet til Bygdøy med det samme håpet om å få egen bolig i Oslo.

Over alt hvor det var igjen tyskerbrakker etter krigen, var det vanlig at de ble brukt enten av militæret eller til evakuerte familier fra Finnmark og Nord-Troms som bodde i Oslo. Noen ble også sendt nordover til Finnmark og Nord-Troms for å bli brukt i gjenreisinga. Vi hadde flere slektninger som bodde i tyskerbrakker på Sogn, på det området hvor blant annet Idrettshøyskolen senere ble bygget.

Familien min flyttet fra Hakadal i februar i 1952. Der hadde de bodd i "Sagbrakka" under Aas gård i 8 år. De kom dit som tvangsevakuerte og hadde kanskje ikke tenkt at de skulle bli der så mange år. Valget ble tyskerbrakkene utenfor Folkemuseet på Bygdøy i Oslo. Jeg vet ikke om det var riktig ordvalg å si at de "valgte", det var ikke mye å velge i, men det virket som et godt valg. Den fasjonable adressen ble Dronninghavnveien 1. Min søster Serine Johansen var 11 år og min bror Reidar Johansen var 8 år. Serine ble igjen i Hakadal noen måneder for å gå ferdig fjerde klasse på Hagen skole. Hun bodde hos gode naboer. Det var ikke noe stort flyttelass min familie dro med da de flyttet fra "Sagbrakka" ̶ de flyttet omtrent fra like liten plass som de flyttet til.

Epleslang og lek
Serine forteller de var mye på epleslang. Ikke for å ødelegge eplehøsten, men for å kose seg med de store, de enormt store og gode, eplene som hang på trærne i de store hagene til konsulene nedover gata. Hun og Bjørg pleide å gi eple til sjåførene på Bygdøybussen. De stoppet bussen og leverte sjåføren et eple. De ble glade for det og det ble en daglig hendelse. Konsulen visste det sikkert, men sa aldri noe. En gang slapp det ut av ham i samtale med noen annen voksen i brakka: - Den store dumme ungen og den lille dumme ungen. Det var nok Bjørg og Serine han mente. Fetter Kjell Vinjor vokste også opp i brakka. Han er født i 1947 i Oslo. Han forteller om epleslang og lek inne på Folkemuseumsområdet.

Vi drev mange ganger og lekte inne på Folkemuseets område. Det var ikke lov, så vi lagde hull i gjerdet. En gang hadde noen sett at vi gikk inn. De var fra betjeningen og de kledde seg ut.
Da vi kom, hoppa de fram fra de gamle husene. Jeg skal si vi fikk fart på oss og lekte aldri der ulovlig noe mere. Ellers var vi på epleslang rundt forbi. Jeg tror at jeg lekte med mine fettere, husker ikke navnet på alle, men at vi lekte sammen husker jeg godt. Det var mye moro med disse gutta. Jeg hadde en god kamerat som bodde borte i det store gartneriet på andre siden.

På mimretur til Norsk Folkemuseum - vår lekeplass i oppveksten
Fjerde september 2020 var vi invitert til Folkemuseet, mine søsken Reidar og Tone og jeg. Mens de sto ute og ventet på meg, så Reidar de moderne sparksyklene på den andre siden av gata. Han kommenterte de og husket at han hadde hatt en sparksykkel med metallramme og treplatting å stå på den gangen vi bodde på Bygdøy. Den kjørte han med opp og ned gata og inne på Folkemuseet. Det var før han fikk sykkel. Han fikk god balanse og da gikk det raskere å lære å sykle senere. Han husket også bussholdeplassen og at han tok bussen herfra til Frogner alene og videre til Ragna Ringdals Dagsenter hver dag. Så gikk vi inn. Vi satte oss på en benk der hvor det en gang hadde stått en vassedam med fontene i midten. Han husket han var mye der, lekte med en båt og koste seg. Friluftsteateret husket han også, der var det leikaring-opptreden. Det var ikke butikk der den gangen, men en kiosk på hjørnet av Dronninghavnveien. Der kjøpte han 10-øres bruspulver. Inne på området var det kafé borte ved Festplassen. Der pleide det være tilstelning 17. mai. Da vi kom til Trøndelagstunet sto det en traktor der – en Gråtass. Her står det en Fergusson, sa Reidar. Da vi var på Hillestad på feriekolonien, hadde bonden en slik som vi brukte til arbeidet.

Brakka på Bygdøy, ble det "Sagbrakka" i Hakadal hadde vært: Et samlingspunkt. Selv om det var smått, var det alltid plass til én til. Kom det slekt eller naboer fra Finnmark, ble maten delt på alle og en flatseng ble oppredd på gulvet. I Hakadal fikk de aldri innlagt vann og elektrisitet. På Bygdøy fikk de det, selv om de ellers bodde mer kummerlig. Det å få kjøpt leilighet på Veitvet, løftet livet opp på et nytt plan. Det var rett og slett storartet. Men, det hadde tatt 12 år fra de ufrivillig forlot Storbukt og det store huset der. Min fars familie flyttet aldri tilbake til Storbukt. Deler av min mors familie dro, men mesteparten ble sørpå. Alle slektningene på både min mors og fars side fikk bedret levestandarden betraktelig gjennom 50-tallet. De glemte aldri hvor de kom fra. Lengselen etter Storbukt og Finnmark var der uansett hvor de slo seg ned. Erling, min fars fetter, sa til broren Trygve: - Du er akkurat som lusa du, uansett hvilken vei vi snur deg, går du mot nord.

Marit Johansen i gjenreisningshuset fra 1951 på Norsk Folkemuseum.
Foto: Birte Sandvik, Norsk Folkemuseum