Krigsfanger og fanger 

Av  Marianne  Neerland Soleim, UiT, Norges arktiske  universitet

Rundt 120 000 utenlandske krigsfanger ble sendt som slavearbeidskraft til Norge i årene 1941–1945. Dette omfattet blant annet sovjetiske og polske krigsfanger, samt jugoslaviske fanger. Behovet for å bruke sovjetiske krigsfanger i Norge var knyttet til Hitlers oppfatning av Norge som et skjebneområde. Rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger ble sendt til Norge og størsteparten av disse ble sendt til Nord-Norge. 

De fleste av fangene var soldater fra den Røde armé, men omkring 7000 var sivile sovjetiske borgere. Blant de sivile befant det seg om lag 1400 sovjetiske kvinner og 400 barn i alderen 0 til 15 år. 14 000 av de sovjetiske krigsfangene mistet livet her i landet. Dødsprosenten var lav i enkelte områder, men særlig i Nord-Norge var det mange som døde på grunn av utilstrekkelig forpleining og behandling. Det ble gjort lite fra tysk side for å forbedre den medisinske hjelpen til krigsfangene. 

Krigsfangenes innsats fikk stor betydning for utbyggingen av norsk infrastruktur som veier og jernbane, som på lang sikt medvirket til moderniseringen i Norge. Den tyske okkupasjonsmakten sendte om lag 4100 jugoslaviske til landet i årene 1942–1945. Disse fangene ble behandlet som politiske fanger og ble derfor utsatt for svært brutal behandling. Omtrent 2400 jugoslaviske fanger ble drept eller døde av sykdom, sult og mishandling fra 1942 og frem til frigjøringen i Norge. 

Om lag 1700 polske krigsfanger og tidligere soldater fra det tyske felttoget i Polen høsten 1939 og ble sendt hit til landet som tysk arbeidskraft. De polske krigsfangene ble skilt fra de andre nasjonaliteter og delt inn i egne bygge- og arbeidsbataljoner. I motsetning til de sovjetiske og polske krigsfangene, ble de jugoslaviske til å begynne med ikke anerkjent som krigsfanger av tyskerne. 

Fornedrelse, umenneskelig slit, sult og død skulle prege tilværelsen til krigsfangene som ble tvangssendt til Nord-Norge som arbeidskraft. Men fangetilværelsen inneholdt også lyspunkter i form av samhold blant fangene og kontakt med nordmenn, som etter beste evne prøvde å hjelpe krigsfangene på ulike måter. Kontakt med krigsfanger var forbudt for nordmenn og kunne medføre streng straff. For å hindre at nordmenn hjalp de sovjetiske krigsfangene, satte også norske politimyndigheter inn kunngjøringer i avisene om forbud mot å omgås krigsfanger. Overtredelser ville bli hardt straffet.