Krigen startet da folk ville ha frihet
Av Saya Nilsen og Andreas Ottem

Nour bodde i den nordlige delen av Syria, ved grensen til Tyrkia. Det var et fint og rolig område før krigen startet. Hun bodde sammen med mannen sin som var lektor ved et universitet, og deres tre døtre. Etter å ha flyktet fra hjemlandet bor de nå alle sammen i Norge. Minnene fra krigen er mange og vonde. Vi var stadig under bombeangrep, og tre bomber traff boligblokken vår der vi bodde. Vi opplevde at både naboer og slektninger ble drept. 

Hun forteller om et av de skremmende minnene: - Vi hørte en høy, susende lyd over hodene våre. Bakken ristet, og den varme røyken kom mot oss. Vi ventet i noen sekunder før vi reiste oss og sprang opp trappene til tredje etasje, hvor svigerbroren min og hans datter oppholdt seg. Da vi nådde dit var det masse støv i luften og vi så bare silhuetten av en mann. Først da det roet seg så vi svigerbroren min stå kritthvit av støv med et barn i armene. De hadde begge overlevd, bare fått mindre skader. Da lydene begynte å stilne, hørte vi at soldatene begynte å skyte utenfor huset vårt. Vi ventet til skytingen var over, pakket noen få saker og dro til moren min som bodde i et litt roligere strøk.

- Krigen startet da folk ville ha frihet og som en reaksjon på at presidenten i landet fengslet barn og voksne uten grunn. Dette spredte seg over hele Syria. Noe av det vanskeligste med å leve med krig var å ikke kunne bevege seg fritt i gatene. Når vi skulle dra å handle kunne vi bare ta én vei til markedet fordi alle andre veier var stengt. Turen som vanligvis tok tjue minutter tok nå flere timer, og køene var uendelig lange. Det var ofte snikskyttere som skjøt da vi sto i matkøen, vi opplevde å se mange dø foran oss. Det var ingenting vi kunne gjøre, vi trengte jo mat og drikke.

Ettersom tiden gikk fant familien måter å forbedre sikkerheten og begynte å se regelmessighet i når rakettene og bombene ble sluppet. De satte murblokker foran vinduene i første etasje for ikke å bli skutt av snikskyttere. Hver gang de hørte bomber gikk de inn i den stua som lå i midten av huset, der var det tryggest. Etter hver bølge med bomber ringte de hverandre for å høre at alle hadde det bra og de fortsatt var i live. Etterhvert ble forholdene likevel for farlige, og de valgte at Alaadeen skulle flykte. Reisen ville være for farlig med deres to små barn, den ble utfordrende også for Alaadeen. Men han og nevøen han reiste sammen med klarte seg og kom til Norge.

Etter et år fikk han opphold i Norge og Nour og barna fikk familiegjenforening. Deres tur gikk først fra Aleppo til Damaskus med buss.- Vi satt på bussen i seksten timer. Da det ble mørkt, var lydene av skudd veldig nært oss, vi kjørte uten lys for at ingen skulle se bussen. Videre gikk reisen til Beirut med bil, så fra Beirut til Istanbul med fly, og fra Istanbul til Oslo med fly. - Det var en spesiell ting jeg tok med meg, det helt nye bønneteppet jeg hadde kjøpt. Det bruker jeg flere ganger daglig. Noe som har hjulpet meg gjennom alle disse årene er troen. Jeg føler at gud var snill som lot alle de som sto meg nær leve.

I dag lever familien godt. Nour og mannen har begynt å studere, og ungene går på norske skoler. Livet er fint i Norge, selv om de fortsatt blir skremte av høye lyder. De holder kontakten med søsknene og moren som nå bor i Tyrkia.