Ida gruppen - det kunne bety døden å bli avslørt
Av Birte Mjøen
Hele den sjømilitære verdenssituasjonen vil bli forandret dersom Tirpitz blir satt ut av spill. Det skrev den engelske statsministeren Winston Churchill allerede på slutten av 1942. Da visste verken han eller andre at et titalls menn fra Alta skulle spille viktige roller i dramaet om å "temme" de tyske sjøkjempene Scharnhorst og Tirpitz.
I Finnmark var motstandsviljen mot den tyske okkupasjonsmakten stor gjennom hele krigen. I krigens første fase ble dette dokumentert gjennom innsatsen til Alta Bataljon, som var sterkt medvirkende til at tyskerne ble tvunget til å trekke seg ut av Narvik våren 1940. Etter kapitulasjonen ble Finnmark i starten relativt lite berørt av oppbygningen av den tyske krigsmaskinen. I 1942 kastet imidlertid den tyske overkommandoen sine øyne på fjordene rundt Alta. De passet som hånd i hanske som base for slagskipsflåten til tyskerne – i første omgang Scharnhorst, Tirpitz og Lutzow.
Tilstedeværelsen av Tirpitz og de andre slagskipene skapte et informasjonsbehov for de allierte. I hovedsak var det tre stasjoner som skulle sende fra Alta. Den mest kjente og omtalte er IDA. Stasjonen kom i drift den 11. november 1943 og var sist gang på lufta til London den 16. mai 1944. Torstein Raaby, opprinnelig fra Senja, ble den 1. september 1943 satt i land på Senja med utstyr, våpen og flere radiosendere. Han ble flyttet til Alta, og da benyttet Raaby seg av sitt tidligere vennskap med Karl "Kalle" Rasmussen. Han var gift med en slektning av meg og bodde i Tverrelvdalen. Sammen fikk Torstein og Kalle IDA-senderen i drift. Rasmussen skulle senere bli den reelle lederen av IDA-operasjonen. Foruten Rasmussen og Raaby hadde følgende personer sentrale oppgaver knyttet til IDAs virksomhet:
Alle involverte gikk til oppgaven med visshet om at det kunne bety døden dersom de ble avslørt.
Harry Pettersen: Den gang en ung gutt i tjueårene med hjemplass et steinkast fra oppankringsplassen til Tirpitz. Hovedoppgaven var å skaffe informasjon gjennom egne observasjoner og ved å lirke opplysninger fra mannskapet om bord på skipet.
Halvor Opgård: Kalle Rasmussens svigerbror. Opgård og Pettersen måtte også ut i terrenget på lengre turer for å observere tyske stillinger og Tirpitz sin posisjon.
Jonas Kummeneje: Lensmannsbetjent fra Langfjord og IDA-observatør. Hans hovedoppgave var å holde øye med Scharnhorst som lå oppankret i Langfjorden, til den gikk ut på sitt siste tokt.
Elias Østvik: Ansatt på vegkontoret og medhjelper for IDA.
Senderen ASLAUG var i drift en kort periode høsten 1944 etter at IDA hadde måttet pakke sammen. Første sending fra ASLAUG i Alta gikk på lufta 13. september 1944 og siste sending 22. oktober samme år. Operatørene av ASLAUG var:
Anton Arild: En unggutt fra Årøya i Altafjorden. Ble torpedert om bord på slagskipet Norge i Narvik 9. april 1940. Skulle senere betjene tre radiosendere på ulike steder i Norge under krigen.
Knut Moe: En person vi vet svært lite om. I kildematerialet dukker det opp opplysninger om at Moe hadde sin hovedbase i Tromsø (se boka Militær motstand i Nord 1940-1945), men opererte i Alta hvor han hadde slekt.
Alle de involverte gikk til oppgaven med visshet om at det kunne bety døden dersom de ble avslørt, og at arrestasjon og død i verste fall også kunne ramme familiemedlemmer. Den engelske historikeren Donald Mclachlan, som selv tjenestegjorde i Naval Intelligence under krigen, hevder at den norske delen av etterretningstjenesten var framstående. I sin bok Room 30 skriver han: - En av de meste framragende suksesser i Naval Intelligence i siste krig var rapporteringen om Tirpitz og andre store skip fra Altafjorden, Trondheim og andre havner i Norge.
Foto myheritage.com Odd Steinar Rasmussen
Han ofret livet for å sikre at han ikke skulle røpe sine kamerater, under umenneskelig tortur.
Det er påfallende hvor lite kjent innsatsen til de jeg har omtalt er. Et forhold som har bidratt til å gi personene bak IDA sin rettmessige anerkjennelse, både lokalt og sentralt, er at en av aktørene måtte bøte med livet. Da LYRA-stasjonen, som ble opprettet noe før IDA, "sprakk" våren 1944, flyktet Kalle Rasmussen. I Skibotnområdet ble han tatt og ført til Tromsø. Der kastet han seg ut fra femte etasje i det beryktede gestapo hovedkvarteret, bankbygningen, og på hodet i gata under. Han ofret livet for å sikre at han ikke skulle røpe kameratene sine, under umenneskelig tortur. Også Harry Pettersen ble tatt og etter en tid ført til Møllergata 19. Der satt han til krigens slutt, med trusselen om å bli skutt hengende over seg. Det er underlig at Anton Arild har fått en så beskjeden plass i lokalhistorien så langt. Han viste, etter det jeg kan se av kildematerialet, en enorm vilje til å gjøre noe i kampen mot tyskerne.
I dag, over 70 år etter krigen tok slutt, er det vanskelig å forstå innsatsen til de involverte. Men det er liten tvil om at vi kan være stole av mennene og det de gjorde for at Tirpitz og Scharnhorst skulle settes ut av spill.