Holocaust i nord

Av Fredrik Fagertun , UiT, Norges arktiske universitet

De store jødeforfølgelsene i Europa som den tyske nazistiske staten sto bak, startet allerede i 1930-årene, og førte i løpet av krigsårene til at seks millioner jøder ble drept. I Nord-Norge ble også den lille jødiske befolkningen utsatt for tyskernes og den norske nazi-statens forfølgelse. Jødene i Nord-Norge bodde i hele landsdelen, de fleste i Tromsø, Narvik og Harstad. Også i Berlevåg, Honningsvåg, Hammerfest, Alta, Vesterålen, Svolvær, Bodø, Mosjøen og Brønnøysund bodde det jøder. Det var familier med barn, men også flere enslige menn. Mange av dem drev forretninger av ulike slag. I Norge var den jødiske folkegruppa liten, om lag 2100 og i Nord-Norge utgjorde jøder og de jødiske familiene bare 77 personer. Av disse var 54 det tyskerne kalte «fulljøder» mens 23 var ektefeller og barn av ikke jødisk herkomst.

Det var de 54 såkalte fulljødene som tyskerne ville deportere til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Øst-Europa. Alle disse 54 ble arrestert av norsk politi og overlatt til tyskerne for transport ut av landet. Av disse døde 35 i tyske konsentrasjonsleirer, de fleste i gasskammer, noen av mishandling eller sykdom. Av alle de de 2100 jødene i Norge døde 738. Det var om lag 1/3 av alle jødene i landet.

Av jødene i Nord-Norge døde 2/3, altså en betydelig større andel døde enn i landet forøvrig. De som overlevde greide på ulike måter å flykte fra landet, gjerne til Sverige, eller de ble ikke deportert på grunn av sykdom. Noen hadde rett og slett flaks og unngikk deportasjon. Tyskernes og nazistenes mål var å utslette den jødiske folkegruppa i nord, men de lyktes ikke helt med det. Det var noen jøder som etter krigen vendte tilbake til Nord-Norge. De bygde opp igjen det de hadde startet i årene før krigen, og i både Harstad, Narvik og Tromsø etablerte de klesforretninger som var i drift med jødiske eiere i flere tiår etter krigen.