Sult, sykdom og håpløshet er Devis sine minner fra denne tida: - Ved Kankai elven og templet ble den første flyktningeleiren satt opp. Vi var den trettende av seksten familier som kom dit. Det var mange folk i en liten leir og siden alt var uorganisert, ble det raskt kaos og katastrofe. Sterk vind på elvestranda og tungt regn gav oss store problemer. Vi sto i kø sammen med de lokale og besøkende for å få drikkevann, og brukte rekved og ulovlig felte trær til å lage enkle hus. I tette boforhold, uten mat og sanitærmuligheter døde mange av sykdom, mens andre fikk varig svak helse. Vi måtte be om mat hos de lokale i området. Jeg ble med noen voksne for å tigge mat og vann, men de delte ikke med flyktningene. De fryktet nok at vi skulle bli der.
Forholdene for flyktningene ble mer kjent, og frivillige og hjelpeorganisasjoner dukket opp. Blant annet kom IRSA, Immigration and Refugee Services of America. Devi og lillesøstera hennes møtte i 1992 sin venn for livet, Hiram. Brannskadene deres var fortsatt store og plagsomme. Hiram hjalp dem å behandle skadene. – Vi ble friske, så langt det var mulig, sier Devi. Det var fantastisk! Senest denne høsten har Hiram vært på besøk hos Devi og familien.
Endelig våknet FN og når organisasjonen i 1993 gjennom UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) ble koplet inn, kom forbedringer. Gjennom samarbeid mellom FN og nepalske myndigheter tok Nepal imot 108000 bhutanske flyktninger og opprettet sju leire på flatlandet i sørøst. Devi og familiens leir het Beldangi 1. - Organisering og informasjon, registrering og - ikke minst - helsearbeid og skole ga glede og håp. Det gav lys i tunnelen, forteller Devi. Til bolig fikk de bambus, presenning og spiker, men det var for sent for mange. Også Devis far døde av sykdom, i likhet med flere av de som kom ut fra fangenskap.
Hvordan var så hverdagen i leiren? - Av mat fikk vi grønnsaker, ris, salt og karri, og til matlaginga kerosin-ovn med brennstoff. For drikkevann var det tappesteder rundt i leiren. Av klær fikk vi et sett per år, og klesvasken tok vi i elva. Det var ikke lov å ha dyr. Penger fikk vi ikke, så vi så alltid etter muligheter til inntjening for å spe på blant annet mat- og klesbudsjettet. Barn knuste stein for salg, og mange jobba for lokalbefolkninga. Det var ulovlig, men jeg var blant annet med på skogsarbeid og ble sterk. Skolen var finansiert av Caritas Nepal og var frivillig, men de fleste tok imot tilbudet. Kanskje lå det en tanke under om oppdrift? Jeg var skoleflink og fra åttende trinn var jeg leksehjelper og avanserte litt etter litt til lærer. Mamma støttet meg i dette. Barn lekte, blant annet lagde vi fotball av plast eller isopor og fant på leker og spill. Helsestasjonene i leiren var drevet av Save the Children fund.
- Som flyktning i leir følte man seg ufri. Handlingsrommet var ikke naturlig. Det sosiale livet var greit; man hadde kanskje noen kjente fra hjemlandet, hadde blitt kjent med noen under flukten eller fikk venner i leiren blant naboer og likesinnede. I leiren var vi stort sett trygge, alle hadde omtrent samme problemer og samme tap og sorg.
Årene gikk. Da FN neste gang tok affære for denne kontingenten glemte flyktninger, var Devi blitt 24 år. FNs høykommissær for flyktninger ville bosette de vel 100 000 bhutanske kvoteflyktningene fra leirene i Nepal rundt i verden og satte opp kvoter for landene. USA skulle for eksempel ta 60 000, men tok flere. En god del av flyktningene takket nei. Deres eneste ønske var å returnere til hjemlandet Bhutan. Etter hvert som de hørte om erfaringene til de som var dratt, takket noen ja, men ennå er det over 6000 bhutanske flyktninger i Nepal.
Hva så med familien Chamlagai? Deres største ønske var å komme hjem til Bhutan, fra sin diasporastilværelse. Et ønske de visste var svært usannsynlig å få oppfylt. Deres nest viktigste mål var å ikke lenger være flyktning, men etter alle år med flukt og ufrihet, få lov å komme til et land og få statsborgerskap der. FN avgjorde å sende dem til Norge og Alta, en avgjørelse de snart ble de glade for. De var den andre Bhutanfamilien som kom hit. Norge tok imot ca. 600 flyktninger fra Bhutan, hvorav 68 kom til oss i Alta, i nord. I løpet av kort tid etablerte de en bhutansk forening, der møttes de til fester og merkedager og inviterte gjerne sine norske venner.
Devi og familien er takknemlige for å komme til Norge, selv om kultur- og værsjokket var stort: - En god start med bolig, bostøtte, livsopphold, introduksjonskurs med samfunnskunnskap og norskopplæring var viktig. Fra Flyktningetjenesten i Alta fikk vi alltid hjelp og råd. Så kom skolegang, utdannelsesmuligheter og statsborgerskap, alt helt uvurderlig! For første gang i livet å kunne stemme ved valg var ubeskrivelig stort. USA var et ønsket land for mange å komme til, men vi hørte fra landsmenn som kom dit, at de ikke ble så godt ivaretatt som oss. Det er grunnen til at vi er der vi er i dag, med jobb, familie og et trygt liv. Ikke minst tenker vi på det i den urolige tida som er nå. Det er frihet at vi føler oss som fullverdige landsmenn og betaler vår skatt med glede. Utdanning og jobb i et trygt og godt land som Norge tolker jeg som frihet.
For dette kan vi særlig takke "mamma og pappa", som vi kaller dem, Nina og Jan. De har gitt oss trygghet, omsorg, praktisk og mental læring og støtte. "Mamma" har vært læreren for alle fem, fram til utdannelse som sosionom, helsefagarbeidere og kokk, og som to-kulturs-Man Maya-mamma. Kanskje fordi hun vokste opp under og etter krigen føler vi at hun forstår oss på en uvanlig måte. Jeg sier hun har flerkulturforståelse. Pappa har lært meg vedarbeid, men også vært vår norske mannsmodell. Han er tydelig. Jeg bruker ikke lenger årets råved i ovnen samme vinter, og jeg har fått meg noen velfortjente råd eller påpakninger om bilkjøring.
I fjorten år har familien Chamlagai vært våre nære venner. De har mange ganger imponert meg med sin evne til å tilpasse seg. Til hjemlandet Bhutan kan de ikke reise, men familie og venner nært og fjernt besøkes, og kommer på besøk. For Devi og familien har det vært viktig å ta vare på kultur og verdier de brakte med seg. Vedkista etter sin far har fulgt med slektninger sørover. ”Khukhuri-kniven” og ”sonkaen” fikk de gravd opp etter et par år. Devi antar at kniven stammer fra hans bestefar som må ha hatt den med fra Nepal. Sonkaen, som er over hundre år gammel, brukes ved religiøse høytider og ritualer. - Når man blåser i konkylien lager den ulike toner og når noen begraves er tonen med på å hjelpe sjelen deres til himmelen, forteller han. Nå har Devi stiftet egen familie og bor her med sin Suna og barna Devina og Devans. Han er sosionom og har flere tillitsverv og er blitt en Altaværing som bidrar positivt til lokalsamfunnet. Selv legger han til og ler – kanskje må jeg ha bil, hytte og scooter for å bli ordentlig Altaværing?
