Historien om bestefars gárri
Av Ole Nicklas Mienna Guttorm
Min bestefar som er født i 1930- årene fikk suppeskåla eller gárri som det heter på samisk, av sin bestefar, altså min tippoldefar, som var født på midten av 1800-tallet. Skåla fikk han da han var nyfødt. Bestefar fortalte at hans bestefar var veldig flink til å lage ting av tre, og at denne skålen har han selv skåret med en vanlig tollkniv. Min bestefar er fra Šuoššjávri, som ligger på grensen mellom Kautokeino og Karasjok kommune. Der vokste han opp sammen med sju søsken, mor, far og besteforeldre. Min tippoldefar lagde det meste av redskaper man trengte til husholdningen, alt fra kniver, gafler, skåler og andre ting. De første minnene bestefar husker om skåla var når han og hans eldre bror satt i gammen en iskald vinterdag og spiste suppe fra skålen. De spiste om kapp, mens en anna eldre bror satt og fulgte med på hvem som spiste mest og ble vinner. Det hendte ofte at han måtte dele suppeskålen med sine søsken, og da spiste de hver sin tur, eller samtidig fra hver ende av skåla. Han har blitt fortalt at da krigen nådde hans lille bygd, måtte de flykte enda lenger inn på vidda, og suppeskåla fulgte med sammen med annet de ville trenge.
Da de fikk vite at tyskerne var på tur til en av leirene deres, måtte de flykte igjen. Heldigvis hadde de både kjørerein og pulk. De pakket alt av saker i pulkene og flyktet. En av reinene ble skadet og de måtte forlate den for å ikke bli tatt av tyskerne. I pulken som den skadde kjørereinen trakk var suppeskåla til min bestefar. Pulken gravde de under snøen, i den tro at de ville finne den igjen når de kunne dra å leite. Da de hadde slått opp nok en ny leir og ting hadde roet seg, dro min oldefar og noen andre for å hente pulken de hadde legt igjen. Men den var ikke der de hadde gjemt den. Sannsynligvis hadde tyskerne funnet pulken og tatt den. Reinen som også var blitt igjen, var slaktet av tyskerne, det så de spor etter, men pulken var borte. Da bestefar fikk vite det regnet han med at han aldri ville få se skåla igjen. Det synes han var veldig synd for han hadde fått den i gave fra sin bestefar og den var et minne etter ham.
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir
Etter at krigen var over kom familien hjem til Šuoššjávri. Tyskerne hadde brent de få husene som var der. Familien flyttet til et lite sted som heter Čoavddatmohkki, der bygde de seg et nytt hus og bosatte seg. Da bestefar var omkring tretten år, var han på fisketur på vidda. Da kom han og faren over en bylt med gamle ting. Det viste seg at det var tingene de hadde satt igjen i pulken da de flyktet fra tyskerne. Utrolig men sant, så var suppeskåla hans en av tingene som lå der. Antagelig hadde ikke tyskerne skjønt hva den ble brukt til, og derfor ikke brydd seg med å ta den. Bestefar trodde nesten ikke det var mulig, suppeskåla hadde ligget der i nesten ti år og var like hel og fin!
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir
De meste av sakene som lå i pulken var redskaper laget av tippoldefar, og det var ting som ble brukt i husholdningen. Skåla til bestefar ble etter hvert brukt når oldemor lagde smør. Suppeskåla kunne legges i kaldtvann, derfor var den fin til oppbevaring av smør. Da bestefar ble voksen hadde han glemt skåla si, men oldemor ga han den da han giftet seg med bestemor. De har brukt den som fruktskål i mange år og i juletider ble den brukt til å oppbevare nøtter i. Nå ligger den på ei hylle hjemme hos bestefar og hver gang han ser den, tenker han tilbake til barndommen og hvor stor gleden var, av å eie sin egen suppeskål. Han er glad for at tyskerne ikke synes den var brukbar for dem, ellers ville nok ikke skåla vært hos ham nå.