Et fremmed syn
Av Anja Risten B. Eira
Det var en septemberdag under andre verdenskrig. Min oldefar var en ung reindriftssame. Han var på sommerbeitet sitt vest for Alta, og samlet flokken til høstflyttinga. Det hadde begynt å gå mot mørketid og det var kaldt på nettene. Det var farlig å bevege seg i fjellet om man ikke kjente terrenget godt, der var høye stup og fare for ras. Selv om han hadde vandret disse områdene siden han var barn, og kjente fjellene godt, tok han ingen sjanser.
Da det begynte å bli mørkt lagde han bål på en liten topp med god ly og god sikt. Han hadde med seg hunden sin Ránne, en sekk med mat og sin trofaste enøyde kikkert. En sånn som kunne dras ut og bli skikkelig lang. Han sto på toppen og kikket på flokken som så smått hadde begynt å rette nesa mot vinterbeitet. Det rant en bekk like ved, der hentet han vann og begynte å koke kaffe på bålet.
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir
Han satt ved bålet og nøt roen. Det eneste han kunne høre var flammene og pustingen til Ránne. Plutselig hørte han et ras like ved og en stor stein som falt ned berget. Både mannen og hunden skvatt opp. Ránne la på sprang mot lyden og forsvant inn i mørket, men bare et par sekunder senere var han tilbake med halen mellom beina og ørene strekt bakover. Oldefar skjønte at dette ikke var et godt tegn, og han strakk ut kikkerten for å se etter det som lagde lyden. Først så han ingenting, det var jo tross alt ganske mørkt nå, men etter å ha kikket litt rundt la han merke til en bevegelse. Han klarte å se at det var et menneske som kom gående mot ham med lange, raske skritt.
Jo nærmere han kom, desto bedre kunne oldefar se. Den ukjente mannen var høy og kraftig, og han hadde på seg stor lysegrå jakke og bukse. Han så ikke ut til å ha på seg sko. Han hadde bustete hår og massivt skjegg. Under krigen var det vanskelig å vite hvem man kunne stole på og oldefar bestemte seg for at han ikke turte å treffe på mannen. Han helte kaffen som nettopp hadde kokt opp, på bålet for å slukke det, pakket sammen sakene sine og sprang stille av gårde. Han var selv også lang og tynn, og veldig rask til å løpe. Han sprang langt, og han stoppet ikke for å se seg tilbake før han var sikker på at han ikke var forfulgt. Han hadde ikke lenger lyst til å slå seg til ro med et bål, da han så hva det kunne tiltrekke.
Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir
En stund senere fikk han høre om en russisk fange som hadde rømt fra tyskerne. Han ble sett på fjellet i forsøk på å komme seg bort og gjemme seg. Det var ingen som visste hvordan han hadde klart seg der, hvor han ble av og om han i det hele tatt overlevde. Oldefar antok at det var russefangen som var på vei mot ham, han var sikkert sulten og tenkte kanskje at han kunne få hjelp der. Det fikk han ikke. Hadde oldefar visst hvem det var, hadde kanskje historien endt annerledes, men han valgte å rømme, og hvordan det gikk med fangen vet vi ikke.