Dåkker skulle opplevd en krig, da hadde dokker spist alt som e på fatet
Av Hanne Emaus
Året var 1944, og oldefar var tjueen år. Det var nå alt skulle endre seg. Alt de hadde bygd opp skulle bli til aske. Familiene skulle splittes, og Finnmark skulle tvangsevakueres. På mange måter en utenkelig situasjon for oss å sette oss inn i, men for oldefar og tusenvis av andre var dette altså realiteten. Hele 74 år senere husker oldefar, Bjarne Johan Emaus, situasjonen ned til detaljnivå. Oldefar har alltid vært glad i å fortelle historier, og delte gledelig når vi spent satt og hørte på. Han er nå gått bort, men historiene fra krigen var for dyrebare til å miste og glemme, så vi tok dem opp på lydopptak før han døde. Lydopptaket startet å rulle, og historien til oldefar var klar til å fortelles.
Da resten av alle kjente og kjære ble evakuert, hadde oldefar og noen flere andre planer. Straks de fikk nyhetene om at dette skulle skje, rømte de til fjells. Oldefar var bosatt på Alteidet, og de fant seg derfor en hule mellom Alteidet og Jøkelfjord. Familien hans ble fraktet sørover, nærmere bestemt mot Oslo.
Jeg kunne se på oldefar at det tyngste var å snakke om da broren hans som ble sendt til en fangeleir i Hamburg, Tyskland. Dette skjedde en stund før selve evakueringen, men de hadde ikke fått noen som helst informasjon om hva som ville skje med ham, noe som tydelig preget oldefar.
Selv måtte han holde seg i skjul for "tyskerten" som de kalte de tyske soldatene. De tok med seg de viktigste redskapene og etterlot alt annet. Det ble fort tynt med mat i hulen, likeså med plass, og dermed bestemte de seg for å flytte på seg igjen. Oldefar visste at det var bedre muligheter for mat i en leir ved Jøkelfjorden, like ved isbreen. I tillegg ville ikke "tyskerten" sende folk dit, da de var redd for at isbreene kunne kalve. Der møtte de flere andre som hadde slått seg ned, og de ble der også en god stund selv, helt til de ble oppdaget.
Foto: Privat eie
En dag var en fra leiren ute på havet og fisket, han ble observert av en tysk patruljebåt. Det ble sendt inn en patrulje av tyskere som tok med seg alle som bodde i leiren, inkludert oldefar, og sendte dem til avhør i Tromsø. De ble enige om at alle skulle ha samme forklaring om at de ikke hadde evakuert fordi de hadde hørt rykter om at russerne var på vei. De hadde rømt fra russerne. Dette var musikk i ørene på tyskerne, da de trodde oldefar og resten så på russerne, altså ikke tyskere, som fienden. Oldefar lo litt da han fortalte dette, og var tydelig fornøyd med at planen deres hadde lyktes.
Nå ble oldefar sendt til en gård på Stange i Hedmark. Der jobbet han for de på gården, og fikk til gjengjeld mat og husly. Han ble der til krigen var over og han vendte nesen hjemover igjen. Vel tilbake på Alteidet ble han gjenforent med familien sin, inkludert broren. Jeg kunne se en lettelse over ansiktet til oldefar, da han kunne meddele at broren var trygt hjemme igjen. Alt var brent ned til grunnen og de hadde mistet alt av eiendeler. Som så mange andre, satte de i gang med å bygge opp hus igjen; her ble oldefar boende til han gikk bort.
Oldefar fortalte at han både hadde gode og vonde minner fra krigen. For selv om det var trange kår til tider, så opplevde han aldri tyskerne som truende. De hadde lært ham flytende tysk, som han enda husket i en alder av nittito år. I tillegg fikk han mange gode relasjoner med folkene på gården i Stange, som han siden holdt kontakten med.
Oldefar konkluderte med at krig er ikke noe han unner noen å oppleve, men når den først inntraff tok han mye lærdom fra den. Ikke bare å sette pris på alt man har, men også om å bygge relasjoner med andre og bokstavelig talt starte fra bunnen av igjen.
Foto: Privat eie
Etter å ha hørt historien til oldefar, begynte jeg å reflektere over det han alltid sa litt spøkefullt til oss da vi pirka i maten under oppveksten: - Dokker skulle ha opplevd en krig, da hadde dokker spist alt som e på matfatet.
Dagen etter at de kom fram i Harstad, fødte oldemor. Dessverre ble deres førstefødte født med åpen rygg og døde på sykehuset bare et par uker etter fødselen.
Ettersom dette er en andrehåndsfortelling der historien i utgangspunktet ble fortalt uten spesielle følelser og detaljer, er det vanskelig å beskrive hva de følte og hvordan de tenkte, men det viktigste er at historien kommer til å leve videre og at den ikke blir glemt.