Krig - Flukt - Frihet - Det mest dyrebare jeg eier

Det mest dyrebare jeg eier
Av Kristin Nicolaysen

Litt etter litt kommer minnene fra barndommen tilbake, sier Amina. Vi er i hennes hyggelige leilighet i Alta og drikker søt, krydret te. Tidlig i samtalen stopper vi opp for å følge med på nyhetene, det er bare to uker siden Russlands invasjon av Ukraina og frykten for bruk av atomvåpen diskuteres. Selv kommer Amina fra Somalia, et land som har vært herjet av borgerkrig siden 1991. - Jeg har en drøm om at det en dag blir fred i Somalia. Jeg har lyst å reise dit, finne ut hvor jeg bodde, hvor vi lekte og hvem som bor i huset vårt nå? Og om noen der kjenner min familie og kan si, ja, vi kjenner bestemora di, eller foreldrene dine. Når det ikke er krig der, så er Somalia et flott og vakkert land. Det er først nå jeg har begynt å se meg tilbake. Jeg googler og utforsker. Hvordan er dette landet jeg forlot og som har så rik kultur og historie?

Amina var bare ungdom da hun forlot hjemstedet og la ut på en mangeårig flukt. Borgerkrigen var i full gang og ulike klaner slåss mot hverandre. Fortsatt er situasjonen slik, de gir seg ikke, sier hun. Hun minnes tiden før krigen. Jeg var eldst og mamma sin ivrige hjelper. Jeg elsket å lære å lage mat sammen med mamma og handle med henne på markedet. Jeg var stolt når hun gav meg oppgaver: - Amina, gå å handle varer for meg, kom å ta oppvasken, kan du passe broren din...?

Vi bodde i en bydel i hovedstaden Mogadishu. Krigen begynte i en annen bydel med militærkuppet av presidenten. Vi hørte lydene av urolighetene, det var utrolig skremmende. Det var en søndag, som for oss er en vanlig hverdag. Jeg hadde begynt på skolen, vi brukte uniformer, jeg hadde på meg en stripa kjole, grå og svart, tror jeg. Det var så spennende, fordi vi skulle lære engelsk, som betydde både nytt alfabet og nye lyder. Men alle snakket om kuppet, på nyheter, i nabolaget og hjemme. Vi trodde det skulle blir roligere i landet etter dette, men det ble ikke. Det ble verre, og brått var krigen rundt oss. Det var skyting, vold, militære tropper, de sparket inn dører, spurte hvem du var, hvilken klan du tilhørte? Ofte unge soldater som var blitt fortalt at det skulle lønne seg å delta. Etter hvert ble det vanskelig å få tak i mat. Noen av tantene mine flyktet og vi ante ikke hvor de var. Vi hentet mamma sine foreldre til oss. Det mest fryktelige skjedde om nettene. Det var skyting, det var voldtekter, vi hørte mødre skrike - Ikke ta dattera mi! Om dagen fikk vi vite hvordan det var gått med folk.

Vi hadde ikke før vært opptatt av klaner, men nå begynte det å få ny betydning. I et av nabohusene bodde et eldre hyggelig par, med bare ei datter hjemme. De tilhørte en annen klan enn oss, men var ikke opptatt av dette. Etter hvert kom mange slektninger av dem med våpen, uniformer og millitærbiler. Flere naboer fikk bo der, fordi det føltes tryggere. Jeg ble sendt dit for å sove noen netter, mamma var spesielt redd for meg som ung jente. Men jeg var også redd å være der alene.

En kveld da jeg enda var hjemme, var det vill banking på døra og skudd utenfor huset. Seks unge menn stormet inn. Det første de gjorde var å holde pappa fast. Mamma skjønte hvilken klan de tilhørte og løy og sa at pappa var hennes bror, og dermed av samme klan som henne. De var «gale», de var ute etter penger, gull, mat alt av verdi og spurte - hva har dere? Vi hadde nesten ingenting. Min morfar gav dem en tusbax, bønnekjedet hans. -Det er alt jeg har, sa han. De sa de ville ha penger og kastet bønnekjedet mot ham, det gikk i tusen knas. Han satt på en gambar, en lav hjemmelaget krakk, en av soldatene slo til han med kolben, så morfar datt på golvet. Ikke gjør det, han er gammel og syk! ropte bestemor.

Foto: Kristin Nicolaysen

Selv hadde jeg på meg et gullsmykke jeg hadde arvet fra mormor. - Gjem det! sa mamma. Jeg skyndte meg å plassere kjedet og smykket under tunga. Jeg prøvde å late som jeg var et barn. Jeg så soldatene rase rundt i hele huset, mamma forsøkte å forklare hvilken klan vi var. En soldat begynte å kneppe skjorta av pappa, andre gikk for å lete etter saker i huset. - Sier dere ikke hvor dere har penger, så dreper vi dere. - Wallahi, wallahi, vi har ikke penger, sier pappa. Jeg tenkte, pappa, gi dem, hvis du har noe.

De tok nesten alt vi hadde av klær, mormor og morfar var helt avkledd. Da de endelig skulle gå, stoppet den siste soldaten og tok meg i armen. Mamma ropte, - ikke ta jenta mi! I munnen hadde jeg smykket og verken kunne eller ville åpne munnen. En av de andre soldatene sa: - La jenta være! Han slapp meg faktisk, det var så nært. Den natta var den verste, sa flere av naboene. Flere trodde at skuddene og skrikene som lød fra huset vårt, betydde at noen hadde blitt drept og voldtatt.

Etter dette ble vi mye mer forsiktig. De hadde sagt de skulle komme tilbake. Fra den dagen ble min flukt planlagt, uten at jeg viste det selv. Mine foreldre så at unge jenter var stadig mer utsatt. Mamma selv kunne ikke reise, fordi hun hadde sine gamle foreldre og alle mine små søsken og ta seg av. Hun ba min tante som skulle flykte om å ta meg med. Min yngste bror gråt helt fortvilet da vi skulle dra. For ikke å skape oppstyr rundt flukten, og for å roe broren min, besluttet min tante å ta han med. - Jeg lover å komme etter dere Amina, sa mamma. Jeg var redd og tenkte at jeg kanskje aldri ville se familien min igjen. Ingen trodde da at reisen skulle bli så lang, og at dette kunne bli for resten av livet.

Vi dro i en lastebil full av folk. Underveis hadde vi så vidt vann og mat og vi fikk aldri drikke fra flaska, bare fukte munnen. Vi kjørte mot Kenya, gjennom mange små byer og overnattet underveis. Vi sov på skoler og andre samlingsplasser sammen med andre flyktninger. Jeg har aldri vært så sulten og tørst og sint og lei meg. Hvorfor var jeg og min bror sendt fra de andre? Min tante var ikke trøstende, hun hadde nok med sine egne tre barn, og var nok både sliten og redd.

Etter hvert kom vi til en stor by, Kismaayo. Min tante sa at her kan vi bo, dersom ikke krigen når hit. Det var en veldig flott by. Om kvelden tente folk fine lykter, lagde masse god mat og spiste sammen ute. For første gang spiste jeg sambusa med fisk, og andre retter jeg ikke hadde smakt før. Vi fikk bo i et gammelt fraflyttet hus og fikk hjelp fra mange gjestfrie folk. Først nå hørte vi nytt fra slektninger, men det tok lang tid før jeg hørte fra mamma. Jeg ble veldig bekymret, helt til jeg en dag fikk en kassett som noen hadde overbrakt. Det var nydelig å høre stemmen hennes, jeg fikk litt ro i meg.

En dag sa min tante at vi må reise videre. Krigen nærmet seg. Flukten er mange ganger like farlig som selve krigen. På veien risikerer folk å bli angrepet og drept av løver, sykdommer, sult og tørst og store mengder regn ødelegger forholdene både langs veien og i flyktningleirer. Tanta mi hadde tre barn. Men når flukten var over og vi kom til Norge, hadde hun mista ei datter til sykdom og sønnen var blitt sterkt skadet etter at han falt fra et klatrestativ. Alt dette skjedde i en flyktningleir på grensa til Kenya. Både broren min og jeg ble også veldig syk, men vi overlevde. Vi var i leiren i flere år. Det var kokende, uutholdelig varmt der. Det var også tørke og nesten ingen skog, så det var lite beskyttelse for vinden og for sola. Sanda var så grovkornet og vinden så sterk at det sved i halsen, huden og øynene var svært utsatt.

Jeg spør Amina, - hvordan kunne du holde motet og håpet oppe slik situasjonen var? Hun svarer - målet om klare seg fra dag til dag krevde alt fokus. Hente ved, lage mat, unngå sykdom, overleve sykdom og alltid i det fjerne beholde den drømmen om at kanskje en dag kunne få en bedre tilværelse. Til sist fikk tanta, min datter, jeg og broren innvilget flyktningstatus. De ble sendt til Norge. Siden jeg var over 18 år, fikk hun lov å ha ansvar for broren, så de to kom alene til Alta.

Jeg spør Amina hva hun tenker på som frihet. - Frihet er at du kan gå på skolen, du er ikke redd for at noen skal drepe familien din. Hver 17 mai blir jeg veldig rørt, fordi det er en markering av frihet. I min jobb som hjelpepleier har jeg kollegaer fra ulike land. I feriene reiser mange av dem til sitt hjemland, det kan ikke jeg gjøre. I årene da jeg vokste opp med krig, tenkte jeg ikke på fred som en mulighet. Det viktigste var at vi var i sikkerhet og at ingen ble skadet eller drept og at vi fikk holde sammen.

Hvorfor blir du i Alta har jeg ofte blitt spurt om? Hvorfor flytter du ikke til Oslo? Jeg følte straks da jeg kom til Alta at her var det godt å være, at jeg var heldig som ble tatt så godt imot. Vi fikk seng å sove i, møbler, det var varme i huset og folk var hjelpsomme. Her vil ingen skade meg, tenkte jeg. Det gjorde at jeg kjente meg trygg og fri, jeg fantes ikke redd da jeg kom hit. Det var viktig for meg og kjenner meg trygg, også fordi jeg hadde broren min å passe på. Han var elleve år da vi kom, og jeg var tjuefire. Jeg hadde et mål, det var å komme raskt i gang med å hjelpe familien hjemme i Somalia. På flyktningkontoret var de veldig hjelpsomme og jeg fikk arbeid allerede før jeg startet på skolen. Senere har det av og til vært tungt med det kalde været og livet så langt fra min familie. Men jeg bestemte meg tidlig for å gjøre så godt jeg kan og av og til minner jeg meg selv på alle godene jeg har her.

Under samtalen har Amina tvinnet på gullkjedet fra mormora. Ikke til å undres over tenker jeg, når hun sier det er det mest dyrebare hun eier.

Tilbake