Krig - Flukt - Frihet - Det heter sermedan

Det heter sermedan, den minner meg om mamma
Av Kristin Nicolaysen

- På mitt språk heter denne sermedan. Fahima viser meg en nydelig liten sølvbrodert pung, med lomme til en bitteliten trepinne. - I mange land er dette en vanlig eiendel for kvinner, sier hun. Jeg ber Fahima forklare hva denne fine lille saken faktisk er? - Inni den har det vært den øyensverte, forteller Fahima. Laget av brent bomull blandet med sauefett. Den lille pinnen er en øyeblyant å feste sverten med. Av sverten er det ikke mer igjen, men Fahima passer på sermedanen som gull. Hennes mor har laget den til henne, og den var det eneste hun fikk med seg på flukten fra Afghanistan.

Foto: Rune Sjøstedt, Filmmark

Flukten ble veldig farlig for Fahima, hennes mann og deres to barn, som da var fire og seks år. Først ledet menneskesmuglere dem til fots gjennom høye fjellpassasjer i Iran. Videre ble de transportert og skjult i mange ulike biler, med stopp forskjellige steder på vei til Tyrkia. - Underveis viste vi ingenting om hvor vi skulle, både vi og barna var ofte redde, sier Fahima. De var prisgitt den ruta smuglerne hadde lagt opp til. På reisen over havet fra Tyrkia til Hellas var familien samlet i en altfor liten gummibåt, sammen med syv andre voksne. - En stor politibåt var etter oss, og jeg tenkte, nå er vi ferdige. Lysene fra politibåten streifet helt tett på, men utrolig nok ble vi ikke oppdaget. Det var om natta, og det var en liten båt, etter hvert begynte den å ta inn vann, forteller Fahima. Vannet var svart, jeg turte ikke se på det. I båten var det helt stille. Det var som om jeg ikke hørte eller så noe, jeg ville bare at vi skulle komme oss bort derfra. Jeg var redd for vannet i mange år etter dette.

Da det etter hvert sto om livet, ble ikke gjenstandene så viktige lengre og saker de hadde med seg ble hevet over bord. Bare vann og mat beholdt de, og de fikk så vidt berget seg i land. Den samme turen som veldig mange ikke kom levende fra. Den lille gaven fra mora hadde Fahima gjemt inn mot brystet. Slik ble den tatt vare på. - Jeg er så glad for at jeg fikk beholde den, den minner meg om mamma, sier Fahima.

Mens de fjernet seg lenger og lenger fra slektningene i Afghanistan, hadde de et håp om at de kanskje kom til Danmark, der Fahimas mann hadde ei søster og en bror. Men de hadde hørt at det var vanskelig å få oppholdstillatelse der. Til sist kom familien til Norge og ble plassert på flyktningmottak i Alta. Herfra søkte de om asyl. - Vi ville gjøre alt vi kunne for at barna skulle slippe å vokse opp med Taliban, slik vi gjorde. Særlig for unge jenter blir livet sterkt begrenset. Av og til griper Taliban helt inn i familien.

Som for mange i samme situasjon skulle ventetida bli lang. Seks år gikk det før Fahima og familien fikk oppholdstillatelse. Da hadde de anket flere avslag og både venner og flyktningetjenesten hadde stått på og hjulpet dem. Årene med venting var utmattende, hele livet sto på vent. Men den glade dagen kom! Fahima og barna var på en sommerleir ute på ei øy i Altafjorden. Det var en nydelig avveksling og dagen var frisk og varm. Ungene lekte ved sjøen og alle var ute. Marit vår gode venn og hjelper, hadde mottatt beskjeden og kom til oss med nyheten. Vi hadde endelig fått oppholdstillatelse.

Den beskjeden ... vi lo og gråt av glede, det var utrolig stort. Marit og flere andre hadde fulgt oss lenge, og hjulpet oss i den lange usikre tida. I dag arbeider både Fahima og mannen, de har fått oppholdstillatelse i Norge, og de er en familie på seks, med to nye småsøsken i huset. - Men frihet, sier Fahima, - jeg kjenner ikke alltid at jeg helt fri her. Selv om vi ønsket å slippe unna situasjonen i Afghanistan er det vanskelig å kjenne seg helt fri og hjemme i et land så langt hjemmefra, og der alt det fine jeg forbinder med mitt hjemland er langt unna. Jeg kjenner at det ikke er vanskelig å forstå. Fahima sier at hennes største håp er at hennes barn får gode liv, at de kjenner seg hjemme og kjenner seg fri.

Tilbake