Krig - Flukt - Frihet - Den lure gaven

Den lure gaven
Av Aksarapak Thanooserm

Håkon Bang er nitti år gammel og forteller om opplevelsene sine fra andre verdenskrig da han var bare elleve år gammel. Håkon bodde på internatskole og fikk bare dra hjem i feriene. Han forteller at i begynnelsen var han veldig glad for at krigen begynte. Dette betydde nemlig at de fikk dra hjem, fordi skolen måtte stenges på grunn av krigen.

Håkon bodde med foreldrene sine og seks søsken. De bodde i Øst-Finnmark, i en liten fjord, nærmeste by var Vardø. Han var nest yngst i søskenflokken. Han forteller at selv om han bare var 11 år gammel, skjønte han hva som foregikk på den tida. Under krigen fikk Håkon gjort mange gode gjerninger. Han, moren og vennene hans, hjalp russefangene ved å gi dem mat. Moren til Håkon og de andre mødrene pleide å lage matpakker og sendte dem med barna sine, for at de videre skulle snike matpakkene til fangene. Håkon forteller at det selvfølgelig ikke var mat nok å gi til alle, - men vi hjalp så mange vi kunne. Matpakkene ble gitt til de yngste først, og hvis det var noe til overs fikk de som var litt eldre.

Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir

I begynnelsen var det veldig vanskelig å snike matpakker til fangene. Soldatene var strenge og ungene måtte bevege seg raskt samtidig som de lot som de lekte i snøen. En gang ble de oppdaget. Da ble de jaget av soldatene og fikk bank, forteller Håkon og ler. Heldigvis kom de seg unna. Håkon kom hjem med en blåveis, og moren var fortvilt, og lurte på om hun turte å lage flere matpakker. Men moren til Håkon fikk en lur ide. Hun fikk Håkon til å gå bort dit hvor de holdt russerne fanget. Han fikk beskjed om å gå bort til en tysk soldat som så snill ut. Fra en elleveårings perspektiv var de unge de snilleste. Han gikk bort til den som så yngst ut av de han hadde å velge mellom. Han fortalte det han hadde fått beskjed om. Beskjeden var: - Moren min trenger å ta en prat med deg, og vil at du skal komme bort til oss. Ungsoldaten var nysgjerrig, for i denne bygda var det ingen som ville be en tysker hjem. Verken den unge soldaten, Håkon eller moren visste hvordan dette kommer til å ende, men alle tok en sjanse allikevel. Håkon fulgte soldaten til hjemmet sitt, kom inn i huset og møtte moren. Moren var rett på sak og tok fram et par selbuvotter som hun hadde strikket, og viste til den unge soldaten. Hun sa til han at disse skulle han få, og ta dem med seg hjem og gi det til kjæresten sin. Tyskeren takket henne og var så glad for gaven han fikk, Håkon forteller at moren var lur og kjøpte på en måte soldaten.

Så hver gang den unge tyske soldaten sto på vakt lot han som om han ikke så hva Håkon og vennene hans holdt på med, og det var mye enklere å levere ut mat til russefangene uten å få hjertet i halsen.

Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir

Tilbake