Krig - Flukt - Frihet - Bestefars opplevelse

Bestefar sin opplevelse som fire-femåring, er ikke som alle andres
Av Sonja Pettersen

Det var en mørk lørdagskveld i oktober, der far, bror og jeg dro på besøk til bestefar og bestemor. Jeg kunne kjenne den gode og varme lukten da vi gikk inn døren og hørte bestemor som sa kom inn. Jeg husker at bestefar har fortalt om krigen før, og at de har en symaskin fra krigen som nå står trygt plassert hos min tante. Symaskinen har betydd mye for familien og vi har måttet være svært forsiktig med den. Søsteren min kan enda huske at vi som barn fikk klar beskjed om at vi ikke måtte røre symaskinen. Bestefar setter seg godt ned i stolen og starter å fortelle.

Vi brukte å rope til dem -hast du Bombom som betød, - har du godteri?

Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir

Fra jeg var i 4-5 års alderen kan jeg huske at tyskerne var i Alta. Jeg bodde på Kronstad og kan fremdeles huske nesten alt. Jeg brukte som guttunge å se på når russefangene, tyskerne og lastebiler marsjerte forbi Kronstadsletta. Vi brukte å rope til dem -hasto Bombom som betød -har du godteri? En dag jeg var ute alene så jeg masse tyske lastebiler og andre slags biler kjøre forbi. Jeg spurte som vanlig om de hadde godteri. Da jeg var guttunge var jeg veldig liten og hadde blondt hår og blå øyne, så det kan være grunnen til at en lastebil stoppet. Da lastebilen stoppet kom det to tyskere ut. De tok meg inn i lastebilen og snakket masse på tysk og lo. Jeg skjønte ingenting, men etter hvert begynte de å stappe alle lommene mine full av godteri og slapp meg ut igjen.

Tirpitz hadde ankret opp i Kåfjord og hver gang bombesirenene gikk slapp de ut sånne splinter, som skulle hindre flyene. Når disse sirenene gikk brukte vi å springe i fjøsen der kyrne og hestene var, fordi der de stod var det betongtak og splintene kunne ikke gå igjennom. Jeg husker den gangen sirenene gikk og alle sprang til fjøset, men jeg ble glemt igjen på loftet. Jeg husker at jeg så ut gjennom vinduet og både så og hørte bombene treffe bakken. Jeg så at et fly nærmet seg huset. Det kom så nærme at jeg kunne se piloten i flyet. Da familien merket at jeg ikke var der begynte de å rope på meg, og heldigvis gikk alt bra.

Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir

I starten av november ble vi beordret til å evakuere. Da vi fikk høre dette gravde vi en grop og gjemte alle de dyrebare gjenstandene våre, også symaskin. Vi dro på en lastebil, sammen med to andre familier, og vi fikk et bensinkort av plasskommandanten. Det skulle gi oss tilgang på bensin. Vi kom oss av gårde, men ble stoppet i Olderdalen av kø og tyskere som skulle ta fra oss lastebilen. Min far tok da en spansk en, om at vi hadde fått fri tilgang til alt fra plasskommandanten på Altagård og om de våget å trosse hans ordre. Ordrer var noe tyskere hadde respekt for, og de turte ikke å ringe til Altagård for å høre om dette var sant. Vi fikk en time på å komme oss til den så fort vi bare kunne, så langt at dem ikke kunne ta oss igjen om løgnen ble fersket.

Foto: Ragnhildur Asvaldsdottir

Etter krigen var slutt kom de tilbake til Alta og der alt så helt nifst ut. Alt var ødelagt, og de måtte sove i telt i tre måneder.

Vi kom fram til en prestegård der vi fikk mat og hvile. Dagen etter kjørte vi videre mot Sulitjelma. Der gikk det ikke etter planen. Alle mannfolk ble tatt og måtte arbeide for tyskerne i gruven. Under oppholdet planla vi å rømme, og vi fikk hjelp av to loser som skulle få oss til Sverige. De voksne betalte dem, og den risikofylte ferden over fjellet begynte med ski og kjelke. Ferden varte i noen dager, der vi fikk oppleve en hel del, far som ble snøblind, mor datt gjennom isen, bror gikk seg bort og jeg fikk øye på en tysk vakthytte. Men vi kom oss over til Sverige der vi ble tatt godt imot.

Etter at krigen var slutt kom de tilbake til Alta der alt så helt nifst ut, forteller bestefar. Alt var ødelagt, og de måtte sove i telt i tre måneder. Gropen de hadde gravd var enda hel og der lå fremdeles symaskinen. Symaskinen er enda like hel og den har betydd mye. Klær har blitt sydd til store og små, til og med til min far.

Tilbake