Status 2

Refaktorering av UI-komponenter til gjenbrukbare elementer

Omstrukturering og planlegging av filoppsett i prosjektet

Implementering av nye skjermer/sider som tar i bruk de nye UI-elementene

Oppdatering og refaktorering av eksisterende skjermer for å inkludere de nye komponentene

Versjonskontroll og vedlikehold av Git (branching, commits, merges)

Etter å ha lært objektorientert programmering i første semester, trodde jeg at jeg hadde skjønt det. Men da vi begynte med Python, innså jeg raskt at mye av det hadde forsvunnet ut av hodet. Jeg startet nesten helt proseduralt, og en stor del av oppryddingen min i starten gikk ut på å refaktorere koden til å bruke objekter og klasser slik vi egentlig hadde lært. Det ble litt sånn: “Å ja, det var en ting!”

Jeg har også lært hvordan man faktisk samarbeider om kode i praksis – ikke bare i teorien. I tidligere gruppearbeid var vi ofte samlet, men det endte gjerne med at én person skrev mens resten diskuterte, eller at vi jobbet på hver vår del så endringene ikke kolliderte. Nå har jeg fått erfaring med å kode samtidig med andre, på samme prosjekt, og faktisk håndtere det. Det har tvunget meg til å være mer strukturert, kommunisere bedre og forstå hvordan endringene mine påvirker andres arbeid.

I denne perioden har jeg oppdaget at hjemmekontor ikke nødvendigvis må bety «hjemme». For å gi hverdagen litt mer liv (og redde meg selv fra å snakke med plantene mine), har jeg begynt å flytte arbeidsplassen ut av huset. Jeg har jobbet på UiA, biblioteket og et knippe kafeer med varierende kvalitet på både stoler og kaffe.

Denne endringen har gjort underverker. Jeg føler meg mindre isolert, og det å ha folk rundt meg – selv om de er tilfeldige kaffedrikkere – gir en slags sosial støtte. Det har også hjulpet meg til å strukturere dagen bedre og økt produktiviteten. Det viser seg at jeg jobber bedre når jeg ikke sitter fem meter fra kjøleskapet og senga.

Kort oppsummert: miljøbytte = bedre fokus, mer motivasjon og mindre eksistensiell ensomhet.