Minner fra Vågen 2

Første desember  - vi går inn i adventsmåneden, og entrer samtidig erindringenes rike, hvor kostbare og kjære minner trer fram, hvor fortiden gjenoppstår mer skinnende og, om mulig, enda mer skattet enn året før.  

Også fra Vågen 2, bestemor og bestefars residens, bærer vi med oss god og uvurderlig ballast i så henseende.

I hine dager var adventstiden også middagsselskapenes tid. 

Og for 60 år siden omtrent, da vår portefølje av minner allerede var begynt å bygge seg opp, framstår gjestingen hos bestemor og bestefar med særskilt glød og glans. Ikke sjelden var dette også spennende anledninger til å bli bedre kjent med familie og slekt som man ellers hadde et litt mer perifert forhold til.  Det hendte nemlig fra tid til annen at enkelte fra bestefars familie gjestet Honningsvåg I adventstiden.

Også maten da!!!  Enda har vi ikke funnet lammefrikassé som har matchet bestemors traktering. Frikassé av årets lam, perfekt mørnet og med ideell konsistens, servert med uforlignelig karrisaus som trigget smaksløkene såpass at man sanset en spennende utenforverden

Bestefar måtte alltid ha tyttebær til, som nyrørt syltetøy, selvplukket fra høstens bugnende forråd, og alltid servert samtidig med årets poteter og gulrøtter. Grønnsakene var uten unntak ferdig avkledd brysomt skall og, når det var å oppdrive, dandert med litt kledelig grønt garnityr. Alt var selvsagt perfekt anrettet i penserviset fra Bareuthers porselenfabrik, hvori det hele gjorde minutiøs  og samstemt entré for sultne og forventningsfulle ganer - en kuliminasjon av et kulinarisk crescendo, hvor alt - maten, menneskene, stemningen - rammet begivenheten inn til et av årets absolutte høydepunkt. Og som alltid, som familiens overhode, ble bestefar alltid servert først. 

Desserten fulgte som regel umiddelbart etter, ofte mandelkjernepudding eller riskrem med jordbærsaus, og senere når herrene entret godstuen, med nyrenset og fullstappet pipe og enkelte sogar medbringende sigar, en tykk sådan,  med prangende gyldent magebelte, og mens damene i fellesskapets ånd og nyhetsutveksling ofte gjorde kort prosess med oppvasken, begynte tankene langsomt å kverne om en ventende bløtkake som alltid ble servert til kaffen, samt en eskalerende mengde julekaker som ventet på introduksjon, ledsaget av bestemors årevisse, passe beskjedne, og ikke helt troverdige: Å, det har no ikke blitt så mange sorter i år.

Som adventstiden generelt,  inviterer disse bildene spesielt,  ikke bare til et gløtt innenfor minnenes portal, men også til kjærkommen dveling og gjensyn med det som var,  og kan kanskje være et insitament til å gjøre fortiden og derved også nuet nærmere og rikere for hverandre ved å dele disse og lignende skatter.

Vi håper også du finner glede i å ta del i disse og kommende sider, og oppfordrer alle til å lette litt på hukommelsessløret, mane frem det som glemselen prøver å skjule og dele det med alle interessenter av Liland-slekta.