Vågen 2 var adressen til en de første husene som ble satt opp under gjenreisningen. Med deler av grunnmuren som sto igjen etter nedbrenningen ble huset satt opp på samme sted som før krigen, og bestemor og bestefar kunne gjeninnta eiendommen som de var blitt så glad i.
Vågen 2 kom, for oss som var barn, til å bli et skikkelig familiært samlingssted og kraftsenter. Bestemor og bestefars evige varme utstråling og betingelsesløse nærhet gav næring, grobunn og forutsetninger for bygging av de gode familierelasjoner, adskillig større, viktigere og vidspektret enn vi som barn var i stand til å fatte.
I stedet sanset vi de hyppige og fine sammenkomstene, søndags-sparketurene utover Nordvågveien med etterpåkos i "finstua". Vi husker bestefars evige gode humør, alltid beredt med en lun og morsom replikk og kommentar, og vi visste at i ham alltid hadde en samtalepartner som tok oss på alvor.
Ubetalelig er minnene fra "storefri", hvor vi hver dag løp ned til bestemor for å innta lunsj. Som regel hadde vi matpakke med oss hjemmefra, men odøren fra bestemors sjokolade trigger luktesansen den dag i dag. Alltid sto den varm og klar da vi styrtet inn døra, og torsdagene - ingen makt i verden kunne hindre oss da. Det var nemlig bestemors brødbakedag. Matpakke hjemmefra ble gjenglemt og sabotert, og erstattet med bestemors rykende ferske brød med brunost, hvitost, syltetøy, sukker og varm sjokolade….. å herlighet!
Med noen års mellomrom mellom oss har vi oftest ulik referansebakgrunn når barndomsminner skal samles og sorteres. Men på et punkt framstår gjerne minnene likt for oss begge. Likt, ikke bare i form av sammenlignbare erfaringer fra våre tidligste år, men likt i den forstand at vi sitter igjen med identiske, felles og samtidige opplevelser fra en tid da vi begge ble regnet for barn å være. Som et ugjenstridig, sentralt og bunnfast ankerfeste står bestemor og bestefar. For oss, som barn, var det aldri snakk om "bestemor" eller "bestefar". Det var alltid "bestemor og bestefar", og med samstemt hengiven takknemlighet, besitter vi begge dag et rikt forråd av gode minner fra denne tiden.
Som vi har beskrevet ovenfor er det et rikt og mangfoldig repertoar å ta av når de gode og varige minnene om bestemor og bestefar skal gjenfortelles, og vi vil la en årviss begivenhet symbolisere den varme hengivenhet og respekt vi alltid har næret for dem ved å vise til:
Første desember - vi går inn i adventsmåneden, og entrer samtidig erindringenes rike, hvor kostbare og kjære minner trer fram, hvor fortiden gjenoppstår mer skinnende og, om mulig, enda mer skattet enn året før.
Også fra Vågen 2, bestemor og bestefars residens, bærer vi med oss god og uvurderlig ballast i så henseende.
I hine dager var adventstiden også middagsselskapenes tid.
Og for 60 år siden omtrent, da vår portefølje av minner allerede var begynt å bygge seg opp, framstår gjestingen hos bestemor og bestefar med særskilt glød og glans. Ikke sjelden var dette også spennende anledninger til å bli bedre kjent med familie og slekt som man ellers hadde et litt mer perifert forhold til. Det hendte nemlig fra tid til annen at enkelte fra bestefars familie gjestet Honningsvåg I adventstiden.
Også maten da!!! Enda har vi ikke funnet lammefrikassé som har matchet bestemors traktering. Frikassé av årets lam, perfekt mørnet og med ideell konsistens, servert med uforlignelig karrisaus som trigget smaksløkene såpass at man sanset en spennende utenforverden
Bestefar måtte alltid ha tyttebær til, som nyrørt syltetøy, selvplukket fra høstens bugnende forråd, og alltid servert samtidig med årets poteter og gulrøtter. Grønnsakene var uten unntak ferdig avkledd brysomt skall og, når det var å oppdrive, dandert med litt kledelig grønt garnityr. Alt var selvsagt perfekt anrettet i penserviset fra Bareuthers porselenfabrik, hvori det hele gjorde minutiøs og samstemt entré for sultne og forventningsfulle ganer - en kuliminasjon av et kulinarisk crescendo, hvor alt - maten, menneskene, stemningen - rammet begivenheten inn til et av årets absolutte høydepunkt. Og som alltid, som familiens overhode, ble bestefar alltid servert først.
Desserten fulgte som regel umiddelbart etter, ofte mandelkjernepudding eller riskrem med jordbærsaus, og senere når herrene entret godstuen, med nyrenset og fullstappet pipe og enkelte sogar medbringende sigar, en tykk sådan, med prangende gyldent magebelte, og mens damene i fellesskapets ånd og nyhetsutveksling ofte gjorde kort prosess med oppvasken, begynte tankene langsomt å kverne om en ventende bløtkake som alltid ble servert til kaffen, samt en eskalerende mengde julekaker som ventet på introduksjon, ledsaget av bestemors årevisse, passe beskjedne, og ikke helt troverdige: Å, det har no ikke blitt så mange sorter i år.
Som adventstiden generelt, inviterer disse bildene spesielt, ikke bare til et gløtt innenfor minnenes portal, men også til kjærkommen dveling og gjensyn med det som var, og kan kanskje være et insitament til å gjøre fortiden og derved også nuet nærmere og rikere for hverandre ved å dele disse og lignende skatter.
Vi håper også du finner glede i å ta del i disse og kommende sider, og oppfordrer alle til å lette litt på hukommelsessløret, mane frem det som glemselen prøver å skjule og dele det med alle interessenter av Liland-slekta.
Hver 17. mai sto de på altan og fulgte med togene
Liv som konfirmant i 1954
Britt May, bestemor Ragna og Bernt Arild i 1948