En historisk kilde er noe som kan gi oss svar på spørsmål vi stiller til fortiden. Vi skiller mellom ulike typer kilder etter hvilken avstand kildene har til historiske hendelser, og etter kildenes innhold:
Primærkilder: Historiske kilder som er direkte knyttet til en hendelse. Litt strengt definert er primærkilder originalkilder som vi oftest finner på museer og i arkiver eller andre samlinger. Hvis du bruker en avfotografert eller digitalisert versjon av en primærkilde, er det viktig at du tar forbehold om at kilden er riktig gjengitt. Du bør da merke deg hvor kilden er hentet fra, og vurdere om avsenderen virker troverdig. I skolen jobber man ofte med kopier og oversettelser av primærkilder, ofte bare i form av utdrag. Det enkleste kan være å kalle en slik kilde for nettopp et gjengitt (og for eksempel oversatt) utdrag av en primærkilde, og ta forbehold om at den er gjengitt riktig.
Sekundærkilder: Bygger på primærkilder. Det kan for eksempel være faghistoriske artikler og lærebøker, avhandlinger og andre historiske framstillinger som bygger på tolkninger av primærkilder. De skrives av historikere og andre forfattere som bygger på egen eller andres forskning eller på annen litteratur om historiske emner.
Stumme kilder: Gjenstander eller annet historisk materiale som ikke inneholder noe direkte uttrykt budskap. En stum kilde kan indirekte gi oss informasjon om samfunnet og tiden den befant seg i. Skjeletter og redskaper kan for eksempel si noe om helsetilstand og teknologisk nivå.
Talende kilder: Inneholder et bevisst budskap i form av skrift, tale, bilder, film eller symboler.
Beretninger: Beretninger er talende kilder som med ord, tegn eller bilder beskriver noe som har skjedd. Dersom den som forteller, har vært øyenvitne til hendelsen, kalles den en førstehåndsberetning. Hvis den som forteller, har hørt om begivenheten fra en annen, er det en andrehåndsberetning. Førstehåndsberetningene er spesielt interessante siden innholdet i andrehåndsberetninger kan ha blitt endret i gjenfortellingen. Vi må likevel også være kritiske til førstehåndsberetninger fordi de er subjektive oppfatninger av en hendelse. Opphavspersonen kan også ha ønsket å påvirke mottakernes oppfatning av begivenheten på bestemte måter. Hvis hendelsen ligger langt tilbake i tid, er det dessuten en risiko for at noe kan være glemt eller huskes feil.
Normative kilder: Talende kilder som uttrykker noe opphavspersonen(e) har ønsket å oppnå. Eksempler på slike kilder er lover, regler, traktater og målsettinger. Normative kilder forteller ikke om fortiden slik den faktisk var, men heller slik noen ønsket at den skulle være. Normative kilder kan bare indirekte si oss noe om fortiden, det vil si at de kan brukes som levninger.
Levninger: Alle kilder er levninger, det vil si en rest fra fortiden. Å bruke en kilde som levning vil si å undersøke hva den indirekte kan si oss om opphavsperson(er) og tiden den ble til i. Det kan for eksempel være hvilke idealer, verdier, behov eller holdninger som kan ha preget tiden den ble til i, og personene som utformet den.