Vi har ingen sjans imot parykkene

I sjeldne tilfeller befinner jeg meg i et rom med noen så ute av denne verdenen, at det er vanskelig å beskrive. Låta er skrevet tvetydig, fra perspektivet til en statist som vil ha den mannlige hovedrollen i et stykke. "Vi har ingen sjans imot parykkene" er et sitat fra En kongelig affære, i en scene hvor elskerne forstår at deres kjærlighet ikke får eksistere. I scenen bruker alle bortsett fra hovedkarakterene parykker.

[Vers 1]

Skumleste gjennom linjene 

Overtolket de smilene

Dro det fort forbi linjene 

Strakk det langt over milene

Og ingen har sett noe så drøyt

Vi er ihvertfall ikke i nærheten av alminnelige 

Øredobbene glistet mens sjansen ble plutselig mistet

Da innså jeg at instinktet mitt var der, men forsinket 

Det blanke ansiktet snakket klart om hensikten

Jeg satt fast i en stillhet, og ville snakke, var fristet

Nå var jeg kongen på haugen av alle triste artister

Og jeg gjemte meg, og titta gjennom røde kulisser 

Jeg snek meg ut på scenen, og glemte alle replikker

Da jeg så noen gå mot deg, var jeg for første gang bitter

Kan dette stykke starte på nytt?

Rollen min river meg opp i fillebiter

Av alle må du være den jeg liker

Du kjenner meg som statisten som tier

[Mellomspill]

[Vers 2]

Alle er hedonistiske

Lysten sendes med blikkene 

Jeg så deg på ditt styggeste

Og ingen var fortsatt finere

Du sa "ta det litt med ro"

Og jeg tok min tid med det

Du er så åpenbart mer moden meg

Og skulle kjent meg før når jeg var penere og lykkeligere 

Nå har vi ingen sjans imot parykkene

Nå er jeg bare en gutt som synes synd på seg selv

Gjett hvem som er ledig i kveld

Jeg sitter fast i mandagen vi møttes

For deg var deg ingenting mer enn et smil og et hei

Men når noen så god ser i min retning

Ikke rart jeg blir litt sløv, og tolker ting feil 

Skulle si noe snart, prosessen startet med drøfting 

Stirret litt for lenge; dette er ikke hva det ser ut som 

Krypterte melodier blir til koder uten løsning

Det er så få som skjønner hva jeg prater om

Vi hadde aldri snakket før, det er bra jeg ikke prøvde

For resultatet ville vært stamming; fikk ikke tid til å ha øvd 

Hvordan formidler man alle scenene jeg ser for meg med deg?

Det er poengløst uten følelser, men føler meg berøvd

Er det kroppen min vi brenner når vi går tomme for fossiler?

Jeg blir varm hver gang du går forbi, nervøs når hilser

Du er en begivenhet, det er en hemmelighet som alle vet

Så kontrasten er så stor når jeg er ensidig og monolittisk 

Null fellesinteresser, du vet så vidt jeg eksisterer

Ditt private publikum, og din gatepredikant

Sprer fantasiene om deg, det må ikke være sant

Ikke rart jeg faller for deg, når det er så lett for deg å gjøre bakken glatt

Jeg liker din fasade og jeg skal lures av den

Det er en kongelig affære, men jeg er ikke del av adelen

Og jeg er ikke del av hagen din; det vil jeg aldri være

Jeg er et insekt, og kan ikke krype over din barriere