Presentasjon av kunstnere

Du er en avhengighet. Et rusmiddel. Jeg får ikke nok av deg. 

Hver gang du drar, kjenner jeg trangen. Du må ikke dra. Jeg trenger deg, jeg er alltid din, men du er aldri min. 

Møtet vårt var alt annet enn originalt. Videregående. Jeg stod i kø ved kantinen og så meg over skulderen, og der var du. Vakker og yndig som en rose uten torner. De grønne øynene dine speilet den perfekt. Jeg måtte ha deg, det visste jeg fra det sekundet øynene mine traff dine.

Jeg kunne fylt et helt bibliotek med bøker som bare inneholdt grunner til å måtte ha deg, grunner for at du må bli min, grunner for at du må gi deg hen til meg. Og vår kjærlighet. 

Og jeg har snakket med folk om dette. Sagt at jeg ikke vet hvordan jeg skal leve hvis ikke du er med meg. Jeg får ikke puste hvis du er ute av synet, redselen er som en usynlig klump, en sort masse inni meg, som bare tar tak i luftveiene mine og klemmer til, hardt. Redselen for at jeg aldri vil se deg igjen kveler meg, til det punktet at jeg nesten besvimer.

De ser rart på meg. Jeg sier de, fordi jeg har intet navn på dem, intet ansikt. For meg er de bare skygger, ubetydelig mørke som ikke vekker noen interesse i meg. Du er den eneste som har farger. Deg har jeg et navn på, et ansikt. Det nydeligste ansikt. 

“Men du kan jo ikke elske en person så høyt? Og hvis vedkommende ikke vil ha deg, må du vel nesten bare falle til ro med det og komme deg over det?”

De forstår det ikke. Det er derfor jeg ikke bryr meg om dem, det er derfor de er skygger. Jeg klarer ikke å fungere som et vanlig menneske hvis ikke du er her. 

Jeg er uvel. Så til de grader. Jeg elsker deg så mye. Nå når jeg først har fått smaken på deg, vil jeg aldri klare å la deg gå. Ikke før jeg er død, følelsesløs og tom. Ikke før jeg er borte fra verden. Noen foreslår at jeg må be om hjelp, men det skal jeg ikke. Jeg vil heller ta en ny dose av deg og drukne.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg sluttet med deg, det var det jeg tenkte før. Hvordan jeg kommer meg ut av avhengigheten, hvordan jeg blir edru. Det var simpelthen en påkjenning å elske deg, fysisk og psykisk. Nå er jeg så opphengt i deg at jeg ikke vil slutte å elske deg, jeg vil bare at du skal forstå at jeg er perfekt for deg. Jeg har så store følelser at det er tungt å bære dem inni meg.  

Det er ett øyeblikk, spesielt, jeg aldri vil glemme. Det skjedde i leiligheten min, under mitt tak. Jeg kysset deg som om verden skulle gå under, som om jeg aldri ville få muligheten igjen. Hver gang leppene våre traff hverandre, skjærte du deg inn i hjertet mitt som en skarp og nådeløs kniv, men på samme tid en varsom og kjærlig klem. Gjennom ribbeina mine, rett inn i de innerste krikene og krokene i hjertet mitt så bare du kunne se. Det var både godt og vondt. Godt på den måten at det var alt jeg ville ha, vondt på den måten at jeg aldri ville få nok, uansett hvor lenge det varte. For meg var dette øyeblikket alt. I armene mine stivnet du, og du begynte å riste. Øynene dine var våte av noe som lignet på frykt. Jeg forstod deg. Så klart var du fylt av frykt, kjærligheten vår kunne ikke bli større. Når jeg slapp deg rygget du unna for å puste i raske åndedrett, og tårer fuktet kinnene dine. Jeg måtte le til meg selv, jeg kunne ikke få det inni hodet mitt at dette faktisk skjedde, at vi kysset. Du var i ferd med å dra ut døren, men jeg omfavnet deg igjen, jeg måtte ha mer av kjærligheten din. 

De gangene vi var adskilt pleide jeg å overraske deg med noen gaver på trappen din. En rose med tornene kuttet av, akkurat slik jeg så deg. Jeg ventet bak hushjørnet for å se reaksjonen din. Du plukket den opp og så deg nervøst rundt, før du kastet den i søplen, akkurat som om rosen brente fingrene dine. Ansiktet ditt var blekt da du vendte inn mot døren igjen. Jeg smilte og tok meg selv i å bite leppen min for å ikke bryte ut i glede, det var akkurat den reaksjonen jeg hadde håpet på. Hadde du sett deg rundt etter meg, og håpet at jeg var der? Jeg visste hva du tenkte. Kjærligheten mellom oss var så stor at du var redd for den, så jeg kunne ikke annet enn å vente på deg.

Men at du kaster rosen kan tolkes på flere måter, det vet jeg, selv om jeg har landet på min egen tolkning, den eneste rette, for jeg kjenner deg så alt for godt. Likevel søkte jeg etter en verden der alt fungerte, der jeg danset på roser og du var åpen og uredd rundt kjærligheten vår. Du så ikke på meg som en byrde, du mente ikke at kjærligheten vår var for stor, du holdt hånden min skamløst rundt andre folk - eller så var det jeg som holdt deg hardt så du ikke skulle forlate meg - det spiller ingen rolle. De svarte og dystre skyggene jeg ser nå for tiden, hadde også farger, ansikt og navn en gang i tiden. Før i tiden så de ikke på meg som om jeg var helt syk i hodet. De gikk opp til meg og spurte hvordan det gikk. De sa gratulerer til oss, hvisket stille “gratulerer”, men blikkene deres var fylt med en merkelig alvorlighet. Andre sa at vi var perfekte sammen med skjelvende stemme, noe vi selvfølgelig var. Jeg kunne opphøre å eksistere når jeg så inn i øynene dine, du var så pen, og du visste det ikke selv. Forsiktig styrer jeg ansiktet ditt mot mitt og kysser deg, og jeg sverger at verden eksploderer i et fyrverkeri av farger og lys. Gleden fyller meg til randen, nesten så det renner over, og jeg vil ikke gjøre annet enn å være her i armene dine. 

Så våkner jeg. Det slår meg at jeg er helt fortapt. I deg, i følelsene mine for deg, i sjelen din. Jeg elsker deg når jeg sover, men så våkner jeg opp alene, omfavnet av min egen ensomhet, for vi har enda ikke snakket om når vi skal flytte sammen. Jeg åpner vinduet for å slippe den kalde vinterluften inn, det er bedre å påføre meg smerte enn å ligge å drømme om deg. Verden er tilbake i de grå og svarte undertonene og nyansene som jeg ikke liker å bli vant til. 

Foreldrene mine vil at jeg skal prøve terapi. De påstår at forholdet vårt ikke er ekte, og at du er et offer. At jeg lever i en egen boble der enkelte ting oppleves som virkelig, men at de egentlig ikke er det. “Psykotisk”, sa de. Alt de kommer med er meningsløse påstander og oppfatninger som såklart ikke gir noen mening. Det vi har er jo sant. Vi kysset. Du rørte meg. Det var ekte, det vet jeg. Berørelsene dine var så rå, så håndfaste, så reelle. Eller var det mine berørelser på deg? Øyeblikkene våre er så voldsomme at de blir uklare, og noen ganger har jeg problemer med å skille mellom dem. Men jeg vet at vi to, vi er ekte. 

Jeg lever i leiligheten min alene. Det er noe man i utgangspunktet skulle trodd var deilig, man får jo pusterom og plass, men uten deg er det ikke et hjem. Jeg mangler det mest essensielle, altså varmen, kilden til liv og lys, deg. Forbindelsen vår er en kraft, en sannhet, som tar over kroppen min. Jeg er en slave for meg selv. Jeg kan ikke annet enn å lytte til sannheten, det er en ordre fra kroppen min. 

Det merkelige er at kroppen min noen ganger reagerer som om det er noe feil. Jeg våkner med et rykk om natten, helt dekket i svette med rask puls. Verden føles så ufattelig stor, stresset bobler seg opp i meg på en helt grusom måte jeg ikke kan forklare på en annen måte enn at det er fælt og intenst. Jeg ser meg selv utenfra, sittende alene i sengen min, helt fremmed, jagende etter en jente som tydelig viser på kroppen at hun vil bort derfra. Med ristende hode lukker jeg øynene og tvinger fargene dine tilbake. Det var bare en drøm. Vi har bare én virkelighet sammen, og det er den du elsker meg i. Jeg vet ikke om noe annet enn deg. Du er det eneste jeg trenger, livsgnisten min.

“Du vet, jeg er skikkelig stolt over deg.” 

“Det var en periode der vi trodde vi hadde mistet deg for godt. Vi er glad du fikk dratt deg selv opp igjen, for du var virkelig på bunnen en stund, gitt. Og den stakkars jenta.” 

Det gikk bare rett inn i det ene øret mitt og ut av det andre. Jeg gikk ut på stuen med den oppskjærte frukten og la det på bordet, før de begynte å ta av det. Hun sukket. “Gutten min, vi er så glad for at du endelig er tilbake. Du har arbeidet så mye for å være der du er i dag.” Jeg nikket og skulle til å gå ut av rommet før stemmen hans runget i rommet, dyp og forvirret. “Du blør på fingeren.” Jeg tittet ned på den bleke armen min som hang på siden min, bare for å legge merke til den røde lille elven av blod som tøyt ut av pekefingeren min. Sakte vred jeg på hodet så bare sideprofilen min var synlig for dem, “Det gjør ingenting,” hvisket jeg, nærmest, og snudde meg tilbake. Jeg puttet pekefingeren i munnen og lot tungen min dra seg selv sløvete frem og tilbake over kuttet, lot jernet, den distinkte smaken av blod, fylle munnen min sakte. Så svelget jeg og smilte litt for meg selv. “Ja, jeg er tilbake. Takk for at dere støttet meg gjennom alt.”  

De begynte å snakke om hvor glade de var, hvor redde de hadde vært, hvor flaks det var at alle var på rett sted til rett tid, mens jeg gikk gjennom kjøkkenet og lot hånden min streife kjøkkenbenkene, lot fingeren stryke varsomt over kniven så noen få dråper piplet ut, før jeg stoppet opp. Ute ved grusveien så jeg en skikkelse så vakker, noe lignende hadde jeg ikke sett på kjempelenge. Det var enda en rose. De grønne, uskyldige øynene var ikke til å ta feil av. Torneløs. Hun skilte seg ut fra resten av utsikten, hun hadde en ny farge jeg ikke hadde sett før. Sannheten var, at jeg aldri hadde sluttet å lete etter farger blant mørket, og jeg undret stadig vekk på når min neste store kjærlighet ville komme.

Jeg la kniven varsomt ned på bordet og lot kuttet tørke. Så var jeg i bevegelse. “Jeg stikker ut litt. Jeg tror frisk luft og… menneskemøter, er viktig for å bli kvitt det resterende grumset.” Hendene mine justerte frakken min. Jeg begynte å bli rutinert. “Jeg forstår akkurat hva du mener. Det var lurt tenkt. Kom tilbake til middag da? Vi lager favorittmaten din.” Jeg nikket igjen og gikk ut. Jeg lukket døren og spaserte ned de snøkledde veiene, skrittene mine var stille bak henne. Startskuddet hadde gått og løpet var i gang. Hun visste det ikke enda, men for alle andre holdt fargene hennes på å sive ut av henne, men ikke for meg. Nyansene ble bare sterkere i mine øyne.

Hendene mine lå rolig i frakkelommene, tommelen min strøk forsiktig over den skarpe gaven jeg hadde med til henne. En rose, blodrød og klar, en stor kontrast i denne bleke og fargeløse verden. Hver eneste torne var slipt forsiktig ned, helt til stilken. Favorittmat, hm. Jeg trengte ikke mat lenger. Kroppen min hadde lenge lengtet etter en ny dose, og her var den. Jeg satte opp farten litt, jeg klarte nesten ikke å vente. Jeg hadde funnet det jeg trengte for å mette sulten min, for å mette tomrommet i meg som bare ville ha…henne, helt til fargene hennes ble mine. Bare mine. 

Aldri hadde jeg trodd at livet til noen jeg stod så nær skulle henge i en tynn tråd. Nærmere bestemt, tre tynne tråder. Hendene mine famlet rundt og grep om ledningene. Jeg prøvde å rope, å nå ut til henne, men jeg fikk ikke svar. Alt jeg kunne høre var kvalte hikst på andre siden av døren. Det kimet i ørene mine, og jeg klarte ikke å fokusere ordentlig. Jeg hørte stemmen hans i bakgrunnen, og panikken blusset opp i brystet mitt. “Klokken tikker, kjære. Klokken tikker.” Jeg var ikke klar. Jeg kunne ikke bestemme meg, ikke enda. Et liv lå i mine hender, og valgte jeg feil, ville det gå tapt. 

Døren knirket, og jeg åpnet den forsiktig. Blikket til læreren min festet seg i meg, hardt og intenst. Dette kunne ikke gå bra. “Marion.” Stemmen hennes runget av irritasjon. “Oppgaven deres var å skrive en tekst, og jeg skulle gi dere tilbakemelding. Hvis jeg skal kommentere noe, så kan jeg si at du skriver som Jon Fosse, noe man forsåvidt bør ta som et komplement. Men setningene dine er alt, alt for lange! Men den referansen tar du ikke. Du gjorde jo knapt leksen din!” Hun ropte så høyt at håret mitt blåste bakover. 

Skrittene mine var tunge mot gulvet da jeg gikk. Endelig kunne jeg møte Sarah og gå hjem med henne. Jeg dro ut bakdøren, en mørk skygge i øyekroken fanget interessen min, men da så jeg henne. Stemmen hennes var mild som en bris, idet den traff meg var stresset borte. “Der er du! Skal vi gå?” Hodet mitt nikket automatisk, og vi var på vei. Sarah pratet om dagen hennes, selvfølgelig hadde hun gjort det bra på leksen, hun som var så begavet. Jeg prøvde å følge med, selv om jeg hadde en ekkel smak i munnen. Det var noe annerledes med denne dagen. Hva det var, vet jeg ikke, men jeg kjente det på meg. Den mørke skyggen utenfor skolen. Noe kom til å skje.

I det vi tok til høyre inn i skogen, hørte jeg det. Fottrinn bak oss. Jeg snudde meg og stoppet, merket knapt at Sarah også stoppet ved siden av meg. Det var en kvinne. Huden hennes var blek, og hun hadde et stort arr over det eneste synlige øyet. Det andre var dekket av langt, svart hår. Stemningen rundt henne var illevarslende, og jeg la en arm rundt skulderen til Sarah og begynte å gå kjappere. “Hun ser så mistenksom ut.” Sarah nikket og satte opp tempoet. “Vi må være diskré,” sa jeg. Da vi hadde kommet et stykke omfavnet en tykk og ekkel tåke oss, og jeg kjente hånden til Sarah legge seg i min, den var myk og beroligende. “Vi må holde sammen, det er enkelt å rote seg bort her.” sa hun skjelvende. 

Målløst fortsatte vi å gå gjennom skogen, hele kroppen min ristet av anspenthet, og det var da det skjedde. Jeg hørte et skingrende skrik bak meg og kjente hånden til Sarah gli ut av grepet mitt. Idet jeg snudde meg så jeg arret til kvinnen fra tidligere, meg var forferdelig. Sarah var knyttet opp til en slags stolpe, ute av stand til å bevege hverken armer eller bein. Hun ville sakte bli kvelt av tauet om jeg brukte for lang tid. Tikkingen høynet i styrke da jeg nærmet meg. Under henne lå det en bunke med dynamitt, med tre ulike ledninger hengende fra seg. Jeg smilte lettet. Det var jo bare å kutte rett ledning, og så-

Døren ble lukket. Ledningene stakk ut under døren. Fader også. Jeg visste ikke hvilken av de tre som var rett, jeg kunne ikke kutte den som ville destruere bomben uten å se. Pusten min ble raskere, og synet mitt ble uklart da tårer vellet opp i øynene mine. Den informasjonen satt ikke jeg med, det var jo umulig å vite hvilken det var. Jeg så opp på klokken. 3:54 igjen, stod det. Jeg tok til å rope. “Sarah! Du må hjelpe meg. Hvilken ledning skal jeg kutte? Du må se, du må..” ropte jeg, et hulk kom fra munnen min. Skyggen hennes bevegde seg under døren, og en anstrengt stemme sa: “Det er ikke den helt til venstre, den…” Jeg lyttet, men hun ble avbrutt av en av mennene. “Tid er en skjør ting,” sa han og tok et lommetørkle frem og tørket kinnet mitt, “men ikke like skjørt som livet til venninnen din.” Han flirte hysterisk, det var så absurd å høre noen le i et slikt øyeblikk, men jeg kunne ikke miste fokus. Etterpå skjøt den andre mannen utålmodig inn, “Klokken tikker, kjære. Klokken tikker.” Han begynte å dunke foten utålmodig i gulvet mens han sutret og hvinte. “Hun er akkurat like skuffende som den forrige… skjelvende og redd.” Så begynte den andre mannen å prate, og presset jeg kjente i brystkassen begynte å bli ekkelt, nesten kvelende. “Tidligere skulle du være så avslappet, men nå ser vi hvor patetisk du er.” sa han. Stemmen lød syngende, som et lite barn som gledet seg til å åpne den største presangen under juletreet. Jeg kjente en trang til å skrike, og skjelvinger tok over kroppen min, den bredte seg fra hendene mine til brystet mitt til hele meg. “Sarah, du må… vær så snill…” Pust inn. Pust ut. Hikstene hennes. Tikkingen. Ta en avgjørelse, bare ta en.. det er femti prosent sjanse. Det var som å famle i blinde, du visste ikke hva avgjørelsen din ville føre til. Så lukket jeg øynene. Tok en kabel i hånden. Grep om saksen. Trakk pusten. Klippet. Alt ble stille. Så hørte jeg stemmen til en av mennene igjen, kald, ekkel og ertende. Det svartnet. “Men kjære deg, var det så lurt da?”

Når jeg er med deg føles det som om jeg kan fly. Så enkelt er det. Du får meg til å sveve høyt, høyt over skyene. Hjertet mitt tåler ikke å være i brystkassen min når du er i nærheten, så det som skjer, er at det tar med seg nøkkelen sin og et par stramme øreplugger og låser døra. 

Når jeg er med deg låser hjertet mitt seg inne. Det dunker rett og slett ikke som det skal når du kommer. Og når det først låser seg, gjør også ordene mine det, for jeg stammer som bare det. Men, eh, og, eh, jeg, jeg, åh, de fullstendige setningene jeg en gang hadde dro sin vei. Noen ganger kribler det i magen som om jeg er på en strandtur og popper en champagneflaske, en slags lett og brusende bobling. Andre ganger er det rene fyrverkeriet. Som at det er en colaflaske i magen min med 17 mentos i. 

Når jeg er sammen med deg kunne jeg svimet av som en 15-åring på Justin Bieber-konsert. Fnisete og rød i ansiktet mens jeg snur meg bort for å “se om alle venninnene mine har kommet”. Men de kommer ikke, de kommer aldri. For det finnes ikke noen andre i livet mitt. Det er bare deg.

Alt dette gjør meg forvirret. Virkelig. Du gjør meg forvirret. Du er mystisk. Mystisk som måneskinnet som danser på vannet om natten. Som en skjult og mosete sti i skogen som de færreste finner, og de færreste faktisk klarer å følge. Eller som den melodien du nynnet på hele dagen, men ikke husket. Så kjent, men noe mangler, noe er ukjent. Det er det jeg liker med deg. Men fremst av alt er du som en stjerne. Du skinner så pent der oppe, men uansett hvor hardt jeg prøver, uansett hvor langt jeg strekker meg, føles du umulig å nå for meg. Du er en stjerne.

Det var første gangen noe sånt hadde skjedd med meg. Første gangen hjertet mitt hadde slått så hardt at det føltes ut som at det ikke var der. Første gangen jeg hadde følt noe så dypt og ubeskrivelig for et menneske. Jeg var nervøs. Jeg hadde lest utallige nettsider til langt på natt, som sa noe om hvordan det føltes å forelske seg, og jeg stolte aldri helt på internett, men akkurat i dette tilfellet var jeg redd det som stod der var riktig. Jeg hatet å innrømme det for meg selv, for deg, for noen. Jeg ville aldri innrømmet det for noen. Men en gang iblant lente tanken seg forsiktig ned på hjernen min. Han vet det. Du og vet det, innerst inne. Du elsker ham.  

Det føles så farlig, så forferdelig skremmende nært å si det til deg. Ordene ligger på tunga, men jeg tvinger dem tilbake. Jeg har akkurat nok selvkontroll til å ikke si det. Dette er helt nytt for meg, og jeg vil ikke røre ved vennskapet vårt. Vi var det nærmeste et vennskap kunne bli uten å være kjærester. Jeg trodde ikke at du likte meg. Du var jo stjernen. Du ville aldri komme ned på mitt nivå her på jorden. Men så skjedde det.

Som et stjerneskudd. Du falt ned fra himmelen og ned i armene mine. Du kysset meg. Under treet i parken, der jeg alltid hadde sagt til deg at jeg ville bli kysset, hvis jeg noen gang skulle få en kjæreste. Men det var det som gjorde meg så forvirret, dette kysset. Ville du ha meg? Var det en vits, var jeg bra nok? Var det en utfordring fra vennene dine? Jeg hadde ikke så mange, men selvfølgelig hadde du det, selv om de aldri lyste så fint som du gjorde, der oppe på himmelen. 

Jeg sa ingenting, så plutselig var vi tilbake der vi startet. Bortsett fra at vi var ikke det, for noe var annerledes. Den bortgjemte stien i skogen som de færreste fant, men som jeg hadde fått et glimt av, den var ikke der for meg lenger. Mens jeg satt ved pulten min i friminuttet så jeg røttene gro over stien, trærne flokket seg på så den ikke lenger var synlig. Hun var over deg med armer og bein, og du så på henne med et blikk som fortalte meg at du ønsket det samme. Det var egentlig ikke lov til å sitte igjen i friminuttene, men læreren brydde seg ikke, og dere kunne ikke se meg. Hendene hennes strøk gjennom håret ditt, rusket til trærne så de falt over stien som jeg så inderlig ville gå på. Jeg klarte ikke å fortelle deg alt, så jeg ble for sen. Alt for sen, forstod jeg da jeg gikk forbi dere, og du ikke en gang så i min retning. 

Hånden min vridde om låsen på toalettet, og jeg lente meg over vasken og så meg i speilet. Jeg spurte meg selv om jeg turte å fortelle sannheten. Om jeg turte å si at jeg trengte deg, at jeg elsket deg. Selvfølgelig hadde jeg løyet til deg da du spurte om det gikk bra at du gikk ut med henne. Nå hadde du grodd en ny sti ved siden av den gamle som hadde grodd igjen, som en annen skulle vandre langs. Jeg hatet å innrømme det for meg selv, for deg, for noen. Jeg ville aldri innrømme det for noen. Men en gang iblant lente tanken seg forsiktig ned på hjernen min. Han vet det. Du og vet det, innerst inne. Du elsker ham. Men du lot han gå.