Denne gangen kom meldingene via mediene. I januar visste vi at faren var på vei og forberedelsene startet, og i februar kom den stadig nærmere. 3. mars fikk vi det første registrerte smittetilfellet i Trondheim, og 12. mars gikk alarmen for fullt. Byen og landet stenger ned.

En utrolig omstilling skjer nesten over natten. I kommunene, i næringslivet og samfunnslivet. Skoleundervisningen blir digital, det innføres nye rutiner for å ivareta de eldre i institusjon og heimer, helsestasjoner og barnevern finner nye løsninger for å ivareta barn, unge og sårbare familier. Restauranter som ikke lenger kan ta i mot gjester starter med takeaway. Idretten og kulturlivet, som etter hvert starter opp igjen, innfører strenge smittevernrutiner. Begrepet kohort inntar landet. Den store dugnaden har startet.

Den viktigste jobben for kriseledelsen har vært å skjerme de mest sårbare. I veldig stor grad har vi klart det, men i påsketider 2020 fikk vi beskjed om at smitten hadde inntatt et helse og velferdssenter, og ikke lenge etter var det første koronadødsfallet i Trondheim et faktum. Det skulle dessverre komme flere, men sammenlignet med andre byer har vi hatt lite smitte i omsorgstjenestene våre, og lave dødstall.

Selv om det har vært mye oppmerksomhet rundt helse og velferdstjenestene, rundt testing, sporing og etter hvert vaksinering, så er det grunn til å berømme alle kommuneansatte; Renholdere, barnehage- og skoleansatte. Folk som har jobbet med rus og psykiatri, bo- og aktivitetstilbud og barnevern. Det har vært en gedigen arbeidsinnsats, som fortsatt pågår for fullt.

Dugnaden har favnet hele bysamfunnet, og aldri har vel samarbeidet vært så tett som nettopp i perioden etter 12. mars i fjor, med sykehus, med politi, universitet/SiT, med næringsliv og næringslivets organisasjoner, med idretten og kulturlivet, med de mange gode hjelperne i frivillige lag og organisasjoner.