Umulige drømmer EP

Umulige drømmer

La meg kjenna luktå av deg

der du ligge så stilt

Får meg te å driva avsted

i den herligste nostalgi

For minnene som komme med duftå di,

e savn og lengsel

Taust, og med et smil om munnen,

ligge eg her og forgude deg

Som heilt uvitende blir beskua

av den som har blitt så ubetinga fortapt

Og som så ensomt lukke øynene, for å stenge ute

det som kan ses, men aldri fås

Skjønnheten e paradokset; selvmotsigelsen

Så herlig avskyelig, og samtidig

så avskyelig herlig

Fremdeles

Så sko det visst skje

Ennå ein gang

At alt kom tebage

Når du omsider

Åpna glemselens dører

På vidt gap

Den gang då

Va det så sterkt –

Så intenst

Og denne gang nå

Føltes alt

Bare riktig

Et nei e umulig

Med dine øyne

Som gjennombore meg

Med din stemme

Myk som fløyel

Så havna eg der

Så nært, så nært

Men akk, så fjernt

Mens eg merke

At dørå treffe mitt

Ansikt så hardt

For det gjekk ikkje då

Og det blir ei heller nå

At dørå e stengt, det vett eg

Men takk, kjære deg,

For at eg fekk ein siste

Smak av din lykke

Ikkje

Eg vil det så gjerne

Men tror ikkje det skjer

Så lenge me vett at

Den andre ikkje e der

Og me e jo begge enige

Om at det va’kje bare då

Det e derfor eg stadig tenke

Kaffor prøve me ikkje nå?

Ka kan eg vel gjør

For å få deg te å bli?

Om så bare ett sekund

I resten av mi ti’

Eg e ikkje tvil

Eg har heila ti’å visst

At det e’kje noen andre

For meg te syvende og sist

Ka kan eg vel gjør

For å få det te å bli?

Om så bare ett sekund

I resten av mi ti’

Ka kan eg vel gjør

For å få det te å bli?

Om så bare ett sekund

I resten av mi ti’

Eg vil heller dela resten av

Ein hverdag på betasuppe

Med noen

Som gjør oss begge godt

Enn å leva

Resten av livet aleina

På Michelin-restaurant(er)

Ka kan eg vel gjør

For å få det te å bli?

Om så bare ett sekund

I resten av mi ti’