Umulige drømmer
La meg kjenna luktå av deg
der du ligge så stilt
Får meg te å driva avsted
i den herligste nostalgi
For minnene som komme med duftå di,
e savn og lengsel
Taust, og med et smil om munnen,
ligge eg her og forgude deg
Som heilt uvitende blir beskua
av den som har blitt så ubetinga fortapt
Og som så ensomt lukke øynene, for å stenge ute
det som kan ses, men aldri fås
Skjønnheten e paradokset; selvmotsigelsen
Så herlig avskyelig, og samtidig
så avskyelig herlig
Fremdeles
Så sko det visst skje
Ennå ein gang
At alt kom tebage
Når du omsider
Åpna glemselens dører
På vidt gap
Den gang då
Va det så sterkt –
Så intenst
Og denne gang nå
Føltes alt
Bare riktig
Et nei e umulig
Med dine øyne
Som gjennombore meg
Med din stemme
Myk som fløyel
Så havna eg der
Så nært, så nært
Men akk, så fjernt
Mens eg merke
At dørå treffe mitt
Ansikt så hardt
For det gjekk ikkje då
Og det blir ei heller nå
At dørå e stengt, det vett eg
Men takk, kjære deg,
For at eg fekk ein siste
Smak av din lykke
Ikkje
Eg vil det så gjerne
Men tror ikkje det skjer
Så lenge me vett at
Den andre ikkje e der
Og me e jo begge enige
Om at det va’kje bare då
Det e derfor eg stadig tenke
Kaffor prøve me ikkje nå?
Ka kan eg vel gjør
For å få deg te å bli?
Om så bare ett sekund
I resten av mi ti’
Eg e ikkje tvil
Eg har heila ti’å visst
At det e’kje noen andre
For meg te syvende og sist
Ka kan eg vel gjør
For å få det te å bli?
Om så bare ett sekund
I resten av mi ti’
Ka kan eg vel gjør
For å få det te å bli?
Om så bare ett sekund
I resten av mi ti’
Eg vil heller dela resten av
Ein hverdag på betasuppe
Med noen
Som gjør oss begge godt
Enn å leva
Resten av livet aleina
På Michelin-restaurant(er)
Ka kan eg vel gjør
For å få det te å bli?
Om så bare ett sekund
I resten av mi ti’