Det blir hevdet at den andre boka er den vanskeligste. I Den som ikke har gjemt seg nå…gjør forfatteren disse ordene overflødige. Samlingen er annerledes enn den første, først og fremst bemerker novellene seg ved en større grad av nærhet – til mennesker og relasjoner. Her møter leseren typiske sladrekjerringer, skolemobbing, avstikkende personligheter, overgrep, odde følelser og ikke minst: ganske spesielle iakttagelser.

Moen ser ut til å foretrekke en antydende metode, framfor å legge tingene rett foran leseren som en opplagt sak. En handling kan ha vidtrekkende konsekvenser, noe en ser konturene av, men ikke helt forstår rekkevidden av før løsningen kommer.

Humoren tas i bruk i enkelte situasjoner. Denne skaper en befriende og forløsende atmosfære. Forfatteren lar oss forstå at det er ikke alt som er gravalvor i denne vår dystre verden, snarere kan en av og til løse selv de største problemer med et smil.

Novellene i Skumringsmøter skildrer nettopp møter – de som fant sted, de som aldri ble noe av, de som var innbilte møter. Felles for disse er dykket etter årsaker til at det gikk som det gikk, eller ikke… I beste tradisjon følger Moen novellesjangeren til fingerspissene og avslører ikke sammenhengene før siste linje er lest.

Moen er en stil- og språksikker forfatter og som i denne hans debutbok viser fram nitid forkjærlighet for det rette uttrykket, det rette ordet for å fange en tilstand. Miljøskildringene bygger opp de psykologiske aspektene ved skikkelsene og gjør oss nysgjerrige på handlingen.