Slaget på Vågen

Slaget på Vågen i Bergen 1665, revidert

av Gunnar Clausen

England og Holland (forente nederlandske republikker) var store handels- og sjømakter som lå i krig med hverandre. Danmark-Norge var nøytralt, men statsfinansene var ødelagt av tidligere krig; gjelden var på flere millioner Riksdaler og budsjettene gikk med underskudd. Slik var tilstanden da den eneveldige Frederik III inngikk en hemmelig avtale med Charles II om hvordan de skulle rane til seg de enorme rikdommene som lå i lasten på 66 hollandske skip, særlig 10 store ostindiafarere, som befant seg i havnen under beskyttelse av Bergenhus. Dette slottet med sine tilhørende befestninger (festningen), skulle etter planen forholde seg passivt mens den kongelige engelske marinen sto for selve ranet. Men, skriftlig instruks fra kongen i København nådde ikke Bergen i tide, så festningens kanoner åpnet ild mot de engelske fregattene da de gikk til angrep den 2.august. Hollandske skip forsvarte seg effektivt. Etter opp mot 4 timers batalje, med 500 kanoner alt i alt, måtte fregattene gi tapt. Det var mange hundre døde og sårete, de aller fleste engelske. Tre uker senere kunne hollenderne forlate Vågen med sine skip og rikdommer i behold.

Dette notatet­ ble skrevet for noen år siden til egen høyst tiltrengte oppdatering, men er senere omarbeidet og utvidet med tanke på at det vil ha interesse for andre. Foranledningen er at BT serverte et stort oppslag om slaget (30/12-12). Jeg reagerte med ”Feil om slaget på Vågen i 1665” som medførte en debatt med universitetsbibliotekar Bjørn-Arvid Bagge (Slaget-på-vågen.pdf). Først senere fikk jeg tak i hans bok om slaget (Storpolitikk og intriger!, Bodoni forlag 2012). Den gjengir et rikt kildemateriale som fristet til å se nærmere på kampen mellom engelske fregatter og hollandske ostindiafarere i sine slaglinjer på tvers av Vågen; og på festningens innsats i denne bataljen. Historikere og andre har trakket i helene på hverandre med mer eller mindre detaljerte fortellinger, i skrift og tale, om engelske trusler og om forhandlinger og intriger mellom partene i Bergen. Styrkeforhold og taktikk i dette artillerislaget er forholdsvis sparsomt omtalt, til dels misforstått og nokså feilaktig; det samme gjelder verdier og økonomiske forhold. Det var åpenbart behov for avklaringer, særlig som bidrag til bedre forståelse av hvordan slaget ble forberedt og gikk for seg på skip og festning.

Først om hvordan fregattene oppførte seg og ikke oppførte seg på Vågen; om forståelse og bruk av historiske bilder. Sentralt står en samtidig panoramategning av van de Velde som i BT er tekstet slik: ”Fra sin hollandske galliot gjenskapte van de Velde d.e. slaget på Vågen”. Jeg påpekte at dette panoramaet ikke viser tegn på kamp, og altså ikke kan være noe slagbilde. Det skildrer rett og slett ankomsten til Bergen av den engelske flåtestyrken, med ”The arrival of the English squadron off the coast of Bergen - - -” som billedtekst. Dette var litt ut på ettermiddagen den 1. August, altså dagen før slaget, og er slik å forstå: Skipene har nylig ankret opp eller baler med dette, fremdeles med flere seil i vinden og rær bemannet for å berge og beslå seil. Når ankeret er kastet, reker skipet med vind og strøm inntil det rettes opp av ankertauet som gjerne blir slakket ut til tre ganger dybden, alt etter bunnforhold og vindstyrke m.v.. Det var svært krevende å ankre mange seilskip fortløpende i et forholdsvis trangt farvann i frisk motvind, som i dette tilfellet. Historieprofessor Sverre Steen forteller om ankomsten at ”vinden var hård” og at skip rekte ned på hverandre. Flaggskipet og en annen fregatt hadde klart å gå på grunn ved Nordnes, men kom løs. I forfjamselsen kom flaggskipet med en forsinket ankomstsalutt (Det Norske folks liv og historie, Aschehuog & co, V s.199, 1930).

Ankomstpanoramaet viser svak vind med glatte småbølger, men i følge flere beretninger var vinden frisk. Seilskip på mange hundre tonn kunne ikke bukseres i posisjon av egne skipsbåter slik billedteksten på s.82 vil ha det til – ikke i slik vind. Revenge var på over 750 tonn, Foresight på 500, Saphire på vel 400 og Happy Return på 600 tonn i følge et engelsk register. For å justere posisjonen og holde seg klar av hverandre blev det trolig rodd ut ekstra ankere. Først etter at dette var kommet i orden, kunne viseadmiral Teddiman kalle sammen og gi ordrer til sine kapteiner. Van de Velde d.e. kom til Bergen et par uker etter slaget og tegnet da panoramaet der Vågen, Bergenhus med bygninger og forsvarsverker, Tollboden og flere kirker er på plass. Deretter ble skipene tegnet inn slik han var blitt fortalt de lå, med flaggskipet nær Nordnes og så videre. Ankomstpanoramaet er troverdig som sådan.

Den engelske flotiljen ble delt i tre før slaget. Fregattene ble litt etter litt forhalt med varpankre og gangspill, som fortalt av general Ahlefeldt (s.186). Sidetall i parentes viser til Bagges bok. Engelskmennene brukte kvelden og natten til å legge 7 av sine fregatter i en godt oppankret slaglinje litt utenfor Tollboden. De lå med bredside mot hollenderne som hadde dannet en tilsvarende slaglinje lengre inne, kanskje 150 meter sør for Nykirken (s.83); i alle fall ikke lengre ute enn festningens batteri på Bradbenken. En avstand på opp mot 300 meter mellom linjene kan virke rimelig i henhold til kart i målestokk (Bergen havn gjennom 900 år, Universitetsforlaget.1985). Fregattene som ikke skulle ligge i linjen ble ankret opp i nærmere beordrete posisjoner for å kunne beskyte festningens kanonbatterier, Nordnes og Sverresborg inkludert. Det var slik de lå og var kampklare; 14 fregatter og to brannskip uten et eneste seil oppe, mens en av de minste fregattene og fire mindre fartøyer var under seil på fjorden - og kanskje beskjøt Nordnes av og til.

Historieprofessor Knut Mykland omtaler slaget på Vågen, men i likhet med Bagge og BT viser han ingen sans eller respekt for hvordan seilskip oppfører seg: Et bilde viser angivelig ”skipene som er ankret opp og har lagt bredsiden til for å ta knekken på nederlenderne lengre inne på Vågen”( Caplens Norgeshistorie bind 7, s.344, 1977). Bildet er et utsnitt av ankomstpanoramaet og viser ingen bredside mot hollenderne.

Historieprofessor Geir Atle Ersland er tilsynelatende gitt en rolle som troverdighetsanker i BTs store oppslag som også omfatter en annen panoramategning som er laget av BTs illustratør etter en eldre modell. Begge går over de samme to sider og med felles tekst som forteller at de gjenskaper slaget; noe ingen av dem gjør. Ersland har beregnet hvor landemerkene i modellen kan være sett fra, som markert med en liten galliot på tegningen, men forhåpentlig ikke gått god for at alle fregattene er plassert til dels langt innenfor Tollboden. Van de Veldes ankomstpanorama er gjengitt i bokens utmerkete appendiks (s.138-139). I BT mangler imidlertid selveste flaggskipet Revenge som avgir salutt med 9 av babords kanoner, trolig i anledning besøk av slottets utsending. Nettopp dette utsnittet benyttes som slagbilde med teksten ”De engelske skipene angriper Nordnes” (s.94); til tross for at skipet har Nordnes om styrbord og at angrepet kom først neste dag.

Utsnitt av en tegning viser angivelig at ”Det engelske flaggskipet Revenge løsnet de første skudd på Vågen”(s.90) – en full bredside. Men, skipet er på vei innover Vågen med fjæresteiner om styrbord, under seil i nordlig vind. Det viser også andre skip med mange seil oppe; ikke oppankret i sine tildelte posisjoner med beslåtte segl og bredsidene mot festningens kanonbatterier, slik de vitterlig lå da slaget begynte. Kruttrøken på motsatt side av Vågen driver høyt, som om slaget hadde vært i gang en god stund, til tross for at festningen var sist av alle med å åpne ild.

Van de Velde tar det ikke så nøye med skipenes innbyrdes posisjoner, bølger, vindretning, seilføring, vimpler, kruttrøk og skuddretning. Det blir ikke bedre når bilder tolkes og anrettes som det måtte passe for anledningen. Dette problemet topper seg i og med at maleriet av slaget, s.140-41 og omslagsbildet, kan ha ledet til feilvurdering av den hollandske slaglinjens ildkraft.

Slaget ble utkjempet mellom skip og mellom skip og festning, med kanoner. Bagge er kommet til at festningen hadde 24 batterier med en bestykning på 20 bronse- og 105 jernkanoner(s.70). Men, dette er høyst sannsynlig svært store overdrivelser, som etter hvert nærmere utredet.

De fleste kanonene kan ha vært av kaliber 6, 8, 12 og 18 pund i henhold til et regnskap over medgåtte kuler (s.230). Datidens typiske festningskanoner hadde røret liggende på en lavett (affutasje) med fire små hjul, i likhet med skipskanoner. Andre av garnisonens kanoner hadde en lavett med to store hjul og lang svans, nærmest en feltlavett. Noen sto fast oppsatt i batterier mens andre var å transportere ut fra festningens arkeli til batterier bak aktuelle skanser og volder, alt etter behov. Utplassering av en del kanoner tok til allerede søndag den 30. juli (s.74–75), altså tre dager før slaget, slik dette fremgår av presten Thamsons samtidige beretning (s.195). Nordnes ble angivelig forsterket med 6 kanoner dagen før slaget (s.197). Slik klargjøring av artilleri var tungt og tidkrevende arbeid: Den minste av de ovennevnte, 6-punderen, veide godt over 1 tonn, 18-punderen over 2 tonn. Som feltkanon krevde en komplett utstyrt 6-punder minst tre spann hester på denne tiden. Tunge kanoner var altså ikke noe man raskt kunne svinge i land fra hollandske skip, transportere frem til og gjøre stridsklare i batterier med skuddfelt mot fregattene – ikke på noen få timer. Kanonrør og lavetter ble transportert hver for seg, som også notert av Thamson (s.195). Var det satt opp et betydelig antall hollandske skipskanoner på festningens område, måtte dette altså vært fullført senest dagen før slaget. Bagge mener slik overføring av hollandsk artilleri ikke fant sted. (s.100).

Sverre Steen mener derimot at ”kanoner, kuler og krutt blev ført fra de hollandske skibene til festningen og bragt i stilling mot engelskmennene”. Et utsnitt av panoramategningen viser at ”hollandske skip overfører materiale fra flåten til de bergenske befestninger, Mariakirken sees i bakgrunnen”(s.100). Dette kunne være kanoner og ammunisjon - hva ellers? Bildet er som nevnt fra dagen før slaget, så her kan teksten virke troverdig; bortsett fra at tårnene tilhører Korskirken og Domkirken.

Både på skip og festning krevdes det 6 mann til å betjene en tung kanon effektivt, men dette later til å være oversett i alle tidligere fortellinger om slaget. Festningen var fast bemannet med en garnison på vel 115 mann, alt i alt. Den ble forsterket med mindre kontingenter fra det tyske kontoret og borgervæpningen (s.74), men hovedsakelig med norske sjøfolk fra hollandske skip i havnen. Det var omtrent 15 prosent norsk mannskap i den hollandske flåte, der lønnen var litt bedre. Hollenderen Venckels journal fra slaget konstaterer at 200 mann ble ført til kastellet om morgenen ”om t’ Canon af te blasen” (s.189); nødvendigvis som tidligere avtalt og organisert. Dette tyder på at de skulle betjene festningens egne kanoner, kanskje også hollandske som tidligere måtte være tatt i land og gjort stridsklare. Festningens besetning kunne selvsagt ikke benyttes utelukkende som betjeninger på kanoner. En væpnet beredskapsstyrke, vakter, ordonnanser og diverse hjelpemannskaper var og nødvendig. Var det så mye som 400 mann til sammen på forsvarsverkene, vil opp mot 50 tunge kanoner være et plausibelt anslag.

Både de engelske fregattene og de hollandske ostindiafarerne hadde et mannskap på noe mindre enn 5 mann regnet per kanon, i følge respektive skipsregistre. Dette var helt normalt og betyr at langt fra alle kanoner kunne være fullt bemannet samtidig, selv når skipet lå oppankret.

For å forstå dette artillerislaget må det vites litt mer om datidens kanoner, hvordan de fungerte og hva de kunne prestere av ildkraft: Når skuddet går rekylerer kanonen, det vil si ruller tilbake til den blir holdt igjen av en kraftig trosse som er festet på begge sider av kanonporten og ligger i en lang løkke rundt bakenden av selve kanonrøret. Munningen kommer dermed så langt innenfor skipssiden at det blir mulig å få kanonen renset ut, ladet igjen og gjort klar til skudd - en nokså omstendelig prosess: 1. Fuktig utvisking av løpet. 2. Oppmåling av krutt i ladeskuffen (evt. ferdig pakket kardus). 3. Tømming av ladeskuffen bakerst i røret. 4. Innsetting av forladning og stamping av kruttet. 5. Inn med kule, klaseskudd, kardesk eller annet prosjektil. 6. Ny forladning og stamping. 7. Fremkjøring til skuddstilling. 8. Oppstikking av fenghullet og på med fengkrutt. 9. Avfyring med luntestokk. Betjeningen ble trinnvis kommandert gjennom prosedyren.

En 18-punder kunne rekylere flere skritt og redskapene til utrensing av løpet og til ladning hadde godt over tre meter lange skaft. En kanon med utstyr og betjening krevde altså mye plass. For å holde styr på en slik skipskanon, få den ladet og kjørt ut igjen med sine 2-3-skårne taljer, kunne det trenges dobbel betjening eller mer når skipet stampet og rullet under seil. En ”løs kanon på dekk” var ingen spøk, uansett. For anker på Vågen i smul sjø og med bare en bredside i bruk, var skytset godt bemannet.

Det er den ildkraften som kan tas i bruk under de gjeldende omstendigheter som teller. Beretninger om eldre tiders sjøslag tar gjerne antall kanoner som mål for styrkeforhold. Bagge anfører 314 kanoner i den engelske linjens 8 navngitte skip (s.87). Det oppgis 314 kanoner også i BT (12/1 -13), men der tillagt 7 skip. Den engelske linjen besto faktisk av 7 navngitte fregatter (s.89, s.139), med totalt 286 kanoner (s.88). Gitt at fire av skipets kanoner pekte permanent for- og akterover utgjorde linjens bredside mot hollenderne knapt nok 130 stykker.

Flaggskipet og de andre fregattene som lå utenfor linjen utgjorde en tilsvarende styrke, men var neppe i stand til å ta hollenderne under ild, fordi linjen lå i veien. De lå dessuten med bredside vendt mot festningens batterier, slik engelske tegninger viser (s.136,s.139).

Det braket altså løs med 130 engelske kanoner mot den hollandske linjen. Dette er langt færre enn hva tidligere beretninger om slaget gir inntrykk av. Hollenderen Schouten opplevde slaget om bord på Rijsende Zon og forteller at engelskmennene ”ga oss det fulle lag fra 400 kanoner” (s.214, s.92).

Bernt Lorentzen mener minst 700 engelske kanoner, inkludert små i bronse, kom i bruk i slaget (Kampen om Ost-Indiaflåten; og dens historiske bakgrunn. Grieg. 1949. s.147). På det meste var det anslagsvis 250 engelske kanoner i sving mot den hollandske linjen og festningens batterier til sammen, gitt at fregattene benyttet kun sin ene bredside. Flytting av kanoner til den siden som vendte mot fienden hadde ikke vesentlig betydning (cfr.s.8).

Skipene i den hollandske linjen hadde et større antall kanoner: Bagge legger til grunn 5 skip med 285-301 stykker (s.88), tilsvarende en bredside på nær 140. Andre mener det var 7 skip i den hollandske linjen som beskjøt englenderne med hele 175 kanoner, som senere diskutert (cfr.s.12).

Ostindiafarerne var godt lastet, lå tungt i sjøen og var begrodd. De hadde også nedslitt rigg etter lang tids fart og et nylig stormvær. Slikt hadde ikke noe å si for deres kampdyktighet i dette slaget, men ville nok utgjøre et betydelig handikap under seil i åpen sjø.

Hva hadde så festningen å skilte med av artilleri? I følge festningens regnskap medgikk 1017 kuler, de aller fleste på 18 og 12 pund (s.230). Dertil kom kardesker av skrå og skrot av jern samt noen spesielle prosjektiler, kanskje 200 skudd. Til sammen kan tunge kanoner ha avfyrt 7- 8 tonn prosjektiler. Det gikk med vel 5000 muskettkuler av bly; mest hensiktsmessig i kardesker under de rådende forhold. Festningen gav ild i omtrent 200 minutter. Kanonene på Nordnes var ute av slaget en stund og noen kanoner ble etter hvert helt eller delvis satt ut av spill, men antall døde og sårete var bare vel 30 (s.96).

I festningens batterier bak volder og skanser måtte tunge kanoner bakses frem igjen etter rekylen og så innsiktes hver for seg; med håndspaker. En godt drillet betjening presterte gjerne 10 skudd per time på denne tiden, mens 7- 8 var mer vanlig for vedvarende ildgivning. Ahlefeldt beretter om intens ildgivning fra batterier som skjøt seg skikkelig varme og måtte skifte laderedskap tre ganger (s.169).

Dersom festningen avga 1200 skudd taler dette altså for opp mot 50 stykker; samme antall som anslått ut fra hvor mange tunge kanoner festningen hadde mannskap til å betjene. Disse betraktningene har sine svakheter, men de betyr likevel at festningen ikke kan ha dundret løs med hele 125 kanoner (s.70), slik Lorentzen, Bagge og mange andre gir inntrykk av; garantert ikke med bare 2-300 manns besetning (s.74). Festningens bestykning og betydning for utfallet av slaget blir senere mer grundig belyst; i hovedsak ut fra kilder som Bagge ikke benytter (cfr.s.12 - 14).

Admiral Teddimans angrep var basert på en dumdristig bløff - dømt til fiasko og blev det: General Ahlefeldt truet med at den av partene som først åpnet ild ville bli angrepet av festningen. Dette går igjen i flere beretninger som et bevis på den ridderlige og upartiske Ahlefeldts betingete nøytralitet, men blir ikke mer realistisk eller troverdig for det: Der og da var alle parter klar over at hollenderne ville forholde seg avventende til engelsk angrep, uansett. Pieter de Bitter og hans kapteiner i Bergen var ikke lett skremte kremmere, men verdensvante og krigserfarne offiserer. Ikke kunne de trues og bløffes til overgivelse eller provoseres til å skyte de første skudd. I mangel av forventet skriftlig instruks fra majesteten i København var Ahlefeldt ikke i tvil om at han kom til å måtte bekjempe fregattene dersom de åpnet ild.

Og det gikk som det måtte gå: Vel tre og en halv time etter at det braket løs måtte de slagne engelskmennene dra seg ut. De kappet ankertau og mer drev enn seilet i følge Ahlefeldt. Etter få dager lå de alle samlet og oppankret ved Herdla for å slikke sine sår. Flere av fregattene var i dårlig forfatning. De av Teddimans 22 skip som på grunn av dårlig vær ikke hadde funnet frem til Bergen, hadde nå sluttet seg til. Disse hadde et mannskap på 1.220 og 240 kanoner. Noen av disse skipene var større enn et par opprustete handelsskip som hadde vært med blant fregattene i slaglinjen, tilsvarende større norske defensjonsskip. Teddiman overveide å angripe på nytt, etter at Ahlefeldt den 6.august hadde fått instruksen fra København om å la dette skje uten at festningen støttet hollenderne. Ahlefeldt sa seg villig til dette, men motsatte seg å la den nå forsterkete festningen spille en mer aktiv rolle (s.102-103). Dermed ble et vellykket nytt angrep så godt som umulig å gjennomføre, et svært viktig trekk i spillet om de hollandske millionverdiene i Bergen.

Det hører med til historien at de engelske mannskapene ikke var blitt komplettert etter det store sjøslaget ved Lowestoft to måneder tidligere, heller ikke provianten som nå nærmet seg det kritisk utilstrekkelige. Dagsrasjonene var blitt redusert, alt mens sykdom var et stort problem. Pesten herjet i London og den kongelige flåtens dårlige helsetilstand og mangel på proviant var svært alvorlig. Dette omtales av Samuel Pepys, en samtidig engelsk toppbyråkrat som og gremmer seg over den pinlige episoden i Bergen og dens ulike konsekvenser for de ansvarlige (Min hemmelige dagbok. Oversatt av Herbrand Lavik. John Greiegs forlag. 194?). Også frykten for en hollandsk unnsetningsflåte gjorde at Teddiman ikke våget seg på et nytt ransforsøk i Bergen.

Det tragikomiske slaget på Bergen våg i 1665, som Knut Mykland kaller det, var et slag mellom herrer av beste ridderoppskrift (Mykland s.343). Flere beretter da også om den slags ridderlig opptreden, med salutter, poserende verdighet og spillfekteri, om forhandlinger med innslag av bløff, trusler, tilløp til korrupsjon og bestikkelse, om utbringelse av skåler mellom brave kavalerer, om kirkeklokker, trommer og trompeter; slikt som allslags fortellere gjerne ynder å ha med i sine eventyr – også i det om slaget på Vågen. Disse omstendelige dikkedarene passet Ahlefeldts taktikk som var å dra ut tiden for å styrke og klargjøre den svakt bemannete festningen. Han tok klokelig høyde for at engelskmennene både bløffet og var arrogante og grådige nok til å prøve seg. Han lyktes med det – med maner. Ahlefeldt både ventet litt med å gå inn i slaget og forsøkte å stoppe det etter en tid. Engelskmennene trakk seg ikke ut da det omtrent midtveis i slaget må ha vært klart at verken erobring eller ødeleggelse av de rikt lastete hollandske skipene var oppnåelig. Dette var nok utslag av en mentalitet der også tapere kom fra det med ære og ble forfremmet; så sant de kunne tilkjennes mot og hadde holdt ut et stort nok mannefall. Tapet var 420 døde og sårete på engelske skip, vel fire ganger så mange som på hollandske (s. 94-97).

Fregattene i linjen mistet 30 prosent av mannskapet i døde og sårete, hele 348 av 1195 mann, med seks av syv kapteiner døde. De øvrige fregattene hadde bare 5 prosent tap, flaggskipet knapt nok det. Teddiman ble da også alvorlig kritisert, men etter en tid likevel forfremmet. Sir Thomas was well connected.

Det heter seg at ”de hollandske skipene var minst like ille tilredt som de engelske og ute av stand til å forfølge engelskmennene”(s.96). Slikt skadeomfang rimer ikke med de langt mindre hollandske tap - under en tredjedel av den engelske slaglinjens. Forfølgelse ville uansett vært uklokt, for det var en formue å miste om bare en eneste ostindiafarer skulle gå tapt i kamp. De Bitters oppdrag var ikke å senke fregatter, men å få de enorme rikdommene trygt hjem til Holland.

For å forsvare seg mot feilaktige fremstillinger av hva som gikk for seg i Bergen, vurderer Ahlefeldt om han kanskje bør forklare seg nærmere overfor sin konge. Han kjenner tydelig vis til Cliffords rapport som omtaler vel 70 hollandske kanoner på festningen (s.161 ). I et utkast til slik rapport av 20.oktober (s.167) heter det at festningen ikke hadde behov for eller slapp til hollandsk assistanse før slaget, verken mannskaper eller kanoner: Først etter at slaget hadde vært i gang en god stund hadde han tatt imot noen få artillerister og noen frivillige norske sjøfolk fra hollandske skip. Til overmål vil han ha det til at mindre enn halvparten av festningens styrke, ”nicht den halben teil meiner force”, ble brukt (s.170) og at han egentlig skånte fregattene i slaget. Rapporten smører tykt på både for å fremheve Ahlefeldts noble sinnelag og at festningen vil være overlegen selv mot en større flåtestyrke. Utkastet både bagatelliserer og overdriver helt åpenbart i Ahlefeldts favør; det ble da også liggende usignert og kan ikke på noen måte tas for god fisk.

En liknende mentalitet kommer til uttrykk hos Schouten, der han forteller at festningen kom med i slaget først etter at den engelske kanonilden var blitt merkbart svekket, og at de kjempende hollenderne var modige og helst ville seire uten hjelp av andre (s.214). Overmot etter seier, eller når seier synes nær, har alltid vært vanlig. Presten Thamsons skamros av borgervæpningen, tross dens forholdsvis beskjedne innsats, (cfr.s.14) er et annet utslag av overstrømmende seiersmentalitet. Like alminnelig er det at særlig taperne overdriver motpartens styrke: Engelske beretninger om 200 hollandske kanoner ført til festningen før slaget (s.157) og om mer enn 300 kanoner til sammen på festningen (s.158), står ikke til troende. Cliffords påstand om at det var festningen som hadde påført fregattene de største tapene (s.161) kan likevel ikke avvises uten videre (cfr.s.10). Men, den er først og fremst å forstå som bortforklaring av det taktisk tåpelige angrepet på den sterkt bestykkete hollandske linjen—som om det ville blitt seier og erobring av enorme verdier om bare festningen hadde latt seg true til å være passiv i slaget.

Taperne skylder gjerne på allslags uheldige omstendigheter: Til tross for kraftig maltraktering av hollenderne skjøt fregattene dårlig, mener Bagge. Han legger påfallende stor vekt på å fortelle hvorfor – nærmest som om de normalt kunne eller burde ha vunnet slaget. Dårlig skyting forklares med at mange kanoner ble flyttet over til fregattenes babord side og fikk dem til å krenge slik at høydevinkelen på skuddene ble for liten og kulene rakk for kort (s.92). Kruttrøk skal ha forhindret at dette ble rettet på.

Også i foredrag til Historisk museums utstilling ”Byens ansikt” kom man med dette, sågar at alle kanonene var flyttet. Forklaringen går igjen i forbindelse med at slaget har 350-års jubileum (BT 2/8- 15), nå med etymologisk alibi i parentes: ”Tyngden av de mange kanonene førte til at skipene ble liggende på skjeve i vannet (derav ordet slagside)”. Nå har det seg slik at ”slaget” betegner det runde overgangspartiet mellom siden og bunnen på skipet, fra gammelt av. Slagside er det når skipet ligger krenget, litt eller mye, uten å rette seg opp igjen - uansett årsak. Schouten beretter at også på ostindiafarerne ble kanonene flyttet til den siden som vendte mot engelskmannen (s.213). Angivelig ble alle kanonene flyttet (Lorentzen s.155).

Hva slagside kunne bety for kanonenes kulebane. På de oppankrete fregattene ville en etablert slagside bli kompensert ved å justere kanonenes elevasjon (høydevinkel); selvfølgelig før observasjon av nedslag kunne forventes å bli vanskelig på grunn av kruttrøk: Første bredside ble derfor avgitt nettopp for å kunne observere forholdsvis korte nedslag og om ønskelig justere side- og høyderetting til den neste. Metoden er brukt i lange tider, til lands og til vanns, også i det 20. århundre. For kort vedvarende skyting, på grunn av en slagside som var etablert før slaget, er derfor særdeles lite sannsynlig.

Ahlefeldt bemerker at på fregatter som lå nærmest kunne han se at kanoner var blitt overført til en side, vel å merke så vidt som mulig (s.155). Dette var helt vanlig, alt etter situasjonen. Å flytte en kanon til motsatt side av skipet krever at det finnes ledig eller kan lages til en stilling med plass til utstyr og betjening, til å la kanonen rekylere, eventuelt hale den bakover med taljen, få den renset ut, ladet og kjørt ut igjen. Ostindiafarerne hadde neppe noen ledige kanonporter i krigstid. På det vi i dag kaller skanse og popp, åpne dekkene på akterskipet, var kanonene forholdsvis få og av beskjedent kaliber. Men, selv en 3-punder krevde sin plass og en kanonport. Det som kunne flyttes var derfor neppe stort mer enn små rør, da helst slike som sto montert i dreibar gaffel og derfor var lett bevegelig både i side og høyde. Skaftet bakpå røret ble holdt for hånd også under selve avfyringen. En vanlig type svingbasse hadde kort rør støpt i bronse og ble ladet med forholdsvis lite krutt til sin 1-2- punds kule, alternativt med 4-5 mindre kuler eller en kardesk av muskettkuler eller jernskrå. Denne typen kunne veie bare 80 kilo, var lite plasskrevende og ble raskt betjent av et par mann. Den var beregnet på helt kort og kloss hold mot personell, som i angrep og forsvar ved bording. Det var vanlig å ha et par slike svingbasser stående oppe på skansens kledning, eventuelt tversgående rekke. Lette svingbasser lot seg både flytte på og supplere der det var lagt til rette for det – også oppe i et mers eller to (plattform oppe i masten) og på skipsbåter. Orlogsskip hadde små kanoner liggende tilgjengelig for montering ved behov, også mer langtrekkende.

En hollandsk journal fra slaget forteller faktisk at en rapier, kanskje en lang bakladet 1/2- punder , ble brakt opp i høyden av tre mann og avga 80 skudd mot de engelske fregattene (s.189). Mindre skyts av bronse var blitt nettopp slik plassert, ”die kleine metallene stucken ohben aufgebracht”, på nærliggende fregatter, den nærmeste bare 200 alen (130 m) unna, slik Ahlefeldt selv forteller(s.155). En 3- punds falkon av støpjern (s.145) hadde samme proporsjoner som tyngre kanoner og veide flere hundre kilo. Den var å finne på mange slags fartøyer, på lavett og med flere manns betjening, til nød bare tre. Den forekom og som dreiekanon i gaffel på fartøy og befestning. En falkon hadde tilnærmet rett kulebane på 250 meter, men langt større rekkevidde.

Datidens kanoner var uten siktemidler, så det ble å sikte langs røret. Røret smalnet betydelig mot munningen og siktelinjen var derfor ikke parallell med løpets kjernelinje. Treffbildet må sees i sammenheng med at både rørets løp og kulene var ujevnt tilvirket. Ideelt sett skulle kulens diameter være omtrent 1/25 mindre enn løpets, men dette holdt ikke alltid så godt i praksis. Kulenes klaring og slingringsmonn gjennom og ut av løpet varierte, så derfor ga kanonene i en bredside varierende spredning både i side og høyde.

Schouten merket seg treffere både høyt og lavt og at sjøen nærmest kokte av skudd (s.214). Dette passer bra med stor spredning og mange korte nedslag. Kanskje fregattene også avfyrte klaseskudd som besto av 9-12 kuler tilpasset kanonens kaliber. Dette er ikke dokumentert, men det ville saktens kokt av nedslag. Mange korte nedslag betyr altså ikke det samme som for dårlig skyting, særlig ikke på angjeldende hold der kuler kunne smutte på sjøen, så den kokte, og likevel ramme svært effektivt: En 18-punder hadde gjerne tilnærmet rett kulebane på 400 meter ved null elevasjon (point blanc) og maksimal rekkevidde på godt over 2000 meter. Kulenes utgangshastighet lå ikke så svært langt under lydens og gjennomslagsevnen på skipssider var formidabel på 2-300 meters hold (cfr.s.15).

Fregattene var på flere hundre tonn, men dersom sønnavinden økte, på skrog og høy rig med våte beslåtte seil, ville nok fregattene i linjen kunne krenge og kanonene skyte høyere enn opprinnelig innskutt. Kruttrøk skal ha skjult at dette skjedde, slik at mange kuler havnet i Lungegårdsvannene og i byen. En annen variant vil ha det til at fregattene overkompenserte for slik krengning og altså kom til å skyte for kort. Og det hører selvfølgelig med i disse bortforklaringene av nederlaget at hollenderne hadde god sikt og kunne holde riktig elevasjon på sine kanoner.

Under seil i sjøgang kunne avfyring i rette øyeblikk, altså i det kanonene pekte i riktig høydevinkel, være en krevende kunst - et rent sjansespill i svært dårlig sikt. Da kunne det lønne seg å komme på kortest mulig hold, der høydevinkel ble mindre kritisk. Skipets kanoner var normalt solid belagt, med munningen satt i borde over lukket kanonport, slik at de holdt seg i ro under sjøgang. Kanonene ble movert med taljer, en på hver side og en bak. Når de kjørtes ut var det lavettene som ble satt i borde, under portene og slik at kanonene i bredsiden sto stødigst mulig og pekte rett tvers.

Det var altså skipets lengderetning som bestemte bredsidens skuddretning; ikke som på land der kanonvis selvstendig innsikting mot målet måtte til (cfr.s.5). Dette gav kontroll og forholdsvis høy skuddtakt. Oppankret og i kamp mot gitte stasjonære mål var denne taktikken den eneste fornuftige. Fregattene lå solid oppankret i en buet slaglinje som i den friske sønnavinden krummet ut av Vågen; nødvendigvis slik at de kunne ha bredsidenes kanoner rettet mot sine gitte mål i den hollandske linjen. Bredsidenes skuddretninger lot seg innstille og justere ved hjelp av linjens mange ekstra ankere og springkabler, med gangspill. De frittliggende fregattene gjorde tilsvarende i forhold til sine hovedmål blant festningens batterier. Det ble fisket opp 24 ankere etter fregattene.

Overordnet ildledning skjedde fra åpent dekk på akterskipet– en svært utsatt post der 6 av de 7 kapteinene i den engelske linjen lot livet.

Fiendens kruttrøk, svartkruttet avga 60 prosent faste partikler i en tett hvit tåke, blir trukket frem for å forklare at engelskmennene i linjen ikke kunne sikte godt og derfor skjøt dårlig. Dette er en klassisk unnskyldning helt på linje med mørke, tåke, storm, regn og hagel, da helst midt imot og som et uventet væromslag: ”Kruttrøken fra kanonene drev inn over de engelske skipene og blindet kanonmannskapene”, forteller Bagge (s.92). Om engelske kanonmannskaper ble blindet var det i så fall av sin egen tette røk som kom sigende tilbake, noe de selvsagt var vant med og måtte regne med når vinden sto som den gjorde. Ordvalget til Schouten tyder på at han egentlig mener hollendernes kruttrøk skjulte eller kamuflerte ostindiafarerne så de ble vanskelig å se (s.214). Kruttrøken var varm og steg høyt.

Først etter hvert som anker- og springtau ble skutt i sønder og fregatter begynner å dreide blir det virkelig vanskelig å beholde bredsidens gitte skuddretning og normale skuddtakt, for da krevdes det kanonvis selvstendig innsikting. Hollendernes ankertau var for det meste skjermet av egne skrog, så bredsidens skuddretning holdt seg trolig bedre. Kruttrøk sjenerte kanskje engelskmennene mest, men ikke mer enn hva erfarne offiserer måtte regne med før angrepet.

Det serveres ytterligere en slags forklaring på engelskmennenes angivelig dårlige skyting, nemlig at Teddiman ga ordre om å ikke skyte mot skroget på ostindiafarerne, for å unngå skader på lasten og på byen bak skipene, og at ordren ble fulgt (s.92). Hva skulle det da skytes mot? Denne forståelsen av Cliffords fremstilling (s.161) virker nokså ugrei. Ordren sier det samme som fremført i forhandlingene før slaget, nemlig å passe nøye på å rette alle skudd lavt mot skroget, for å spare byen bak skipene (s.174). I praksis var dette så godt som umulig å innfri fullt ut, uansett værforhold, noe den erfarne general von Ahlefeldt nok var klar over. Svært mange hus og flere norske fartøyer ble skadet og 8 personer mistet livet i byen. Kanonkuler etter slaget ble samlet opp av befolkningen og levert på festningen mot utbetaling av til sammen vel 36 Rd, et beløp som anslagsvis tilsvarte for eksempel 90 kuler på 18 pund (cfr.s.17).

Festningen påførte fregattene i linjen store skader (s.94 ); om ikke de største, slik Clifford anfører (s161), var de uten tvil av vesentlig betydning: Noen av festningens batterier på slottssiden kunne nemlig bestryke fregattene i linjen på skrå, tilnærmet langskips og med flat kulebane. Dette i følge Ahlefeldt selv (s.155 ). Det heter seg og at lavtliggende batterier knapt skjøt en bom (s.95), noe som står til troende. På angjeldende hold kunne kuler fra festningens tunge kanoner, i hovedsak 18-pundere, slå gjennom fregattenes skrog og fortsette sin ødeleggende ferd innenbords (cf. s.16). Ved treffere tilnærmet langskips var den raserende virkningen formidabel. Særlig ille ute var fregatter i linjen som lå med sine svært sårbare akterspeil vendt mot disse batteriene; akterspeilet hadde vinduer og var lettere bygget enn skipssidene. Ahlefeldt forteller at noen av fregattene lå så nært at de ganske lett kunne beskytes fra kastellet med et lite rør, så små kanoner kan ha medvirket til mannefall på åpne dekk. Fregattene i linjen klarte neppe å rette noen av bredsidenes kanoner til slik vinkel aktenfor tvers at de kunne bekjempe batterier på land; med unntak av det på Bradbenken. De måtte uansett konsentrere seg om å beskyte ostindiafarerne, slik slagplanen krevde. De andre fregattene som skulle undertrykke festningens batterier, blant disse flaggskipet Revenge med sine mange 24- og 32-pundere, maktet ikke denne oppgaven.

Slaglinjen lå ikke bare i en svært utsatt posisjon, men var så godt som forsvarsløs i forhold til batterier på festningen. Beliggenheten kunne neppe vært stort verre. Dette må has i mente for å forstå hvorfor fregatter i linjen kunne bli svært så kraftig maltraktert av festningens forholdsvis få kanoner. Ahlefeldt forteller om dette, men og om hollendernes fryktelige ildgivning: ”die Hollender haben auch schrecklich geschossen” (s.155).

Admiral Teddiman og hans kapteiner begikk en fatal taktisk blunder, i overmot og troen på at deres fremsatte trusler og inntatte slagorden skulle føre til festningens passivitet og hollandsk overgivelse uten kamp. De tapte ikke slaget som resultat av slagside og fiendens blindende kruttrøk, men fordi hele planen var basert på en dumdristig bløff og grov undervurdering av motstandernes kampvilje og ildkraft.

Ahlefeldt satt sin ære i å forsvare havnens nøytralitet, men dette alene forklarer ikke hans taktikk: Generalen forsto nok hele trusselbildet og visste, like godt som Frederik III, at hollenderne ville forsøke å brenne og å senke sine skip heller enn å la erkefienden erobre dem. Likeledes visste de begge at engelskmennene var forberedt på å bruke brannskip, for klarte de ikke erobre skulle det ødelegges. Det var faktisk krig, på krigens nådeløse premisser. Det var tilløp til brann flere steder i byen (Ritland s.159). Brannfaren for de tallrike og tettliggende skip var å anse som overhengende, uansett. I følge Lorentzen skal Ahlefeldt ha gitt uttrykk for stor bekymring for dette. Frederik III var primært ute etter en stor økonomisk gevinst, noe Ahlefeldt må ha vært fullt innforstått med. I mangel av majestetens forespeilte skriftlige instruks måtte han innrette seg etter dette som best han kunne: Kom det til et virkelig langdrygt slag der festningen holdt seg passiv og engelskmennene seiret, ville verdien av byttet være kraftig redusert, kanskje tapt. Derfor hadde nok både majesteten og generalen, i likhet med engelskmennene, håpet på at motstanderne skulle la seg true og bløffe til overgivelse uten kamp, slik at hollandske skip med kostbar last ble å fordele som avtalt. Da det likevel kom til slag lot Ahlefeldt festningen gripe inn, det eneste fornuftige der og da.

Ahlefeldt sparte dermed både byen og hollenderne for langt større tap og ødeleggelser, noe et mer langvarig slag uten festningens deltakelse utvilsomt ville ha medført.

Ahlefeldt gjorde gode miner til slett spill i forhandlingene om et nytt engelsk angrep og fikk vel egentlig satt en stopper for dette (cfr.s.6). Generalen sikret seg dermed hollandsk velvilje og la til rette for økonomisk gevinst for Frederik III. Han vant for så vidt kampen om millionene, og falt da heller ikke i unåde i følge kongelig reskript av 17.august. Først et halvt år senere og etter mye om og men (s.109-119) ettergav Holland statsgjeld og ytet ferske subsidier til Frederik IIIs flåte. Og frem til 1680 forblev kommandospråket i denne flåten hollandsk.

Slaget var langt fra så ødeleggende som andre sjøslag rundt midten av 16-hundretallet, inkludert angrep mot havner i England og Holland. Myklands militært intermesso om bravaden på Vågen er således ganske treffende, både i datidens og nåtidens krigshistoriske perspektiv. Slaget omtales gjerne bare som trefningen eller affæren i Bergens havn, men det påkalte stor oppmerksomhet i europeisk presse. Sverre Steen har valgt seg en fornøyelig samtidig karikaturtegning som viser den hollandske løven som angripes av engelske hunder – mens reven Frederik III holder seg litt på avstand (Aschehougs Norgeshistorie, bind V, s.201, 1930). Bildet gjengis også av Lorentzen. Det illustrerer hovedtittelen på Bagges bok, men savnes der.

Mer om skip og festning, for bedre å belyse styrkeforholdet mellom partene i slaget. Det engelske flaggskipet Revenge ble utrustet med 52 kanoner i 1654, er oppført med 58 (s.87) og fikk sine 62 først i 1677. Varierende bestykning var vanlig i et orlogsskips karriere (orlog betyr krig på hollandsk). Bestykningen blir som oftest oppgitt uten små kanoner, så som den før nevnte lange rapier og korte svingbasse; og andre varianter av mindre enn 2 punds kaliber uten lavett. Hollandske ostindiafarere kunne på alle måter være fullgode som krigsskip. Mange var nemlig spesialbygget som kombinert koffardi- og orlogsskip. De kunne være forsterket med marinesoldater, alt etter oppdragets art. Det mektige hollandske ostindiakompaniet hadde 10.000 egne soldater i sin tjeneste.

Hollendernes slaglinje besto antakelig av 7 skip ( Schlacht in der Bucht von Bergen.s.4, Wikipedia – 2008; Ritland s.162). Rijsende Zon, som hadde Schouten om bord, og tre andre skip lå innenfor i reserve. Wikipedias versjoner på norsk og andre språk gjengir alle en skjematisk illustrasjon som viser dette. De 7 navngitte skip i denne enkle linjen hadde en samlet bredside beregnet til 175 kanoner, det vil si 45 stykker flere enn i den engelske linjen; noen sågar av grovere kaliber (Ritland s.152), i følge presten Thamson av 46, 36, 30 og 24 punds kaliber. Svakest armert var Brederode med sine 28 kanoner; ikke å forveksle med sin 59 kanoners forgjenger med samme navn som gikk tapt i det store slaget i Øresund i 1658.

Imidlertid savnes overbevisende dokumentasjon for en slik slaglinje; og det spørs om Vågen var tilstrekkelig bred og dyp et stykke innenfor Bradbenken. En godt lastet ostindiafarer med 50 kanoner kunne stikke 5 meter dypt og med sitt lange baugspyd måle 50 meter. Opplysninger om bredde- og dybdeforhold i havnen på 17- og 18hundretallet (Bergen havn gjennom 900 år) tyder ikke på at det i 1665 var rom for en 7-skips slaglinje et stykke innefor Bradbenken.

Maleriet av slaget (s.140-41 og bokomslaget) viser 7 frittliggende skip; med bare 4som er i posisjon til å avgi bredside, og gjør det. Til venstre i bildet ligger de øvrige ostindiafarerne side om side og passive i slaget. Skipene i linjen lå neppe som kunstnerisk avbildet, men i strikt orden under de Bitters profesjonelle kommando (cfr. s.10). Maleriet er lite troverdig som slagbilde også fordi Lisboa-skipet St. Catherina er utelatt(cfr.s.16). Det finnes på National Maritime Museum (http://collections.rmg.co.uk/collections objects/14173.html) som og omtaler to andre malerier med tilsvarende motiv.

Den hollandske linjen var sterkere bestykket enn den engelske (cfr.s.5), men hvor mye er ikke godt å si.

Bergenhus festning var svakt bestykket og hadde lenge trengt til rehabilitering og oppgradering. Kongelig reskript av 17. november 1653 bekymrer seg over at festningen har bare 15 tunge kanoner, nemlig 4 på 18 og 11 på 8 pund og noen få på 3, 4 og 5 pund. Seks 18-pundere blir derfor anbefalt anskaffet, men flere kanoner kommer det ikke før midtsommers 1665. Festningens mindre kanoner enn dette er ikke funnet nevneverdig (H. Gruner: Beretninger om Norges befestninger, Christiania.1902: s.145).

I mai hadde Frederik III beordret skjerpet beredskap og i juni betalt 1.600 Riksdaler (Rd) for utbedringer på festningsverk og batterier samt 3.731 Rd til garnisonens underhold m.v.. Ahlefeldt ankom Bergenhus den 24. juni samtidig med 23 nye kanoner og en fyrmørser. Han forteller at festningen da var så ”vervurstet” at det ikke var til å beskrive. Batteriene var i så dårlig stand at man knapt kunne anbringe kanoner i dem. Først i løpet av juli kom 12 batterier i noenlunde brukbar stand; samt ikke nærmere angitte på Sverresborg og Nordnes (J. Wahl: Da Bergenhus ble en festning: Bergens historiske forenings Skrifter 32. 1926). Angivelig var det 43 kanoner som befant seg på festningsverkene og 20 som lå i reserve, kalibre ikke nevnt. Dette var før de 23 nye ankom (Wahl s.25 - 26). Trolig er plasseringen av de 43 å forstå som et forslag, for batterienes navn finnes ikke nevnt verken før eller senere. En mindre stjerneskanse på Christiansholm var uten kanoner i 1665, men står oppført med hele 8 stykker. Denne holmen utenfor Sandviken ble i følge Gruner neppe bestykket før i 1801.

Ragnvald Rocher-Nielsen oppgir bestykningen til 44 kanoner, hvorav 20 små i bronse; før de 23 nye ankom (Bergenhus og dets festningsverker. Bergen.1972). Imidlertid mener han det var 150 kanoner på befestningene under slaget, dog uten nærmere forklaring på dette høye antallet.

Kåre Ritland beretter likeledes at festningen hadde 67 egne kanoner, men og at hollandske kanoner var blitt satt opp på land slik at festningen disponerte et ukjent antall 18-pundere (Slaget på Bergen våg 2.august 1665, Sjøfartshistorisk årbok 2007, Bergen 2009).

Festningens regnskap over medgått ammunisjon til sine kanoner viser 476 kuler på 18 pund, som skulle tilsi 24 aktive 18-pundere (cfr.s.5). Regnskapet opererer imidlertid med kuler av standard kalibre, nemlig 18, 12, 8 og 6 pund. I virkeligheten var kanoner av et slik angitt kaliber utboret med litt varierende diameter på rørenes løp, så kuler måtte tilpasses: Etter engelsk standard av 1637 kunne 18-punderen ha 4 ¾ - 5 ¼ tommers diameter på løpet, tilsvarende omtrent 12.0- 13,3 cm (British Cannon Design 1600-1800 av A.R. Collins). Dette innebærer cirka 30 prosent teoretisk mulig vektforskjell på 18-punderes kuler. ”Hver kanon sine kuler” ble tilstrebet både for å gi kulen nok klaring gjennom løpet og for å hindre unødig stor klaring og lekkasje av kruttgass Norske befestninger hadde da også kanoner av mange kalibre, en broket blanding på den enkelte festning, så også i Bergen sommeren 1665; kaliber definert som vekten av jernkule med samme diameter som løpet.

Under affæren på Vågen disponerte festningen således 12 stykker på 22 og 21 pund, 4 på 18 pund, 19 på 14-8 pund, til sammen 35 tunge kanoner. Hertil kom 12 stykker på 5-2 pund og 20 bronsekanoner av mindre kaliber enn dette, totalt 67 (Gruner s.145). Legges inventarregisteret for 1653 til grunn hadde festningen fått 12 nye kanoner på mer enn 18 pund og 8 nye på 14-12 pund, bare noen uker før slaget. Det er verd å merke seg at disse 20 kanonene så godt­ som doblet festningens ildkraft.

Frederik III drog ut tiden til 24. juli før instruksbrevet til Ahlefeldt ble avsendt. Det kan tenkes han ville være helt sikker på at festningen var blitt ferdig oppgradert før det kom til noen som helst konfrontasjon i Bergen: Det var om å gjøre å hindre både hollandske skip i å forlate havnen, de skulle jo tas, og den engelske marine i å ta seg egenrådig til rette.

Gruner omtaler også selve slaget, uten eventyrets tradisjonelle om og men og dikkedarer. Som mange andre fortellere mener han at ikke bare mannskap men også flere kanoner fra den hollandske flåten var stillet til rådighet for festningen. Han nevner også 30 eller 39 jernkanoner tilhørende borgerne, altså borgervæpningen, men forteller at (først) dagen etter slaget var disse kanonene klargjort på sine poster, det vil si til forsvar mot angrep på byen over land. Borgerne hadde jo sviktet da festningen trengte mannskap og bare 50 mann stilte opp før slaget (s.74). Presten Thamson gir likevel borgerne overstrømmende skryt for mot og forsvarsvilje, for å ha alle sine poster besatt før slaget, slik at byen ”alle vegne var sikker mot allslags overfall” (s.201). Disse kanonene, trolig av beskjedent kaliber (hvem vet?), kan følgelig ikke ha vært med i slaget, uansett.

Festningen hadde 67 kanoner, men Bagge oppgir hele 125 (s.70). Dette beror på en misforståelse som skriver seg fra at en bestykning på 43 kanoner tillegges ikke bare de nylig ankomne 23 men også 39 som tilhører borgervæpningen, så vel som de 20 småkalibrete i bronse som vitterlig inngår i de 43 (Lorentzen, s.144). Denne feilen har fått gå igjen i flere beretninger.

Bagge har oversett bøkene til oberst Gruner og generamajor Rocher- Nielsen. Kommandør Ritlands omfattende oversiktsartikkel, publisert i 2009, nevnes bare så vidt . Også oberst Otto Vaupell omtaler trefningen i Bergen (Den Danske Hærs Historie --- Kbh. 1872), det samme gjør kommandørkaptein Odd T. Fjeld (Klar til strid: Kystartilleriet gjennom århundrene.1999), men nevnes ikke.

Hvor mange hollandske kanoner var med i slaget fra landsiden, om noen i det hele tatt?

Mens Lorentzen og Bagge blankt avviser slike kanoner, mener mange forfattere det motsatte. Problemet er at ingen later til å kunne vise til øyenvitner eller annen troverdig dokumentasjon. Thamson beskriver riktig nok sleping på kanonrør og lavetter, men slik ordene faller synes dette å være festningens egne (s.195). Ahlefeldts to rapporter bagatelliserer grovt assistansen fra 200 sjøfolk fra hollandske skip og benekter at hollandske kanoner deltok fra land (cfr.s.7). At Ahlefeldt har ”en tendens til å overdrive litt til egen favør” (Lorentzen s.147) kan uten videre tiltredes. Etter slaget ble festningen reparert og forsterket med norsk mannskap og hollandske kanoner.

Før hollenderne seilte ut den 23. august var det blitt akkordert om tilbakeføring av 70 stykker, hvorav 41 ble beholdt på festningen. Hollenderne krevde senere 4 store bronsekanoner levert tilbake.

Slaget var et artillerislag utkjempet med omtrent 500 tunge kanoner alt i alt.

Illustrasjoner av fullt oppsatte kanoner på skip og festningsverk har lenge vært tilgjengelig på nett; slike som bidrar til å forstå (sic) hvordan det gikk for seg ved kanonene og derfor hører hjemme i historisk saksprosa om artillerislaget på Vågen. Likevel nøyer Bagge seg med plansjer fra et gammelt fransk leksikon som viser ”deler og tverrsnitt av en kanon fra begynnelsen av 1700-tallet”(s.70). Både røret og lavetten (delene) er imidlertid laget vel 100 år etter slaget og sorterer under Griebeauval-systemet (se nedenfor). Det heter seg videre at ”kanonenes utvikling nådde i løpet av 1660-årene den form de skulle ha de neste to hundre år” (s.70). Det siktes nok her til tre hovedtyper: Morteren, også kalt mørser, var en krumbanekanon som på nokså kort hold var egnet til å skyte for eksempel brannbomber over en høy bymur. Som navnet sier hadde morteren et meget kort løp. Haubitsen var en krumbanekanon som skjøt med minst 45 graders elevasjon. Med sitt flere kaliberlengders løp hadde den langt større rekkevidde enn morteren. Den direkteskytende kanonen hadde vesentlig lengre løp, gjerne 20 kaliberlengder eller mer, skjøt med liten elevasjon og hadde overlegent størst rekkevidde. I grove trekk er både løpenes relative lengde og formålene med disse typene å finne igjen også etter den industrielle revolusjon. Det siterte utsagnet er ikke bare uten relevans til slaget på Vågen; men kan virke alvorlig misvisende gående kanonens utvikling:

I løpet av nevnte to hundre år ble kanonene vesentlig forbedret ved fremskritt i smelte- og støpeteknikk for bronse og jern og i boreteknikk. Lavetter ble utviklet, for eksempel svingbar sjøfrontlavett med rekylbremse basert på friksjon eller skråplan. På festningsverk kunne en kanon med senkelavett gjøres klar i skjul for fiendtlig ild og heves igjen til skuddstilling. Det ble laget nye sikte- og retteanordninger og avfyringsmekanismer. Diverse nyttige instrumenter ble konstruert og eksperimenter ble utført. Flere sider ved kanonens utvikling var nærmest for vitenskap å regne, inkludert forståelse av kanonens indre og ytre ballistikk og praktiske konsekvenser av dette. Selveste Isaac Newton (1642 -1727) var involvert.

Frankrike fikk en generalinspektør for artilleriet i 1776, Jean- Baptiste de Griebeauval, som ble berømt for sin revolusjonerende rolle i kanonens utvikling og standardisering og for artilleriets økende rolle og betydning i historien. Samtidig ble karronaden utviklet i Scotland. Denne kanonen hadde forholdsvis kort rør og liten kruttladning i forhold til kaliber, men var et svært effektivt på vanlig hold i sjøslag. En slik 68-punder, på svingbar affutasje, veide ikke mer enn en ordinær 12-punder, nemlig 1,8 tonn. Admiral Nelsons Victory hadde et par slike på åpent fordekk. Karronader av høyst ulike kalibre fantes også på festningsverk, til og med på Bergenhus. Mer treffsikre riflete kanoner var begynt å gjøre seg gjeldende, om enn i høyst beskjeden grad. Ammunisjon var blitt utviklet til ulike formål, en historie for seg. Kanonen er våpenet som forandret verden(cfr. s.19-21).

Kanonkulers virkning på datidens skip er godt belyst av Iver P. Cooper ( Naval Armament and armor, Thrust and Parry. Grantville Gazette, Volume 49. 2013): Forsøk ble utført i 1651 med kanoner som veide 3600 pund, med 18 punds kule og 9 pund krutt: Målet besto av to skipssider, hver av 13 tommer laminert eikeplank og 6 tommer alm, altså 66 cm eik og 30 cm alm til sammen. På 200 yards hold slo kulen alltid rett tvers gjennom første og i noen tilfeller begge sidene. Cooper refererer og fra forsøk med variert drivladning. Han viser til erfaringer fra marine artillerikamper der splinter fra treverk kunne medføre stort tap av personell: Dersom skroget absorberte nesten hele kulens energi ble splintene store, men slo den gjennom med mye energi i behold ble det bare et rundt hull med mye mindre direkte splintvirkning. Slike hull i vannlinjen lot seg forholdsvis enkelt plugge mens kampen pågikk. Verre var det med treffere som så vidt slo gjennom, men også etterlot seg åpne sprekker i skipssiden. St. Catherina baler med å redusere lekkasjer ved å trekke et seil under skadene (s.97). Hun måtte settes på grunn etter slaget for ikke å synke.

Selv de største orlogsskip var svært sårbare for kanonild. Regalskipet Sophia Amalia (1651-1687), oppkalt etter Frederik IIIs hustru, ble bygget i Norge. Det finnes et detaljert budsjett for bygging og utrustning, blant annet kanonenes antall, kaliber og pris, aller minste bemanning og lønn (Skipsbyggig i Christiania på 16-hundretallet. Norsk folkemuseums årbok. 1975). Med sine tre kanondekk og 2000 tonns deplasement ble hun den dansk-norske flåtens stolthet. Skipet hadde 88-108. kanoner og var for så vidt på høyde med den berømte engelske Sovereign of the Seas (1637- 1697), Charles II sin overdådig utsmykkete ”golden vanity” på 1640 tonn. Sophia- Amalia skulle angivelig ha 12 cm tykk kledning av eikeplank; trolig feiltrykk for 12 tommer (30 cm). Souvereign hadde tre lag med eikeplank. Regalskipet Vasa (1628) var på1. 200 tonn og hadde 18 tommer (45 cm) eikeplank i tre lag. Den hollandske ostindiafareren Batavia (1628) var fullt armert, hadde samme størrelse som Vasa og hadde en kledning av 8 tommer (20 cm) eikeplank i to lag, samt 1-2 tommer påspikret furu mot pelemark for utskifting ved omkalfatring. Vasa og Batavia er etablerte museumskip. Godt ut på 18-hundretallet kunne linjeskip av første rang ha opptil 70 cm kledning av eik; før det ble tvingende nødvendig å pansre orlogsskipene (cfr.s.19). Det foreligger en svært omfattende og lett søkbar litteratur om kanonen, så som ”Artillery through the Ages”,”Cannons and Gunpowder”, ”Naval Armament and Armour”, ikke å forglemme ”Kystartilleriet gjennom århundrene”.

Om økonomiske proporsjoner og verdier.

Også på dette sentrale området verserer det slike uoverensstemmelser og misforståelser som i mangel av fakta og kritisk refleksjon har fått lov til å gå igjen i alt for mange beretninger.

Ostindiafarernes last er anslått til å være ”over 300 tonnen gouds waardig”, om man skal tro P.W. Becker (Samlinger til Danmarks historie - - -. København. 1857.B. 2. s.321). Det kan være dette som er blitt til 300 tønner gull i betydningen 30 millioner Rd (s.57). Den europeiske markedsverdien blir i så fall satt til rundt regnet 16 ganger innkjøpsprisen.

Faktum er at da de 13 ostindiafarerne la ut på sin retur fra Ostindia ved juletider i 1664 var lastens europeiske markedsverdi anslått til opp mot 11 millioner gylden, som gjengitt i hollandske og andre beretninger. Dette er 3 ganger innkjøpsprisen på vel 3,6millioner gylden, en avanse som trolig ble lagt til grunn for denne typen handel med særdeles kostbare og etterspurte varer. Omregnet til dagens mynt er dette en halv milliard euro i følge ”De slag in de haven van Bergen” (Marineblad nr.1, juni 2008, jaargang 118.s.24-27). Dagens verdi av lasten som sådan er en annen sak.

I noen omtaler av slaget er en tønne gull til overmål utlagt som et tonn gull, det vil si rundt regnet 100 ganger innkjøpsprisen. Faktum er at ”en tønne gull”, som sto for 100.000 Rd, hadde samme verdi som 140 kilo rent gull. Dette er beregnet i henhold til pengeverdier i følge Turner (cfr.s.18) og brittisk gullpris i året 1664 (Gold Price History from 30 B.C. to Today, s.3. https://www.thebalance.com/gold-price-history-33305646).

Bare de av skipene som kom fra Middelhavet fraktet like store verdier som ostindiafarerne (Ritland s.152); andre kom fra Vestindia, Spania og Frankrike, etter hvert og i løpet av hele juni og juli måned (s.139). Lasten på 10 av totalt 13 ostindiafarerne som nådde frem til Bergen sto for rundt 9 millioner gylden.

Skipenes egenverdi er vanskelig å anslå: En stor og fullt armert ostindiafarer, som de fleste i Bergen, kunne koste over 100.000 gylden; et stort fløytskip, lett bygget og sparsomt armert, ned mot 1/10 av dette.

De 66 rikt lastede hollandske skipene i Bergen representerte kanskje så mye som 30 millioner gylden alt i alt. Dette tilsvarer 12 ganger de årlige statsutgiftene for Danmark-Norge.

Alt dette sto på spill, først og fremst med fare for ødeleggelse dersom det kom til slag på havnen. Ahlefeldt hadde med kløkt bidradd til å forhindre tap av disse store verdiene, noe som ellers kunne ha svekket Hollands økonomi og krigførende evne i betydelig grad. Påskjønnelsen av generalmajor Ahlefeldt og oberst von Cicignon, festningens kommandant, sto ikke i noe gitt forhold til dette, men var likevel ganske sjenerøs: Ikke bare 6000 Rd og en medalje verd 600 Rd til hver (s.105), men også 2000 Rd til fruene (Ritland s.171). Flaggkommandør de Bitter fikk bare et par kjeder og en hedersmedalje i gull; han hadde kun gjort sin plikt, men ble forfremmet og gitt en fast gasje tilsvarende 900 Rd i året. Han døde i 1666.

For å forstå beløpene som omtales, det burde man jo helst, trengs et blikk på datidens pengeverdier.

I følge Francis Turner (Money exchange rates in 1632) inneholdt riksdaleren 26 gram rent sølv og tilsvarte 2 hollandske gylden. Et engelsk pund var verd 5 Rd.

En generaloberst var statslønnet med 1.200 Rd i året, en kaptein med 200 Rd, mens en menig norsk bondesoldat utkalt til tjeneste var uten lønn, men hadde 2 Rd i måneden – hærens kostøre. En flink håndverker kunne kanskje tjene 30 Rd i året. Vanlige gårder i Norge kunne i første halvdel av århundret bli verdsatt til 100-150 Rd, ved skifte. En ku kostet da 2-5 Rd, en ordinær hest 9 Rd, mens en stor bibel som Christian IVs av 1632 kom på 8 Rd - en årslønn for en dreng som og hadde kosten. Til sjøs hadde sjefen på tredekkeren Sofia –Amalia (1651) en gasje og kostpenger tilsvarende 600 Rd i året, en marineløytnant 200 Rd. Høyest betalt, foruten offiserene, var overtømmermannen med 190 Rd, overstyrmannen med 160 Rd og skipspresten med 140 Rd. Kokken hadde 70 Rd; underkokken 21 Rd. Det ordinære mannskapet hadde lønn tilsvarende fattige 10 Rd i året, og kosten. Tallene er fra flere kilder og å forstå som omtrentlige for 1665. For øvrig havnet far og sønn van de Velde i tjeneste hos Charles II med oppdrag å lage bilder fra kamper til sjøs. Paret fikk 100 pund, 500 Rd, i årlig gasje og disponerte en salong (parlour) hos dronningen.

Greve og general Claus von Ahlefeldt slo stort på da han i forhandlinger før slaget krevde 50.000 pund kontant fra englenderne (s.103), tilsvarende hele 250.000 Rd og ikke langt fra skattetrykket på lille Norge om var 280.000 Rd i 1660. Etter slaget ville han ha 100.000 Rd fra hollenderne til dekning av ulike omkostninger ved å ha hjulpet dem. Han mottok bare 3.000 Rd, men fikk beholde 41 hollandske kanoner, kanskje ikke så langt fra de forespeilte 8-10.000 Rd for tort og svie: En 6-punder veide 1400 kilo og kostet 130 Rd. 10-punderen som veide 1700 kilo kom på 180 Rd, med kuler til 1 Rd for 8 stykker (T. Johannesen: Danske navn på armatur i 1618).

Forsvarsforbundet med Holland og Frankrike, tidlig 1666, medførte ettergivelse av statsgjeld på 15 millioner livres og 100.000 ecus (s.118), nokså usikkert anslått etter Turner til 5 millioner Rd, det vil si tre ganger statens årlige utgifter (s.57). Hollands årlige støtte til Frederik III gjaldt ikke bare 600.000 Rd til flåten (s.119), men som før også 280.000 Rd til hæren. Det hører med i bildet at den norske hæren på 11.000 mann ble satt på krigsfot ”til Festningers og Havnes Beskyttelse” (Vaupell).

Snart 70 år etter Bernt Lorentzens fascinerende bok er det på høy tid å ta ”helene sammen” og med dagens teknologi skape realistiske bilder av festningen og skipene i kamp. Det skal mer enn godt gjøres å fremstille festningen til arkeologer og historikeres fulle tilfredshet. Likevel er det både mulig og viktig å la det moderne publikum få se, høre og ikke minst forstå hvordan dette 500 kanoners slaget i Bergen gikk for seg; hvordan kanoner ble håndtert og hvordan de førte til tap og skader på skip, festning og by. Bare slik skapes i dag ny og større interesse for slaget på Vågen, dermed og for byens historie i videre sammenheng—riktig gjort også for forsvaret.

En digresjon om kanonen, våpenet som forandret verden. På befestningene i Bergen fantes det nær 50 bakladete kanoner i følge inventarregisteret for 1529 (Gruner s.144).På slike klanone ble et muggeformet helsmidd kammer av jern, ferdig ladet med kule(r) og krutt, satt ned og kilt fast i en åpen låskasse bak på røret. Dette var lange serpentiner av 1/4 - 1 punds (3-5 cm) kaliber. Noen av disse hadde hele 20 kamre, tilpasset den enkelte kanon. En langsomt brennende lunte var satt i en bevegelig bøyle som var innrettet mot kammerets fenghull. Denne serpentinmekanismen (derav navnet) gjorde at skytteren kunne bruke begge hender til å rette våpenet og samtidig trekke av skuddet. Røret lå opprinnelig på trestokk (skjefte) og var anrettet slik at egnet underlag kunne absorbere rekyl. Det gikk raskt å skifte kammer, så denne bakladeren kunne holde mye høyere skuddtakt enn en tilsvarende 1/2-punds munningsladet hakebørse eller en tilsvarende tung lunterbørse som neppe klarte mer enn 10 skudd i timen (Åke F. Jensen: Kavaleriets historie 1200-1994, Erlander forlag). Serpentiner var altså langt mer effektive mot personell i panser og plate; da særlig slik de forekom uten skjefte i dreibr gaffel, fra ut på 15-hundretallet og senere. Dertil hadde festningen noen få kanoner av kaliber 2 til 5 pund, en bakladet.

Hundre år senere var Gustav II Adolf engasjert i felttog på kontinentet, med kanoner i større antall og roller enn ellers vanlig. For eksempel benyttet han seg av forholdsvis lette, hurtigskytende og mobile kanoner i et nært og effektivt samspill med infanteri og kavaleri, en taktikk krigerkongen utviklet og ble berømt for. Her nevnes bare en 3-punder med et rør som ikke var støpt men oppbygget, basert på smisveiste jernstenger med påkrympete jernringer, med et lag lær ytterst. Kanonens bakstykke hadde forsterket kammer og låskasse. Dette var en sofistikert versjon av eldre bakladere med konstruert rør – egentlig ikke noe fundamentalt nytt. En enhetsladning med kule(r) og krutt, pakket sammen til en patron, ble dyttet inn i kammeret som raskt ble lukket med en fastkilt blokk i låskassen. Kanonen veide bare 250 kilo og patroner veide svært lite i forhold til tunge jernkamre. Resultatet ble både god mobilitet og høy skuddtakt. Men, kanonen ble altfor fort farlig varm og lukkemekanismen var risikabelt utett. I likhet med andre såkalte lærkanoner var den egentlig en fiasko. Derfor erstattet han den snart med en støpt munningsladet 4-punder som var raskt flyttbar med bare to hester. Også den brukte patroner og kunne skyte fire ganger hurtigere enn om konvensjonelt munningsladet. Patronen var en stor suksess og fikk varig betydning.

Bakladete kanoner ble ikke gitt opp, men fra lenge å ha vært et beskjedent småkalibret innslag i artilleriet kom de omsider til sin fulle rett da smeltet stål kunne fremstilles raskt og billig i store volum, støpes og maskineres med høy presisjon. Prøyssisk artilleris gjennombrudd kom i og med Bessemerprosessen, Alfred Krupp 1855, og medførte et avgjørende militært forsprang. I slaget ved Dybbøl skanse i 1864 viste prøyssernes bakladete felt- og beleiringsartilleri sin suverene overlegenhet både i skuddtakt, treffsikkerhet og rekkevidde; i den helt store skala i den tysk-franske krig (1870-71): I slaget ved Sedan påførte 600 kruppkanoner de franske styrker helt overveldende tap, med granater som enten var tidsinnstilt fragmenterende eller gikk av ved anslag. For eksempel var Krupps riflete 6-punder (1867) god for 2 innsiktete skudd per minutt med 6,8 kilos spisset sylindrisk granat, opp mot 10 per minutt ved bombardement, med maksimal rekkevidde 4.500 meter. Også tyngre kanoner, for eksempel 24-punderen (15 cm) med 25 kilos granat, var på alle måter overlegent bedre enn de tilsvarende franske som fremdeles var munningsladede bronsekanoner, om enn riflete. Kruppkanonens kammer ble raskt lukket og åpnet med horisontalt glidende kile i rørets bakstykke. Patronens hylse av metall sørget for at mekanismen holdt tett. Tennsatsen satt i hylsebunnen og skuddet ble satt av med integrert mekanisme. Vellykkete skrumekanismer som lukket kammeret med en kvart omdreining av en spesielt gjenget og svingbar stålplugg kom forholdsvis sent i den raske utviklingen, men ble etter hvert den mest utbredte. Røksvakt krutt, blant annet ballistitt (Nobel 1867), ble en svært viktig forbedring.

Det var fremdeles både arbeids- og tidkrevende å få en rekylert kanon bakset frem igjen og innsiktet. Løsningen på dette gamle problemet ble en pneumo-hydraulisk rekylbremse som lot røret rekylere og førte det frem igjen, mens lavetten ble stående. Den første feltkanon med slik teknologi var den berømte Canon de 75 Modele 1897 (75 mm). Skuddtakten var høy med 6,2 kilos sprenggranat, vel å merke innsiktete skudd med røksvakt krutt. Rekkevidden var 5.500 meter, senere 8.500. Den inngikk i flere 10-år i mange lands artilleri. Den ble blant annet tilpasset panservern og luftvern og innpasset i stridsvogner. Under ideelle forhold kunne skuddtakten komme opp mot 20 i minuttet.

Stål- og våpenindustrien produserte også svære festningskanoner med tunge panserskjold. Slike lot seg svinge om en pivot i forkant av affutasjen og kunne derfor følge et hurtig bevegelig mål, for eksempel et krigsskip, i en vid sektor. Tilsvarende skipsartilleri og eksplosive granater med stor gjennomslagskraft førte til endringer i festningsverks konstruksjon og pansring av orlogsskip.

Oscarsborg festning var etablert i 1852, men ble ansett som umoderne i 1864. Moderne kanoner var kostbare, så først i 1893 fikk hovedbatteriet tre nye 28 cm Kruppkanoner på 43 tonn. Batteriet fikk i 1940 avfyrt bare to av sine 255 kilos granater, men de traff og ledet til senkningen av krysseren Blucher (20 cm). I Bergen ble St. Chamond - kanoner av 21cm og tilsvarende haubitser av 24 cm kaliber fordelt på Kvarven, Øvre Hellen og Sandviksbatteriet i 1898, til sammen 11 stykker. Krysseren Køningsberg (15 cm) fikk i 1940 noen få 21 cm treffere fra Kvarven, så alvorlig at hun måtte bli liggende ved kai i Bergen og derfor kunne senkes av engelske bombefly neste dag.

Kanonen har vært under utvikling i mange hundre år, til dags dato. Den sto for 75 % av militære styrkers tap av døde og sårete i strid under den første verdenskrig. Den er våpenet som forandret verden.

Etterord.

Som gutt kunne jeg seile en færing med spriseil og hadde lest flere av C.S. Foresters bøker om Horatio Hornblowers karriere til sjøs under Napoleonskrigen. Slaget på Vågen fikk jeg sansen for under selveste Bernt Lorentzens kateter på Tanks skole i 1954. Marinen inviterte gymnasiaster med på tur med en av sine fire C-klasse jagere (2.600 tonn deplasement, 42 knop). Godt utenfor Marsteinen ble både 20 og 40 mm maskinkanoner og synkeminer demonstrert. Nedslagene fra hovedskytsets fire 11,3 cm kanoner hadde bra samling, sa sjefen. Interessen for krigsskip og kanoner ble ikke mindre etter den opplevelsen. Veien var kort til Befalsskolen for Kystartilleriet som da lå på Hellen. Jeg har fått skyte med tunge og lette kanoner, vært på mange kystfort og har vært lystseiler i mange år. Etter en nokså ugrei debatt i BT for flere år siden trengte jeg åpenbart å friske opp i min forståelse av bataljen på Vågen. Dette er hermed gjort, på min måte som nysgjerrig og skeptisk anlagt professor emeritus (fysiologi) og en gang i tiden vernepliktig fenrik i kystartilleriet.

Ettertanke: Oberst Gruner beretter om tilstanden på de norske festningene og om kongelige reskripter angående økt bemanning: ”- - av sådanne Forestillinger ligsom om Værkerne og Bestykningen blev der i Tidernes Løb gjort mange, dog med lidet Resultat. Grunden var som vanligen Pengemangel”. Han anfører, for eksempel, at i 1699 disponerte Bergenhus langt over 100 kanoner, av hele 17 ulike kalibre, samt 10 mortere av fra 6 til 150 punds kaliber. I mangel av lavetter var bare 52 kanoner satt opp i 12 batterier.

Januar-19, Gunnar Clausen

P.S. Tidligere versjoner av dette notatet er sendt noen få presumptivt interesserte. Jeg har rettet feil og gjort språklige endringer. Noen tilføyelser er gjort.