Rapport fra solidaritetsaksjon i Syria

Mellom den 26. og den 31. oktober i år deltok jeg i en vellykket solidaritetsaksjon i Damaskus i Syria, et krigsherja land med mer enn 150 000 døde soldater og millioner av internt og eksternt fordrevne flyktninger. Landet har i tillegg vært utsatt for omfattende sanksjoner fra vesten i helt siden 90-tallet. I 2002 ble landet utpekt av den amerikanske presidenten George W. Buch som et av landene i «the acis of evel»; land han beskyldte for å sponse terrorisme og for å ha masseødeleggelsesvåpen. I dag vet vi at det var terroristene som angrep Syria, og at det var regimeskifte USA var ute etter.

Oppholdet i Damaskus besto i et to dagers møte i den utøvende komiteen og fire dager med besøk hos en rekke statlige og offentlige organisasjoner. Arrangøren var det syriske fredsrådet, The Syrian National Peace Council. Jeg representerte Norge For Fred som er tilslutta Verdens fredsråd, World Peace Council (WPC). 56 delegater som representerte 29 organisasjoner fra 28 land deltok.

På grunn av sanksjonene kunne jeg ikke reise direkte med fly til Damaskus, men måtte kjøres fra Beirut med bil over fjellet. Vi kjørte i en bilkolonne med tre slitne biler, over fjellet og gjennom libanesisk og syrisk passkontroll der vi måtte sjekkes og fylle ut papirer. Sjåførene måtte i tillegg vise våre pass og passersedler ved flere sjekkpunkt. Til tross for krigstilstanden, var det lite våpen å se.

I Damaskus ble kjørt til Sheraton Hotell, der alle representantene bodde. (Hotellet er i syrisk eie, etter en avtale om at det skulle overføres Syria etter 25 år). Masse gammel syrisk kunst der. Ved inngangen hang det syriske flagget og flagget til Bath-partiet, det arabiske sosialistpartiet som finnes i mange land i den arabiske verden.

Vi ble henta hver dag i busser, og ble kjørt mellom de forskjellige møtene vi deltok i. De to første dagene ble det utøvende møtet i WPC holdt på konferansesenter ved Universitet i Damaskus. Forslag til uttalelse ble lagt fram, og til slutt vedtatt, og alle som var til stede under konferansen rapporterte om forholdene i sine hjemland. Framtidige møter og aksjoner ble også diskutert.

På konferanasenteret ble vi varta opp av medlemmer fra National Union of Syrian Students. Studentene fungerte også som tolker. De gav hver og en av oss ei flott mappe med deres logo, og universitetsdirektøren spanderte lunsj på oss i en av restaurantene i byen.

Møtet vakte stor oppmerksomhet. I første pause, allerede, kom flere tv-journalister. Jeg ble intervjua av i alle fall tre av dem, og jeg og den svenske representanten ble invitert til et studio seinere på dagen, først i møte med tolken hos direktøren for tv-stasjonen. Vi forstod at vårt besøk var viktig for dem. Dagen etter så vi deler av intervjuet på en storskjerm i byen, mens vi var på vei fra hotellet til konferansesenteret.

Etter det utøvende møtet i WPC gikk dagene til å besøke forskjellige statlige og ikke-statlige organisasjoner. I selve solidaritetsaksjonen deltok representanter fra WPC og fra Verdensføderasjonen av demokratisk ungdom (WFDY ). Til sammen var vi over 90 personer. I stedet for tre busser var det nå fem som kjørte i kolonne til de forskjellige arrangementene.

Gjennom sentrum hadde vi politieskorte som besto av en eller to sivile politibetjenter på motorsykkel, uten våpen. Oppdraget deres var å sørge for at bussene skulle komme seg frem i den tette trafikken i sentrum av byen. Vi så i det hele tatt nesten ingen våpen i løpet av oppholdet, men mange sjekkpunkter.

Tredje dagen begynte vi med et møte med Hilal Hilal fra ledelsen i Bath-partiet - The Arab Socialist Ba'ath Party/Syria Region - som fikk 65 % av stemmene ved siste parlamentsvalg, og har 30 av 35 ministerposter. Han snakka om imperialisme og terrorisme, pekte ut Palestina, Jemen og Syria som de landene i Midt-Østen som kjempa mot dette. Han så på president Bashar al-Assad som et samlingspunkt i landet, (på lik linje med kong Håkon i Norge under 2, verdenskrig). Han la vekt på den ideologiske siden av krigen, og var veldig glad for at vi var der. Han nevnte også at fremmedkrigerne/leiesoldatene kom fra 86 forskjellige land, de fleste fra Europa.

Vi fortsatte med et møte hos utenriksministeren, som også er minister for syrere som midlertidig er bosatt i utlandet, Walid al-Moallem. Han oppfordrer flyktningene til å komme hjem, og tilbyr amnesti til desertørene fra den Syriske Arabiske Hæren. Ministeren snakka om krigen som har vart i over sju år, ødeleggelsen av infrastruktur i landet, og Syria som en bastion mot vestlig imperialisme fra USA, EU og NATO.

Ministeren snakka om områdene som ennå ikke var frigjort; om Idlib, provinsen der terroristene som ikke vil legge ned våpnene, har fått fritt leide til ettersom områder er blitt frigjort, om områder ved grensa mot Irak og Jordan, der forskjellige militsgrupper har okkupert land og om områdene i nord som er okkupert av kurderne i samarbeid med amerikanerne. Spesielt området rundt Raqqa har vært ekstra utsatt for bombeangrep. Han sa også som alle vi møtte, at fredsprosessen i Syria skulle eies og ledes av syrerne, og ingen andre.

Så var vi i utkanten av Damaskus hvor det ble lagt ned krans på den ukjente soldats grav. Der ble vi hilst velkommen av en ungdomspatrulje med jenter og gutter, trommer og trompeter. Jenter med og uten hijab var med. Under monumentet, et par etasjer, besøkte vi en minnehall med bl.a. store historiske malerier fra kriger tilbake til 600-tallet.

På ettermiddagen møtte vi parlamentspresidenten Hammouda Sabbagh, som for øvrig er kristen ortodoks. Parlamentet lå i ei smal vanlig gate, så da bussene stoppa utenfor, samla folk seg for å se på begivenheten. Vi var blitt kjendiser, omtalt i mediene allerede i tre dager. Et bevis på at vår aksjon var populær, var at det ikke var andre politifolk der, enn han som alltid fulgte oss gjennom trafikken i sentrum. Taler ble holdt og temaet var frigjøringen av Syria, anti-imperialistisk kamp og den politiske situasjonen i landet.

Om natta ble jeg syk, så jeg sov hele neste dag, og det var synd, fordi besøket denne dagen bl.a. var hos presidenten i GFTU,«The general Federation of Trade Unions», noe på linje med LO, med presidenten for de syriske studentene Ammar Saati og med Syrias fredsråd.

Siste dag var planen at vi skulle besøke et kristent nonnekloster i Sednaya ca. en times kjøring nord for Damaskus, og en kristen landsby, Maaloula, som holder på å gjenreises etter at terroristene ødela den. Så skulle vi ha pressekonferanse og til slutt dra på handletur til torget.

Planene ble imidlertid forandret. Vi besøkte det kristne nonneklosteret, og ble påspandert lunsj av ordføreren i den kristne landsbyen, som kom til restauranten for å hilse på oss. Så dro vi rett tilbake til hotellet, og fikk beskjed om å ta på oss noe «propert». Det var president Bashar al-Assad som personlig hadde invitert oss til presidentpalasset. Turen til Maaloula ble det ikke noe av.

Møtet med Bashar al-Assad skulle vare i en time, men det tok to timer. Han holdt en kort tale der ønsket oss velkommen, takket for vær solidaritet, og understreket hvor viktig det var for verden å ha internasjonale organisasjoner som WPC og WFDY som er engasjert i sannheten og idealene om fred og vennskap mellom folk.

Presidenten mente at betydningen av Verdensfredsrådet og Verdensføderasjonen av demokratisk ungdom ligger i organisasjonenes prinsipper om å forsvare sannheten og arbeide for fred og stabilitet i en tid da internasjonal politikk bygger på løgner og bedrag. Han sa at verden trenger disse organisasjonene spesielt i forbindelse med imperialistmaktenes forsøk på å presse forskjellige internasjonale organisasjoner til å bli deres verktøy i kampen om makt i verden.

Om USA, EU og NATO og deres arabiske allierte sa han at de bruker samme metode overfor mange land. Først kjører de landet mot økonomisk sammenbrudd med sanksjoner, så bruker de mediene til å gjøre offeret/landenes ledere ansvarlig for den økonomiske krisa, og til slutt går de til militært angrep for å «redde» folket fra lederen.

USA beskylder andre for å bryte menneskerettighetene, men bryter ustanselig menneskerettighetene ved å okkupere andre land, og truer til og med med å utrydde befolkninger. Galskapen er total.

Assad nevnte ved flere anledninger Sovjetunionens oppløsning som et tilbakeslag for stabiliteten i verden. På spørsmål om Syria var en sosialistisk stat uten privat forretningsdrift, svarte han at de hadde både planøkonomi og markedsøkonomi.

Han ble spurt hva han mente om det kurdiske spørsmålet, og svarte at Tyrkia måtte ta på seg skylda for at de ikke hadde gitt kurderne borgerlige rettigheter for flere år siden. Tyrkiske kurdere er inne i Syria, men mange syriske kurdere støtter Assads regjering fordi de ser at alternativet er terroriststyre. Han gjorde Tyrkia ansvarlig for den situasjonen man har i dag nord i landet.

I Idlib som ligger nær grensa til Tyrkia forsøker man nå å sortere ut forskjellige grupper, forhandle med dem om overgivelse og asyl eller de blir tilbudt å reise ut av landet. Disse leiesoldatene lever av bidrag fra NATO og allierte. Av ca 100 000 militante som er der, er ca. 30 000 fremmedkrigere, de fleste fra Europa.

Han tror ikke at Europa vil fortsette å følge USAs interesser fordi de taper for mye på den økonomiske krigen USA fører mot Russland og andre land. Dessuten vil tilbakeføring av flyktningene (frivillig) løse det problemet europeerne har med flyktninger, og USA vil således isolere seg ytterligere. Hovedbudskapet hans var at syrere, og kun syrere har rett til å avgjøre landets framtid. Krigen er nesten vunnet takket være at det syriske folket hadde stått samla om å forsvare landet sitt, og at den syriske hæren hadde gjort en enorm innsats. Kravet er at alle fremmede styrker må ut av landet

Gjenoppbygginga er i gang med hjelp fra land som ikke har angrepet. Syria ønsker ingen bistand fra angrepsland, og vil ikke gi oppbyggingsoppdrag til disse landene. Han sa også at landet har en grunnlov fra 2012 som ble vedtatt ved folkeavstemning, så kravet fra vesten om at de skal lage en ny, ble totalt avvist. Han mente også at Den Arabiske Liga var en amerikansk oppfinnelse.

På spørsmål fra salen om hva vi kunne gjøre for å hjelpe, svare han at det eneste han ønsket fra oss var at vi skulle fortelle sannheten om at terrorkrigen mot Syria ikke var en borgerkrig, men en imperialistisk krig. Kampen om sannheten var den viktigste kampen vi kunne føre.

Etter møtet med Assad var det pressekonferanse på universitet, der de viktigste punktene av slutterklæringa fra møtet ble framlagt. Så bar det tilbake til hotellet for å pakke og reise hjem. Like før noen av oss ble kjørt til Beirut, ankom turistminister Bishr Riyad Yazigi til hotellet. Jeg fikk ikke med meg denne seansen, men regner med at han er svært interessert i å opprette en slags normalitet i landet, slik at inntekter kan komme via turisme.

Som oppsummering vil jeg si at det viktigste for Syria nå er å få alle fremmedkrigere ut av landet, å få styre fredsprosessen sjøl uten innblanding fra andre land, få slutt på sanksjonene og gjenopprette fred i landet.

Oversettelse av avsluttende uttalelse fra møtet (oversettelse ved Ingrid Margareth Schanche

Originalversjon: http://wpc-in.org/?q=node/538

Uttalelse fra eksekutivkomiteen i Verdens Fredsråd - Executive Committee of WPC – World Peace Council, i Damaskus 27. - 28. oktober 2018

Et vellykket møte fant sted i den arabiske republikken Syrias hovedstad Damaskus, 27. og 28. oktober. Møtet ble arrangert av den syriske nasjonale bevegelsen for fredspartnere. PÅ eksekutivmøtet deltok 56 delegater som representerte 29 organisasjoner fra 28 land.

Ved å holde vårt EC-møte i hovedstaden Syria, Damaskus, uttrykker vi vår dype respekt og solidaritet med det syriske folket, som har vært stilt overfor en eskalerende og koordinert aggresjon fra USA, NATO, EU og deres regionale allierte i mer enn sju år.

Ulike væpnede grupper av leiesoldater/terrorister har vært deres verktøy for å få kontroll området, naturressursene og transport-ruter. Deres mål har vært å innføre et klientregime gjennom voldelig handling.

Komiteen uttrykker sin tilfredshet over at ISIS og andre fundamentalistiske grupper som er mot det syriske folket og dets hær og ledelse, har lidd nederlag. Vi uttrykker imidlertid bekymring for situasjonen i territoriene i den nordlige delen av landet som okkuperes av Tyrkia, og den tunge militære tilstedeværelsen av tropper fra USA og NATO-landene, samt den fortsatte tilstedeværelsen av terroristgrupper i den syriske provinsen Idlib.

Vi fordømmer de israelske angrepene mot Syria. Ved å gå over libanesisk luftrom, satte de Libanon i fare for en større krig.

Vi uttrykker vår sympati med familiene til de hundretusenvis av syrere som har mistet livet, og for mange flere som ble tvunget til å rømme for å berge sine liv eller ble fordrevet som et resultat av de væpnede terroristbandens handlinger.

WPC støtter Syrias territoriale integritet og enhet, og er imot ethvert forsøk på å dele opp landet, og fordømmer den pågående imperialistiske innblandingenen i syriske innenrikssaker.

Eksekutivkomiteen gjorde den vurderingen at menneskeheten gjennomgår kritiske øyeblikk når det gjelder fred og sikkerhet for folk og nasjoner. Imperialismens aggressivitet øker nesten overalt i verden. Forverringen av den kapitalistiske krisen intensiverer imperialistisk aggressivitet mot folket.

I en verden hvor 0,7 prosent av befolkningen eier 46 prosent av planetens rikdom og de fattigste 70 prosent av befolkningen bare eier 2,7 prosent, blir ulikhetene stadig større. Nesten tre og en halv milliard mennesker, halvparten av verdens befolkning, lever i fattigdom; 821 millioner lever i sult og 758 millioner har ikke tilgang til rent drikkevann. Samtidig, ifølge SIPRI, økte verdens militære utgifter til USD 1,7 trilliarder i 2017, en økning på 1,1 prosent sammenlignet med 2016.

USA alene hadde brukt 610 milliarder USD og NATO-medlemmene samlet mer enn 900 milliarder USD. En liten prosentandel av det ovenfor, ville være nok til å bekjempe og eliminere sult og helberedende sykdommer i Afrika og andre steder i verden.

USA, NATO og EU, med sin trang til verdensherredømme, er den største trusselen mot fred for verdens folkeslag. De er ansvarlige for den eksponensielle økningen i militære utgifter, og anskaffelse av nye, mer sofistikerte og destruktive våpen, nemlig atomvåpen. Økningen av innblanding, trusler, provokasjoner og destabiliseringsoperasjoner øker faren for at militære konflikter kan bryte ut.

Dette vil føre til store og ufattelige konsekvenser for menneskeheten. Bruk av atomvåpen må forebys. Det internasjonale scenariet er fortsatt fullt av spenninger og trusler, som blir farligere ettersom krisen utdypes på grunn av motsetningene i de ulike politiske, økonomiske og sosiale systemene. Disse tendensene fortsetter til tross for svake tegn på vekst i verdensøkonomien, og utelukker ikke muligheten for en ny syklus av økonomisk krise, med en mer intensiv og synkronisert karakter.

På den ene siden møter vi offensiven fra de imperialistiske kreftene som konkurrerer om å dominere verden og overta folks og nasjoners ressurser. I denne offensiven handler imperialistene og deres allierte med grusomhet. På den annen siden er det mange indikasjoner på at det er et potensiale for motstand og kamp fra folk, organisasjoner, bevegelser, fra land og fra aktivister for fred og sosial utvikling.

WPC vil streve for best mulige allianser og felles handlinger som vil omfavne alle disse kampene for felles mål. Samtidig bør det legges konkrete tiltak for å avdekke årsakene til kriger og deres konsekvenser som fattigdom, elendighet og ulikhet. WPC vil fortsette å fremme og styrke de progressive og anti-imperialistiske kreftene og deres handlinger.

Situasjonen i Midtøsten er av dyb bekymring for oss alle. Sakens kjernene for fred i Midtøsten fortsetter å være det palestinske problemet. Vi fordømmer sterkt det israelske regimets og dets hærs morderiske handlinger i Gaza og på Vestbredden som i de siste månedene har resultert i hundrevis av palestinske ofre, hvorav de fleste ble brutalt drept eller skadet under fredelige protester mot Israels handlinger og politikk.

WPC motsetter seg og fordømmer de amerikanske myndighetenes uansvarlige og ulovlige beslutning om å flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, en by med en klart definert multietnisk og multi-religiøs karakter og status som spesifisert i FNs resolusjon 181. Innsatsen for judaisering av Jerusalem og "Grunnloven" der Israel skal være den nasjonlistiske staten for det jødiske folket som ble vedtatt av det israelske parlamentet, er et forsøk på å etablere en apartheidstat med undertrykkelse av alle ikke-jødiske borgere.

WPC erkjenner sin solidaritet med det palestinske folket for deres utrettelige kamp for en uavhengig stat innenfor grensene fra før 4. juni 1967, med Øst-Jerusalem som hovedstad. Vi krever en slutt på okkupasjonen av palestinsk territorium ved bosetningene på Vestbredden og i Jerusalem, samt de syriske Golanhøydene og de libanesiske Shebaa-gårdene.

Vi krever videre utlevering av alle palestinske fanger fra israelske fengsler og retten til retur av flyktningene til deres hjem i henhold til FNs resolusjon 194. Vi krever anerkjennelse av Palestina som et fullstendig medlem av FN og dets respektive anerkjennelse av alle stater.

Vi hilser fredsaktivister i Israel som står overfor det reaksjonære regimet og dets politikk, som våre venner. De sliter side om side med det palestinske folket mot okkupasjonen og for sosiale, politiske rettigheter i Israel.

Vi uttrykker spesielt vår solidaritet med, og dype bekymring for, de lidende menneskene i Jemen, som er under tungt angrep fra den saudi-ledede koalisjonen med full støtte fra USA. Dette er en kriminell og aggresiv handling som vi sterkt fordømmer.

WPC fordømmer den militære tilstedeværelsen av amerikanske tropper i Irak og krever fullstendig tilbaketrekning, samt tilbaketrekking av alle utenlandske tropper og hærer fra Libya, et land der mennesker har lidd i mer enn sju år fra imperialistisk aggresjon fra væpnede religiøse ekstremistiske grupper som har revet landet i stykker.

Vi er alvorlig opptatt av at situasjonen i Libya kan påvirke nabo-landene Tunis og Egypt. Vi fordømmer de voksende religiøse fundamentalistismen i Jordan. Vi uttrykker vår alvorlige bekymring for eskalering av trusler fra den amerikanske administrasjonen og fra Israel mot Iran, sammen med de forverrede forholdene mellom Iran og Saudi-Arabia.

Vi fordømmer den amerikanske administrasjonen som ensidig har trukket seg fra JCPOA ("Iran Nuclear Deal"). Dette er et farlig trekk som eskalerer spenninger i regionen, og legger grunnlaget for mulig aggresjon mot Iran. Vi bekrefter vår solidaritet med Irans folk og deres fredsbevarende styrker mot utenlandsk forstyrrelse, og støtter folks kamp for sosiale og politiske rettigheter på alle områder.

WPC gjentar sin faste posisjon mot NATO som er et instrument for imperialistisk dominans, den væpnede vingen for amerikanske og europeiske imperialister. NATOs ekspansjon mot øst og nord, omringingen av Russland tett inntil grensene, med utplassering av tropper fra Østersjøen til Bulgaria og installasjon av "Missile Defense Shield" i Polen og Romania, øker aggressivt og bevisst spenningen.

Nato-vedtaket på det siste Brussel-toppmøtet om at hver medlemsstat skal bruke 2 prosent av BNP i til militære utgifter, vil gi ytterligere 250 milliarder USD i militærutgifter fra Canada og de europeiske NATO-statene innen 2024. NATO, det væpnede verktøyet for imperialismen, besluttet enstemmig å bygge mekaniserte bataljoner, 30 luftskadroner og 30 kampskip klar til å distribuere innen 30 dager eller mindre, innen 2020 - 2030.

NATO moderniserer og øker sitt arsenal med sikte på en kjernefysisk første-slag mot sine motstandere. Vi krever og arbeider for oppløsningen av NATO.

WPC motsetter seg ytterligere militarisering av EU som et instrument for de store hovedstaders og monopolers interesser, og fordømmer planene «Permanent Structural Cooperatio (PESCO)» og "European Interventions’ Initiative” som utgjør farlige verktøy for utenlandsk intervensjon og imperialistisk aggresjon i mange deler av verden.

EU, alene eller med NATO, handler mot sine folk, mens vi støtter folks kamp i hver medlemsstat som kjemper for frigjøring.

WPC uttrykker sin motstand mot planene for utvidelse av NATO på Balkan, og etablering av nye militære USA og NATO baser i i regionen, med sine utplasseringer av tropper.

Eksekutivkomiteen godtar ikke den indirekte anerkjennelsen av Kosovo, et NATO- protektorat og ikke en selvstendig stat. Anerkjennelsen er et resultat av den kriminelle bombingen av NATO mot folket i Jugoslavia i 1999.

WPCs styrekomité ser med tilfredshet på dannelsen av den nye globale kampanjen mot militære baser for USA og NATO, og støtter den internasjonale konferansen mot amerikanske militære baser, som skal holdes 16. til 18. november 2018 i Dublin, Irland.

WPC bekrefter sin prinsippede holdning til avskaffelsen av alle atomvåpen og motstand mot testing av noen atomvåpen. Stockholm Appeal, et stort historisk initiativ fra WPC, undertegnet av hundrevis av millioner mennesker som er opptatt av trusselen om bruk av disse våpnene, er ennå aktuell, og fortsetter å være en retningslinje for vår handling.

WPC fordømmer den nylige kunngjøringen Donald Trump har gjort om amerikansk tilbaketrekking fra Nuclear Forces-traktaten (INF) fra 1987, som forbyr atomstridshoder med en rekkevidde på 500 til 5 500 km. Tilbaketrekningen utgjør en ytterligere eskalering av imperialistisk aggressivitet og dens planer for militarisering av ytre rom. WPC støtter traktaten om forbud mot atomvåpen som et skritt mot total eliminering.

Politikken "Pivot to Asia" og "Indian-Pacific Initiative", der USA vil overføre 60 prosent av sin militære makt til Asia-/Stillehavsregionen blir gjennomført av den nye amerikanske presidenten. Dette inkluderer den amerikanske marinens kraftige 7. Pacific Fleet, med mer enn 200 amerikanske militære basene i regionen, inkludert Japan og Sør-Korea, og nye bilaterale amerikanske militære tropper i ulike land i regionen.

Den spesielle interessen USA og dets allierte i regionen har, handler om den geostrategiske kontrollen av hele området, dets sjøruter og naturressurser. Men det har også som mål den fremvoksende Folkerepublikken Kina.

WPC følger med bekymring utviklingen i Sør-Kinahavet, spesielt de territoriale konfliktene mellom flere naboland. Vi støtter fredelige løsninger av forskjellige bilaterale og multilaterale varianter, mellom alle involverte parter.

Vi oppfordrer alle parter til å avstå fra ensidige handlinger som ytterligere kan komplisere situasjonen. Vi bekrefter vårt prinsipp om respekt og implementering av internasjonal lov, inkludert FNs havretskonvensjon fra 1982 (UNCLOS), som garanterer de suverene rettighetene til alle land.

Vi er sterkt imot militarisering av regionen, så vel som militær tilstedeværelse og handlinger av ikke-regionale krefter, særlig USA, som klart har sine egne motiver og interesser. Vi krever tilbaketrekning fra regionen og oppfordrer alle sider til å de-eskalere den militære situasjonen.

Vi fordømmer angrepene mot Rohingya-folkene i Myanmar, som står overfor en enorm humanitær krise, og som har vært nødt til å rømme i frykt for deres liv med alvorlige anklager om etnisk rensing. Vi krever at Myanmar-regjeringen sikrer sikkerheten til sivilbefolkningen og tar umiddelbare skritt for å avslutte volden for å gjenopprette normale sosioøkonomiske forhold, herunder flyktninges retur til sine hjem.

WPCs eksekutivkomité uttrykker sin alvorlige bekymring over den voksende religiøse strid og fundamentalisme i Sør-Asia som blir brukt til å splitte folket i deres felles interessekamp.Vi oppfordrer sosiale organisasjoner til å være årvåken om denne eksplosive situasjonen og å mobilisere seg mot en slik splittende dagsorden.

Situasjonen i og rundt den koreanske halvøya har gått inn i en fase med dialog mellom de koreanske statene, som en begynnelse til normalisering av DPRK-USAs relasjoner.

Tre interkoreanske toppmøter har blitt avholdt, og Panmunjom-erklæringen og september-Pyongyang-felleserklæringen vedtatt. Sammen har de åpnet veien for dialog og forhandlinger på vei til fred og gjenforening av den koreanske halvøya. WPC hilser de-eskalering av spenninger mellom DPRK og USA velkommen. De interkoreanske toppmøtene reflekterer hele Koreas ønske om fred og enhet.

WPC er imidlertid kritisk til USAs og presidenten, for det faktum at sanksjonene ikke er blir løftet, eller noen forpliktelse gitt fra USA om tilbaketrekning av de 28 000 amerikanske troppene og demontering av THAAD. WPC krever at våpenavtalen fra 1953 gjenopprettes. Det vil gi en permanent og omfattende fredstraktat.

Vi følger også med de anti-imperialistiske fredskrefter i Tyrkia, spesielt medlemmet av WPC, Tyrkias fredsforening, som ble forbudt av regjeringen i 2016, i etterkant av kuppforsøket. Vi krever umiddelbar legalisering av fredsorganisasjonen. Tyrkias regjeringer er alliert med amerikansk og europeisk imperialisme i regionen og fremmer en reaksjonær, konservativ og aggressiv agenda mot sitt eget folk og dets naboer.

Som et historisk og strategisk medlem av NATO, lagrer Tyrkia amerikanske atomvåpen og støtter direkte ekstremistiske styrker og terrorister som kjemper i Syria.

I over 44 år har 37 prosent av Kypros territorium vært under ulovlig tyrkisk okkupasjon i strid med FNs vedtak. WPC bekrefter sin solidaritet med det kypriotiske folket i deres kamp for en rettferdig, levedyktig og bærekraftig løsning for gresk-kypriotere, tyrkisk-kypriotere, armenere, maronitter og latinere, med tosidig samarbeid mellom administrative enheter. Alle okkupasjonsstyrkene må trekkes tilbake, og alle militære baser må legges ned.

WPC støtter innsatsen for et gjenforenet Kypros og folk, land og økonomi, i en føderasjon med en suverenitet, ett statsborgerskap og en internasjonal personlighet, slik det er fastsatt i FNs vedtak og avtaler på høyt nivå - ett Kypros fritt fra vaktmestere og foresatte.

Vi fordømmer den greske regjeringens handlinger, som samtidig fornyer militæravtalen mellom USA og Hellas på Souda-basen på Kreta, og som tilbyr seks eller flere militære baser og anlegg for utplassering av amerikanske og NATO-militære helikoptre, droner og muligens atomvåpen på gresk jord.

Vi ser med stor bekymring på at mange militære øvelser finner sted i Norge, Sverige og Finland, som "Arctic Challenge", "Cold Response", "Nordic Air Meet" og "Trident Juncture", knyttet til den amerikanske strategiske kommandoen ( Stratcom).

For bare fire år siden vokste håpet om å styrke en regional fredsone i Latin-Amerika og Karibia (ved CELAC). I dag står vi overfor forplantning av reaksjonære, putschistiske (Chile) og voksende fascistiske styrker, samt forstyrrelser og trusler fra USA, EU og deres allierte om militær intervensjon mot suverene land. De forsøker endog å bruke Organisasjonen for amerikanske stater (OAS).

Vi uttrykker vår alvorlige bekymring for forsøkene på et "coup d'état" i Nicaragua, hvor voldelige demonstrasjoner har er tatt til fordel for destabilisering, med det formålet å styrte regjeringen til Sandinista Front for National Liberation (FSLN).

Vi fordømmer truslene om militær intervensjon fra USAs president og OASs generalsekretær mot den bolivarianske republikken Venezuela. Vi hilser folket i Venezuela for tapper motstand mot forsøket på å styrte den legitime regjeringa. Vi fordømmer USA og EU for å pålegge tvangsmessige, ensidige og ulovlige sanksjoner og finansiell blokkering av landet og dets folk, som i slike ugunstige forhold allikevel forsøker å forbedre forholdene for det store flertallet av venezuelanerne.

Vi uttrykker vår solidaritet med det colombianske folket i deres ønske om å oppnå en rettferdig fred og å leve med verdighet etter at fredsavtalen er inngått. Men i Colombia fortsetter de tidligere guerilla-medlemmene og fredsaktivisterne å bli forfulgt, fengslet og drept. Fredsavtalen blir manipulert av den nye ekstreme anti-fred-regjeringa som har forberedt grunnlaget for Colombias tilknytning til NATO. Samtidig fordømmer vi det feige drapet på bønder, FARC-medlemmer og ledere av den colombianske sosial-bevegelsen. Dette skjer i strid med avtalene. WPC oppfordrer politikerne i den colombianske regjeringen om å gjennomføre fredsavtalen.

Vi gjentar vår solidaritet med befolkningen i Puerto Rico, USAs koloni i Karibia, i deres kamp for retten til selvbestemmelse og mot undertrykkelsen av sine borgere.

Etter den rettstridige avsettelsen av i Brasils president Dilma Rousseff i 2016, har forfølgelse og angrep mot alle venstrekrefter og sosiale bevegelser nådd nye høyder. Fengslingen av tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva den 7. april i år, var enda et angrep mot den demokratiske valgte regjeringen, med et rent politisk formål.

Presidentvalget (andre runde) ble avholdt 28. oktober 2018 i et miljø med ekstrem forfølgelse og sosial, økonomisk og institusjonell krise, der de reaksjonære og konservative kreftene og de fascistiske kreftene har blomstret. Vi uttrykker vår solidaritet med det brasilianske folket som fortsetter sin kamp for demokrati og sosial rettferdighet og for folks og arbeiders rettigheter.

WPC bekrefter sin ubetingede støtte til umiddelbar og permanent nedleggelse av den amerikanske Guantanamo Base som er okkupert mot det cubanske folks vilje, og retur av territoriet til Cuba. Vi fordømmer kraftig den umenneskelige eksistensen av et torturssenter i det okkuperte territoriet. Vi erklærer vår oppriktige og ubevisste solidaritet med Cuba og det cubanske folket som skal minnes 60-årsdagen for sin revolusjon, og som forsvarer sine prestasjoner og krever slutten av den kriminelle amerikanske blokkaden og alle andre forsøk på destabiliserende forstyrrelser.

WPC oppfordrer sine medlemmer og venner til å støtte og delta i det sjette internasjonale seminaret mot utenlandske militærebaser i mai 2019 i Guantanamo, Cuba.

Det afrikanske kontinentet fortsetter å oppleve varierende grad av ustabilitet som et direkte resultat av imperialistisk intervensjoner, som følger en agenda som har til hensikt å utnytte ressursene på kontinentet.

Afrika fortsetter å bli preget av både interne og eksterne problemer som følge av at både lokal kapital og multinasjonal storkapital gjennom transnasjonale selskaper, har trukket kontinentet ut i kriger og politisk ustabilitet, alt gjennomsyret av imperialistisk innblanding.

Med tanke på de rike mineralressursene på kontinentet ser vi at Tyrkia, India, Russland og andre land også intensiverer sine forbindelser med Afrika, som blir behandlet som en enhet.

USA har, bortsett fra sin strategiske afrikanske kommando (AFRICOM), bygget en stor militærbase i Djibouti, som er den største inntektskilden for landet når det gjelder skatter og andre relaterte forhold. På samme måte øker EU sin forstyrrelse i Afrika.

Kinas enorme økonomiske tilstedeværelse i regionen har også intensivert. For å beskytte sine investeringer i Etiopia, Sudan og Sør-Sudan, har den bygget opp en stor militærbase i Djibouti - sin første i Afrika.

WPC gjentar sin posisjon mot Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara og dets uvilje til å gi folket i Vest-Sahara retten til selvbestemmelse. Vi uttrykker vår solidaritet med det rettferdige krav om slutt på okkupasjonen av Saharawi-folkenes land, og for deres rett til å fritt og utelukkende bestemme sin egen skjebne.

Verdensfredsrådet feirer 70-årsjubileum i 2019/2020. Historien gjenspeiler en arv av erfaringer; fra krig og ødeleggelse, til tapperhet og engasjement fra fredsaktivister og militanter. Verdens fredsråd har i syv tiår forsøkt å gjenoppbygge verden med demokrati, nasjonal suverenitet, sosial utvikling og fred. Ved å påberope oss vår historie, tenker vi på utfordringene vi må møte fremover.

Å motstå og avsløre de imperialistiske makternes mønster, å forsvare fred, rettferdighet og folks rettigheter, med den enhetlige ånden som trengs for å mobilisere det maksimale antall krefter for suksessen av vår sak.

Vi vil styrke kampen mot imperialistiske kriger og militarisme, for fred og nedrustning og for solidaritet med folk utsatt for utenlandsk forstyrrelse og aggresjon. Det er for denne kampen at WPC forblir dypt engasjert, med alle de som forsvarer fredens sak og solidariteten med folket, i en bred anti-imperialistisk bevegelse. Fredsbevegelsen er en av de viktigste pådriverne i vår tid.

Fra Damaskus, hovedstaden til det heroiske folket i Syria, sender vi ut budskapet om at fredens fiender ikke er uovervinnelige, uansett hvor sterke de kan synes. Dette har blitt bevist mange ganger i menneskets historie og blir understreket av det syriske eksempelet.

28. oktober 2018

Damaskus, Syria