Metamorfe bergarter

Metamorfe bergarter

Geologi er kjemi, og metamorfose er kjemiske endringer

Som nevnt kjennetegnes metamorfose ved at nye mineraler dannes på bekostning av de eksisterende, som følge av endringer i temperatur og trykk. Det er altså snakk om kjemiske forandringer, enten ved at stoffer blir til nye stoffer, eller at strukturen i stoffet endrer seg, slik at det får nye egenskaper.

Rekrystalliseringen av mineralene skjer mens de er i fast form. Og det er hovedsakelig vann som sirkulerer mellom mineralkornene som transporterer grunnstoffene fra de oppløste mineralene til de nye. Hvor mye omdannelse som finner sted, er avhengig av hvilket trykk og temperatur bergarten blir utsatt for.

Omdanningen som skjer vil også avhenge av utgangsbergartens sammensetning. En leirstein vil bli til leirskifer, deretter til fyllit, en svakt metamorf bergart, hovedsaklig bestående av kvarts (silisiumdioksid) og glimmer. Videre til glimmerskifer og så til en glimmergneis. Disse kan ha en rekke interessante metamorfe mineraler, som granat og amfibol, som er rike på magnesium, jern, aluminium og silisium.

Kalsiumkarbonat, CaCO₃, er den mest utbredte kalsiumforbindelsen i jordskorpen. Kalsiumkarbonat som finnes på jorden i dag er alle dannet ved utkrystallisering fra vann. De største mengdene er kritt, kalkstein og marmor. Kritt er dannet fra skjelettet av forskjellige marine organismer for ca 135 millioner år siden. Kalkstein er dannet ved utfelling fra sjøer når vannet dampet av og vannet ble mettet på kalsiumkarbonat. Marmor er dannet fra smeltet kalkstein, som smeltet da temperaturen i kalksteinen ble høy nok fordi den etterhvert ble dekket over og kom under høyere trykk. Ved avkjøling krystalliserte kalsiumkarbonat ut og dannet marmor. De kjemiske egenskapene til kalkstein og marmor gjør at de nøytraliserer sur nedbør, og de kan derfor knuses til kalking av jord og vassdrag.