Tåkete landskap: En novelle
Tåkete landskap: En novelle
Min novelle, Tåkete landskap, er nå tilgjengelig på Apple Books og Kindle.
Apple Books
Jeg får ikke sove. Susingen i ørene er som en konstant strøm av dømmende stemmer. Sakte begynner det å avta, men det er da det verste kommer. Panikken. Det mørke. Den mørke, paniske tikkingen, som pulsen til en laboratoriumsrotte på kokain. Jeg frykter at hvis jeg smiler for mye, vil noe vondt skje. Derfor lar jeg være å smile. Jeg unngår det som jeg likevel ikke får til. Men jeg ønsker å smile. Med øynene, med munnen, med hele ansiktet. Men det går ikke.
Nedturen denne gangen er så kraftig at jeg begynner å skjelve. Jeg rister ut av senga. Sklir ut av det krøllete lakenet og etterlater meg en våt flekk, som hvem som helst kan ta for å være urin, men som bare er svette. Føttene klistrer seg til den kalde parketten og etterlater et lite avtrykk av smerte. Jeg går ut av soverommet og står et øyeblikk og holder i døren til toalettet. Den knirker så vidt mot hengslene. Det suser i toalettet. Det suser i ørene mine. Når skal det stoppe? Stuen ser overraskende ryddig ut, men det er verre på kjøkkenet. Der står det brukte middagstallerkener, med størknet matrester. Flere tomme glass. En ketchupflaske, en flaske solbærsirup. Hadde dette vært for et år siden ville det i tillegg stått flere tomme ølflasker der. Men jeg sluttet å drikke. Skulle bevise for mamma at jeg kunne klare det. Det var for hennes skyld, først og fremst. Det er veldig lett å slutte å drikke hvis du har tilgang på annet stimuli.
Min underernærte kropp, kun iført en boksershorts, faller sammen på kjøkkengulvet. At jeg lukter vondt er noe jeg vet, men jeg har sluttet å legge merke til det. Susingen i ørene overdøver de andre sansene mine. Jeg begynner å gråte. Gråter så kraftig at det til slutt bare er et hvin igjen, og jeg må tvinge meg selv til å stoppe, bare for å få igjen pusten. Det er som om fabeldyrene fra den våkne natten kommer ut fra soverommet. De setter seg i en semisirkel rundt meg. Deres dømmende øyne stirrer på meg, og får med seg hver eneste bevegelse jeg gjør. Løfter jeg litt på hånden, ser jeg at de får det med seg. Nærværet fyller rommet med en uvirkelig intensitet, og jeg føler meg fanget. Jeg får nesten ikke puste. Hva faen skal jeg gjøre nå?
Før kvelden begynte hadde jeg ringt til hypnosemannen. Jeg vet det høres ut som tittelen på en kriminalroman, men det er likevel det jeg kaller ham. Vi har egentlig en avtale i morgen. Hypnosemannen hjalp faren min med å slutte å røyke, og skal visstnok ha hjulpet en venninne av mamma med angsten sin. Det var derfor jeg tok kontakt. Jeg vil at han skal hypnotisere bort angsten og søvnproblemene mine. Men da jeg ringte i kveld, var det for å høre om han kunne gjøre noe med mitt begjær for det farmasøytiske. Han sa at vi kunne snakke om det.
Usikkerheten hans. Det var det, kombinert med rusen som var på vei ut av kroppen, som hadde utløst dette anfallet. Jeg tviler på at det går an å hypnotisere bort en uvane så sterk som denne. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg begynner plutselig å le, der jeg sitter på kjøkkengulvet i bare undertøyet. Latteren blander seg med de salte tårene. Jeg er sulten. Sist jeg spiste var for tre dager siden, hvis du ser bort fra den ene halvdelen av snickersen som ligger i jakkelomma i gangen. Ubehaget og den voldsomme smerten av å tygge sukker. Skriket fra den ødelagte tanna. Det er ikke bare det at jeg får mindre matlyst av dem, men det virker som om de virker sterkere dersom jeg tar dem på tom mage. Nå er jeg tom. Jeg legger alltid av litt, i tilfelle det blir for jævlig når jeg våkner.
I starten var de gode. Som venner. Euforiske og nydelige. Husker det som kjærlighet da jeg og en kamerat en sommerdag gikk ut på moloen og satte oss der og spiste reker. Vi vekslet på å holde utkikk, slik at ingen så hva vi hadde som tilbehør til rekene. Jeg puttet de saftige, rosa rekene i munnen, men ordet narkotika tok jeg sjelden i min munn. Det vil si, jeg forsøkte en gang: Herregud, mann, dette er jo narkotika, sa jeg til meg selv der jeg sto med den lille knipsposen med pulver i hånda. Jaja, hvem bryr seg, svarte jeg meg selv. Gikk bort til bildet av min datter Nellie på veggen. Tok ned bilderammen og la den på stuebordet. La opp linjene over ansiktet hennes, slik at det ikke var det farmasøytiske jeg inhalerte gjennom den rullede femtilappen, men henne. Jeg savner henne.
Tomrommet i meg er nå så tomt at det minste kremt jeg gjør skaper et ekko. En flyndrestein på en stille vannflate. Et lykkelig barndomsminne som er så lite at det snart blir borte. Det finnes ingenting mektigere på jorda. Som et dyr fra havets bunn, som klistrer fast sine tentakler, og trekker deg ned i dypet hver gang du når overflaten for å trekke luft. Jeg kan skrike, men det er ingen som hører. Ingen vil forstå.
Det siste marerittet jeg husker, bortsett fra dette, er om Nellie. Som jeg så vidt ser, fordi moren skjønner at jeg gjør noe jeg ikke burde gjøre. Jeg drømmer om at vi er på stranda en plass i Syden, og jeg er opptatt av å få tatt et bilde av henne. Det er lenge siden jeg har sett henne, og dette skinner gjennom i drømmen. Jeg må få tatt et bilde. «Vent litt, Nellie», sier jeg mens jeg famler i shortsen etter mobiltelefonen. Den varme sanden glir sakte mellom tærne mine, og rundt meg er folk i feriestemning. Drinkselgere, massører, parasoller og barn som leker i vannkanten. Der, i drømmen, har jeg ansvaret for Nellie, og det jeg frykter skal skje, det skjer. I det øyeblikket jeg tar opp telefonen og går inn på kamera, er hun borte. Når jeg roper etter henne, snur alle seg og ser på meg. Lydene stopper. All prat, alt liv og all stemning er borte. De stirrer på meg. Jeg roper på nytt, og får plutselig følelsen av at hun har blitt kidnappet. Min skjønne Madeleine. Jeg reiser meg og begynner å løpe rundt i sanden, men sanden har blitt til myr. Mens jeg synker, kaster jeg et blikk på klokken. En Salvador Dalí-klokke med atten karat gult gull. Jeg synker. Jeg våkner.
Ute på trappen tenner jeg en sigarett. Den kalde temperaturen er stikkende mot kroppen. Lukten av vinter blander seg med tobakksrøyken. Vinden slår i den mørkeblå nattbuksa. Når jeg er kommet halvveis i sigaretten, begynner jeg å gråte. Jeg skjelver. Tårene renner. Tar et nytt trekk av sigaretten, og nok en gang, som mange ganger før, markerer en ensom tåre det hvite sigarettpapiret. Som om den forsøker å slukke flammen den vet er farlig for meg. Hvor mange ganger har jeg ikke stått akkurat slik? Jeg orker ikke mer.
Jeg får ikke sove, så jeg legger meg på sofaen. TV-en viser en middelmådig situasjonskomedie. Jeg følger ikke med. Blar gjennom de siste tekstmeldingene, bare for å se hvem jeg kan låne penger av. Høy pris for å kunne føle glede. Så slår det meg hvor merkelig det egentlig er. Hjernen har alle verktøyene tilgjengelig for å kunne føle lykke. Det bare ligger der, i små kammer. Må spare. Viktig å spare. Hjernen er smart nok til å porsjonere det ut. Oksytocin, dopamin, adrenalin. Men jeg trenger kokain, morfin, men aller helst kodein. Det driver meg til vanvidd, og på turen dit: en snarvei innom nytelse. Jeg kan alltids ta meg en runk, og for tre og et halvt sekund kjenne på lykken. Men den er ikke ekte. Den lykken rusen gir, er heller ikke ekte. Den kan ikke eies. Den er lånt. Jeg låner lykke fra de kommende fjorten dagene. Smeller dem inn i ett, og kjenner et akselererende, pulserende og endelig ah. Alt dette uten å tenke på konsekvensene. Eller rentene, som jeg kaller dem.
Nylig, da jeg skulle ta meg et glass vann, lot jeg vannet renne på kaldt. Da jeg holdt fingeren fram for å sjekke temperaturen brant jeg meg. Slik var det også da jeg fikk brus til baguetten jeg kjøpte på bakeriet. Nervene i hånda misforstår virkeligheten. Hvis jeg bare hadde vunnet i lotto, ville alle mine problemer vært løst. For en idiotisk tanke. Jeg har større sannsynlighet for å dø enn for å vinne i lotto.
Hvor er viljen? Viljen til å stå imot. Viljen er ikke sterk nok. Viljen er satt i håndjern av det farmasøytiske. De drar viljen med seg gjennom de tomme rommene i hodet. Gjennom minnene. Den første kjærligheten. Da Nellie ble født. Da jeg kom hjem fra Tyskland som 16-åring og så mamma stå der i hallen og vente på meg. Da jeg klarte å sykle for første gang. Da jeg fikk det jeg ønsket meg mest av alt i verden: et keyboard. Mitt første kyss. Som ikke var med ei jente, men med to. På samme kveld, på ungdomsklubben, mens kveldens siste kjærlighetssang ble spilt. Det våte og overraskende i møtet med tungen.
De dualistiske teatermaskene symboliserer komedie og tragedie. Viljen er den triste teatermasken, tragedien, mens den farmasøytiske og komiske masken smiler neddopet og ler av meg. Den har all makt over meg, over kroppen min.
«Har du ingen viljestyrke?» sa broren min da han besøkte meg på akuttpsykiatrisk. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det, for jeg visste ikke hva det betydde. Jeg hadde ruset vekk ord fra vokabularet, og ble like overrasket som den gangen jeg så TV-serien Friends, mens jeg var innlagt. Karakteren Ross er helt vill av sukker og sier i want the pinecones. Jeg kom ikke på hva det norske ordet for pinecone var. Jeg tvang meg selv til å holde meg unna Google. Jeg måtte komme på det. Hamsun ble fritatt for dødsstraff fordi han hadde varige svekkede sjelsevner. Jeg må straffes. Null benådning. Jeg googlet sjelsevner, men også der sto rusen med sin maske. Smilte og lo. Fant ingen treff. Prøver på nytt. Mente du sjelevenner? Klikker på bilder, og maskinen viser tre hundre og atten tusen treff. Får opp alle jentene jeg noen gang har følt noe som helst for. Det er ikke meningen at mennesket skal føle så mye lykke på en gang, som man gjør med bruk av sentralstimulerende rusmidler. Du hijacker hjernen. Nå som jeg har erfart det, så vil jeg heller ha litt lykke spredt ut over en lang periode, enn å få alt på en gang. Men det er så vanskelig. Til og med det å date i rusen blir vanskelig. De kaller det speed-dating. Speed. Pepper. Fart. Hvilken lykke ville jeg ha kjent dersom pappa hadde villet gi meg fart i husken da jeg var liten? At han later som han blir truffet av husken, og flyr metervis bakover. Den barnslige latteren min som virker så tynn og skjør.
Jeg tenker på de videoene jeg lagde av meg selv mens jeg var påvirket. De første sekvensene alvorlige, men så mer humoristiske, og til slutt bare tøv. Skammen over å ha tatt mer plass i en verden som jeg aldri har følt jeg passer inn i. Se på meg, se hva jeg kan. Øynene mine som sjeler ved den minste antydning til trøtthet, sjeler enda mer når jeg er påvirket. Mitt høyre øye tok kveld, og la seg til å sove nede i kanten mot neserota. Som om det sa dette vil jeg ikke være med på. Pulveret som forsvinner opp gjennom neseboret, mens jeg harker og spør: pappa, er du stolt av meg?
Jeg har alltid vært et tenkende menneske, men rusen har gjort meg mer filosofisk. Jeg drømte om Freud, men hva betyr egentlig det? Tenker på at Alfred Nobel fant opp dynamitten, men at han i dag står som et symbol på fred. Pang! Hva er fred? Er det den deilige roen som legger seg som et teppe over meg? Er det et øyeblikk fra tidlig ungdomsår, hvor verden sto fremfor meg, uten bekymringer og refleksjoner? Et minne om et stille øyeblikk der alt var bra. Eller er det omsorgen fra en nær venn? En klem som aldri slipper taket. Nei. Fred er den kriblende følelsen som kommer tjue minutter etter å ha svelget to Valium. Alt blir bra. Å måtte arbeide for å tjene penger, blir bra. Å drikke kaffe, i kombinasjon med snus, blir bra. De vonde tankene blir akseptable. Den tomme magen som roper etter mat blir oversett, fordi jeg har det bra. Jeg har fred. Et kognitivt vakuum, det er det dette er.
Jeg får ikke sove, så jeg sender en melding til Ole. Har du?, spør jeg. Han har. Ute blåser vinden. Snøen danser rundt lyset øverst i lyktestolpene. Nesehårene mine blir til istapper i løpet av få sekunder. Biler kjører forbi meg mens jeg vandrer mot en annen bydel. Jeg har kledd meg godt, for det er langt å gå. Søskenbarnet mitt vippset meg, og jeg sa han skulle få pengene tilbake på fredag. På fredag må jeg si at han må få dem på mandag. Og på mandag må jeg betale tilbake alle jeg er skyldig, og dermed er jeg blakk i nok en måned. Jeg har ingen bil, så nå går jeg til fots tre og en halv kilometer i snøfokk. De store øretelefonene varmer ørene behagelig, og musikken så vidt. Alle som går forbi meg minner meg om folkene i «Aften på Karl Johan» av Munch. Øynene som stirrer. De vet hva jeg skal. Og jeg har alltid en følelse av at jeg venter på noe. En berøring som aldri kommer.
Når jeg kommer fram, ringer jeg på, men Ole åpner ikke. Forsøker å se hvor leiligheten hans er i det store boligkomplekset. Tenker å kaste en snøball, men lar det bli med tanken. Står en stund og venter, før jeg forsøker å ringe på igjen. Håper at noen som bor i blokken skal komme og slippe meg inn, slik at jeg kan ta trappene og banke på døren til Ole. Han svarer ikke når jeg ringer ham på telefonen. Etter å ha stått en stund i full frys, begynner jeg på hjemveien. Håper at ingen ser meg. At ingen kjenner meg igjen. Hva i all verden gjør du i denne delen av byen, så sent på kvelden? Jeg kan svare at jeg skal til Marius og lage musikk. Ved siden av snickersen i lomma ligger en minnepinne, og hvis noen spør kan jeg si at det er lydfiler på den. Jeg har planene klare.
Jeg går den lange veien hjemover, og tenker at det kunne vært verre. Jeg tenker på kameraten til Tom. Han kjøpte masse kokain, som han egentlig skulle selge videre, men han presterte å bruke det opp alene. Jeg tenker på hvilken voldsom uro han må ha hatt, når han ikke klarte å levere det beløpet han hadde avtalt. Konsekvensene av gjeld.
Det kan alltid være verre.
Hjemme står postkassene som et symbol på min økonomiske invaliditet. Hadde vinden vært litt sterkere, ville den blåst opp lokket på postkassen, slik at den, i likhet med de teatralske maskene, kunne le av meg. For de ligger der fortsatt. Regningene. Beløpene som blir høyere jo saktere du åpner konvolutten. Tall over alt. Vet ikke hva det gjelder, eller hvem som skal ha pengene. Bare at det er mitt eget verk. Det hadde vært noe, å betale gjelden med et organ. En nyre, for eksempel. For helvete, ta hele hjertet. Det slår så ujevnt uansett.
For en tid tilbake tok de internettet, og jeg var uten nett i to måneder. Da måtte jeg underholde meg selv med å se alle DVD-filmene mine. Jeg så nesten to hundre filmer på to måneder. Og nå er det slik at hver gang jeg ser en bil fra det lokale strømselskapet, blir jeg redd. For jeg frykter at det er meg de er på vei til. Det er min spenning de skal ta.
Akkurat idet jeg slår på lyset hjemme, får jeg melding fra Ole. Sorry, jeg lå å sov. Så var det bare å gå tilbake igjen da, for det er ikke snakk om at jeg er for kald eller for sliten. Eller for sulten. Får plutselig lyst på sitronmånekake, hvor nå enn den tanken kom fra. Men jeg må ha det magiske pulveret. Bryr meg ikke om konsekvensene. Hva betyr det i grunn? Jeg får uansett ikke treffe min egen datter. Min vakre, fine Nellie.
Selvfølgelig er det en trist sang som starter når jeg setter musikken på igjen. You search your life for something new, and what you found is true. But now you’re gone. Men jeg har ikke vilje til å stoppe eller skifte låt. Jeg lar tårene renne. Inne hos Ole blir jeg møtt av de samme sløve øynene som alltid møter meg. Har lyst til å si noe om hvor langt jeg virkelig har gått, men lar det ligge. Kanskje greit å ikke lage bråk med en dealer. Han spør hvor mye jeg skal ha, og jeg vippser han alt jeg har stående på brukskontoen. Han tar opp telefonen, ser på den, og smiler til meg. Han er masken for tragedie, akkurat som meg. Ole åpner kjøleskapet som står i gangen ved siden av det lille tekjøkkenet. Tar frem en mursteinsblokk innpakket i tape og hvitt papir. Stikker en smørkniv inn i et allerede eksisterende hull, og drar ut pulveret, som han legger på den lille, sorte vekta på toppen av kjøleskapet. Så där, sier han på etterlignende svensk, og jeg spør om han kan legge opp en linje. Jeg spør etter at han har veid opp og puttet det i den lille knipsposen. Han tar fra mursteinsblokken og legger opp en linje, som et plaster på såret for at han ikke åpnet første gangen. Må ha det nå. Jeg får det nå, et akselererende, pulserende og endelig ah.
Hvor galt skal det egentlig gå, før jeg skjønner at dette kommer til å drepe meg? Da Tom var på besøk i påska, hadde vi handlet så mye at vi ble sittende med hver vår haug med dop. Vi var som Al Pacino i Scarface, og kunne like gjerne ha fylt hvert vårt påskeegg med dop. Sent på kvelden, da jeg skulle forsøke å forklare han det kategoriske imperativ, sviktet stemmen min. Talen min ble ødelagt, og brått ble jeg kjemperedd for at dette var permanent. Det var som om tungen ikke hang ordentlig med på tanken jeg hadde formet klar. Jeg begynte på en setning, men da jeg kom halvveis, klarte jeg ikke å uttale ordene. Tom lo så hardt at han fikk vondt i magen.
Når jeg går hjem fra Ole, er det ikke så viktig hvem som ser meg eller ikke. De folkene som går i de mest folkerike gatene i denne lille drittbyen, de bare går der. Ingen er stolt av meg. Og jeg bryr meg ikke. Jeg svever. Jeg er som vandreren over tåkehavet.
II
Jeg får ikke sove, men det er greit. I hånda skinner mynten jeg fikk fra selvhjelpsgruppa tidligere i kveld. Line hadde bakt kake, og alle delte om hvor stolte de var av meg. Hvor flink jeg hadde vært. Jeg sa takk, og prøvde å ta det til meg, slik jeg har lært.
Maskene mine henger i skapet. Midt på den gullfargede mynten er det opphøyd en liten V, for fem års rusfrihet. Jeg reiser meg fra sengen, og legger mynten sammen med de andre på hylla i gangen. Ser at de ikke ligger i riktig rekkefølge, og skjønner at det må ha vært Nellie som har lekt med dem. Nysgjerrig har hun klatret opp på krakken og sett hva som lå på hylla. Jeg har lyst på en sånn, sa hun en dag. Det har du ikke, svarte jeg. Tro meg.
Soveromsdøra står på gløtt, og jeg hører henne puste der inne. Går inn og slukker den lille, rosa skyen av en lampe som henger over senga hennes. Hun gleder seg til bursdagen sin. På fredag blir hun åtte år og da skal vi feire henne. Moren kommer. Hun har fått permisjon til å være sammen med oss. Nellie har ønsket seg telefon, og det skal hun få. Jeg tenker på hvor lykkelig hun gjør meg. Å se henne sitte og tegne, med den lille tungespissen ut av munnviken, er noe av det vakreste jeg ser. Jeg ser kjærligheten i ansiktet hennes. I hver eneste av hennes bevegelser. Alle spørsmålene hun har. Pappa, hva betyr egentlig deejay? Når hun har vært litt uforsiktig med noen i klassen og dyttet dem: Pappa, kommer man i fengsel hvis man dytter noen på skolen? Hennes bekymringer kommer fra meg. Jeg har varmet dem opp, og gitt dem videre. Dessverre kommer det flere. Men jeg skal være der for henne.
Øynene hennes flakker rundt i rommet, mens hun forteller meg at det bare er mamma som blir sint. Jeg forteller at jeg kan bli sint, jeg også, men at jeg ikke synes det føles noe godt. Pappas nikotingule pekefinger rettet mot meg, dømmende. Du! Hva faen er det du har gjort? Min skjelvende uro. Vibrerer som en telefon. Et anrop som aldri blir besvart.
Selv om det har gått fem år, kan jeg fortsatt drømme om rusen. Og det betyr at jeg har sovet. Ikke nødvendigvis godt, men jeg har i alle fall sovet. Jeg kan drømme om lukten av den. Den farmasøytiske lukten blir med meg et par sekunder inn i våken tilstand; der våkner jeg i panikk, før jeg skjønner hvem jeg er og hvor jeg er. Jeg skjønte at dette kunne komme til å ta livet av meg, men hvor jeg hentet styrken fra forstår jeg ikke. Nå blir jeg minnet på den hele tiden: når jeg fyller vaskemiddel i vaskemaskinen, når jeg kutter opp den lille grønne posen med blomsternæring til rosene jeg kjøper til meg selv.
Nå er jeg rolig, og det smitter over på Nellie. De gode minnene er som stjerneskudd på den mørke nattehimmelen. De gode minnene lyser opp de mørkeste nettene, og fyller oss med en varme fra fortiden. Minnet om oss to, på tur til barnehagen en januarmorgen. Det er mørkt, og månen skinner over byen. Se månen der oppe, sier jeg. To minutter senere har hun selv oppdaget den på himmelen.
Se pappa, en til måne!