Oneiromanti

Vi mennesker har en enorm frihet når vi sover. Mens kroppen og hjernen hviler, blir vi vitne til et teater inne i vårt eget sinn. Det er ikke akkurat Shakespeare, men i teorien kan man klare å kontrollere hva man drømmer. Han skrev det fint: «Jeg våkner og roper etter mer drøm». I våken tilstand er vi styrt av sosiale eller fysiske konsekvenser av våre handlinger. I drømmene har vi nærmest ingen begrensninger. I praksis kan man bøye eller bryte naturlovene. Bevisst drømming kalles gjerne klardrømming, eller lucid dreaming på engelsk. Det er muligheten til å påvirke hva som skal skje. Gjennom teknikker kan man trene bevisstheten til å være oppmerksom på at man faktisk drømmer. En vanlig drøm er som å se en film i en kinosal, der du er det eneste publikummet. En lucid drøm blir som om du er den som lager filmen. Du har regien, du er forfatteren, og det er du som har hovedrollen. Mange bruker bevisst drømming til å trene på å møte sin egen frykt, slik jeg selv gjorde en novemberdag for to år siden. Jeg skal ikke bekrefte at jeg har coulrofobi, altså overdreven frykt for klovner, men skal være ærlig på at jeg ikke våget å se filmen om klovnen Pennywise (takk Stephen King). Pysete, jeg vet. Greit nok at det er ubehagelig å se en skrekkfilm alene, men jeg måtte altså lese boka IT før jeg klarte å se filmen. Låner du romanen av meg, vil du se at jeg har skrevet på innsiden av omslaget: Kjøpte denne, desember 2019… for å ha mot til å se filmen. Pysete, jeg vet. Boka er forresten den beste skrekkromanen jeg har lest. Dessuten er det ikke skummel filmmusikk i en roman. Etter at jeg omsider hadde sett filmen, drømte jeg påfallende mange ganger om Pennywise. Hi, Georgie! Da klovnen i marerittet mitt kom etter meg for tredje gang, fikk jeg nok. Der i drømmen gikk jeg opp en spiraltrapp. Drømmetydere vet at dersom man går opp en trapp betyr det hell. Nedover betyr uflaks. En spiral symboliserer dessuten at man burde bli mindre materialistisk. Betyr det at jeg må slutte å samle på bøker jeg aldri blir å lese? Okei, tilbake til Pennywise. Etter å ha hatt den samme drømmen flere ganger, ble jeg klar – eller lucid om du vil. Jeg snudde meg i trappa og ropte ned til den stygge klovnen (som egentlig er Bill Skarsgård): «Reis til helvete, du får ikke ta meg!». For det var jo det han skulle. Etter det forsvant drømmen. Case closed!

Den ekstraordinære følelsen av velvære kommer i det vi innser hvilken frihet som ligger i en drøm. Flere velger derfor flygning da de for første gang drømmer bevisst. Hvem har vel ikke ønsket at de plutselig hadde vinger de kunne flakse av gårde med? Flere som praktiserer bevisst drømming forklarer at en av hemmelighetene for en vellykket klardrøm, er å ikke bli for ivrig. Ekstasen som kommer, er euforisk og ifølge enkelte i forum på det store internettet: nærmest narkotisk.

Jeg ble ordentlig engasjert og måtte faktisk sette meg opp i sengen, da jeg leste at flere personer sa at deres første lucid dream var den mest fantastiske opplevelsen i deres liv. Det at jeg tok mot til meg og snakket til den stygge klovnen, var en mild utgave av bevisst drømming, uten at jeg selv var klar over det. Og det skulle komme mer. I en drøm for et års tid siden sto jeg og kranglet med et annet menneske, i det som tilsynelatende var en hotellkorridor. Vi diskuterte og kalte hverandre stygge ting. Jeg kjente følelsen av håpløshet da vedkommende bare går. Jeg ble klar over at jeg faktisk drømte og ønsket å våkne fra denne ubehagelige opplevelsen. Jeg sto ved en trapp i korridoren og sa til meg selv at dersom dette virkelig var en drøm, var det bare å hoppe salto ned trappen. Jeg gjorde det og jeg våknet. Tørket kaldsvette fra ansiktet og skjønte så at jeg nok en gang hadde hatt en liten utgave av en lucid drøm. Så var det dette med trappene da. For nedover betydde vel uflaks?

Det å være vitne til at man faktisk sovner er en veldig ekkel følelse. Normalt sett husker man ikke at man sovner. Å lese om andre som beskrev underlige opplevelser i overgangen mellom det å være våken og det å sove, var derfor behagelig lesning. Første gang jeg døgnet var da jeg var ungdom og vi hadde dataparty på skolen. Vi hadde vært våken i over ett døgn. Alt gikk i slow motion. Da jeg skulle legge meg og sleit med å sovne, var det som om jeg hørte lydene tydeligere. Synet mitt virket bedre. Senere da jeg som voksne opplevde dette igjen, kunne jeg høre dråpene fra verandaen utenfor vinduet dryppe, liksom saktere. Jeg åpnet øynene og uten kontaktlinser så jeg rommet så klart som jeg aldri hadde sett det før, i et rom fylt av mørket. Forfatteren av en artikkel på nettet beskrev om følelsen av å dø, rett før han sovnet. Han kjente vanskeligheter med å puste og fryktet at han skulle dø. Dette blir så altoppslukende at han må sette seg opp, altså bli mer våken, for så å forsøke å sovne på nytt. Dette husker jeg at jeg opplevde tidlig i 20-årene. En annen ting var følelsen av at noen kom inn i rommet. Dersom jeg ikke rettet min oppmerksomhet mot det, så skulle det komme å ta meg. Jeg følte lettelse, for jeg trodde lenge det var behov for å tilkalle Åndenes makt, men artikkelen rapporterte om underlige opplevelser mellom de to stadiene av våkenhet og bevisstløshet.

Søvnparalyse er noe jeg helst vil slippe. Hjernen våkner fra drømmesøvn mens kroppen fortsatt er paralysert. Jeg tar en kjapp bønn til gud hver gang jeg leser om det, eller hører noen fortelle om det. Søvnparalyse kan medføre veldig livaktige hallusinasjoner. Det er der ordet mareritt kommer inn i bildet. Og apropos bilde: Oljemaleriet med samme navn av Henry Fuseli er mildt sagt horribelt. Vi ser en kvinne iført en tynn, hvit nattkjole i dyp søvn. Over brystet sitter en mannlig mare, en slags demon som lagde vonde drømmer. I bakgrunnen ser vi et hestehode med ville øyne. Bildet vakte stor oppmerksomhet da det ble stilt ut i 1792, blant annet for sin erotiske ladning, noe som var typisk for romantikkens kunst. Oj, det glemte jeg nesten: Kjære gud, please ikke la meg få mareritt i natt. Bildet til Fuseli er på grensen til like skummelt som Theodor Kittelsens teninger av svartedauden. Opplevelser som mareritt kan være like skumle for en trettitoåring som for en seksåring. Jeg ser for meg at mine egne barn ber meg sjekke under sengen etter monstre. Hva i helvete skal jeg gjøre hvis jeg finner et?

Sånn i utgangspunktet er søvn farlig, rent objektivt. Alle levende skapninger sover, og under søvn er man sårbare. De som sover, kan være et lett bytte for rovdyr. Et blogginnlegg fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo forklarer at problemstillingen kan snus: Man ser at søvnmangel kan være årsak til en rekke helseplager. Alle vet jo hvor dårlig hjernen fungerer med for lite søvn. I ytterste konsekvens er søvnmangel dødelig. Ordet bearbeidelse står sentralt hvis en tenker på hva hjernen gjør om natta. En hypotese er at hjernen og kroppen må gjennomgå vedlikehold etter en lang dag med våkenhet. For mange utøvende kunstnere kan det å drømme lucid være nyttig for deres videre fremtid. Matthew Walker er en engelsk forsker og professor i nevrovitenskap og psykologi ved University of California, og forfatteren bak boka Why we sleep, som i Norge har undertittelen: Den nye vitenskapen om søvn og drømmer. Gjennom fire hundre sider forteller han blant annet om kjente personligheter som har hatt stort utbytte av det å drømme bevisst. Den russiske kjemikeren Dmitrij Mendelejev hadde i februar 1869 en drøm som ifølge boken førte fram til det periodiske system, ordningen av alle kjente byggeklosser i naturen. Selv om man kanskje trekker i tvil hvor fullstendig løsningen fra drømmen var, er det ingen som benekter at inspirasjonen kom i en drøm. Sånn sett er det et paradoks at man må være våken for å skape, men at hjernen er mest kreativ om natten når man drømmer. En annen kreativ sjel er den britiske musikeren Keith Richards. Han har kanskje den beste drømmeinspirerte historien av dem alle. Den som resulterte i åpningsriffet i The Rolling Stones låt (I Can’t Get No) Satisfaction. Du-du-duru duuuu, du-duru-duru. Richards hadde alltid en gitar og en båndopptaker ved siden av sengen sin, slik at han kunne spille inn ideer han fikk om natten. Slik beskriver han opplevelsen: Jeg går og legger meg med gitaren som vanlig, og da jeg våkner dagen etter, ser jeg at båndet har tatt opp helt til enden. «Jaha, men jeg har ikke gjort noe», tenker jeg. «Kanskje jeg har kommet borti en knapp i søvne». Jeg spoler tilbake til begynnelsen og trykker play, og der: i en slags skyggeversjon, er de første linjene i Satisfaction. Etterpå er det førti minutter med meg som snorker. Richards hadde gjort dette påfallende nok under søvn. Jeg har selv våknet om natten av melodier jeg aldri har hørt før, men alltid tenkt at jeg skulle klare å huske dem senere da jeg står opp, noe jeg aldri har gjort. Jeg var alt for trøtt til å stå opp. I natt har jeg en notatbok på nattbordet.

Vi vet at et voksent menneske bør sove mellom 7 og 8 timer hver natt. Barn mellom 6 og 13 år bør sove mellom 9 og 11 timer, mens tenåringer bør sove 9 timer eller mer. Hva med meg? Selve tornen på Tornerose: Jeg har funnet ut at mine 9 timer er akkurat passe. Sover jeg mindre blir jeg gretten. Sover jeg mer føles det ut som jeg er fyllesyk. Og apropos fylla: Forsker og kjemiker, og ikke minst podkaster Alexander Sandtorv har skrevet boka Fylla har skylda. Her skriver han: Når vi drikker alkohol endres søvnmønstret vårt, og vi tilbringer betraktelig mindre tid i REM-søvn. I den andre halvdelen av natten er søvnen ofte mer forstyrret og avbrutt. Vi bruker liten tid i de styrkende søvnfasene. Dette kan være ødeleggende for mennesker som selvmedisinerer seg med alkohol for å sove: Den umiddelbare gevinsten ved å sovne lettere, betaler man med renter resten av natten. Følelsen av utmattelse og trøtthet som mange opplever, kommer i stor grad av at nattens søvn har blitt kraftig forstyrret. En som tilsynelatende var glad i søvn, var popkongen Michael Jackson. Han foretrakk å sove på et anestesimiddel og døde senere av en overdose Propofol. Ifølge CNN hadde Jackson gått i seksti dager uten ekte søvn før han døde. En søvnekspert mente at dersom ikke popkongen hadde fått en dødelig dose Propofol, ville han uansett dødd av søvnmangel. Michael Jackson hadde under tannbehandling fått smaken av anestesimiddelet, og beskrevet det som den beste søvnen han noen gang hadde hatt.

Tidligere trodde man at bevisste drømmer var en bløff. Forskere diskuterte om fenomenet i det hele tatt eksisterte. Det er forståelig at mange er skeptiske. Det er merkelig, uten tvil. Noen bruker lucid dreaming til å overvinne sine frykter, andre bruker drømming som et slags katarsis. For det å drømme noe fryktelig, for så å våkne til virkeligheten er en ganske god følelse. Det var bare en drøm. I historien som jeg for tiden skriver er dette med bevisst drømming sentralt hos en av karakterene. Flaks for meg, for dette har gjort at jeg faktisk får til å drømme bevisst. Under den siste klare drømmen, fikk jeg faktisk til å lette fra bakken og fly over hjemplassen. Jeg ble riktignok alt for ivrig og våknet ganske kjapt, men det var fortreffelig.

Sov godt og drøm søtt.

Mars 2022