Norsk Vindkraft

Hvorledes kan NVE gi konsesjoner til meningsløse VINDPARKER i NORGE?

Igjen er den skandaløse Energiloven av 1991 basert på Stortingets fatale "New Public Management" og 90-tallets DEREGULERING av KRAFT og TELE-markedet årsaken til at disse Vindpark-prosjekter lar seg gjennomføre uten Folkets innflytelse. Dette gjennom å gi offentlige og kommunale instanser muligheter til å danne egne business-relaterte FORETAK av det norske folk sine ENERGI-ressurser.

Sviket skjer gjennom business-modellen det gis mulighet til av NVE (Norges Vassdrag- og Energidirektorat).

Gjennom Stortingets og Regjeringens tilknytning av ACER/ESA i 2018 har i tillegg internasjonale finanskrefter også fått muligheter til å tilrøve seg Norges naturressurser uten å ha det norske folk sin godkjennelse. Dette betaler til og med de Norske myndigheter forskuttert subsidiering for.

Denne inkompetansen av norske styrende politikere er faktisk helt utrolig !

Her eksempel på relevant problemstilling og artikkel: Vindkraft er tidenes største klimabløff! (Dagsavisen 16. april 2019)

En folkebevegelse mot vindkraft vokser seg stadig sterkere både her hjemme og på kontinentet. Motstanden skyldes ikke bare estetiske og moralske betenkeligheter som rasering av urørt natur, men også fakta kunnskap om vindturbinens ekstremt dårlige effektivitet som strømprodusent.

Den vind-drevne turbinen krever nemlig en vindhastighet på 4 m/s for å starte rotasjonen med minimalt utbytte i form av strøm. Først når vindstyrken når 14-15 m/s (liten kuling) avgir turbinen full effekt, men omsetter mindre enn 40 prosent av vindens energi til elektrisk energi (virkningsgrad < 40%). Når det blåser opp til storm låses turbinen for å unngå slitasje!

Men det verste er at brukstiden utgjør kun 28-30 prosent, maksimalt 3,6 av årets 12 måneder, maks 15 uker! Hvorfor det? Fordi resten av tiden blåser det for lite!

Her er lenke til NVE sin konsesjonsbehandling av vindkraftutbyggingen i Norge.

Pr 24. februar 2021 er følgende vindkraftanlegg ferdigbehandlet: (sortert etter TILTAKSHAVER) Man kan selv studere hvem som står bak å profiterer på å ødelegge norsk natur med for Norge helt meningsløse vindparker. Legg Tiltakshaver inn i Proff og studer selv)

Kilde: NVE konsesjoner ( Her kan du analysere konsesjonene nærmere )

Her er dagens Konsesjoner under høring pr 24. februar 2021:

Kilde: NVE konsesjoner ( Her kan du analysere konsesjonene nærmere )

Vindkraft enda mindre lønnsomt i Norge enn i Tyskland!

Tysk feilsatsing på veien til en fornybar fremtid!

Artikkel i Der Spiegel International publisert 13. mai 2019

https://www.spiegel.de/international/germany/german-failure-on-the-road-to-a-renewable-future-a-1266586.html

I 2011 kunngjorde den tyske forbundskansleren Angela Merkel at landet vil avvikle atomkraft til fordel for en fornybar fremtid. Siden dengang har imidlertid fremgang vært svært begrenset. Berlin har kastet bort milliarder av euro og motstanden øker.

Det er en fantastisk idé. Morgendagens energilandskap. Det er 675 mennesker i Tyskland som jobber hver dag for å gjøre det til virkelighet - i offentlige departementer og deres byråer, i styrer og paneler, i komiteer og underkomiteer. De jobber med å skape en verden som en dag blir en strålende virkelighet. Her i Tyskland. Det ble besluttet 22. april 2011.

Akkurat denne dagen var det sol fra morgen til kveld, og det var rikelig med vind for å kjøre turbinene over hele landet. Da solen gikk ned - uten behov for en eneste pust av klimagasser - var det produsert 56 gigawatt fornybar energi, nesten nok til å dekke energibehovet til verdens fjerde største industrialiserte nasjon.

Dessverre var det bare for denne dagen.

De andre dagene er imidlertid skitne og grå: Det meste av strømmen som Tyskland trenger produseres fortsatt ved å brenne kull. Deretter er det millioner av olje- og naturgassovner i de tyske kjellere og gatene er fullpakket med biler med diesel- og bensindrevne motorer.

Visjonen om den fantastiske nye fremtidens-verden ble født for åtte år siden den 11. mars 2011. Denne dagen kom en jordskjelvutløst tsunami som skadet atomkraftverket i Fukushima, Japan. Katastrofen førte til at kansler Angela Merkel og hennes kabinett besluttet å avvikle atomkraft i Tyskland. Det var en historisk begivenhet og en historisk beslutning.

Men den feiende flotte ideen har nå gått ned i detaljer som nå påvirker den tyske virkeligheten. Den såkalte "Energiewende", skiftet fra atomkraft til fordel ene med fornybar energi, det største politiske prosjektet som noen gang er gjennomført siden Tysklands gjenforening, står overfor en gedigen fiasko. I de åtte årene siden Fukushima har ingen av Tysklands ledere i Berlin helt kastet seg inn i prosjektet, ikke minst kansleren. Lovgivere har innført lover, forordninger og retningslinjer, men det er ingen som kan koordinere "Energiewende", eller enda mindre fremskynde prosjektet. Og alle er livredde for motstand fra velgerne, hver gang en vindturbin må reises eller en ny høyspent overføringsledning må legges ut.

Analytikere fra McKinsey har fulgt Energiewende siden 2012, og deres siste rapport er skremmende. Tyskland, heter det, "er langt fra å oppfylle de målene de satte seg selv."

Tysklands forbundsrevisjon er enda mer ærlige om feilene. Skiftet til fornybar energi, sier de føderale revisorene, har kostet minst 160 milliarder euro de siste fem årene.

I disse 5 årene er utgiftene " helt ekstreme i forhold til resultatene," sa føderale domstolspresident Kay Scheller i fjor høst, selv om hans vurdering i stor grad gikk upåaktet hen i den politiske arena. Scheller er til og med bekymret for at velgerne snart kan miste all tillit til regjeringen på grunn av denne massive svikten. Undersøkelser dokumenterer transformasjonen av denne store ideen til en enda større frustrasjon. Til tross for at de opprinnelig aksepterte den, ser tyskerne det nå som altfor dyrt, for kaotisk og for urettferdig.

Hvordan vil tyskere leve og jobbe:

Og likevel avhenger fremtiden for hele landet av denne storstilte ide både økologisk, økonomisk og teknologisk, men også samfunnsmessig. I motsetning til den nye flyplassen i Berlin, hvis åpning har vært forsinket i årevis, kan ikke Energiewende bare trekkes av som en regional tabbe. Det er et prosjekt som vil bestemme hvordan tyskere skal leve og jobbe i fremtiden, hvordan tysk industri vil forbli konkurransedyktig og hvordan samarbeidssamfunnet vil se ut.

Politikere er raske med å markere prosjekter som nasjonale interesser, men for dette prosjektet er det virkelig blitt satt fokus på at miljøledelse har blitt et sentralt element for den tyske identiteten. Et flertall tyskere var en gang stolt av deres avvikling av atomkraft med overgang til fornybar energisom har blitt en stolthet som politiske ledere har kunnet kapitalisere på.

Men den store transformasjonen har mistet sitt veivalg. Utvidelsen av flere vindparker og solcelleanlegg går ikke fremover. Det mangler nett og evne til strømlagring - men for det meste mangler det politisk vilje og en effektiv styring. Den tyske regjeringen har sluppet ballen.

Bare i økonomidepartementet jobber 287 tjenestemenn med saken, fordelt på fire divisjoner og 34 avdelinger. Det er minst 45 ekstra organer på offentlig og statlig nivå, fulle av mennesker som også vil videreføre prosjektet. De samler store mengder data og kommer med kompliserte insentiver - en enorm innsats som bare har gitt beskjedne resultater.

Et eksempel er STEP up !, et insentivprogram som skal hjelpe bedrifter med å håndtere strøm mer effektivt. Det opprinnelige målet var å godkjenne 1000 søknader i 2017, men bare syv ble godkjent i de første tre kvartalene av året. Så er det loven som gir skatteincitamenter for elektriske kjøretøyer. Det gikk seks måneder mellom utarbeidelsen av loven og dens offentliggjøring, til tross for at lovgivningens status var "særlig presserende."

Eksperter henger seg fast i detaljer - produserer papirer, men ingen strategier. I flere måneder forble den vitale stillingen som statssekretær for energi ledig. Ingen føler ansvar og det er ingen som bestemmer hvilke oppgaver som prioriteres. Fordi Tyskland ikke engang har et energidepartement, ender det med å falle mellom stoler. Og kansleren har ikke gått inn for å vise vei.

I desember 2015 undertegnet Merkel Parisavtalen om klimaendringer, der Tyskland lovet å gjøre sin del for å bremse den globale oppvarmingen. Mer enn tre år har gått, og nesten ingenting er gjort. Migrasjonsdebatten og fremveksten av det høyrepopulistiske alternativet for Tyskland har i stor grad forflyttet problemet med klimaendringer.

På G-8-toppmøtet i 2007 i Heiligendamm, i Nord-Tyskland, indikerte Merkel at hun var fortrolig med ideen om at alle mennesker på jorden skulle få slippe ut like mye CO2. Det var en revolusjonerende idé. Men ingenting kom ut av det.

Det største hinderet:

Enda tidligere, i 1997, da hun var tysk miljøminister, sa Merkel til DER SPIEGEL: "Når det gjelder å redusere CO2-utslipp, er biltrafikk den største hindringen."

Hun kunne si akkurat det samme i dag.

Med Merkels tid som tysk kansler går mot slutten, synes hennes største fiasko å være at hun har gjort så lite for å fremme klimapolitikken, til tross for at det har vært et sentralt tema for henne tidlig i sin politiske karriere. Selv om Tyskland introduserte begrepet "Energiewende" til det globale ordforrådet, omtrent som "kindergarten" eller "wanderlust", har dets vellykkede implementering nå blitt overlatt til andre.

Som for eksempel Nederland, som lenge har vært den største leverandøren av naturgass til EU. Landet har besluttet å fullstendig avvikle produksjonen av fossilt brensel i løpet av et tiår og å bruke rørledningsinfrastrukturen for gassen til vindkraft produsert strøm ved hjelp av kraft-til-gass- eller P2G-teknologi. Om seks år vil ikke flere biler med forbrenningsmotorer bli lisensiert.

I Sverige som sees på som verdensmesteren i Energiewende ut fra International Energy Agency får en høy CO2-avgift på nesten 120 euro per tonn. Dette får mennesker og selskaper til å ta mer hensyn til hvordan de varmer, kjører og driver forretninger. Skatten ble allerede innført i 1991. I Tyskland har debatten bare så vidt startet.

Selv USA gjør forbedringer. Amerikanere går i økende grad fra kull til naturgass for å generere elektrisitet. Det er bare litt mindre skittent, men landets CO2-utslipp går i riktig retning.

Med andre ord gjøres det fremskritt overalt - bare ikke i fødestedet til Energiewende. Tyske CO2-utslipp har bare blitt redusert litt dette tiåret. Eberhard Umbach er i styret ved et vitenskapelig initiativ kalt Energy Systems of the Future (ESYS). Han sier at utsikten til Energiewende har skiftet. For bare noen få år siden sier han at hans utenlandske kolleger var skeptiske, men også fulle av beundring for élan som Tyskland hadde hoppet inn i prosjektet med. Og nå? "Det har snudd helt," sa forskeren på en konferanse i februar. "Andre er raskere enn vi er."

Transformasjonen som allerede har funnet sted - skiftet i strømproduksjon, drevet av milliarder i utgifter - var det enkleste trinnet i prosessen. Politikere har ignorert andre elementer, som industriell produksjon, bygningseffektivitet og spesielt kjøretøystrafikk. Å involvere disse områdene og komme med et overordnet konsept, det er den vanskelige delen som nå må tas opp. Og det vil avgjøre om Tyskland igjen vil bli en modell for bærekraftig økonomisk produksjon, eller om hele eksperimentet ender med å mislykkes.

Så hvordan ble denne fantastiske ideen til en slik monumental fiasko?

Hvorfor Tysklands Energiewende kommer til å misslykkes:

Den tyske regjeringen gjorde en nøkkelfeil da den kunngjorde slutten på kjernefysisk tid i Tyskland for åtte år siden: Den kunngjorde at den ville vende seg bort fra kjernekraft, uten å samtidig starte kullens slutt.

Vindturbiner og solcellepaneler ble installert over hele landet - men kullkraftverkene fortsatte å virke. Regjeringen satte opp et rent energisystem ved siden av det skitne. Men hvorfor? Fordi Berlin var redd for å gjøre noe som kunne skade et enkelt selskap eller en velger.

Tyskland har aldri kommet med en klar strategi for overgangen til fornybar, gjennomtenkt fra begynnelse til slutt. Det har alltid vært to konkurrerende konsepter av Energiewende, selv før Merkel.

Politikere som tidligere miljøminister Jürgen Trittin, en grønt partipolitiker som var en del av kabinettet til den senter-venstre sosialdemokratiske (SPD) kansler Gerhard Schröder, var for et radikalt skifte, uansett hva det kostet. Andre, som SPDs økonomiminister Sigmar Gabriel og hans etterfølger Peter Altmaier, fra Merkels senter-høyre kristdemokrater (CDU), var mer bekymret for tysk industri og jobbantall. Ingen av sidene stolte på den andre, og et dødvann fulgte. Fremgangen stoppet.

Dette hjelper til med å forklare hvorfor regjeringen aldri våget å opprette et energidepartement som kanskje hadde hatt muligheten til å komme videre, og i stedet delte prosjektet opp mellom kansleriet, miljødepartementet og økonomidepartementet. Det er en uhellig treenighet som kontinuerlig har fulgt det samme mønsteret: Miljøverndepartementet bøyer seg fremover, Økonomidepartementet advarer om dramatiske tap av arbeidsplasser og Kansleriet unngår å ta en beslutning.

Utvidelsen av Tysklands elektriske nett har led mest av denne mangelen på politisk drivkraft. For mer enn et tiår siden vedtok den tyske regjeringen en resolusjon for raskt å bygge de nødvendige høyspent overføringslinjene, med eksperter i dag som sier at det er behov for 7700 kilometer slike linjer. Men bare 950 er bygget. Og i 2017 ble det bare bygget 30 kilometer med linjer over hele landet.

I Berlin kan man høre den tøffe observasjonen om at 30 kilometer er omtrent den avstanden en snegl kan reise på et år.

I stedet for å forklare velgerne hvorfor det er nødvendig å føre et slikt nett for å bringe energi fra det blåse nord til det industrielt sterke sør, har politikerne visnet i møte med NIMBY-protester. Faktisk, nesten hvor som helst et slikt kraftlinjetårn eller vindturbin skal reises, blir tjenestemenn møtt med protest. Politikere har altså bestemt seg for å legge det meste under jorden, noe som er langt dyrere og vil ta flere år å bygge.

For ni år siden begynte Rainer Spies, ordføreren i Reinsfeld kommune i det sørvestlige Tyskland, å planlegge byggingen av en vindpark. Sammen med kraftselskapet EnBW ønsket han å reise 15 turbiner i en liten skog ikke langt fra motorveien mellom Trier og Saarbrücken. "Alt så ut til å være klart," sier Spies. Men så begynte tillatelsesprosessen.

En rød drage

Ordføreren og EnBW leverte den nødvendige dokumentasjonen - flere hundre sider og en rekke miljøstudier. Men myndighetene krevde kontinuerlig mer: artsbeskyttelsesanalyser, fuglefluktmønster, støyutslipp, skyggemønstre og ikke minst potensielle farer for barbastellflaggermusen, i tillegg til detaljert informasjon om lokalbefolkningen. Til slutt, etter den fjerde søknaden, godkjente tjenestemenn vindparkens bygging i fjor.

Lokalkommunen burde ha utstedt byggetillatelse like etterpå. Men så oppdaget noen reiret til en rød drage i et grantre bare noen få hundre meter fra den planlagte vindparken. Det var det verste som muligens kunne skje.

Rovfuglen, med sin elegant gaffelhale, nyter streng beskyttelse i Tyskland. Den spiser mus og føflekker, og dens fiender inkluderer ugler og furumar - og vindturbiner. Fuglene jakter gjerne i de ryddede områdene under turbinene fordi det er lett å få øye på byttet.

Røde drager vandrer, og kommer tilbake fra sør om våren, men de kommer ikke pålitelig tilbake hvert år. Ordføreren ville ha vært glad om fuglen hadde dukket opp raskt, slik at flymønstrene kunne analyseres og planene for vindparken ble justert deretter. Det hadde vært dyrt, men i det minste kunne byggingen av prosjektet endelig komme i gang.

Men hvis fuglen ikke kommer tilbake, må prosjektet stanses. Spioner må vente i minst fem år for å se om skapningen tross alt har planer for reiret. Noe som betyr at vindparken endelig kan bygges i 2024, helt 12 år etter at prosjektet startet.

Situasjonen i Reinsfeld er selvfølgelig et ekstremt eksempel, men det gir en viktig forklaring på hvorfor Tyskland har falt etter i overgangen til fornybar energi. Planer for nye vindparker utløser regelmessig konflikt med tjenestemenn og spesielt med naboer. Det er knapt et nytt prosjekt i disse dager som ikke blir konfrontert med dissens, eller til og med søksmål.

Det pleide å være at det skulle gå 40 måneder mellom undertegnelsen av en arealbrukskontrakt og et anlegg som ble satt i drift. I dag tar det 60 måneder. I det minste.

Sårt nødvendige reformer

I hvilken grad dette har deprimert investeringene kan sees på auksjonene som Federal Network Agency har holdt for å selge lisenser for vindparkbygging. I disse dager er det færre mennesker som deltar i auksjonene enn det er tilgjengelige kommisjoner - noe som betyr at det ikke lenger er noen konkurranse. "Hele systemet er litt tørt," sier EnBW-sjef Frank Mastiaux. "Reformer er sårt tiltrengt."

Antall nye byggeprosjekter har kollapset i Tyskland, med bare 743 nye vindmøller som kom til nettet i fjor, 1000 færre enn året før. I Bayern, Tysklands største stat, gikk bare åtte i drift. Vindkraftbommen er over, og produsentene lider. Enercon og Nordex kutter hundrevis av jobber mens Senvion, kjent som Repower Systems frem til 2014, har søkt konkurs. Industrien er bekymret for at den kan stå overfor et bråk av den typen som allerede har rammet tysk solenergi.

Tyskland mangler også sine opprinnelige mål når det gjelder utvidelse av havparker. I Nordsjøen og Østersjøen til sammen, i fjor, la ikke den ekstra kapasiteten som gikk på nettet til og med opp til ett gigawatt - 23 prosent lavere enn året før. I midten av april innviet Merkel vindparken Arkona utenfor kysten av øya Rügen i Østersjøen. Men ikke engang de sjarmerende bildene av folk som blåser inn i leketøyvindmøllene sine under seremonien, kan skjule det faktum at ikke engang havparker lenger er et vekstmarked.

Det er et systemisk problem: Vindparkdrift og nettilkobling er ikke i samme hender, i motsetning til steder som for eksempel Storbritannia. Koordinering kan være vanskelig, kostnadene er høye og potensialet blir ubrukt. Det er neppe overraskende at ingen ønsker å generere strøm på åpent hav hvis det ikke er garantert at det kan komme dit det skal, fordi nettet til Sør-Tyskland ikke eksisterer.

Selv å koble en normal solpark til nettet kan teste tålmodigheten. I Spania er nettilkobling garantert når byggetillatelsen utstedes. I Tyskland er det imidlertid "ofte en uoverskuelig risiko", sier Dierk Paskert, sjef for Encavis, den største uavhengige operatøren av solparker i Tyskland. Selv om nettoperatører spiller med, er det ofte slik at planmyndighet, kommuner eller til og med enkeltpersoner står i veien. "Det gjør planleggingen vanskelig," sier Paskert.