Fagstoff‎ > ‎Teori‎ > ‎Dokumentarfilm‎ > ‎

Dokudrama

Leseveiledning:
"Nightmail" og "Nanook of the North" er sentrale referanser innenfor dokumentarfilmen, der innholdet i stor grad ble iscenesatt. Dette kan dere lese mer om i Å fange virkeligheten

Såkalt dramadokumentar, eller dokudrama, har alltid vært en mye brukt sjanger, både på film og fjernsyn. Sjangeren oppstår som oftest når regissøren velger å gjenskape en hendelse i en dramatisert form (fortellende i stedet for beskrivende). I et dokudrama bruker filmskaperen en dokumentarisk stil for å formidle et fiktivt innhold. Tydeligst ser vi dette når en skuespiller brukes for å fremstille en historisk person, for eksempel Bruno Ganz som spilte Adolf Hitler i filmen "Der Untergang". 


Ofte blandes flere sjangere i en og samme film. Noen deler av en film er da rent dokumentariske, mens andre er iscenesatt, eller illustrert ved hjelp av figurer og animasjoner.

Til en viss grad bidrar dokudramaet til å viske ut grensene mellom fakta (objektivt) og fiksjon (fantasi). En kritikk mot dokudrama er derfor at de faktiske forhold ofres til fordel for dramatiske virkemidler.

Kjente eksempler på dokudrama, fra den tidlige filmhistorien, er Robert Flaherty iscenesettelse av eskimoenes liv i "Nanook of the North" (1926) og Basil Wright og Harry Watts bruk av et konstruert posttog i "Night Mail" (1936):


 "Night Mail" (1936) "Nanook of the North" (1926)

De som forsvarer dokudramaet mener gjerne at en dramatisering ikke utelukker en sannferdig dokumentasjon. Forsvarerne av dokudramaet har også som utgangspunkt at en dokumentarfilm uansett viser en fremstilling av virkeligheten. De mener med andre ord at en film aldri kan være objektiv. Den vil alltid være påvirket av filmskaperens meninger og preferanser.

Skuespilleren og filmskaperen Orson Welles skapte i sin tid panikk da han i 1938 framførte H. G. Wells' roman "War of the Worlds" som hørespill på radio. Welles benyttet en fortellerform som innbilte lytterne at det som ble fortalt var virkelig. Selv om dette slett ikke er en radiodokumentar, så illustrerer lydklippet nedenfor hvordan en fiktiv fortelling kan gjøres enda sterkere gjennom å gi seg ut for å være en øyenvitneskildring.


Et kjent norsk eksempel er "Ni liv", den norske filmatiseringen av Jan Baalsruds opplevelser under krigen, der Jack Fjeldstad spiller Baalsrud. Denne filmen ble nominert til Oscar i klassen for beste utenlandske film i 1957. Den regnes ikke som en dokumentarfilm, men er en iscenesettelse av hendelser som har funnet sted.


I dag gjør ulike former for datagenerert animasjon det mulig å skape audiovisuelle representasjoner av fiktive hendelser, både i fortid og framtid. TV-serien Life After People er ikke dokumentaristisk i tradisjonell forstand, siden den forteller om noe som kan komme til å hende, men serien bruker mange av dokumentarfilmens virkemidler.


Comments