Fagstoff‎ > ‎Teori‎ > ‎

Dokumentarfilm

Leseveiledning:
Du finner mange filmeksempler på disse sidene. 
De er tatt med som eksempler, som det kan være noe å lære av, men benytter dels et helt annet fortellerspråk enn hva vi er vant til i dag.  Kikk litt på dem, men du trenger ikke se alle i sin helhet.

Vektleggingen av dokumentarfilm skyldes at det er på dette området vi finner de aller fleste eksemplene og teoretiske arbeider knyttet til analyse av disse. I faget Webdokumentar er det imidlertid viktig å være bevisst at de produksjonene vi skal arbeide med vil inneholde flere elementer enn levende bilder.

Tar vi for oss begrepet "dokumentar", på engelsk "documentary", finner vi at dette blant annet kan føres tilbake til det latinske "docere", som betyr å undervise eller belære. På engelsk er det imidlertid også vanlig å snakke om "non-fiction film". 

Det trekkes gjerne et skille mellom fiksjon (spillefilm) og fakta (dokumentarfilm). Når det er sagt: mange filmer betegnes som faksjon eller dokudrama, det vil si at fakta og fiksjon blandes.

Før 1910 viste nesten alle filmene noe som faktisk hadde skjedd. Dette i motsetning til spillefilmen, der det som skjer er filmet som en konstruert hendelse. Skillet mellom dokumentarfilm og spillefilm er imidlertid ikke så lett å trekke, fordi sjangrene låner virkemidler fra hverandre. 

Selv om skillene er vanskelige, er det ganske vanlig å omtale dokumentarfilm som noe som gjenspeiler virkeligheten, som noe objektivt og sannferdig. Målet er da å holde filmen fri for fremstillinger basert på ideologi, moral, personlig smak, politisk syn, osv. Problemet er bare at det blir umulig å lage film uten å ta utgangspunkt i en forståelse av en situasjon. Dersom vi skal kreve streng objektivitet er film gjengitt av et overvåkningskamera et eksempel. Men ingen vil kalle en videostrøm fra et overvåkningskamera for dokumentarfilm.

En aktiv fortolkning av virkeligheten

Alfred Hitchcock var en av dem som verdsatte John Griersons arbeider. I denne filmen forklarer Hitchcock hvorfor (relativt langtekkelige saker, gitt at dette er laget i 1965).
Den skotske filmskaperen John Grierson regnes for å være den som først tok i bruk begrepet dokumentarfilm. Han definerte dokumentarfilm som ”the creative treatment of actuality”. 

Ifølge Grierson er en dokumentarfilm en dramatisering av virkelige / aktuelle hendelser. Gjennom filmen tar filmskaperen et standpunkt i forhold til de problemstillingene som filmen handler om, og formidler dette til tilskuerne. 

Grierson mente altså at det er ikke nok å gjengi hendelser. Filmskaperen må aktivt fortolke det som hender. 

Grierson trekker faktisk fram Sergei Eisensteins "Panserkrysseren Potemkin" (1925) som et eksempel på dokumentarfilm. Filmen er en iscenesetting av et opprør på et russisk marinefartøy i 1905. I dag ser nok de fleste på dette som en spillefilm, men det er vel verd å merke seg at iscenesettelse er et helt legitimt virkemiddel, også i en dokumentar. 

Regi: Sergei Eisenstein

Grierson mente at man får det beste resultatet dersom de som har deltatt i en hendelse, spiller seg selv dersom hendelsen iscenesettes. Verdens første helaftens dokumentarfilm, "Nanook of the North", er et eksempel på det. 



Den mest kjente norske dokumentarfilmen er trolig "Kon-Tiki" fra 1951. Oppdageren Thor Heyerdahl både regisserte og spilte i filmen. Dette er en film der det som vises ble filmet samtidig som hendelsene faktisk skjedde. Filmen vant en Oscar for beste dokumentar, selv om mange har påpekt at det filmatiske håndverket er relativt amatørmessig. Her er det altså andre kvaliteter som er vektlagt.

Regi: Thor heyerdal

"Berlin - die Symphonie der Grosstadt"


Regi: Walter Ruttman

Dokumentarfilmer kan være mye forskjellig, det avhenger av hvem du spør. Men for de fleste dokumentarfilmer bør du kunne hake av på de fleste av disse punktene:
  • Filmskaperen forsøker å formidle et budskap om noe som skjer, har skjedd, eller kan komme til å skjer i den verden som omgir oss.
  • Det skapes en forventning hos tilskueren om at det som forteller er sannferdig.
  • Opptakene er i hovedsak gjort på location, i mindre grad i studio.
  • Skuespillere brukes i liten grad.
  • Fremstillingen er troverdig.
  • Temaet er samfunnsmessig, historisk, eller presenterer personer (biografisk).
  • Funksjonen er å informere, diskutere, engasjere, sette på dagsorden (dvs. mer enn bare å underholde).
  • Filmen blir omtalt som en dokumentar og blir vist i sammenhenger der man forventer å se dokumentarer.
  • Stiltrekk som reportasje, bruk av intervjuer, håndholdt kamera, manglende kontinutetsklipping, osv.
  • Filmens fortellerstemme er argumenterende, observerende eller undersøkende.
  • Det er samsvar mellom filmens fremstilling og de faktiske aktuelle eller historiske forhold
  • Filmen fremstår som en sammenhengende retorisk helhet - den forteller om noe fra et ståsted.
  • Vesentlighet: Filmen kan på en eller annen måte forstås som et bidrag til en bedre verden.

Mye brukte fortellermåter

  • Foredragsaktig (se ekspositorisk modus) - f.eks. med bruk av voice-over
  • Observerende - "fluen på veggen"
  • Deltagende - filmskaperne deltar i de hendelsene som filmes
  • Refleksiv - filmen problematiserer sitt eget tema og det å lage film om det (filmen ser på seg selv)
  • Fremførende (se performativ modus) - filmskaperne setter selv i gang de hendelsene som filmes
  • Poetisk - det rent formmessige får størst vekt
Oversikten er ikke komplett, men et utgangspunkt for å diskutere hva en dokumentarfilm er, og hva som kan skille dokumentar fra fiksjon.

Kilder

Comments