Tekst‎ > ‎

Viksjø på Grini Picasso på Ebay

 Halvor Weider Ellefsen - 20. desember 2011


Rigmors grå bokser. Trenger vi dem?


I Januar avgjøres det hvorvidt Høyblokka i regjeringskvartalet skal rives eller ikke. Høyblokka er ”svært rasert innvendig”  og økonomi ser ut til å kunne bli det mest tungtveiende argumentet, på bekostning av arkitektur- og kunstarv. Rigmor Aaserud har gått langt i å støtte rivingsalternativet, det kan virke som om dårlige minner og et ønske om en ny start vil bli utslagsgivende for regjeringens politikere. Den sobre nøkternheten mange forsøker å tillegge modernismen i arkitekturen er nok langt mer fremtredende i norsk politikerstand enn i høyblokka, som er et innovativt bygg. Den jordnære Aaserud ser nok helst vi ikke bør hefte oss unødig med kunst og arkitekturspørsmål i en ellers vanskelig tid. Jeg ville nok argumentere tvert i mot.

 Viser det seg at regjeringsbygget er komplett uegnet for gjennomføring av nødvendige sikkerhetsmessige og juridiske krav må vi enten flytte regjeringen eller rive bygget. Det første er mulig, det siste bør vi unngå. Under diskuterer jeg fire av argumentene for riving av regjeringsbygget. For what it´s worth.

 1: Kan vi ikke bare være enige om at regjeringsbygget er stygt og rive det ned ?

 Nei. At det finnes et skille mellom hva ’folk flest’ og hva arkitekter 'i fagfronten' oppfatter som vakkert er riktig. At dette oppfattelsen er statisk stemmer ikke. Funksjonalismen er ett eksempel: Først avantgarde, siden stilkorrekt allemannseie, deretter marginalisert og foraktet, og tilslutt standardvilla i ferdighuskatalogene. Regjeringsbygget er nennsomt artikulert innenfor sin stringente fremtoning, hvor rasterfasaden var tenkt som et motspill mot trefoldighetskirken mer enn et utrykk for demokratiets idealer. Naturbetongen[1] var utviklet av Viksjø som ønsket en mer naturnær tekstur på betongen. Det visuelle og materielle er ambisiøst tenkt og taktilt integrert i bygget: Samtidens kulturutrykk ble bokstavelig talt sandblåst inn i gavlvegger og vestibyle av Carl Nesjar, på grunnlag av Picassos tegninger.[2] Her åpner det seg for så vidt en mulighet: Om bygget rives kan kanskje et nytt finansieres gjennom salg av veggpanelene på Ebay. Historien er full av famous last words, og dekker alle utrykksformer: Munch? Schtøgt. Munchmuseet? Schtøggere. Vi kan godt snakke om hva som er pent og stygt for å få tiden til å gå. Men vi kan ikke rive bygg på dette grunnlaget.

 2: Regjeringsbygget er et elitistisk kulturutrykk med totalitære konnotasjoner.

 Mulig det. Regjeringsblokka symboliserer for så vidt  ”Velferdsstaten”, men er i like stor grad et bilde på en politisk maktdemonstrasjon, med tanke på statens overkjøring av den brede folkelige og kommunale motstanden mot å rive de vakre empirekvartalene anlegget i sin tid erstattet. Kritikken av regjeringskvartalet som et symbol for ensrettet makt og slitne ideologier skulle i så måte være en heders-betegnelse for dets kulturverdi: De færreste av verdens historiske monumentalbygg er tuftet på annet enn makteliters selvhevdelse. Forresten: Skal vi snakke tvilsom symbolikk så kan vi jo kaste et blikk på både Vigelandsparken og Rådhuset, som med dagens øyne bærer med seg lett fascistoide trekk. Vi river ikke hus fordi vi betviler verdisynet til regimet som bygget dem. Dét er det andre som gjør.

 3: Regjeringskvartalet er et rotete inngrep byen og danner ensartede byrom.

 Ja, delvis. Og så da? Å skulle rive regjeringsblokka forsvares med rivinga av plattenbau-bygg over hele Europa. Men hvor disse byggene rives på grunnlag av manglende tekniske og sosiale kvaliteter, er regjeringsbygget hverken et kvalitativt sett dårlig bygg, et sosialt eksperiment eller et suburbant mareritt. Tvert i mot er torget mellom Y og H-blokka et velproporsjonert rom preget av god materialbruk og et vakkert vannspeil. Byfornyelse, sykkelstier og torgdannelser er flott og sårt tiltrengt i Oslo. Men vi river ikke hus for å drikke enda mere cortado. Et nybygg på tomta vil dessuten mest sannsynlig både ha et større fotavtrykk og generelt være mer arealkrevende enn anlegget av i dag.[3] Legger vi til de sikkerhetskravene som vil legge premissene for et nybygg vil vi antagelig bli sittende igjen med langt mindre byrom enn vi hadde i utgangspunktet.[4]

 4: Vi trenger gode signalbygg som operaen, ikke dårlige mastodonter som høyblokka.


 Den vellykkede operaen har blitt trukket frem som estetisk motsats til regjeringsbygget. At skjønnheten til dette abstrakte bygningslandskapet[5] omfavnes av så mange er rørende, men langt fra selvsagt. Bygget kunne også blitt underkjent som eksempel på ”en reduksjonistisk, dekonstruert arkitekturkreasjon som kom flytende inn fjorden i senmodernismens forurensede kjølvann.” Eller noe sånt. Dette gjelder også mye av arkitekturen fra sent 50 og 60 tall, som bevisst søkte en abstrakt estetikk gjennom gjentagelse og geometri. Visjonene til Erling Viksjø, Norsk arkitekturs glamourboy med vide fullmakter fra regjeringen[6] fikk i tillegg drahjelp fra den infrastrukturglade byplansjef Rolfsen; resultatet er blant annet den lett dystopiske Arne Garborgs plass[7]. Dermed er anlegget som helhet farget av etterkrigsidealer som få år senere ville høste massiv kritikk. Allikevel er regjeringsbygget et velgjort, helhetlig, sentralt verk fra denne æraen, bygget av en av våre mest anerkjente arkitekter i samarbeide med modernismens mest sentrale kunstner,[8] i en skala som vanskelig kan oppfattes som fremmedgjørende. Verket er unikt.

 Vil dere fremdeles rive det, vær så god. Kombinasjonen av asbest, angst og økonomi kan vise seg utslagsgivende. Men først bør politikerne stille seg étt spørsmål: Mener jeg at prosjektøkonomi alltid er  viktigere enn kulturarv? Vel, gjør du virkelig det, Rigmor?

God jul - HWE

[1]  Naturbetongen ble utviklet av Viksjø og Sverre Jystad, og anvendt for første gang i regjeringskvartalet.

[2] Dette samarbeidet kan praktisk talt alene forsvare vern av byggene. Regjeringskvartalets integrerte verker er innovativt tenkt og gjennomført både teknisk og kunstnerisk, og Nesjar, om enn mindre kanonisert en makker Picasso, er en av det 20 århundres viktigste norske kunstnere.

[3] Dette ut I fra en antagelse om at et nybygg både skal tilfredsstille større arealbehov, bygges etter ny teknisk forskrift og muligens tvinges ned x-antall etasjer som produkt av en forestilt høydedebatt.

[4] Med sommerens tragiske begivenheter i mente vil et nybygg knapt være transparent og allment tilgjengelig.

[5] Isfjellmetaforen er pådyttet. Kjetil T Thorsen selv foretrekker å kalle den ”en hvit skjorte”.

[6] VG 31.05.1958

[7] Plassen, lokket, brannstasjonen og ring 1 gjør dette til ett av Oslos tøffeste byrom.

[8] For ikke å glemme lokale Odd Tandberg eller Inger Sitter, som jobbet med bl.a trappereposene I bygget, eller landskapsarkitekt Morten Grindaker utenomhusarbeider. 


Comments