Navigation

Tekst‎ > ‎

Herreros vs. Holme

(Teksten er tidligere publisert på arkitektnytt.no)

L'etat, c'est moi

Parallelt med at arkitekturen ble kulturpolitisk stuerein ved å komme med i kulturmeldinga i 1991 og (forenklet sagt) dermed la fundamentet for fenomenet 'en Ny Norsk Arkitekturpolitikk' nesten 20 år senere, ble faget realpolitisk svekket ved at Byplankontoret sammen med Bygningskontrollen og Oppmålingsvesenet 'fusjonerte' til Plan og Bygningsetaten. Et skifte fra politisk makt til kulturell makt som ble ytterligere understreket av Thomas This Evensens estetiske plan for Oslo fra samme år. Riksantikvaren derimot, gikk motsatt vei og fikk direktoratstatus i 1988, og la dermed grunnlaget for fenomenet Jørn Holme. Holme, ofte avbildet i frakk langs Oslos havnekant med et faderlig tillitsvekkende ytre representerer på sett og vis den tapte drømmen om en sterkt byarkitekt: Det skulle vært en av 'våre' i som gikk der i frakk og satte ned foten for dette og hint.  

Innenfor det Jon Pløger kaller en norsk 'neo-rasjonalistisk planleggingstradisjon', i en tid hvor 'den norske enigheten' for lengst er forsvunnet fra arkitekturfaget, virker drømmen om den store byarkitekten kanskje fåfengt, men likefullt: Det er fagkyndige, karismatiske personligheter med mandat og pondus som gjør en forskjell i byutviklings-Oslo: Mens røkla lekesloss i etat og kommune venter Holme på at støvet legger seg før han sier "Dette får dere ikke lov til." Han kunne like godt lagt til "..for nå er det leggetid" bare for å understreke sin faderlige autoritet. I den pågående Munch-saken rydder Holme opp i det flerfaglige rotet han har vært med på å skape selv med et rungende 'nei', hvor konsekvenser vi fermdeles har til gode å få oversikt over. Kanskje like greit å avslutte Lambdas lidelser, sist jeg så henne lå hun nemlig i byutviklingsgrøfta både med hoven base og amputert tårn:

Hotel Proforma

Den 1 februar var jeg på Sentrum Scene og overså presentasjonen av Munch-alternativene Holme begikk et barmhjertighetsdrap på denne uka. Folkemøtet, i PBEs ånd, var til dels et informasjonsmøte og tildels et proforma organ hvor mer eller mindre oppegående organisasjoner (Oslo Akk-og-Ve forening, Gamlebyens Gråtekoner etc.) kunne få utløp for innestengt frustrasjon. Deres harme, om enn aldri så rettferdig, møtte den ugjennomtrengelige De Vibe-Veggen, som  lett resignert forklarte at PBEs arbeide var utført på mandat fra kommunen og etter beste evne forsøkte å gjøre alle involverte parter tilfredse. Jeg drakk øl, og det var sånn sett det.   

Av de alternative Munch-illustrasjonene presentert er det lett modifiserte originalprosjektet, fra et arkitektfaglig ståsted, det eneste seriøse oppslaget. Den halvhjertede lamell-historien bak bygget er mindre overbevisende, selv om Herreros feigt nok mente resultatet ble bra uansett valg av typologi her. Og uten at jeg helt klarte å se hvordan de ulike skaleringene gjorde særlig forskjell for verken Ekebergåsen eller Gamlebyen var det lett å merke seg de arkitektfaglige konsekvensene av Photoshops 'free transform-tool': Lambdas ellers ålreite tolkning av høymodernismens tårn-base dialektikk forfalt i lett perverse mutasjoner slik konsekvensen ofte blir når konsepter refortolkes i stedet for å reforhandles. Jeg var aldri en voldsom tilhenger av Lambda, (jeg ville muligens gitt det til Ghilardi + hellsten, men ingen spurte meg..) men et prosjekts endrede premisser løses ikke ved hjelp av amatørkirurgi.   

Arkitekturens Væren vs. Kunstens Væsen

Møtet på Sentrum Scene og diskusjonen rundt Lambda representerer, som Koolhaas ville sagt det (hvis han jobbet i PBE), "a clash of ideologies" hvor fagfeltet med de sterkeste kortene på hånden tar potten. I dette tilfellet har Holmes fagområde en bedre posisjon, sterkere argumenter og større innflytelse enn arkitektfaget har, representert av Herreros' 'bare la meg bygge det så blir det topp stemning uansett-attityde. Forsøket på å nå et arkitektonisk kompromiss kan i denne konteksten kanskje ses som en større trussel mot arkitektonisk kvalitet enn brutte løfter.  

Uansett fikk det meg til å konkludere med 3 ulike påstander i relasjon til debatten, slik den står nå:

Den praktiske (1): Byutviklingen bør ikke styres av dårlige perspektiv-illustrasjoner som uansett ikke representerer virkeligheten. Skal man gjøre det ordentlig får man ta en Spreckelsen og heller lage en 1:1 mock-up in situ ved hjelp av en heisekran og en (veldig) stor ramme. Det er verdt pengene, også er det er jo litt stas også.

Den akademiske (2): Ulike fagområders kunnskapsregimer er i konstant forhandling med administrative etater og politiske beslutningsorganer om å få påvirke politiske, ideologiske og strategieske mål. En disiplins problemforståelse prosesseres politisk og får sin tilmålte innflytelse i beslutningsprosessen: Når den arkitektoniske diskusjonen/prosjektet og de arkitektfaglige føringene er for svake overstyres de av andre kunnskapsregimer, lik den representert ved riksantikvaren, som må sies å ha et  mandat i byutviklingssammenheng andre fagområder bare kan drømme om. 

Den poetiske (3): Kompromisser garanterer som oftest kun middelmådighet. Et godt arkitektfaglig prosjekt inneholder derfor ofte både større og mindre 'feilgrep' som både forarger og frastøter. Som Edward Munch sa det selv ett eller annet sted: Dette kan nok bli godt med tiden. Det mangler bare noen små feil for å bli riktig godt.' 

 

 



Comments