Startside‎ > ‎Gammal moro‎ > ‎

Hjuletrefesten 2015


Tirsdag 6. januar 2015



Alfredsens skildring av begivenheten
4872 for mange ord om affæren – Det hadde holdt med to «ille bra»

Hadde tenkt å ta et tilbakeblikk på Hjuletrefesten 6. januar 2014, men det er ikke så lett. Både det tekniske og medisinske setter sine begrensninger. Når man kjører først i køen, har stiv nakke, og mangler speil på moppa. Da er det ikke lett å kaste blikket bakover, for å se å som skjer der. Blir litt feil å si at moppa mangler speil. Det er ikke noe mangel på en doning som ikke har revers. Og åffer skal men følge med på det som alt er passert. Det som har skjedd, det har skjedd. Jeg får heller prøve å kaste et skråblikk på det som skjedde denne dan. Vanskelignok det med briller så fulle av vanndråper at hvert et lys mest minna om en åpenbaring. Og lys på mopedene var ikke noe mangelvare denne dan. Da snakker vi ikke om blinklys, bremselys, fultlys og blende. Her er snak om viktigere ting som blinkanes og roteranes julebelysning i alskens farver


Jeg får ta det hele i kronologisk rekkefølge, og deretter hoppe litt fram og tilbake. Derfor byner jeg historia alt på Lillejulaften. Midt i siste juleinnspurt hadde Løiten Kick & Pedal kjørt inn den samme jula, som vi nå på trettendedag jul skulle prøve å røke ut med blårøk. Når det angår Løten og jul vet alle, at det er alvorlig saker. Etter Betlehem og Nordpolen er Løten  det stedet som har mest med jul å gjøre. Det er ikke få potetrender fra jolene der som det er laga konsentrat av. Og ei sånn flaske er like viktig 
på bordet julekvelden som arva sølv bestikk og det fineste serviset. Noe annet er ikke å betrakte som et møblert og trygt hjem. Nå er det ikke mi mening å reklamere hverken for sterke drikker eller djevelens mundvand, men bare komme med et faktum. Hadde man bytta ut juleølet til far og denne flaska som bærer flatbygdas navn med to små flasker Solo, hadde det nok blitt en slags julestemning i heimen, men julefreden hadde aldri senka seg.

Jeg er sikker på at det var her fra Løten den tynne og skreine
fjøsnissen reiste da han ville ut i verden. Den lille hissige fyren som var dritlei vassgraut, bodde nok i fjøset på en av bygdas mest skyggefulle og grå husmannsplasser engang på 1800-tallet. Sell om han hadde klart å skaffe seg ei moderne rød topplue bar han en viss misunnelse til fjøsnissene på storgårdene. Rektignok hadde moten med røde nisseluer sotti mer farve på nisse-tilværelsen, enn den grå hverdan døm hadde hatt i århundrene før. For denne nissen var ikke det nok. En sen og mørk lørdagskveld la han i vei over jolene. Rett som det var viste han ikke å hen han var. Han sto i et rom fult av gamle eikefat. Nisser er som guttonger og mannfolk, så det tok ikke lange tia før han var i ferd med å sjekke innholdet i den ene tønna. Dette var andre saker, enn det husgubben hjemme pleide å koke i hop. Produktet hans var like grå som husmannsplassen på en tåkefull hverdag. Det kunne man ikke si om innholdet i denne tønna. Dette her ga mersmak, og mer ble det. Varma bra i vinterkulda gjole den også. Det tok ikke lang ti før den lille sinna nissen hadde blitt både glad, og rød i kinna. Både motet og reiseløsta steg i takt men at innholdet i tønna sank. Da tønna var tom, og nissen var full fant han det like godt å krype inn i tønna, for å se å henn dag og år ville bringe ham.

Etter tid og stunder, eller mer eksakt dager og uker våkna nissen. Nå var han minst like sinna som han pleide å være. Han kom seg ut av tønna, og oppdaga at han var ombord på et skip som lå ved kai. Nissen gnei seg i øya for dette var alt annet enn døm små forholda han var vandt med på den lille husmannsplassen på Løten. Her var det litt større dimensjoner over det han så. Sell om skuta bare var halvveis valgte nissen å mønstre av. Det meste av den videre historia er kjent for døm fleste, men kort fortalt er den som følger. Det ble ikke mer 
vassgraut på denne nissen. Nå ble det risengrynsgrøt med sokker og smørøye. Kostholdet gjole at han snart vokste seg ut av døm gamle fillete klea. Han skaffa seg nye.  Nå var det ikke bare topplua som skulle være rød. Det ble hel, rød drakt. Snart var den lille nissen ikke til å kjenne igjen. Han vokste både i bredde og høyde. Stella skjegget så det ble så hvitt og fint, og snart fikk han jobb hos Coca Cola.

Her sitter jeg og skriver om en liten hjuletrefest på
Borgenhaugen, så ender jeg opp på andre den sia av dammen. Jeg får se å ro meg tilbake. Når man har interesse for det allmuen definerer som gammal dritt er det ikke fritt for at man oppsøker et og annet loppemarked i løpet av året. Etter noen års erfaring med sånn handel har man lært at det mye som er kjekt å ha. Det det meste av det er kjekt å ha til er å ta opp plassen. Derfor prøver jeg å bruke det lille jeg har av beskjedenhet på sånne innkjøpsrunder. Sell om jeg bruker opp det jeg har av beskjedenhet er det ikke allti like lett å si nei takk. I hvertfall klarte jeg ikke det da jeg kom over et dødsbo med assortert julepønt. Jeg er tross alt i hjuletrefest bransjen. Jeg tømte årets nyerverva pønten sammen med den gamle, gode moppe-julepønten. Da jeg så høven som glinsa mot meg var det en ting som jeg ble glad for. Heldigvis hadde jeg klart å låne bort to av mopedene mine. Pønten skulle fordeles på tre mopeder. Godt var det, for jeg tror ikke det er laga store nok mopper til så mye julepønt.

Julepønt-handelen ga i det minste svar på spørsmålet, jeg stadig får fra uinnvidde:
«Å ska’ du med tre mopeder?» Nå kan jeg med hanna på gasshåndtaket svare: «Er nøtt til det for å få plass til all julepønten jeg har». Spørsmålet om å jeg skal med tre mopper er også feil av en annen grunn. Det står så klart mer enn tre mopper i garasjen Det er tre som er helt i orden. Da mener jeg ikke sånn teknisk i orden, men at det juridiske og plata på bakskjermen er på plass. Det med mopeder og garasje må være et glømt kapittel i forplantningslæra. På skolen mener jeg vi lærte at det var to måter å formere seg på. Celledeling og forskjellig måter på forplantning. Det får heller være at døm ikke gikk grundig til verks når det gjaldt alle muligheter og stillinger innafor forplantningen. Værre er det at det ikke ble nevnt noe om den tredje formeringsmåten. Den om at når man setter en moped i en passe stor garasje blir det snart flere der. Fikk bekrefta det på hjuletrefesten. Traff igjen en som jeg møtte på Stram Vaier i høst. Da var han på jakt etter en moped. Spørte han derfor om han hadde fått handla seg noe. «Ja da. Det står fem støkker hjemme i garasjen nå»

Da er det på tie å byne å legge ut om trettendedag jul, eller som det også heter
de tre hellige kongers dag. For oss dreide seg mere om heldige mopedister enn hellige konger. Første post på programmet for meg var å kjøre døm to mopedene jeg skulle låne bort ner til Butterfly. I sånne tilfeller er det godt å ha gode venner med bil. Det gjør ikke hjemveien kortere, bare raskere. Takk skal du ha, Frode. Nå skulle moppene stå der å vente til kvelden. Ville døm klare det. Ei julepønta moppe er ikke det som står øverst på lista til en ærlig kjeltring. Likkavæl valgte jeg for sikkerhet skyld å bruke en kjettingstomp og hengelås, for å holde mopedene i ro. Det var bare det at detta førte med seg et nytt problem, en nøkkel. Det er nemlig ikke bare barnefødsler menn er fritatt for.  Nøkler og kalendre bør døm også holde seg langt unna. Rom til å lagre å en nøkkel er lagt, eller å for en dag det er selskap hos svigermor finnes ikke i en fult utvikla mannehjerne. Hvis man i det heletatt kan snakk om fult utvikla på det området. Mannehjernen er i stadig utvikling, og det etter manges mening i feil retning. Kreativ, som jeg sjøl syns jeg er, fant jeg på tross av dette løsningen. Jeg festa nøkkelen til hengelåsen på styre til mopeden jeg sjøl skulle kjøre med på kvelden. Det skal godt gjøres å kjøre moped utta moped. Derfor kunne den ikke bli glømt. Smart vel!

Begge lånemoppene var på plass, og dermed var det som kunne kalles forberedelser unnagjort. Nå var det bare å dra hjem å vente. Hadde nesten ikke klart å byne å vente før det kom en beskjed fra han som skulle låne den ene moppa. Han var angrepi av sjukdom. Kroppen hans passa bere på en sofa, med kort avstand til et par
Donald-blader og et halvfult Cognac glass, enn på en moped i motvind og rein. Det var ikke noe problem for moppa. Den hadde alt fått lura seg en tur utfra garasjen. Hadde den flaks var det kanskje noen andre som savna ei moppe. Men mannen på sofaen var det synd på. Her snakker vi traumatiske opplevelser. Intens glede og spenning som plutselig blir snudd til snue, sofa og nederlag. Det er vel bare toppidrettsutøvere som blir sjuke under OL, og onge damer som blir stemt ut fra sånn derre realityserier som har opplevi noe som ligner.

Nok en beskjed skulle komme mens jeg ikke brukt tia på noe mer nøttig enn å vente. Nå er det ikke så store forskjellen på å vente og glede seg, så jeg skal ikke klage. Det var NRK, vår statlig og kongelig TV-kanal som ringte. Dømmes lokalavdeling her i Østfold hadde tenkt å ta seg en tur. Sånt kan man ikke si nei takk til. Eneste jeg tenkte da samtala var over var: «Må man ikke mase på døm lenger nå». Nå hjelper det vel ikke å mase så mye på døm heller. Lokke med noe, eller lure døm pleier å virke bere. Det er bare det at i år hadde døm verken fått en eneste trussel eller lovnad om gull og grønne skoger. Så sant ikke noen små juletrær pønta med gullfarva kuler kan defineres som det. Rolf fra avdeling vest kom med en mulig løsning. Etter at ekspedisjonen var over, og vi var tatt inn i varmen på 
Butterfly la han fram teorien. Han tygde julekake, og svelga ner med gløgg menns han forklarte døm andre. Hjuletrefesten var akkurat nå i ferd med å passere grensa mellom «Ikke nå igjen, da» og «Det må vi bare få med oss». Altså den grensa som «Grevinnen og hovmesteren» passerte for mange år sia. Skulle vært moro å høre å andre mener om det. Er det noen som vet å mange ganger noe må vises eller gjøres før det passerer grensa fra gørr kjedelig til må se, så ønsker jeg svaret.

Mopedturen hjemme ifra til 
Butterfly ble rene parademarsjen. Man skjønner fort så viktig det er med lys. I hvertfall juletrebelysning i kombinasjon med masse julepønt. Medtrafikantene hadde pugga § 13 punkt 2 i Forskrift om kjøranes og gåanes trafikk. «Kjørende plikter i særlig grad å holde tilstrekkelig liten fart og om nødvendig stanse straks ved passering av annen person som kan antas å lide av lyte eller sykdom som hemmer ham i trafikken». Jeg fikk nødvendig alburom rundt meg. Været var også topp, passe yr, som ga fin foktighet til den tørre julegrana bakpå. Når både moppe og kæll har nådd passe alder, så må julegrana stå i stil. Å få takk på ei julegran som har passert den magiske veteran grensa på 30 år er nesten urå. Det treet var ikke eldre, enn at jeg har lært at juletre er ikke ferdig med å drøsse den dan det ikke har barnenåler igjen. Venter man lenge nok byner døm minste kvistene også å dette av.

Væl framme på
kafeen var det bare å ta seg en kopp kaffe, og vente på at døm andre deltakerne skulle dukke opp. Det tok ikke lange tia før den ene kreasjonen etter den andre rulla inn på plassen. Man kunne lett se at jula dreier seg om mer enn nisser. Og denne gange er det ikke Jesus jeg tenker på. Her var julebudskapet strekt i alle tenkelige retninger. Fra Stensrud sin minimalistiske stil og kun ei julekule, til Øyvinds skrekkelige jul. Hans åsyn kunne skremme mer enn ei bankkontoutskrift fra slutten av julehandelen kan. Forsøk på å beskrive det som sto uttafor Kafeen før start vil mislykkes sell om man skrev med farveblyanter. Ta heller en titt på bildene. Blant annet Geir sine. Han hadde tatt turen fra Oslo for å hjelpe en for tia kameraløs Alfredsen med bilder. Gjenytelsen var at han fikk låne den ene utlåns-moppa. Derfor brukte jeg et halvt minutt på vise han det vesentlig som bensinkrana og bryteren til juletrebelysningen.


Tilbake til døm julepønta moppene. Interiørblogger og butikkeier
Margit Ødenes på Åmot kom før jul med gode tips om åssen man kunne kamuflere døm fæle dorull-nissene barna lager. Ellers kunne døm lett ødelegger det gjennomførte interiøret i det perfekte hjem. Det spørs om problemet med døm små dorull-nissene hadde vært like stort hvis ho hadde sett hjuletrefestens opptog. En dorull-nisse og ei pønta jule-moppe har mye felles. Begge to har kunstneren ofra både ti og krefter på å få til. Det hjelper lite. Ingen av døm får den hederen døm skulle hatt. Man har nesten vært i sin egen verden, og lagt sjela si i den under produksjonen. Og samme så fin kunstneren syns den er, er det vanskelig å spore den samme entusiasme til den man viser den fram til. Dessuten har døm begge et problem med å finne sin plass, om det er på Høstutstillingen eller i et pent og romslig hjem.

Da var tia atter en gang inne til å erklære moppesesongen i Moppehovedstaden for åpna, og deretter legge i vei. Før paraden gjennom villabebyggelsen satte i gang syns jeg det var på sin plass å sende en hilsen til Løten. Døm hadde tatt jobben med å kjøre inn jula. Å fylle en liten skvett på tanken med livets vann oppkalt etter flatbygda børde være en passanes måte å hedre døm på. NRK mente at det var på tie med et lite avbrekk fra
loven fra 1975 som forbyr alkoholreklame, og filma hele seansen. Nå er det som oftest pene men i hvit skjorte og ikke fete gamlinger med moped som brukes i markedsføringsøyemed. Derfor spørs det vel å markedsverdien av dette opptrinnet ble. NRKs utskremte lurte på om moppa starta etter det her. På Tempo klubbens mange debatt sider går det stadig vekk diskusjoner om det skal være 2, 3 eller 4 %. Da kan det vel ikke være noe tvil om at Løtens 41,5 % er mer enn nok.

Sånn cirka omtrent 36 ekvipasjer rulla ut fra plassen ved Butterfly i et reinvær som hadde tatt seg opp. At tallet benevnes med forstavelsen sånn cirka omtrent skyldes mopedistene anstrengte forhold til sånne byråkratiske ting som påmeldingslister og vognkort. For døm fins det morsommere saker enn som så. Dessuten passer en skrutrekker bedre i henna på døm enn en kulepenn. Samme å mange vi var øka vi med en i første kryss. Jeg trudde første det var ei tenårings jente som stoppa for ikke å bli vikla inn i opptoget. Å bli mistenkt for å ha noe med oss å gjøre, er ikke drømmen til jenter i den alderen. Med nærmer ettersyn viste det seg at moppa hadde juletrebelysning. Enda bere enn den lyste smilet til Marve mot oss. Forutta oss var det ikke mange som hadde tatt en tur ut i mørket. Det er godt noen har hund sånn at døm må ut. Det ga oss i hvertfall noen muligheter til å få skremt både folk og fe.

Opptoget hadde ikke kommi veldig langt før der skjedde noe bak meg som jeg ikke fikk med meg. Jeg oppdaga ved en tilfeldighet at lysrekka bak meg hadde blitt litt redusert. Den ene halvdelen av team Karlsen klarte neste det som dansken med Skoda og campingvogn i Øystein Sunde
sangen klarte. Denne gangen var det ikke punktering som var skylda. Kan vel heller si at det var overivrig julepønting. Jon gikk av med seieren for den mest tiljula moppe i fjol. Han hadde da mer pønt enn det var plass til på moppa, og måtte derfor henge en liten henger bak mopeden. Både moped og henger var i fjol fylt opp til bristeponktet med alskens form for julepønt. Andre gir seg når døm er på topp, men sånn er det ikke med jule-mopedister. Jon hadde derfor tømt på enda mere julepønt i år. Samt sotti et reinsdyrhorn på hue. På flatmark rett framover i svak medvind kunne dette gå bra. Et par svinger var det som skulle til for at det ikke gikk bra. Heldigvis fikk man løsna proppen. Derfor slepper Øystein Sunde å lage ei ny vise om nissefolket som laga barhytter av gamle juletrær, og lysa opp tilværelsene med 12 volts juletrebelysninger.

Isveien senter  ble beæra med et par runder som takk for sponsing av premier. I det jeg passerer vinduet til sentrets frisørsalong ser jeg, vi vekker såpass oppsikt at kunden i frisørstolen bøyer seg fram. Det gjør han sikkert få se å for noe rart som passerer. Jeg ber om unnskyldning hvis frisøren i samme øyeblikk hadde sikta inn, og stod klar til kløppe panneluggen. Hvis saksa smalt igjen i det øyeblikket han lena seg framover har han i dag like høyt hårfeste som en gjennomsnitts gammelmopedist. Det er mer likt brei midtskill enn pannelugg. Inne på Family Sports Club var noen alt i gang med å fjerne ribbefettet. Nå er det bare juletre og julepønt som skal ut trettendedag. Julekiloene har man forhåpentligvis lengere ti på. Et blikk på noen av døm væltrimma kroppene inne på treningssentret får meg til å tenke: Hvert til sitt bruk. Noen kropper passer på treningssenter, og andre tar seg best ut på en gammel moped. Derfor lar jeg enn så lenge trim være noe som er forbeholt mopper.

I busskuret rett etter 
Isveien senter ser jeg en som står og filmer oss. Under gløggen og praten etter løpet blir jeg forklart av en med bedre syn, at jeg ikke har noen grunn til å være stolt. Det var ikke noe filmkamera men en laser. Jeg ber også denne trafikkonstabelen på jakt etter fartssvin om unnskyldning. Det kan ikke være noe morsomt å sitte i matpausa og høre kollegaer legge ut om at døm har tatt den ene råkjøreren etter den andre. Høre døm forteller om tøffe menn i blanke BMWer døm har røva for både kroner og potens ved å ta fra døm lappen. Åssen døm har hørt tøffe rånere gråti når døm har mått ringt mamma for å bli henta. Der står døm med verdens tøffeste Volvo og 40 Wunder-Baum, men ikke lappen. Da hjelper det lite å fortelle om den gangen du så ei rekke mopeder med nisser og julepønt. Regjeringa har lova flere patruljeranes konstabler i gatene. Du kan kanskje søke deg til denne avdelingen.

Alle mopedistene kom i år fram til høydeponktet,
Aaserud møbelhandleren med eget tuntre i julestria. Vi mopedister var på dette tisponktet mer opptatt av julegrana enn furumøbler.  Det var tett mellom døm som bøy på en runde eller ti. Dette er noe inn i granskauen gøy. Bare du har forstått å som er moro med det. Publikumsinteressen har også tatt seg opp fra 2011. Da vi kjørte rundt grana for første gang. Den gangen var det kun ei dame på vei hjem, som sprang forbi så fort ho kunne. Å kjøre rundt juletre i år kunne vel mest sammenlignes med å befinne seg i blitzlyset på den rødeløper på vei inntil Oscars utdelingen. Men gjennomgang av startlista ser ut som vi måtte klare oss utta Oskar. Premie til både vinner og den heldig er det derimot på juletrefesten. Døm blir ikke delt ut før målgang, så derfor legger vi i vei videre.

Neste post på programmet var den tradisjonelle stoppen på
Paviljongen. Oppdraget her var som allti. Å be om en softis, som døm ikke har. Det ble en liten strek regninga. Trur du ikke at etter vi har brukt kvelder og år på å innarbeide tradisjonen med å få et nei-svar, ødelegger den blie dama bak disken hele greia med å svare ja. Etter 5 år hadde det godt opp for døm at softis- og moppe-sesongen bør være like lange. Overraskelser av det positive slaget skal man ikke si nei til. Derfor ble det en softis på denne karen. Om sommeren er det godt å kjøle seg ner med Softis. Skal man ta seg en Softis på vinteren bør man ha fått en kroppstemperatur under døm magiske tre gradene. Det akkurat like mange grader som softisen skal ha for å få sin rette konsistens. Da vil softisen varme både kropp og sjel. Jeg var nok ganske nære. Det varma i det minste i sjela. Her har man kjempa i noen år, og nå hadde det blitt resultater av kampen. Å ha vonni fram med at det bør servers softis i januar er kanskje lite i forhold til det Mandela og andre store gutter har kjempa fram, men en seier er seier. Derfor var jeg litt rakere i ryggen da det skulle tas fatt på siste etappe tilbake til kafeen

Før jeg parkerer moppa er det på sin plass å nevne noen ord om det mange lurer på. Åssen moppa gikk etter å ha fått seg en skvett med kjøpabrennevin
. Hadde dere følgt med i historietimene så hadde dere vist at det ble eksperimentert med sprit istedenfor bensin helt fra forbrenningsmotorens spede bynelse. Påstandene er at døm enda på bensin, for at den var billigst. Den går ikke jeg på. Grunnen er sellfølgelig at bensina ikke er derkanes. I dag er man litt tilbake til det med sprit på tanken. I såkalt miljøbensin er det blanda inn noe deler med sprit. Jeg er sjøl mere miljøbevisst enn som så. Døm få prosentene med sprit som er blanda inn i denne bensina er ikke nok til å redde verden. Når jeg handler inn ting som inneholder alkohol så sørger jeg for at alkohol prosenten er større enn den er i miljøbensina. Er den tappa i grønne flasker er jeg sikker. Sånn derre grønne miljøflasker er beviset på at man er med på å redde verden. Vet også at bilbruk ikke er miljøvennlig. Derfor bruker jeg døm hærre flaskene på noe anna enn bilen.

Spriten hadde derfor ingen påvirkning på forbrenninga i motoren, men problemer laga den likkavæl. Det fins nemlig flere nisser enn julenissen. En av døm heter
Sachsenissen. Ikke så mange som har sett den. Desto flere som har hørt den. Gir gjerne fra seg en blanding av skørring og fresing når man girer opp og ner med en Sachsmotor. Ekstra aktive er døm i mopedene til døm som har balansevansker. Døm mopedene er laga sånn at man kan trå støttende til ved å plante bena på bakken. Altså mopper med håndgir. Ingen bakdel i seg sjøl å ha bena godt planta på bakken. Det er bare det at inne i mekanikken på håndgir opplegget får Sachsenissen virkelig utfolda seg. Her kan den holde igjen vaieren når noen prøver å gire. Plutselig sparke inn spaken for fri. I motbakker er noe av det morsomste han vet å sette seg i hakket som er for andre giret. Sånn at det er umulig å få moppa i det giret. Der sitter den til moppa har stoppa helt. Da hopper den ut, og griper tak i vaieren, så det er umulig å gire til første gir. Da denne nissen her fikk supa i seg litt av akevitten som var i bensina ble ikke nissestrekene færre. Da den i tillegg bynte å hikke ble ikke situasjon noe bedre. Det ble til at kløtsjen måtte ta over mye av oppgava til girkassa. Jeg hadde fylt surkål i potta for å spre en eim av julestemning. Det var kun døm som forbinder lokta av brent kløtsj med jul, som ble i årntlig julestemning.

Ingenting er som et varmt og kjærlig hjem. Når man er kjøla ner av en moppetur i rein, og cirka null grader celsius vet man også å verdsette et oppvarma kafelokale. Når det er gratis gløgg og julekake der i tillegg, blir det ikke mye som kan måle seg med det. Enda en ting som gjole saken topp, er at mopedister ikke er som folk flest. Moppefolk er av døm få som av en eller annen merkelig grunn smiler og ler etter en kalddusj ute i det fri. Nå igjen hadde døm bevist at mopping er en væruavhengig sport, som fint lar seg utføre i mørket på vinterstid. Må nok tilføye at det i sånne tilfeller er fordel med like god pleie etter løpet som
Butterfly sørga for denne gangen. Gløggen varma både kropp og sjel, så takk skal døm ha.

Både å for en som var den egentlige vinneren og alt annet ble sellfølgelig både drøfta og bestemt rundt borda i
kafeen. Det børde vært snakk om vinnere istedenfor vinner. I arrangement der det er letter å forstå døm som ikke deltar enn døm som deltar er alle vinnere. På tross av dette måtte det gripes inn i julekakespisinga og gløgg drekkinga for å utrope en offisiell vinner. I år gikk premien for den mest tilhjula moppa til Halden. Norske mopedister er ikke kjent for å ha ryggen fri. For døm som ikke har trekasse bak på er en grå ryggsekk nærmest å regne som standardutstyr. Det er mange år sia hjemmebrentsapparat og elghorn vekka oppsikt. Rygg-koffert og mye annet er utprøvd. Sahlberg hadde på hjuletrefesten tatt jula enda tettere til seg ved å plassere juletre på ryggen. I hvertfall vi som hverken nøyer seg med plast-tre eller ei vakuumpakka buske fra en juletreselger vet å for en utfordring det er å få med seg juletreet hjem. Problemet er like stort om man kjenner bonden, og kan gå over gårdstunet, eller må hente det ut av skauen i mørket. Et juletre har hverken et naturlig bærested eller balanseponkt. Samme åssen man tar tak i det må man skifte grep etter ti skritt. Hvis man i det heletatt kan snakke om å ta skritt når man har ei granbuske tett inntil kroppen. Ikke nok med det. Samme å mye buska drøsser når den kommer inn i stua, beholder den på trass alle barnålene så lenge den bæres. Det virker også som døm hærre barnålen er noe av det som er mest glad i hudkontakt. Sahlbergs juletre-bære vil løse alle døm problemene og spare oss for mye ergrelser. Det er bare å slenge juletre på ryggen å gå hjem.

Etter premieutdelinga tar jeg meg et julekakestøkke og en kopp gløgg. I det jeg ser etter en plass å sette meg ner i det fulle kafelokalet får jeg øye på Geir, som flyr rundt og knipser bilder. «Åssen gikk moppa du lånte spør jeg
». «Det kan jeg ikke svare på» sier han og smiler. Han ser at jeg ser ut som et spørsmåltein i tryne. «Jeg knipsa bilder av at du la i vei» sier han og forsetter. «Slang meg så på moppa og starta». Han små ler mens han forteller videre. «Da var det slutt. Den var låstfast med en stor kjetting». «Jeg vet å jeg har nøkkelen» svarer jeg, men tviler på om jeg av den grunn kan defineres som en som har orden på det meste. Heldigvis får jeg hjelp av ei svensk dame til å komme noenlunde vælberga ut av situasjonen.  Og det sell om dama befinner seg langt opp i Dalarna i Sverige. Jeg hadde organisert en fellesbestilling av kalendre av Rockabilly Flame. Kalenderen inneholdt bilder av ho på forskjellige veteran mopeder. Den onge dama var godt kled i forhold til det man plutselig domper over på nettet. Likkavæl viste den nok hud til å engasjere døm kreative områdene i mannehjernen. Jeg er klar over hvor på skalaen min evne til kontroll ligger. Derfor hadde jeg bestilt en kalender ekstra. Nå valgte jeg å overrekke den vederlagsfritt til Geir. Nå har jeg tidligere nevnt at datoer ikke er det som opptar menn mest, men her var det kun halvparten av kalenderen som dreide seg om tall og ukedager. Derfor ble nok Geir fornøyd. Han mener nok som gutter flest «Om damer ikke er best på glansa papir, er det i hvertfall enklest med døm som er der»

Fadesen med kjettingen og fastlåst moped kan da ikke være av døm største. Geir hadde da tross alt ikke kjørt lengere enn fra Oslo. Dessuten tror jeg det at han ikke kjørte moped, men måtte slenge seg i bilen for å forfølge oss, førte til at bildene ble bedre. Se her, og avgjør sjøl 

Da gjenstår det bare å takke døm som takkes skal.

Takk til
For gløgg og julekake,
samt velvilje under okkupasjonen av kafelokalet og utearealet.

Takk til
http://www.iseveiensenter.no/
For sponsing av premier

Takk til
http://www.fagmobler.no/min-butikk/ostfold/fagmobler-sarpsborg
For utlån av julegrana

Takk til
Pål, Stian og Geir
For å ha berga en kameraløs Alfredsen

Takk også til alle andre
som har lagt ut film og bilder fra hjuletrefesten

Takk til
For å spre Hjulebudskapet til hele fylket

Da dette ved dette arrangementet er lettere å forstå de
som ikke deltar, enn de som deltar.
 Rettes det selvfølgelig en stor takk til
Deltakerne
Takk for at ikke alt er A4,
og at det er et behov for uteaktiviteter ennå.

Uten å fornærme noen, må det være lov å rette spesiell takk
til de som hadde reist ekstra langt for å delta.
Takk for at dere reiste helt fra
Svelvik, Drammen og Oslo
for å bevise at dette er Hjuletrefesten i Norge
Takk til

De to svenskene
som sørget for at det ble en internasjonal begivenhet

Takk til
Publikum
Uten dere kunne vi ikke innbilt oss at vi gjorde noe stort

Takk til
Paviljongen
som har forstått når softis sesongen starter
Eller skyltes det gode etterretningskanaler, og at softismaskinen bare
var startet opp i anledning dagen. Uansett var det flott gjort.

Takk til
Den svenske tøsa Rockabilly Flame og hennes kalender
for at jeg fortsatt er venn med Geir

Takk til
som tok arbeidet med å kjøre inn jula


Tar forsikret skyld med en takk til
Pottetbøndene på Løten
Uten døm er det ikke sikkert
det hadde blitt noen jul i det heletatt.













Trykk på «play». Trykk deretter på «7. Markerer 13.dag jul»
under filmen. Eller «spol» fram til 9:04

Her er

 sia for hjuletrefesten 6. januar 2015 

Tidligere hjuletrefester

2014     2013     2012     2011 












                                                         






















Undersider (1): Bilder
ą
Moppe Alfred,
26. nov. 2014, 05:40
Comments