Sivilisasjonsspredningen IIII
 

Bactria-Margiana Archaeological Complex (BMAC) (2200-1700 f.vt.), også kjent som Oxus sivilisasjonen er en betegnelse på bronsealderkulturen i Sentral Asia, i Turkmenistan, det nordlige Afghanistan, sørlige Uzbekistan og vestlige Tajikistan med senter i det øvre Amu Darya (Oxus). Baktria var det greske navnet for området Baktra, dagens Balkh, i hva som i dag er det nordlige Afghanistan, og Margiana var navnet for den persiske satrapien Margu, hovedstaden i Merv, i dagens Turkmenistan. Geografisk spenner komplekset over et stort område fra det sørøstlige Iran til Balochistan og Afghanistan, hvor av de to siste utgjorde kulturens kjerneområde. BMAC gjenstander har blitt funnet i Indus sivilisasjonen, det iranske platå og den persiske gulf.

 

Det var i dette området en rekke monumentale strukturer, der i blant i Namazga-Depe, Altyn-Depe, Delbarjin, Dashly oasen, Toholok 21, Gonur, Kelleli, Sapelli og Djarkutan. Disse var beskyttet via murer og porter. Man er i dag uengige om hva som førte til at BMAC ble dannet, samt dets fall. Dets særegne materielle kultur forsvinner fra de arkeologiske kildene kun noen få århundrer etter at de oppstår.

 

Folket i BMAC kulturen var sedentære og praktiserte irrigasjonsjordbruk. Det har vært kontakt med nomadiske folk i den samtidige Andronovo kulturen på de nordlige steppene. Med deres materielle kultur inkludert monumental arkitektur, bronsegjestander, keramikk og juveler inkluderer komplekset mange av de trekk som gjenkjenner en sivilisasjon. BMAC har pådaratt seg oppmerksomhet som en kandidat for dem som leter etter den materielle motsvarigheten til indoiranerne. Andre hevder at det er for få bevis til at man kan utpeke noen etnisk eller lingvistisk identifikasjon. Arkeologiske kilder er sprikende vedrørende en indoarisk eller indoiransk migrasjon til BMAC eller med en migrasjon av indoariere fra BMAC til Indusdalen. Det er ingen arkeologiske bevis for en invasjon inn i Baktria og Margiana og heller ingen som tilsier at komplekset representerte en etnisk/lingvistisk enhet. Kulturelle forbindelser mellom BMAC og Indusdalen kan skyldes gjensidig kulturell innflytelse. BMAC er fattige på hestegjenlevninger, noe som er en markør for indoarisk tilstedeværelse. Det har blitt hevdet at det eksisterte et pre-indoeuropeisk substratum i proto-indoiransk som kan mer sannsynlig bli identifisert med BMACs opprinnelige språk, som etter hvert må ha blitt gitt opp av befolkningen i favør av proto-indoiransk.

 

Et antall ord som kan ha blitt lånt fra det samme språket finnes i indoarisk. Dette kan bety at området hvor språket eller språkfamilien ble talt i det minste inkluderte Gandhara eller Swat kulturen (1600-500 f.vt.), hvis ikke Indusdalen også, noe som kan passe med de arkeologiske bevisene. Det antatte indoiranske substratumet skal også ha eksistert i Balochistan og Afghanistan, og de samme ordene har blitt funnet i tokarisk, noe som tilsier et utspredt BMAC språk, fra Xinjiang til Panjab, noe som er lite sannsynlig, men peker på kulturell inflytelse. Av kjente språk som kan være relatert til den indoiranske substratumen er den mest sannsynlige kandidaten geografisk sett Burushaski språket.

 

Gjenstander funnet i Gandhara eller Swat kulturen ble distribuert langs med elvene Swat og Dir i nord, Taxila i sørøst og Gomal i sør. Keramikken viser klare bånd til samtidige funn fra det sørlige Sentral Asia (BMAC) og det iranske platå. Folket har blitt assosiert med tidlige indoariere og den indoariske migrasjon inn i India, som, blandet med lokale elementer av gjenlevningene av Indusdal sivilisasjonen (OCP, Cemetery H) utviklet den vediske sivilisasjonen. De delte biologisk likhet med befolkningen i det neolittiske Mehrgarh, som gjør et biologisk kontinuum mellom de gamle befolkningene i Timargarha og Mehrgarh sannsynlig. I århundrene før Gandhara kulturen, under den tidlige Harappa perioden (3200-2600 f.vt.), finnes likheter i keramikk, segl, figuriner, ornamenter osv. etc., samt intensiv karavanehandel mellom Sør Asia, Sentral Asia og det iranske platå. Her er det J gruppen som beveger seg østover. 

 

Mens noen hevder at BMAC gjenstander funnet i Mehrgarh og Baluchistan blir forklart ved en bevegelse av folk fra Sentral Asia og sørover er det andre som hevder at BMAC gjenstander blir forklart ut fra fruktbar omgang ved en bred distribusjon av felles tro og rituelle praksiser og en økonomisk dynamisme av området som strakk seg fra Sør Sentral Asia til Indusdalen. Den eksklusive sentralasiatiske BMAC kulturens gjenstander i Mehrgarh og Baluchistan er uansett bevis for en arkeologisk innbryten til subkontinenten fra Sentral Asia under den samme tiden som passer med ankomsten til indoarierne.

 

Det er ikke nødvendig å se utover Sør Asia for å finne opprinnelsen til hovedparten av indere da jordbruket startet. Tanken om at folk, språk og jordbruk ankom India samtidig gjennom nordvestkorridoren holder ikke. Hevd på at en linje av haplogrupper J2, L, R1a og R2 med en samtidig opprinnelse for hovedparten av de indiske kastenesstamlinjer fra et annet sted enn subkontinentet har blitt tilbakevist på tross av at en lokal opprinnelse for F* og H blir påvist. Av andre er det kun J2 som indikerer en nylig eksternal kontribusjon og da fra Vest Asia snarere enn fra Sentral Asia. Hovedhaplogruppen blant de nordlige indiske brahminere fra den nedre kaste er J2. J2, assosiert med den tidlige neolittiske ekspansjonen, var PIE linje. Indo-iranerne oppsto som J2-bærende indoeuropeere og spredde seg inn i det R1a1-bærende øst, noe som resulterte i at J2/R1a1 bosatte seg på det iranske platå og dro til India fra nord. Nordindiske grupper er genetisk plassert mellom vestasiatiske og sentralasiatiske befolkninger, noe som er konsistent med geneflyt fra Vest Asia og Sentral Asia inn til India.

 

Store endringer i religion, politikk og kultur assosiert med opprettelsen av sivilisasjonen i Mesopotamia og andre steder ble brakt til Sørvest Turkmenistan gjennom økt handel og kulturell kontakt under perioden 3500-3000 f.vt. Det foregikk sentralisering og flere mindre steder ble forlatt. Dert især de sentrale og østlige områdene som nå ble befolket. Det sker et skifte i sosial organisasjon mens man opprettholdt kontinuiteten av mange tidligere kulturelle religiøse tradisjoner. Kjernefamiliestrukturen fra de tidligere periodene synes å ha blitt skiftet ut med en utvidet familietilhørighet trolig bestemt av slektskapsbaserte enheter. Introduksjonen i Geoskyur I av kollektive graver organisert langs slektslinjer støtter dette og har nære paralleller med samtidige steder i Kaukasus.

 

I noen bygninger ved Kara-depe, som hadde omkring l000-l600 beboere under denne perioden var det sirkulære altre som fungerte som arner noe som har ført til den tro at religiøse praksiser ble utført innen hver enkelte bolig. Andre bevis for religiøs praksis ble funnet på et keramikkfragment med to menneskefigurer ved siden av en antropomorfisk guddom. Det har bitt funnet både figuriner og figurer. Veving forgikk. De mange ulike keramikkstilene, teknikkene og dekorasjon impliserer inntrengen av nykommere inn i mange områder under denne perioden og er forbundet med veksten av de to store byene, Namazga-depe og Altyn-depe. Disse to stedene karakteriserer de neste to fasene av utvikling og ekspansjon. Alle indikasjoner peker på at Sør Turkestan var den nordlige utposten av en viktig kulturell og teknologisk utvikling gjort i det fjerde millenniumet f.vt. i Sørvest Asia.

 

To typer bosettinger gjør seg gjeldende i Namazga IV eller tidlig bronsealder 3000-2500 f.vt. Den første var en nye type karakterisert av større proto-urbane byer og det andre var en fortsettelse av de mindre landsbyene kjent fra tidligere tider. Mange stder hadde begynt å adoptere de teknologiske og kulturelle fremgang som vil bli utviklet videre under det kommende noe korte periode av urban revolusjon i sørvest Turkmenistan. Mer enn 20 steder har blitt funnet og flere relaterte Gorgan slette grå keramikk steder viser eksistensen av to ulike kulturelle komplekser hvor av grå keramikk i vest og malt keramikk som fortsatte stilene til de tidligere periodene på de sentrale og østlige høydene, samt i Tedjen deltaet.

 

Fra det sentrale Kopet Dagh stedet av Ak-depe har flere viktige funn implisert de kulturelle tradisjonene kommende fra vest. De stående gråfargede figurinene og kvantiteten av grå keramikk funnet der og også ved Parkhai II, en gravplass forbundet med indoariere, nord for Gorgan sletten støtter dette. I Parkhai II ble det også funnet spor av et mykt stoff eller tekstil i en av de rektangulære begravelseskamre sammen med to rektangulære krukker dekorert med oksehoder. Ved Kara-depe har det blitt funnet spor av seremonielle riter og håndlagd keramikk assosiert med Parkhai II som videre viser spredningen av vestlige kulturelle trekk inn i det sentrale Kopet Dagh.

 

Det var en markert nedgang i både befolkningssentre og materiell kulturutvikling i Kopet Dagh under Namazga VI eller sen bronsealder omkring 2000-1500 f.vt. De tidligere så blomstrende byene i Namazga-depe og Altyn-depe ble forlatt mens den kulturelle utviklingen fortsatte i områder til sør og øst.

 

Bildet av hva som foregikk fra den sene bronsealder i Turkmenistan er ved å endre seg. Bronsealdersteder i Margiana, deltaregionen ved Murghab elva, viser at dette ulikt fra den ørkenlignende steppe som eksisterer i dag tidligere hadde jordbruksforhold som ligner på dem i Nilendalen. Tre kronologiske faser av okkupasjon har blitt foreslått og oppkalt etter de tre sentrale oasebyene; Kelleli, Gonur og Togolok på tross av at mange flere, men mindre beskyttede, byer lå rundt hver av disse større bosettingene. De fleste beboerne var trolig urbefolkningsfolk med tilsig fra Kopet Dagh regionen, som de delte fellestrekk med slik som hjullaget grå og rød keramikk, fiolinformede terrakotta figuriner og vevspinner, og trolig også fra den begrensede nordlige steppebefolkningen.

 

Det var under Namazga V perioden at de første sporene av nordlig steppestil håndlagde keramikk med pottemaker markeringer og figuriner av enkel konstruksjon, som konfirmerer innflytelse og tilsig av en migrasjon fra nord, ble funnet. Det var samtidig under denne fasen at maksimum befolkning ble nådd i disse bosettingene som benyttet seg av fullskala irrigasjonsjordbruk basert på nye og mer sofistikerte teknikker.

 

Forbindelser mellom steder i de nordlige baktriske slettene plassert mellom Amu Darya og dens siste store tributt Surkhandarya elva og de på høydesonen i Sør Turkmenistan støtter de antropologiske bevisene for at det pågikk to vestgående migrasjoner av grupper med tidligere tilholdssted sør for det kaspiske hav. Mange steder, der i blant Sapalli-Tepe (1700-1300f.vt.) hvor ekstraordinære jordforhold har bevart organiske materialer inkludert tekstiler og fire graver med skjeletter som hadde blitt kledd i silke, har blitt funnet å inkludere rike gjenlevninger og sofistikert utvikling som synes å være parallelle med dem ved Murghab. Den tidligste graven ble funnet i en stil som ligner den funnet blant langt tidligere vestlige neolittiske bosettinger. Her var kvinnegraver mye rikere enn de med menn. All keramikk var av høy kvalitet og ligner dem funnet i den relaterte Namazga V fra det vestlige Turkmenistan.

 

På slutten av det tredje årtusen f.vt. har den første fasen av bronsealderkultur blitt kalt Afanasevo kultur etter de første tre gravene utgravd i l920. De levde sedentært i små bosettinger på opp til 10 familier og praktiserte jakt og fiske, hadde husdyr og kultiverte avlinger av spisbare planter. Lite er kjent vedrørende deres bosettinger under denne perioden eller deres dekorative kunst. Det enkle mønsteret på deres keramikk og beingraveringer ligner ikke det langt mer komplekse mønsteret funnet lenger sør. På slutten av denne perioden begynte den homogene europiode befolkningen i disse nordlige steppeområdene å vise en blanding med mongoloide trekk, noe som trolig skyldes at mongoloide grupper fra nord beveget seg sørover, en trend som fortsatte frem til hele befolkningen var mongoloid av den sentralasiatiske typen i de førte århundrene e.vt.

 

En ny kultur, Okunev kulturen, gjorde seg nå gjeldende i noen områder og viste en komplett brudd med de tidligere kulturtradisjonene. Det har blitt vist ut fra graver at de var mongoloide senrtalasiatere, som trolig kom ut fra skogområdene i Sibir, og ikke av den nordlige sibirske typen. Med et mer kompleks utvalg gravgods antar man at det har vært en bedring av leveforholdene og fremgang i oppdrett gjorde det nå mulig å bruke kveg som trekkdyr. Sammen med økt kontroll over matforsyningen økte religiøse og kultiske aktiviteter også. Det var et høyere kunstnerisk nivå. Men dette kulturkomplekset ble igjen skiftet ut med andronovo kulturen, som spredde seg til mange områder hvor det ikke har blitt funnet spor av den tidligere okunev kulturen.

 

Andronovo kulturkomplekset inkluderte økt husdyrhold og utnytting av plantekultivering, hvor av begge førte til en endring til en mer sedentær pastoralistisk livsform og jordbrukskulturøkonomi. Bosettinger fra denne perioden var store, normalt gruppert i landsbyer på 10-15 hus. Viltjakt var ikke lenger nødvendig og den resulterende pastorale og jordbruksøkonomien førte til en uniformitet av kulturpraksiser over et enormt område av steppene. Dette var europoide folk på tross av at andre typer eksisterte i områder til sør og sørvest. Den teknologiske fremgang i bronsealderen førte til at utviklingen av metalarbeid og keramikk ble utspredd. Endringer i sosial organisering kan bli konkludert ut fra nye gravstiler. Mens det tidligere hadde vært kollektive graver ble det nå vanlig med singelgraver, noe som trolig reflekterte fokuset på individuell eiendomsrett. Men Andronovo kulturen synes å ha blitt tatt over av Karasuk kulturen på 1300 f.vt. En forbindelse eklsisterer mellom disse to kulturene tilsier at det trolig var kulmineringen av en naturlig prosess av en historisk utvikling hvor Andronovo kulturen utviklet seg til en ny og annerledes kultur. Det synes som om man atter en gang vendte tilbake til en semi-nomadissk livsstil.

 

Karasuk kulturen, hvor man talte karasuk, et hypotetisk språk som skal ha fungert som bindeledd mellom yenisei språkene i det sentrale Sibir og burushaski språkene i det nordlige Pakistan, ekisterte i Sentral Asia under bronsealderen i det andre årtusen f.vt. Burusho folket skal ha tatt del i den indoariske migrasjonen ut av Sentral Asia som resulterte i den indoeuropeiske erobringen av det indiske subkontinent, mens andre Karasuk folk migrerte nordover for å bli til Yenisei, som har blitt demonstrert å være relatert til Na-Dene språkene i Nord Amerika. Den regulære morfologiske korrespondansen mellom Na-Dene og Yenisei har ikke blitt funnet i Burushaski, som blir betegnet som et språkisolat ettersom ingen forbindelse har blitt funnet mellom Burushaski og noe annen språkfamilie på tross av at det har blitt gjort flere forsøk på å etablere et genealogisk forhold mellom Burushaski og de kaukasiske språkene, Karasuk eller å inkludere det i en dené-kaukasisk gruppe, som inkluderer både kaukasisk og yenisei. Det har til og med blitt gjort et forsøk på å forbinde det med paleobalkansk.

 

Karasuk kulturen (1500-800 f.vt.) var en bronsealdergruppe som eksisterte fra Aral sjøen eller Volga elven til det øvre Yenisei, som etterfulgte Afanasevo kulturen. Det forgikk handelskontakt med områder fra det nordlige Kina og Baikal regionen til Svartehavet og Ural, noe som påvirket uniformiteten i kulturen. Økonomien var blandet jordbruk og dyrehold. Arsenikk bronsegjenstander har blitt funnet. De etterfulgte Andronovo kulturen i denne regionen og var jordbrukere som for det meste hadde sauer. De var dyktige metalarbeidere og deres keramikk har blitt sammenlignet med den funnet i det indre Mongolia og Kina, med bronsekniver som ligner dem fra nordøst Kina.

 

I det østlige Afghanistan og sørvestlige Pakistan ble de indoariske språkene presset ut av de iranske, men fortsatte å bli talt på resten av det indiske subkontinent og blir i dag talt i India, Pakistan, Bangladesh, Nepal, Sri Lanka og Maldivene.

 

Hvorfor oppsto den neolittiske revolusjon?

 

Arkeologien og historieforskningen har i mer enn hundre år forsøkt å avdekke hvorfor det skjedde en jordbruksrevolusjon i nettopp dette området. Hva var forutsetningene? Hva framkalte skiftet? Hvordan foregikk det?

 

Eksterne teorier:

 

Det er framsatt ulike teorier for hvorfor og hvordan skiftet fra jakt og sanking til jordbruk fant sted:

 

Oaseteorien (1936). Den australske arkeologen Gordon Childe mente Midtøsten opplevde en tørkeperiode i de første århundrene av Holocen, og at menneskene konsentrerte seg i gjenværende fuktige oasemiljøer hvor de opplevde økt befolkningspress og eksperimenterte med husdyrhold og dyrking.

 

Fjellsideteorien (1960). Den amerikanske arkeologen Robert J. Braidwood pekte på en tilsvarende konsentrasjon av mennesker i miljøer med store dyre- og plantemangfold i fjellsider vest, nord og øst for slettelandene, og uten den samme vektlegging av tørkeperioder eller andre klimatiske skift.

 

Befolkningsteorien (1968). Lewis Binford mente at ulikt motiverte økninger og konsentrasjoner i befolkning i fjellsonene rundt slettelandet førte til en generell matvarekrise og behov for utvikling av en mer intensiv matproduksjon. Andre forskere har særlig betont dette i studiet av Zagros-fjellene i øst.

 

Yngre Dryas-teorien. Arkeologene A. M. T. Moore og G. C. Hillman (1992), med bidrag fra Ofer Bar-Yosef og R. H. Meadow (1995) peker på at det varme klimaet ved starten av Holocen førte til en spredning av vitale dyre- og plantearter nordover i Den fruktbare halvmåne. Ved det påfølgende tørre og kalde klima under Yngre Dryas inntraff en matvarekrise som tvang de økte befolkningene til å intensivere husdyrhold og dyrking.

 

Årstidsteorien. Arkeologene J. McCorriston og F. Hole (1991) mener at det under Yngre Dryas oppsto større årstidsvariasjoner enn tidligere, og at varmere, tørrere somre fremmet spredningen av kornarter inn i områder med gryende landsbybosetting og betydelig befolkningspress.

 

Avlingforsvarsteorien. Frederik Zeuner (1963) mener at straks mennesket begynte å samle inn eller dyrke kornplanter og gjorde seg avhengig av dette, oppsto det et behov for å forsvare denne grøden mot beitende, ville drøvtyggere, sauer og geiter. Et naturlig svar ble å kontrollere disse dyrene gjennom domestisering.

 

Konkurranseteorien. Melinda Zeder (1999) mener at de nye planteartene som spredte seg tidlig i Holocen, ble beitet av både mennesker og dyr, og at denne økte kontakten med planteetende dyrearter førte til en gradvis prosess med domestisering.

 

Disse teoriene er eksterne ved at de peker på ytre forhold – hvor klimatiske endringer så å si tvang eller motiverte menneskene til å intensivere sin matproduksjon gjennom husdyrhold og dyrking.

 

Det er påvist at tendensen til sterkere årstidsvariasjon satte inn allerede omkring 22.000 f.vt. Det er også påvist at alle naturlig beboelige områder av jorden var bosatt allerede omkring 15.000 f.vt., og at det særlig i Midtøsten må ha funnet sted en befolkningsøkning innen allerede bosatte områder.

 

Befolkningsteoriene er vanskelige å dokumentere eller teste. Det er påvist at antallet funnsteder økte i regionen, og mange tolker dette som et tegn på betydelig befolkningsvekst parallelt med overgangen til jordbruk. Først senere under den neolittiske revolusjonen er det ved en lokasjon, Ain Ghazal i Jordan, påvist sterk befolkningsvekst. Befolkningen ble firedoblet på noen få hundreår omkring år 7.000 f.vt. Men dette er tolket dithen at intensivt jordbruk andre steder har ledet flyktninger til å trekke til Ain Ghazal, hvor det er påvist arkeologisk at presset på jorda økte ytterligere gjennom intensiv dyrking og nedbeiting fra geiter. Dette igjen synes å ha ført til at grupper forlot Ain Ghazal og ga opp jordbruk midlertidig, og ble halvnomadiske husdyrholdere.

 

Interne teorier:

 

Trevor Watkins ved Universitetet i Edinburgh framholder at virkelig utbredt korndyrking i noe særlig omfang i større deler av Den fruktbare halvmåne, først framstår tidligst omkring 8.800 f.vt. I så fall startet den intensiverte dyrkingen først etter Yngre Dryas, kanskje på grunn av befolkningspress eller andre sosiale årsaker.

 

Slike funn leder mot interne teorier for skiftet til jordbruk og husdyrhold, hvor man fokuserer mer på menneskets aktive og opportunistiske rolle, og mindre på eksterne faktorer utenfor menneskets kontroll. Det er nå vel dokumentert at bofast befolkning og landsbyer kom forut for jordbruket - Eynan i Israel og Hallan Çemi og Göbekli Tepe i Tyrkia er bare tre av mange før-agrikulturelle landsbyer. Flere landsbyer oppstod før Yngre Dryas, uten kultivasjonsjordbruk.

 

Sosial mobiliseringsteori. Sjefsarkeologen ved Göbekli Tepe, Klaus Schmidt, antyder at de store kommunale arbeidene som ligger bak monumentbygging i denne før-jordbruksbyen, kan ha stimulert overskuddsproduksjon i omkringliggende landsbyer gjennom intensivert jordbruk for å muliggjøre den store sosiale mobiliseringen som ligger bak.

 

Gildeteorien (1995). Arkeologen Brian Hayden mener at økende sosial konkurranse mellom tettere befolkede jegergrupper skapte en større hierarkisk lagdeling og økt fokus på å framvise makt og ressurser. Hayden mener økende fokus på gaver og etegilder (slik man senere har sett blant annet blant indianere i Amerika) kan ha utviklet hierarkiske samfunn som stimulerte utviklingen av overskuddsproduksjon gjennom jordbruk. Også Hayden peker på funnene fra Göbekli Tepe.

 

Arkeologen Brian Hayden har tolket funnene på en måte som bygger opp om den såkalte gildeteorien for fremveksten av jordbruk i den såkalte fruktbare halvmåne. Han mener at hierarki og samfunnsmakt kom forut for jordbruk, og at økende sosial konkurranse mellom tettere befolkede jegergrupper, og større fokus på gaver og etegilder kan ha utviklet hierarkiske samfunn som siden aksellererte denne uktviklingen ved overskuddsproduksjon gjennom landbruk.

 

Andre historikere har pekt på rene mentale utviklingstrekk og -forutsetninger bak jordbruksrevolusjonen.

 

Av spesiell interesse for gildeteorien er funnstedet ved Göbekli Tepe i sørøstlige Tyrkia, hvor det fra omkring 9 000 f.Kr. er funnet rester av imponerende kommunale kultanlegg og seremonibygninger for offentlige ritualer, men ingen spor etter domestisering av hverken planter eller dyr. Derimot er det like ved, i Karacadag, funnet svært tidlige korn av domestisert hvete, og disse knyttes til lokale forsyninger til anleggene i Göbekli Tepe.

 

Nytt livsmønster og tankesett

 

Overgangen til dyrking og husdyrhold var tøff for menneskene – den var ledsaget av større arbeidsbyrde, mer ensidig kost, og større risiko for spredning av sykdommer fra husdyrene. Eksempelvis brakte storfeholdet med seg malaria. I Abu Hureyra er det direkte påvist en ny arbeidsdeling mellom kjønnene – den form for slitasje i rygg og knær som følger av å male korn i stein-grinder sittende på kne eller på huk, er bare funnet i de kvinnelige skjelettene fra bostedet. Befolkningsøkningen sammenfalt også med hyppigere graviditeter.

 

Levealderen gikk utvilsomt drastisk ned, kanskje med så mye som tjue år. Overgang fra melbakst til koking av grøt og vellinger i leirkar fra ca 7 000 f.Kr., medførte sterk vekst i karies. Forventet levealder i Jeriko var neppe mer enn omlag 25 år etter overgangen til jordbruk. Dette ga økt fokus på døden og kan ha vært en viktig faktor bak dødskultusen vi finner i så mange av de tidligste byene.

 

Det har vært påpekt av en rekke forskere at overgangen til jordbruk var endelig og irreversibel, av flere grunner. Den sterke befolkningsveksten gjorde det mange steder ganske enkelt umulig å gå tilbake til jakt og sanking på samme arealet. Bruken av husdyrgjødsel i plantedyrkingen talte for å fortsette det parallelle jordbruket der dette slo rot. Dessuten inngikk mennesket i en slags symbiose med både planter og husdyr, hvor menneskets ubevisste eller bevisste seleksjon og avl etterhvert gjorde de nye artene ute av stand til å formere seg uten menneskelig medvirkning.

 

Jordbrukskulturen ble ledsaget av en endring i den religiøse oppfattelsen. De viktigste og mest utbredte symbolene er kvinnelige fruktbarhetsfigurer (Tell Mureybit) og gjengivelser av okser (Çatal Höyük). Oksehoder hang på veggene i visse bygninger i både Hallan Çemi og Jerf el-Ahmar, 300 km fra hverandre. At disse opptrer i dyrkings- og husdyrsamfunn overrasker ikke. Mer overraskende er dateringen av en del slike symboler som eldre enn jordbruket på samme sted. Sammen med den symboltunge arkitekturen i Göbekli Tepe har det vært foreslått at de religiøse endringene kom forut for jordbruket.

 

Flere steder ser man også tegn på offerritualer. Det antas at symboler i Göbekli Tepe og Jerf el-Ahmar avdekker frykt for den villenaturen. I Çayönü i dagens Tyrkia fant man en polert steinplate og en kniv med blod fra både mennesker og dyr på. Steinen var omgitt av hodeskaller og passer tilsynelatende godt med funn fra et annet sted i Tyrkia, Çatal Höyük, hvor man har avdekket hodeskaller som var dekket med leire og med muslingskall i øyeåpningene. Det var en også en kvinnelig gudefigur og veggmalerier som viste hodeløse lik som ble spist av gribber.

 

Det synes samtidig klart at jordbruksrevolusjonen var ledsaget av, kanskje også forårsaket av, merkbar befolkningsvekst. Dette er bemerkelsesverdig fordi levealderen også sank med innføringen av arbeidsintensivt jordbruk, fødelstallene må altså ha økt betydelig. Kombinasjonen av dyrking og husdyrhold har utvilsomt hatt kraft til å akselerere utviklingen – dyrkingen ga overskuddsfôr til husdyrene, og husdyrgjødselen økte avlingene.

 

To innovasjoner synes samtidig å ha styrket de dynamiske kreftene rundt overgangen til jordbruk. For det første oppstod nå vide nettverk av handel med obsidian, en hard steinart som ble fraktet over svært lange strekninger - fra sentrale Anatolia til sørlige Jordan, og fra øst-Tyrkia til det sørvestre Iran. For det andre ble kunsten å brenne keramikk oppfunnet spontant i regionen etter 6.900 f.vt, riktignok senere enn tilsvarende oppfinnelser i bl.a Egypt og Japan. Keramikken muliggjorde bedre lagringsmetoder, og når vi kommer til 6.000 f.vt har denne muligheten for koking av mat og lagring av korn over tid gjort det mulig å introdusere jordbruk i stor skala også i de tidligere risikable sumpområdene i Egypt og Mesopotamia, hvor elvene ble drenert for dyrking. Halafperioden har denne tidlige dyrkingsperioden med keramikk i Mesopotamia blitt kalt.

 

Omkring år 4.000 f.vt ble det gjort to nye innovasjoner som endret regionens og verdens historie dramatisk. Skrivekunsten oppsto i de sentrale rikene i Mesopotamia, mens kunsten å utvinne kobber og etterhvert lage bronse oppsto i fjellregionene i randsonen hvor slike metaller var tilgjengelige. Også den sivile og militære bruken av hest ble introdusert fra Sentral-Asia via randsonene. Trolig ble også villesel tatt i bruk sammen med okser for å trekke ploger og vogner med hjul. Mesopotamia gikk nå inn i det som har vært kalt Ubaidperioden, med ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3 500 f.vt. rådde over hele slettelandet - Uruk.

 

Som erfaringene fra Ain Ghazal i sørlige Jordan viste, var risikoen for overkultivering, nedbeiting og utarming av tørre steppelandskap stor. De høyereliggende områdene i randsonene av Den fruktbare halvmåne kunne ikke brødfø like store befolkninger som Mesopotamia og Egypt etter at jordbruket ble intensivert der, men økologisk var randsonene kanskje mer bæredyktige over tid. I tider med klimaforverring eller sterkt ressurspress bevarte de høyere og mer vannrike og varierte randsonene sine fortrinn, og kom siden til å dominere de tettere befolkede slettelandene en rekke ganger. Både Hetitterriket (fra 1.800 f.vt.), Perserriket (fra 600 f.vt.) og ottomanerne (fra 1450 e.vt.) er eksempler på perioder hvor randsonene dominerer og tar kontroll over de fruktbare elvedalene.

 

I moderne tid er randsonene mer utviklet enn slettelandet, og de to høylandsstatene Tyrkia og Iran har i flere århundrer hatt en klart høyere grad av økonomisk utvikling og politisk selvstendighet enn slettelandene Syria og Irak. I en periode hvor tilgangen til vann blir stadig viktigere, kan dette styrkeforholdet vise seg å tippe ytterligere i randsonenes favør.