Sivilisasjonsspredningen III
 

Ødsling og tørke, ofte på grunn av klima og elvekursendringer, tvang gradvis oppgivelse av de store bebyggelser i Tedjen og Murghab områdene, men dette gjaldt ikke for oasesamfunnene i Merv og Bukhara, som var lokalisert på langt mer hydraulisk stabile formasjoner. I de førstnevnte to områdene flyttet de fleste innbyggere og etablerte nye bosetninger, men det er helt mulig at noen grupper vendte tilbake til nomadisk og/eller gjeterlivsstil og gjenbefolket andre mer gjestfrie områder ved Kopet Dagh høyden. Omkring 1000-tallet f.vt. levde nomader og pastoralister ved foten og slettene i det sørvestre Turkmenistan der de dannet den innfødte befolkningen. Disse benytter fortsatt den samme type boliger og steder som har blitt brukt i generasjoner. De er avhengig av de samme dyrene og de samme jordbruksproduktene og beholdt tilsynelatende de samme gamle religiøse og kulturelle forestillingene.

 

Når den første grupper av migranter kom til dette området er det antatt at de allerede var gjetere. Indikasjoner for tidlig dyreoppdrett har vært dokumentert i nivå 4 av Dam Dam Chesme, et huleområde som befinner seg i det nord-østkaspiske området, omkring 7000 f.vt., men som primært jegere, fiskere og samlere fortsatte innbyggerne å leve en paleolittisk livsstil som har blitt dokumentert ved funn av mange åpne funnområder som ligger øst for Kopet Dagh, fra Bukhara til moderne kinesiske grensen. Disse stedene, som ofte befinner seg i huler, var bebodd bare deler av året og ligner det langt større antall rerster fra fundamentene til de primitive yurt-lignende strukturene, som har blitt forbundet med andre stammegrupper lokalisert i hele nabokommunene i Sørvest Asia region i pre-neolitisk tid.

 

Omkring 6000 f.vt. var bosettinger med kvadratiske bygg konstruert av tidlig muddermurstein begynt og mange tidlige landsbyer av denne typen har vært arkeologisk dokumentert på høyden av Kopet Dagh. Sannsynligvis fortsatte nomadegrupper å bo i de høyere nivåene av disse fjellområdene og på den vestlige utkanten nær Kaspihavet. Den progressive utvidelse og eventuelle fraflytting av dette området viser at enkelte grupper trolig ble værende igjen på dette området og dannet de små landsbyebosetningene knyttet til sene bronsealderen.

 

Under denne tidlig i perioden er det ingen bevis for betydelig kontakt med grupper fra nord og det var ikke før mye senere at tilstedeværelsen av de nordlige steppenomader begynte å bli utbredt. Slik kontakt er godt dokumentert og historien om påfølgende erobringer av Sørvest-Turkestan ble påbegynt etter 1000 f.vt., men disse militære og politisk bestemte endringene hadde liten reell effekt på den grunnleggende kultur og tradisjon som hadde blitt utviklet gjennom de foregående 5000 år.

 

Mange påbegynte bølger av utenlandsk erobring begynte på dette tidspunktet og endte med full turkifisering, men de politiske og militære endringene var bare overfladiske og rokket ikke ved den sterke tradisjonsrike kulturen viss relevanse for dette folket kun førte til at det var som en ball ble truffet av en gigantisk bølge, som kontinuerlig blir slått tilbake, for essensen forble uendret og fortsatt potent.

 

Før den islamske erobringen begynte på 800-tallet var de eneste endringene forårsaket av disse erobringene politisk og i beste fall begrenset til de store oaseområdene med konsentrert befolkning og velstand, mens få, hvis overhodet noen, endringer i det hele tatt fant sted i de avsidesliggende fjell- og sletteområdene. Men innføringen og de stadige angrepene fra muslimene førte gradvis men konstant til en dannelse av nye sosiale, politiske og kulturelle endringer i disse områdene som fortsatte inntil den endelige russiske erobringen under midten av 1900-tallet.

 

Introduksjonen av den nordlige steppehestkultur så vel som andre utenlandske kulturelle alternativer, og da spesielt de som er basert på islam, samt den russiske erobringen førte i mange av de avsidesliggende områdene, spesielt i det østkaspiske området og Kopet Dagh, til at det meste av urbefolkningens kulturelle, sosiale og politiske forhistoriske tradisjon etter hvert begynte å vise merkbare forandringer. Det var denne sammenblandingsprosessen som til slutt førte til det rådende turkmenske stammesystemet som er svært forskjellig fra de små gruppene av turkmenere som fortsatte å leve en forhistorisk nomadisk livsstil. 

 

Den beslektede prehistorien til de tilstøtende områdene i Iran, Kaukasus og mer og tidligere kulturer av Anatolia og Levant hadde sterk innflytelsese på utviklingen i Turkmenistan. De første bosettingene i Sørvest-Turkestan må ikke anses som atskilt fra den kulturelle utviklingen som skjedde innenfor hele området av Sørvest Asia. Den prehistoriske utviklingen av bosetting, kultur og teknologi i Sørvest-Turkestan var direkte interrelatert av den samfunnsutviklingen som fant sted i andre steder i Sørvest Asia. Kobberalderen antyder en betydelig mobilitet og handel. De keramiske likhetene mellom sivilisasjonene i Indusdalen, sørlige Turkmenistan og nordlige Iran i løpet av 4300-3300 f.vt.

 

Den keramiske epoken under den tredje neolittiske tiden begynte en gang i den fruktbare halvmånen i tiden mellom 6.000 og 5.500 f.vt. Ved denne tiden hadde særpregede kulturer utviklet seg i Tyrkia, Syria, det nordlige Mesopotamia og det sørlige Mesopotamia med keramikk og leirvarer av ulike typer. Dette var Tell Halaf kulturen. I det sørlige Mesopotamia hadde Ubaid kulturen utviklet seg. I denne perioden snakker vi om uomtvistelig jordbruk, med dyrking av korn og husdyrhold med innslag av geit, etterhvert også sau.

 

En overgangsepoke som kalles for den chalcolittiske begynte rundt 4.500 f.vt. etterfulgt av bronsealderen rundt 3.500 f.vt., som erstattet den neolittiske kulturen. I det sørlige Mesopotamia gjør lite nedbør det nødvendig å utvikle irrigasjon (kunstig vanning). Det samme skjer i det før-dynastiske Egypt. To kulturer utvikler, en i en region i den øvre delen av Nilen og en i den nedre delen.

 

Bronsemetallurgien spredde seg til Anatolia fra Kura-Araxes kulturen omkring 4000 f.vt., men Anatolia forble i den prehistoriske perioden frem til området mottok innflytelse fra det akkadiske imperium under Sargon av Akkad omkring 2.400 f.vt. Akkaderne eksporterte ulike materialer og naturressurser for fremstilling og produksjon, men Akkad kom til å lide av endrede klimatiske forutsetninger i Mesopotamia, samt mangel på arbeidskraft, noe som førte til det akkadiske imperiets fall omkring 2.150 f.vt.

 

I det sørøstlige Europa oppstår jordbrukskulturer for første gang rundt 7000 f.vt. og i det sentrale Europa rundt 5500 f.vt. Ved en kombinasjon av kulturell spredning og migrasjon av folk sprer den neolittiske kulturen seg mot vest og nordvest og når det nordvestlige Europa en gang rundt 4500 f.vt. Den eldste neolittiske stedene i Sør-Asia er Mehrgarh i Balochistan og på det iranske platået mellom Iran, Pakistan og Afghanistan

 

I det sørøstlige Europa opptrådte jordbrukssamfunn omkring 7.000 f.vt. og i Sentral Europa 5.500 f.vt. Blant de tidligste kulturelle kompleksene inkluderes Starčevo-Körös (Cris), Linearbandkeramikk og Vinča. Gjennom en kombinasjon av kulturell diffusjon og migrasjon spredde de neolittiske tradisjonene seg vestover og nordover til det nordvestlige Europa omkring 4.500 f.vt. Vinča kulturen kan ha skapt det tidligste skriftsystemet, vinča symbolene, men det er nesten universelt akseptert at den sumeriske kileskrift var den tidligste formen for skrift og at vinča symbolene representerte piktogrammer og ideogrammer heller enn utviklet skrift. Megalitt tempelkompleksene i Ġgantija på middelhavsøya Gozo og Mnajdra (Malta) har enorme neolittiske strukturer hvor av det eldste er fra 3.600 f.vt.

 

Indusdal sivilisasjonen (2.600-1.900 f.vt.), også kjent som Harappa sivilisasjonen, Indus Ghaggar-Hakra sivilisasjonen eller Indus-Sarasvati sivilisasjonen. blomstret ved Indus elva i det som nå er Pakistan, inkludert dets Sindh, Punjab og Balochistan provinser og strakk seg inn i de indiske statene Gujarat, Haryana, Punjab og Rajasthan. Gjenlevninger har også blitt funnet i Afghanistan, Turkmenistan og Iran. Den har blitt forsøkt å bli identifisert med det sumeriske toponym Meluhha og blitt, i følge den elamo-dravidiske hypotesen, som hevder at disse to språkene sto i nær forbindelse, sammenlignet med den elamittiske sivilisasjonen, samt med det minoiske Kreta ettersom de deler noen fellestrekk slik som gudinnedyrking.

 

Indusdal sivilisasjonens blomstringsperiode er samtidig med tidlig til middelbronsealder i Sørvest Asia, og da især den eldre elamittiske perioden, tidlig dynastisk til Ur III i Mesopotamia, prepalatial minoisk Kreta og det gamle kongedømmet til den første mellomperiode i Egypt. Språket er ukjent, men det er ulike hypoteser som hevder at det er proto-dravidisk, proto-munda eller para-munda eller et tapt fylum som kanskje var relatert eller stamspråket til nihali språket.

 

Elamittisk er ikke i slekt med naboenes semittisk, sumerisk og indoeuropeisk språk. Noen forskere tror at språket er i slekt med de dravidiske språkene i det sørlige India. Flere steg av språket er dokumentert, det tidligste dateres tilbake til det 3.000 f.vt. og det seneste til akamenidenes imperium. Elamittisk døde ut ca. i år 100 på grunn av persisk påvirkning. Elamittene har etterlatt seg 30.000 leirtavler med elamittisk skrift. Noe slektskap mellom dravidiske språk og andre språkfamilier er ikke påvist til tross for flere forsøk.

 

Haplogruppe J2 (M172), som blir assosiert med spredningen av jordbruket fra den fruktbare halvmånen og da i første rekke Levanten og Anatolia, er en underkategori av haplogruppe J. J2 har vist å ha en nordlig distribusjon i Sørvest Asia, selv om den også finnes i høy frekvens i de sørligere regionene, hvor haplogruppe J1 har høy frekvens, noe som gjør det sannsynlig at kildebefolkningen som spredde den neolittiske kulturen til Europa, Sentral Asia og Sør Asia hadde sin opprinnelse fra Anatolia, Levanten eller det nordlige Mesopotamia.

 

Alderen på J2 har blitt anslått å være mellom 18.500 +/- 3.500 år siden. Dets distribusjon sentrert i Sørvest Asia og Sørøst Europa, dets assosiasjon med tilstedeværelsen av neolittisk arkeologisk utstyr, slik som figurer og malt keramikk, og dets assosiasjon med årlig nedbør har blitt ansett for å være bevis på at J2, og da i sær dets J2a-M410 subklade tilhørte jordbruksutviklerne som fulgte regnfallet. Men det har også blitt antatt at den spilte en rolle i post-neolittisk migrasjonsfenomenet, og da især det til grekerne.

 

Haplogruppe J2 er igjen delt opp i de to komplementære kladene J2a-M410, som i India finnes blant de øverste kastene, men heller lite blant mellom- og lavkastene og fraværende blant befolkningen i det sørlige India, og J2b-M12. Gjennom å analysere forholdet mellom anatoliske, kretiske og greske befolkninger fra tidlige neolittiske steder har det blitt foreslått at J2a-M410 er forbundet med befolkningene på Kreta. Haplogroup J2b-M12 er assosiert med det neolittiske Hellas (8.500-4.300 f.vt.) og ble funnet på Kreta (3.1%) og fastlands Hellas.

 

Kreta har en av verdens maksimum konsentrasjoner av haplogruppe J2a M410 og det blir anslått at den kom dit med de første bosetterne i på Kreta i den neolittiske perioden. Den når opp på en frekvens på 32%. Denne gruppen ekspanderte fra det neolittiske Anatolia, og da trolig via folk relatert til folkene i Catal Hoyuk og andre neolittiske steder i Anatolia. Trolig var dette de første jordbrukerne. Subklade J2a 1b1 M92 kom senere med den minoiske sene neolittisk/bronsealder kulturen fra Anatolia.

 

Hurri-urartierne er forbundet med J2a-M410 og J1-(dys388=13). Hurri-urartisk, som ble talt i det nordlige Syria, det nordlige Irak, det østlige Anatolia og Armenia, var relatert til språkene i det nordlige Kaukasus, slik som lezgi og tsjetsjensk. De
nordøstkaukasiske språkene var under bronse- og jernalder distribuert over et mye
større geografisk område enn i dag. Også J2a M410 og J1-(dys388=13) viser maksimale variasjon i det østlige Anatolia/Nordvestlige Iran blant dagens tyrkere og og neo-assyrere.

 

Haplogruppe J, som har blitt assosiert med den demiske ekspansjonen av agro-pastoral neolittisk økonomi i Sørøst Europa, Anatolia, Levanten, Mesopotamia og Iran, har sin opprinnelse i kystområdet ved det østlige Middelhavet under LGM og spredde seg østover i Anatolia rett før Yngre Dryas.

 

Haplogroup J1 (M267) oppsto for 8.000-10.000 år siden og inkluderer de genetiske signaturene til den historiske ekspansjonen av semittiske stammer i det nordlige Afrika. J1 ble spredd både i neolittisk tid og i en nyere tid da en J1 subklade, definert ved YCAII*22-22 haplotype, ble spredd i den sørlige delen av Sørvest Asia og i Nord Afrika. Denne siste spredningen i Nord Afrika blir assosiert med semittisk talende, noe som kan sees i Etiopia hvor semitter har en mye høyere frekvens av J1 sammenlignet med deres ikke-semittisk talende naboer.

 

Haplogruppe J blir antatt å ha oppstått for 30.000 år siden i Sørvest Asia (31.700±12.800). Den er nærmest relatert til haplogruppe I, som representerer nesten 1/5 av befolkningen i Europa med størst tetthet i Skandinavia, Bosnia og Herzegovina, Kroatia og Sardinia, ettersom de begge har mutasjoner til felles som stammer fra haplogruppe IJ (S2, S22). IJ og haplogruppe K stammer fra haplogruppe IJK (L15/S137, L16/S138), og kun på dette nivået av klassifisering stammer IJK sammen med haplogruppe G, som er vanligere i Sentral Asia, og H, som er vanligere i India, fra haplogruppe F. I er 22.2 (15.3-30.0) år gammel, noe som plasserer den samtidig med begynnelsen av den siste istiden (LGM) for 21.000 år siden, noe som korresponderer med spredningen av gravetti kulturen.

 

J, som er forbundet med nordøst kaukasisk og semittisk talende og som blir funnet i størst konsentrasjon i Sørvest Asia, har moderat tilstedeværelse i Sør Europa, og da spesielt i Sentral og Sør Italia, Hellas og Albania, Sentral Asia og Sør Asia, især i form av dets J2-M172 subklade, mens subkladene J2a og J2a1b1 blir funnet i Hellas, Anatolia og det sørlige Italia.

 

Med begynnelsen av den neolittiske jordbrukskulturpakken spredde J2a-M410 seg til Sentral og Vest Anatolia, Kreta og det sørlige Italia, mens J2b-M12 spredde seg til Hellas og Balkan. J1-(dys388>13) spredde seg i Levanten og den arabiske havøy, mens J1-(dys388=13) spredde seg til Taurus/Zagros fjellene i Anatolia og Iran.

 

Den geografiske tilstedeværelsen av J med bronsealderen til dagens distribuering av hurrisk, urartisk og nordkaukasiske språk gjør det sannsynlig at tidlige neolittiske jordbrukere i Sørvest Asia og i Iran kan ha talt nordkaukasisk relaterte språk. J1 konsentrasjon i Kaukasus blir båret av etniske grupper som taler et nordøstlig kaukasisk språk som blir gruppert sammen med hurri-urartisk. Urartu lå i det østlige Anatolia. Det kan være en forbindelse mellom J1 DYS388 funnet i nordøst Anatolia og J1 i Dagestan. Den alarodiske språkfamilien inkluderte både de nordøstkaukasiske eller de dagestanske språkene og de utdødde hurro-urartiske språkene.

 

Kun J2-M172 er sammenlignbar med distribueringen av både neolittiske figurer og malt keramikk. Ulikheter i livsstil eksisterer mellom jordbrukere og pastoralister. Sedentære jordbrukere og semi-nomadiske gjetere okkuperer ofte ulike økologiske nisjer. Tørkejordbruk uten irrigasjon er forbeholdt regioner med 250-400 mm av årlig nedbør, mens pastorale nomader er en tilpassning til regional semitørke. Det har blitt vist at variasjon av regnfall er viktig når det kommer til å diktere strukturen på den endemiske floraen. Både J1 og J2a korrelerer betydelig med den årlige nedbøren. J1 frekvens øker ettersom nedbøren reduseres under 400 mm per år, noe som er typisk for semiørken klima. I kontrast når J2a frekvens en maksimum ved 700 mm per år innen det mediterranske skoglandskapet og åpent parkland sone.


J1/J2 distribueringen i Vest Asia viser at det er en nord/sør fruktbare halvmåne dikotomi mellom de to, men det virker mer som om det er et kryss (+) eller en T, med en J1-rik sone fra Arabia til det østlige Kaukasus krysset av en øst-vest J2-rik sone gjennom den anatoliske halvøy og inn i det sørlige Europa i vest og Iran, Pakistan og India i øst. Både vestover og østover fra den sentrale regionen, midten av krysset (+), steder som Irak, det østlige Anatolia, Syria og det nordlige Iran, hvor J2/J ratioen synker og når ~0.9 Balkan og 1.0 på den motsatte siden blant de J1-fattige Hindus. J1 og J2 haplogruppene har tydeligvis hatt en ulik skjebne når det kommer til det jordbruks-pastoralistiske eksperiment hvor J2 var jordbrukerne som fulgte regnfallet, mens J1 forble sammen med deres dyreflokker.


Analyserer man spredningen av J2a M410 vestover og inn i Europa blir det klart at M410+ stamforeldrene brukte en maritim kystrute for å komme seg vestover. J2a ankom Vest Europa til steder som Italia, Frankrike og Spania ser man to mulige ruter over land og hav. J2a frekvensen i regioner som ligger mellom Vest Europa og dets opprinnelsessted i Anatolia viser at en landrute til Vest Europa er usannsynlig. J2a M410 nivået er langt mindre i innlandet enn ved kystområdene og middelhavsøyene. Nivået er blant annet høyt i Malta Kypros og Sicilia, og til og med den nordafrikanske regionen, slik som i Tunisia, viser høy frekvens.

 

Den neolittiske ekspansjonen inn i Europa er en kompleks prosess som trolig involverer flere migrasjoner og kulturelle spredninger over en tidsperiode som starter rundt 9.000 f.vt. J2b-M241, som korrelerer med den neolittiske perioden, har en annen migrasjon og opprinnelse enn J2a-M410 og at J2b-M241 kan ha vært involvert i en blandingsprosess med mesolittiske folk og dermed være blant de første til å introdusere jordbruk til Euorpa. J2b frekvenser viser en høy frekvens i Albania og i Hellas og Tsjekkia. Haplogruppe I og E-V13 var allerede representert blant de mesolittiske folkene i regionen som adopterte jordbruksteknologi introdusert av neolittiske folk fra Anatolia. Fra Sørøst Europa hvor denne kulturelle kontakten fant sted spredde jordbruket seg til resten av Europa og krysset adriaterhavet og inn i Italia. Men på tross av at Sørøst Europa viser anseelig arkeologisk bevis for en neolittisk overgang er det tegn på kompleksitet i overgangen til jordbruk i forhold til den ulike inflytelsen av pionerende joprdbrukere og mesolittier.

 

Arabia har spilt en viktig rolle i mange migrasjonsepisoder hvor folk har reist fra Afrika til Eurasia. Men data antyder at kontakt med Levanten og Mesopotamia under den neolittiske perioden førte til en høy frekvens av J i den persiske gulf. Kun nord for den persiske gulf ligger den fruktbare halvmåne, som er fødestedet for den neolittiske revolusjon. Mens regionen var fruktbar eksisterte det gamle internasjonale handelsveier for mineraler og andre resurser. Ubaid keramikk viser kontakt mellom den persiske gulf, Mesopotamia og den arabiske gulf. Data, slik som tilstedeværelsen av E3b subklad M34, antyder gammel kontakt mellom Yemen og Levanten eller Egypt. Tilstedeværelsen av J2 M172 med frekvenser over 10% i UAE kan indikere migrasjoner fra Mesopotamia og/eller Levanten.

 

Den mest frekvente haplogruppen på den arabiske halvøy er J1 M267, og da især i Qatar, Yemen og UAE. J2 M172 blir funnet i UAE, Yemen og Qatar. Den neolittiske perioden førte til spredning av J inn i den arabiske halvøy fra nord, og da især til kystområdene ved den persiske gulf, det sørlige Iran, Sør Pakistan, UAE og Oman.

 

J2 kan ha tatt seg østover til India med de neolittiske jordbrukerne på et tidlig tidspunkt, men også via indo-arierne. Det er mulig at J2 kom til India i forbindelse med Indusdal sivilisasjonen og kan ha vært blant de opprinnelige dravidene. R1a1-M17s distribusjon over store deler av Eurasia og den nåværende mangelen av informativ underdelinger definert av binære markører gjør at dens geografiske opprinnelse er usikker, men dens molekulære variasjon er høyest i Nordvest India.

 

R1a1 og R2 mikrosatellittvariasjonen er høy blant stammefolkene, ikke kastene, noe som gjør det sannsynlig at den har vært til stede i lengre tid. I gjengjeld kan sies at J2 nesten har fravær blant stammefolkene og er representert med høyere frekvens i de øvre kastene enn i de lavere kastene. De kunne ha ankommet til det sørlige India fra en sørvestasiatisk kilderegion i flere omganger med noen episoder tidligere enn andre. Arkeologisk bevis vedrørende tilstedeværelsen av mesolittiske folk i India, hvor av noen kunne ha ankommet subkontinentet fra nordvest under det sene pleistocene, eksisterer. Den høye variasjonen av R1a1 i India, den geografiske frekvensdistribueringen og variasjonstoppen i vest, den relative høye frekvensen den har blant stammebefolkningene og den høye mikrosatellittvariasjonen blant dem, samt den gradvise overgangen og ekspansjonstiden støtter dette. Det hele er inkonsekvent med en modell av nylig geneflyt fra kaster til stammer og en stor genetisk innflytelse av indoeuropeere på den lokale genesamling i India. I stedet tyder det på at en tidlig holocene ekspansjon i Nordvest India, inkludert Indus, sto for R1a1-M17 både til de sentralasiatiske og de sørasiatiske stammene før ankomsten til indoeuropeerne.

 

Alderen av mikrosatellittvariasjonen for R1a1 og R2 i India antyder at den prehistoriske konteksten av disse haplogruppene vil være kompleks. R1a1-M17 mikrosatellittdata viser at det er et tett befolkningskluster i det sørlige Pakistan, Tyrkia, Hellas, Oman og Vest Europa, et løst kluster som inkluderer alle de indiske stamme og kastebefolkningene med stammebefolkningene utgjørende en kant av dette klusteret og Sentral Asia og Tyrkia som har mellomposisjoner. Det øvre og nedre mellomrommet for avvikelsen mellom de to klustrene er 12.000-8.000 år. Klustermønsteret støtter ikke opp om en modell som tilsier at den primære kilden av R1a1-M17 i India var Sentral Asia eller Indusdalen via indoeuropeere.

 

Det synes som om C5-M356, F*-M89, H*-M69 (og dets subklader H1-M52 og H2-APT), R2-M124 og L1-M76 har utviklet seg i India på basis av kombinert fylogeografisk distribusjon av haplotyper observert blant befolkninger definert ved sosial og lingvistisk kriteria. Den sammenfallende geografiske distribusjon av H*-M69 og potensielt parafyletisk F*-M89 i India gjør det sannsynlig at de deler en felles demografisk historie.


Den østlige ekspansjonen av J2a-M410 til Irak, Iran og Sentral Asia sammenfaller med malt keramikk og keramikkfigurer, som har blitt dokumentert i den neolittiske arkeologiske historien. Nær Indusdalen begynner det neolittiske stedet Mehrgarh å vise tilstedeværelsen av disse typene materiell kultur å opptre i korrelasjon med spredningen av J2a-M410 i Pakistan omkring 5.000 f.vt. J2 er nesten borte fra indiske stammefolk med unntak av blant austro-asiatisk talende (11%) og blant disse opptrer den dominerende J2b2 kun i lodha folket i Bangladesh.

 

Mens assosiasjonen av jordbruk med J2a-M410 er anerkjent er det ikke nødvendigvis den eneste forklaringen. På tross av en eksogen frekvensspredningsmønster av J2a mot Nord og Sentral India fra vest er det for tidlig å tilskrive den en forenklet demisk ekspansjon av tidlige jordbrukere og pastoralister fra den fruktbare halvmåne. Det reflekterer den generelle nettprosessen av spredning som kan ha inkludert flere ennå uoppklarte bevegelser innbakt i det generelle mønsteret eller en kombinasjon av elementer fra tidlige prehistoriske holocene epi-paleolittiske folk fra Sørvest Asia, derpåfølgende bronsealder harappaer av uviss opprinnelse og jernalder indoariere fra Sentral Asia.

 

En spedning av proto-elamo-dravider inn i India med opprinnelse fra Indusdalen og Sørvest Persia har blitt foreslått. Tilstedeværelsen av J2 i India, inkludert M410 og M241, har ofte blitt oversett når det kommer til å forstå opprinnelsen til M172. Ideen om at M172 kan ha blitt båret inn i India med proto-elamo-dravidiske grupper blir støttet av frekvensnivået til J i en av de gjenværende dravidiske gruppene på det iranske platået, brahuiene. Hele 28% av disse, en etnisk dravidisk talende gruppe fra Vest Pakistan, har J. J2 i India representerer 9.1% av denne nasjonen. I Pakistan utgjør M172 11.9%. J2 har blitt funnet å være betydelig høyere blant dravidekaster hvor den på 19% enn blant indoeuropeiske kaster hvor den er på 11%. Særlig J2a-M410 kan ha vært en sterk kandidat for en forslått migrasjon av proto-dravider fra det iranske platå eller indusdalen siden J2a M410 er en høy komponent av J2 funnet i Pakistan. Over 71% av M172 funnet i Pakistan er M410+.

 

Et annet karakteristisk trekk i distribusjonen av M172 og især M410 i India er dens høyere frekvens i de øvre dravidiske kastene. M410+ ble funnet i 13% av de øvre kastene. Trolig var det en indisk opprinnelse for dravidene men fra et Y kromosom perspektiv synes M172 å ankommet India fra Anatolia og Indusdal sivilisasjonen. J2a-M410 eksisterer hos øvre kaste dravider og indoeuropeisk talende, noe som tyder på en indisk opprinnelse for dravidene. Subklader av M172 slik som M67 og M92 ble ikke funnet India eller Pakistan, noe som kan tyde på at en geografisk delvis opprinnelse. Og selv om det kan være ulike hendelser og opprinnelser for M172 i India, så er det lite sannsynlig at Indusdal og elamo-dravider kan være opprinnelsen av noen av M172 funnet i India i dag.

 

En alternativ modell basert på både arkeobotaniske bevis og jordbrukstermer postulerer at tidlige dravider har en epipaleolittisk prejordbrukskulturarv med opprinnelse nær en sørasiatisk kjerneregion og at det var uavhengige sentre for plantekultivering innen den indiske halvøy utført av urbefolkningsgrupper, på tross av at det mest sannsynlig dreier seg om en ekspansjon av den neolittiske revolusjonen brakt av J2b. Jordbruket i Mehrgarh regionen, som ble utviklet av J2b, begynte omkring 7.000 f.vt., mens jordbruk i Sør India startet da J2b folket trengte seg sørover og brakte kunnskap om jordbruket til det dravidiske sør slik som i det sør-sentrale Deccan området rundt 3.000 f.vt. Dravidene viss hovedhaplogrupper var H, L1 og R2 fortsatte nå det jordbruket J2b hadde startet og begynte å ekspandere det i det sørlige India. Jordbruksbefolkningen under Harappa perioden kan ha vært J2b i dagens Pakistan. Deres språk kan ha hatt fellestrekk med elamittisk.
Det har blitt spekulert på om ikke elamittene ikke hadde deres egen litterære tradisjon, men lånte fra deres naboer. Indusdalen ble trolig bygget av folket med den samme illiterate kulturelle bakgrunnen. J2b er en god kandidat.

 

Haplogruppe L1, som er til stede blant både dravider og, mest interessant, blant sentrale dravidiske stammer som Koitor Gonds, som ikke viser homogen distribuering blant ulike jordbrukskaster i Sør India, blir assosiert med spredningen av dravidene. Men også J2b har sterk tilstedeværelse i Sør India hvor også den har en heller uniform distribuering blant kastene.


R2 dominerer jordbrukskaster slik Kamma, Kapu, Reddy i Telugu regionen, også i visse jordbrukskulturkaster som Gounderene i Tamil Nadu. Foruten H kan andre haplogruper slik som L1, R2 og J2b være totalt fraværende eller i kun mindre bestander i noen av de sørindiske kastene. Ut fra dette kan det tolkes at kun H kan være assosiert med spredningen av de dravidiske språkene. Selv om dette ikke kan bli avfeid ettersom det er redusert mangfold for denne haplogruppen i India selv om det er en av de eldste linjene, noe som kan bli forklart via et scenario hvor spredningen av jordbruk økte dets antall i de siste 5000 år. Den kan ha erfart en flaskehals i sin fortid.


Et av hovedspørsmålene er hvor vidt dravidene migrerte fra nordvest av subkontinentet, fra Indusdalen, eller om det var et annet språk i nordvest av India/Pakistan som fungerte som buffer for de dravidiske språkene i sentral-sør India og ulike språk i Vest Asia. De dravidiske språkene kan ha ekspandert fra Godavari bekkenet ettersom alle de dravidiske bransjene ND, CD, SD-I, II bli funnet i denne regionen.

 

Det som er tydelig er at grensen for de dravidiske språkene østover er Indusdalen. Distribueringen av haplogrupper vest for Indusdalen passer ikke med dravidene (H, L1, R2 og J2b). Men det er spekulasjoner om at noen av ordene i dravidiske språk kan ha vært lån fra vestasiatiske språk slik som kudure, som betyr hest, trolig er lånt fra elamittisk. Brahuienes tilstedeværelse vest for Indusdalen har blitt tatt som et tegn på at dravidene har en fortid i denne regionen, men Brahuiene var gjetere frem til moderne tid, noe som passer dårlig med at protodravidene blir ansett for å være jordbrukere eller i det minste pastoralister. Det ville ha vært mer sannsynlig at de ville ha vært sedentære jordbrukere i et land som utviklet jordbruk omkring 7.000 f.vt.


De dravidiske gjeterne som ikke blir jordbrukere i sitt møte med J2b, slik som Brahuiene, flyttet antagelig inn i indoiranske regioner. Andre norddravidiske folk som Kurux og Malto er ennå stammefolk som migrerte til de nordøstlige regionene.

 

I følge den elamo-dravidiske hypotesen ligner det på elamittisk eller dravidisk, og er kanskje identisk med proto-dravidisk. Det er også de som mener at det var et indoeuropeisk språk som ligner på protoindoiransk. Man mener å kunne gjenfinne språket gjennom foreslåtte låneord og substratinnflytelse, og da især substrat i vedisk sanskrit og noen få termer i sumerisk kileskrift, samt i analyse av den udesifrerte indusskriften. Det sumeriske Meluhha kan være en avledning av mleccha.

 

Sumeriske tekster refererer til tre viktige sentre hvor de handlet fra. Magan, som trolig er Oman, Dilmun, som trolig er Bahrain, og Meluhha, som trolig var Induskulturen. Det er uansett mange arkeologiske bevis for handel mellom Mesopotamia og Indusdalen.

 

De tidlige indo-iranerne blir identifisert med andronovo kulturen og deres hjemland med den eurasiatiske steppe som grenser mot Ural elva i vest, Tian Shan i øst, hvor de tok over området til den tidligere tokariske afanasevo kulturen, og Transoxiana og Hindu Kush i sør. Man regner med at et kontinuum av indoiranske språk begynte å splittes omkring 2.000 f.vt., noe som går foran både de indoariske vediske og iranske kulturene, hvis ikke tidligere. Den tidligste kildene for disse språkene, vedisk sanskrit og gathisk avestansk, ligner på hverandre og kommer fra det samme proto-indoiranske språket. Opprinnelsen og tidligste forholdet mellom nuristani språkene og dem til de iranske og indiske gruppene er obskur. Indo-iranerne består av indo-ariere, iranere, darder og nuristanere, hvor av alle taler indoiranske språk.

 

Arkeologiske kulturer assosiert med den indoiranske migrasjonen i følge The Encyclopedia of Indo-European Culture (EIEC), en encyclopedia over indoeuropeiske studier og proto-indo-europeere, er Andronovo, BMAC og Yaz kulturene, mens Gandhara Grave Culture (GGC), Cemetery H, Copper Hoard og Painted Grey Ware (PGW) kulturene er kandidater for kulturer assosiert med indo-ariske bevegelser.

 

En modell med to bølger hvor av den første utgjør indoarierne, både til Sør Asia, det iranske platå og Kaukasus/Anatolia, og iranerne, som migrerte til det iranske platå og Kaukasus/Anatolia, men noe senere, har blitt foreslått. Begge migrasjonene er sterkt assosiert med hester og vogn. De ekspanderte også inn i Mesopotamia og Syria hvor de introduserte hesten og kjerra til denne delen av verden. Sumeriske tekster fra Ngirsu (2500-2350 f.vt.) nevner vogna (gigir) og Ur III tekster (2150-2000 f.vt.) nevner hesten (anshe-zi-zi).

 

Mitanni var en føydalstat ledet av en blanding av de lokale hurrierne og en krigerkaste av indo-iransk opprinnelse, også kjent som marya eller marianni, som betyr ung kriger på sanskritt, som kom inn i regionen på 1700-tallet f.vt. Deres inflytelsessfære vises via sted- og personnavn i Mitanni, samt spredningen til Syria av en egen type keramikk, som har blitt assosiert med Kura-Araxes kulturen, som er kjent for deres produksjon av kjerrer og vogner på hjul.

 

Det var trolig i Kura Araxes kulturkomplekset at den indoeuropeiske kulturen først utviklet seg. Det var en heterogen etnolinvistisk befolkning med sterk hurrisk innflytelse. Det var hurrierne som bar sivilisasjonen med seg fra de store kulturkompleksene i Anatolia og det nordlige Mesopotamia og da ikke minst fra Tell Halaf og Hassuna kulturene.

 

Kura Araxes kulturen spredde seg i alle retninger fra sin beliggenhet på det armenske transkaukasiske høyland. Eksempler av velutviklede keramikk har blitt funnet så langt sør som til Syria og Levanten og så langt nord som til Dagestan og Tsjetsjenia. Den førte til den senere Khirbet Kerak keramiske kulturen i Syria og Kanaan i etterkant av det akkadiske imperiums fall. Spredningen av denne keramikken sammen med arkeologisk bevis for invasjon er tegn på at kulturen spredde seg utover et stort område og hadde ekstensive handelskontakter.

 

Hurrierne, som sto sumererne nær og som kom til å få sterk innflytelse i hele Sørvest Asia, var nært forbundet med hester og de kan ha introdusert hesten til Sørvest Asia fra Sentral Asia omkring 2000 f.vt. Navnet på landet Ishuwa, som var et av de mange landene dominert av hurrierne, betydde hestelandet. Men det er især Mitanni, som i seg selv antas å være et indoarisk ord, som var forbundet med den indoariske kulturen.

 

Hyksosene, på egyptisk kjent som heqa khasewet, som betyr fremmede herskere eller hyrdekongene, et folk som kom til å erobre Egypt på 1700-tallet f.vt., besto av folk fra kanaan, ikke minst av hurriere, noe som også gjelder for Ha ibrw eller hapiru, senere hebrew, eller leiesoldater, buemenn og kavaleri. Hurrierne utgjorde størsteparten av befolkningen i hele Sørvest Asia frem til denne tiden. Hyksosene bar de fargerike klærne assosiert med Mitannis leiesoldater i det nordlige Kanaan, Aram, Kadesh, Sidon og Tyre.

 

Ettersom vognen ble et viktig våpen for adelen og kongene i den perioden ble den et maktsymbol i hele Eurasia, det mykenske Hellas, India, Mesopotamia, det østlige Europa og Kina. Konger ble portrettert på vogner, gikk til krig i vogner og ble begravd i vogner. Hyksosene introduserte nye vkrigserktøy til Egypt, der i blant komposittbuen, hestetrukne vogner og skriftelærde. Hyksosene ble kastet ut av Egypt etter et par århundrer, men kom til å spille en større rolle som et synonym for asaiatere, noe som kan ha ledet den egyptiske prest og historiker Manetho til å identifisere hyksosenes ankomst med Josef og hans brødre og hjulpet moderne historikere til å identifisere utkastelsen med eksodus. Egypt kom senere, i det såkalte nye kongedømmet, til å erobre deler av Levanten og Sørvest Asia, samt større territorier i det nordlige Afrika slik som Nubia. Egypts hærer førte krig mot hettittene om kontrollen over det som i dag utgjør Syria.

 

Hyksosenes historie var kjent for grekerne som forsøkte innen deres egen mytologi å identifisere det med utkastelsen av Belus, en mytisk konge i Egypt, og døtrene til Danaos, tvillingbror til Aegyptus og sønn av Achiroe og Belus, assosiert med opprinnelsen til Argive dynastiet. Myten rundt Danaus er grunnleggermyten for Argos, en av de fremste mykenske byene i Peloponnesus. I Homers Iliade er danaanerne, Danaus’ stamme, og argivene en felles betegnelse på dem som sto opp i mot trojanerne.

 

Belus var sønn av Poseidon, havet, og Libya. Han var konge av Egypt og far til Aegyptus, som hersket over Egypt og Arabia og Danaus, som hersket over Libya, samt tvillingbror til Agenor, som hersket over Sidon og Tyre i Fønikia. Aegyptus og Danaus, var tvillinger og deres mor var Achiroe, datter av elveguden Nilus. Belus skal også ha hatt datteren Damno som ektet hennes onkel Agenor og fødte Føniks og to døtre kalt Isaie og Melia, som ble konene til deres fettere Aegyptus og Danaus. Belus var også far til datteren Thronia med hvem Hermaon, som er Hermes, fikk Arabus, som vil si Arabia. Andre kilder hevder at Belus var far til Fineus, Føniks, Agenor, som har blitt identifisert som far til Kadmus, Aegyptus og Danaus, selv om Fineus også sies å ha vært Kadmus' bror.

 

Danaus og hans kone Pieria hadde 50 døtre, danaidene, og hans tvillingbror Aegyptus hadde 50 sønner. Aegyptus ga ordre om at hans sønner skulle ekte danaidene, men Danaus valgte å flykte i stedet og til det formål lagde han verdens første skip. Han flyktet til Argos fra hvor han var forbundet ved hans nedstamming fra Io. Argos var på denne tiden styrt av Kong Pelasgus, et eponym for alle urbefolkningene som holdt til i Hellas siden begynnelsen, også kjent som Gelanor. Danaidene ba Pelasgus for forsvar. Da Aegyptus og hans 50 sønner ankom for å ta danaidene ga Danaus dem for å spare argivene for smerten en krig ville innebære, men han ga ordre til hans døtre om å drepe deres menn på bryllupsnatta.

 

Hele 49 av sønnene ble drept, men Hypermnestra eller Amymone, nektet ettersom hennes mann Lynceus hedret hennes ønske om å forbli jomfru. Danaus ble derfor sur på denne ulydige datteren og gikk til sak mot henne, men hun ble reddet av Afrodite. Lynceus og Hypermnestra begynte deretter et dynasti av Argive konger, det danaanske dynasti. Historien tilsier med andre ord at det lokale, pelasgiske, dynasti i det arkaiske Argos ble overvunnet, ikke uten forstyrrelser, av sjøfolk som kom fra Egypt, viss ledere ektet det lokale dynastiet. Etterkommerne av Danaus’ datter Hypermnestra via Danaë førte til Perseus, som grunnla Mykenae, noe som tyder på at Argos hadde hevd på å være mykenernes moderby.

 

Gresk er en uavhengig bransje av den indoeuropeiske språkfamilien. Av de gamle språkene som sto det nær, slik som mykensk og frygisk, som sies å være forløperen til armensk, er ikke godt nok dokumentert til å tillate detaljert sammenligning. Men av dagens språk er det armensk som synes å stå gresk nærmest. I følge den gresk-armenske hypotese deler gresk og armensk et felles stamspråk som daterer seg etter det proto-indoeuropeiske språket (PIE). Dette såkalte proto-gresk-armenske språket skal ha eksistert omkring 2.500 f.vt. og kun rett før ha splittet av fra enten sen PIE eller gresk-arisk, som inngår i en hypotese som hevder at protogresk og proto-indoiransk deler samme historie separat fra de andre indoeuropeiske språkene.

 

Både geografisk og tidsmessig distribusjon av protogresk og proto-indoiransk passer godt med kurgan hypotesen, som assosierer sen PIE med Yamna kulturen (3600-2300 f.vt.), som i følge kurgan hypotesen blir identifisert med de sene proto-indoeuropeerne (PIE), samt, sammen med den foregående Sredny Stog kulturen (4500-3500 f.vt.), den sterkeste kandidat vedrørende urheimatet til det proto-indoeuropeiske språk, og da især ettersom arkeologisk bevis for dens kultur og migrasjon har blitt veid opp mot de lingvistiske bevisene.

 

Yamna kulturen hadde sin opprinnelse i Khvalynsk kulturen (5000-4500 f.vt.) i øst, som nedstammet fra Samara kulturen (5000-4500 f.vt.), og Sredny Stog kulturen, som hadde kontakt med den balkanske neolittiske jordbrukskulturen, den trypilliske kulturen (5500-2750 f.vt.), i vest. Yamna kulturen kom selv til å bli etterfulgt av Katakombe kulturen (2800-2200 f.vt.) i vest, viss utstyr minner om den de hadde i den mykenske kulturen, den simmeriske Srubna kulturen (1600-900 f.vt.), den indoiranske Abashevo kulturen (1700-1600 f.vt.), viss utstyr ligner på dem man finner i den mykenske kulturen, den proto-indoiranske Poltavka kulturen (2700-2100 f.vt.) og den indoiranske Andronovo kulturen eller Sintashta-Petrovka kulturen (2300-1000 f.vt.) i øst. Srubna kulturen ble etterfulgt av skyterne og Sarmaterne omkring 1000-tallet f.vt., og deretter av Khazarer og Kipchaker omkring 1000 e.vt.

 

Det å plassere stamspråket til gresk, armensk og paleobalkansk i Katakombe kulturen er fristende innen kurgan hypotesen. Mens de sene Yamna kulturene (3200-2800 f.vt.) kan representere det gresk-armensk-ariske eller indoiranske stamspråket og kan Katakombe kulturen representere det samlede (til omkring 2500 f.vt.) og deretter differensierte indo-iranske. Katakombe kulturen kan med andre ord være indo-ariere. Afanasevo kulturens (3500-2500 f.vt.) begravelser ligner mye på dem lenger til vest slik som i Yamna kulturen, Sredny Stog kulturen og Katakombe kulturen og Poltavka kulturen, hvor av alle er assosiert med indoeuropeerne, og da især i kurgan hypotesens kontekst.

 

Katekombekulturens opprinnelse er debattert. Det er hovedsakelig tre muligheter hvor av den første er en lokal utvikling fra den tidligere Yamna kulturen, den andre er en migrasjon fra Sentral Europa eller en orientalsk opprinnelse. Det er den første kulturen til å introdusere snorkorasjon keramikkde ut på steppene og viser bruk av den polerte stridsøksa, noe som gjør den til en forløper for de vestlige indoeuropeiske kulturene, og har paralleller med Afanasevo kulturen, inkludert kraniedeformasjon, noe som gir den en forbindelse til de indoeuropeiske kulturene i øst. Trolig er det derfor tale om en lokal utvikling av Yamna kulturen. Uanset ble den jaget bort av Srubna kulturen fra 1700-tallet f.vt., noe som markerer enten en indoiransk ekspansjon eller simmererne, som har blitt klassifisert som enten indoiransk eller trakisk. Katakombe kulturen har blitt forbundet med indoarierne på grunn av dens begravelsesritualer.

 

Den rike Maykop kulturen (3500-2500 f.vt.) nord for Kaukasus langs med Svartehavet er samtidig med og influert av Kuro-Araxes kulturen i Kaukasus, som strakk seg inn i det østlige Anatolia. I nord og vest befant den samtidige Yamna kulturen seg og i det umiddelbare nord var Novotitorovka kulturen (3300-2700 f.vt.). Den blir i følge kurganhypotesen sett på som en inntrenger fra de pontiske stepper og inn i Kakasus på grunn av sine begravelsesskikkerfrom på tross av at det synes vanskelig å avgjøre i hvilken retning innflytelsen gikk. Den er med andre ord et produkt av to strømninger hvor av den ene er den lokale steppekultur slik den opptrer i Novosvobodna kulturen og fremmede elementer fra sør for Kaukasus. Den har blitt forbundet med Lower Mikhaylovka gruppen og Kemi Oba kulturen, og fjernere til Globular Amphora og Corded Ware kulturene. Kuban elva er navigerbar i mye av sin lengde og det er en lett vannpassasje via Asovhavet og inn i territoriet til Yamna kulturen via Don og Donets elvesystemene. Maykop kulturen lå bra til for å utnytte handelsmulighetene i det sentrale Ukraina.

 

Kulturen, eller dens forgjenger, kan ha vært en veistasjon for indoeuropeerne som migrerte fra Sør Kaukusus og/eller det østlige Anatolia til et nytt urheimat på steppene, noe som ville ha plassert de anatoliske folkene, ettersom det er det første indoeuropeiske språkgruppen som forlater den indoeuropeiske språkfamilien, i Anatolia fra begynnelsen av. Tatt i betraktning at det har blitt gjort et forsøk på å samle de indoeuropeiske språkene og de nordvest kaukasiske språkene i et tidligere kaukasisk pre-urheimat og et hypotetisk proto-pontisk språk så kan dette være sannsynlig.

 

Et nostratisk urheimat har blitt forsøkt å finnes i det mesolittiske eller epipaleolittiske Sørvest Asia, i fasen som kom før den neolittiske og som førte inn i den. Gjennom å se på de kulturelle pakken i denne perioden er det især to skvenser som står ut som mulige arkologiske korrelasjon av de tidligste nostrikere eller deres umiddelbare forløpere.

 

Den første av disse er fokusert på Levanten. Kebaran kulturen (18.000-10.500 f.vt.) introduserte ikke kun mikrolittpakken til regionen, men den har afrikansk affinitet, og da spesielt med Ouchtata retouch teknikken assosiert med den mikrolittiske Halfan kulturen i Egypt og Nubia som blomstret mellom 24.000-15.000 f.vt. Halfan folket, som blir sett på som stamkulturen til den ibero-maurusiske industri, som kom fra Nilens elvedal og spredde seg over Sahara og inn i Spania og noen ganger blir sett på som den gruppen som spredde den proto-afroasiatiske kulturen, levde på en diett av store flokkdyr, samt av Khormusan tradisjonen, som den selv var en arvtager av, av jakt, sanking og fiske. Slutten av Khormusan kom omkring 16.000 f.vt. og var samtidig med utviklingen av andre kulturer i regionen slik som Halfan og Gemaian.

 

E1b1b (E-M215), en subgruppe av E, oppsto trolig ved Rødehavet, trolig ved Afrikas horn, og ekspanderte derfra både inn i Sørvest Asia og vestover, nord og sør for Middelhavet og blir i dag funnet i ulike former på Afrikas horn, Nord Afrika, deler av det østlige og sørlige Afrika, Vest Asia og Europa, og da spesielt lang med Middelhavet og Balkan.

 

Spredningen av afroasiatiske språk har blitt assosiert med E-M78/E1b1b1a (tidligere kjent som E3b1), som blir antatt å ha oppstått i Nordøst Afrika omkring 24.000 år siden og muligvis blitt spredd med Halfan kulturens ekspansjon inn i både Sørvest asia, Nord Afrika og Øst Afrika assosiert med Kebaran kulturen og Natufian kulturen i Levanten. Den viser en nær sammenheng med spredningen av subkladene til det eurasiatiske mitochondrial DNA haplotype M1 fra det sørlige Egypt, som også passer med det tidsmessige, som rangerer fra 22.000-26.000 år siden. Dette ville ha gjort afroasiatisk, hvis den skulle ha vært assosiert med spredningen av E-M78 minst like sannsynlig å ha vært av asiatisk opprinnelse ettersom halvdelen av dens opphav kan føres til Vest Asia.

 

E1b1b og E1b1b1 er vanlig blant befolkninger som talte afroasiatiske språk. Afroasiatisk og E1b1b1 kan ha spredd seg blant de samme befolkningene fra det samme opprinnelsesstedet, noe som ville ha assosiert E1b1b1 E-M35, den mest dominerende av E1b1bs subklader, med opprinnelsen til afroasiaterne. M215 er eldre enn M35.

 

Arkeologi synes å skape problemer for en teori om et nostratiskforbundet proto-afroasiatisk språk i Sørvest Asia. Det er mye lingvistisk bevis som tyder på at dette ikke var området hvor proto-afroasiatiske språk først utviklet seg. Afroasiatisk lingvistisk mangfold er langt større i Afrika enn i Sørvest Asia. Alle seks oafroasiatiske familier finnes i Afrika, menms kun et blir funnet i Sørvest Asia, og til og med når det kommer til semittisk så er mangfoldet i Etiopia større enn det i Arabia, Mesopotamia eller Levanten på tross av at dette er på grunn av at eldre semittiske språk i Asia er utryddet. Afroasiatisk er å bli ansett for et søsterspråk til proto-nostratisk heller enn en etterkommer.

 

Variasjonen av subklader kan gi informasjon vedrørende jødiske bevfolkningsbevegelser over århundrene. En betydelig del av alle jødiske linjer utgjøres av en bred variasjon av E1b1b1 (E-M35) sub-klader. Kun J er i høyere antall blant ashkenazim. E1b1b sammen med J er en av hovedgrunnleggerlinjene blant ashkenazi jøder. E1b1b blir observert i over 22.8% av ashkenaziene og 30% av sefardim.

 

Kebaran kulturen førte inn i den påfølgende natufiske kulturen i Palestina og Levanten (10.500-8500 f.vt.), som har enorm betydning for prehistorien som det klareste tegnet på jeger-samlere i overgangsfase til neolittisk matproduksjon.

 

Det tidligste arkeologiske funn i forhold til natuferne er i Israel og har blitt datert til 10.900 f.vt. og kulturen fortsatte frem til 7.800 f.vt. da den endret seg til å bli den første fult ut utviklede neolittiske Pre-Pottery A jordbrukerkultur funnet i Levanten mellom 8.500-8.000 f.vt. Den spredde seg nordover til Syria og Mesopotamia og Belbasi kulturen i Anatolia var en natufisk avstamning. I sørøst, omkring 4 km nord for Petra, utviklet Al Beidha kulturen seg og steinlyet i Wadi al-Mataha viser at den strakk seg ut på den arabiske halvøy.

 

Begge kulturene strakk deres innflytelse utenfor regionen og inn i det sørlige Anatolia, der i blant til Belbasi kulturen i Kilikia (13.000-10.000 f.vt.) viser Kebaran inflytelse, mens Beldibi kulturen (10.000-8500 f.vt.) viser klar natufisk inflytelse.

 

Belbasi, et paleolittisk/mesolittisk funnsted i det sørlige Anatolia, er tilknyttet den påfølgende mesolittisk/protoneolittiske kulturen i Beldibi hulen, kun et par km i nord, og betegnelsen dekker en hel sekvens utgjort av flere slike steder vest for Antalya, samt de neolittiske stedene Çarkin, Öküzlü og Karain hulene. En slik sekvens fra sen paleolittisk tid til neolittisk tid i en slik nærhet er ukjent andre steder. Den viser en tidlig forbindelse til Kebaran industripakken i Palestina. Deres bosetting ligner de natufiske og mange av plassene utviklet seg til å bli jordbrukslandsbyer som hadde fellestrekk med Jerikos forløper Tell es-Sultan bosatt omkring 7800 f.vt. Men deres varigste og største effekt ble ikke følt i Sørvest Asia, hvor de synes ikke å ha latt være igjen noen permanent markering på den kulturelle utviklingen i Anatolia etter 5000 f.vt., men i Europa, for det var til dette nye kontinentet at de neolittiske kulturene i Anatolia introduserte de første begynnelsen til jordbruk, dyreoppdrett og modergudinnekulten.

 

Den andre muligheten for en kultur assosiert med den nostratiske familien er Zarzian kulturen (12.400-8500 f.vt.) i Zagros, som strekker seg nordover og inn i Kobistan i Kaukasus og østover og inn i Iran. I det vestlige Iran var M’lefatian kulturen (10.500-9000 f.vt.) stamkultur for Ali Tappah (9000-5000 f.vt.) og Jeitun (6000-4000 f.vt.). Ennå lenger øst har Hissar kulturen blitt sett på som en mesolittisk forløper for Keltiminar kulturen (5500-3500 f.vt.) på de kyrgyziske steppene. Men dette er lite trolig da under hele denne perioden foregår en vest til øst migrasjon, og da ikke minst bestående av J. 

 

Standardmodellen for de indoeuropeiske språkene inn i Sør Asia er at denne første bølgen først beveget seg over Hindu Kush. Trolig ned langs med Indus og senere Ganges. Det tidligste stratum av vedisk sanskrit, som finnes i Rigvedaen, er angitt til omkring 1500 f.vt. Fra Indus spredde de indoariske språkene seg fra 1500 f.vt. til 500 f.vt. over de nordlige og sentrale delene av subkontinentet, men ikke det helt til sør. Indoarierne etablerte flere mektige kongedømmer i regionen fra det østlige Afghanistan til Bengal, hvor av et av de mektigste var det post-rigvediske Kuru (i Kurukshetra og Delhi området) og deres allierte Pañcālas lenger mot øst, samt Gandhara og senere, på Buddhas tid, kongedømme Kosala og det raskt ekspanderende Magadha, som varte frem til 400 f.vt., da det ble erobret av Chandragupta Maurya og dannet senteret i Mauryan imperiet.