Sivilisasjonsspredningen II
 

En senere pre-keramisk neolittisk C periode varte mellom 8-200-7.900 f.vt. Sirkumarabiske nomadiske pastorale kompleks utviklet seg delvis som et resultat av et økt fokus på dyrehold i PPNB og en blanding med den harifiske jeger-samler kulturen i det sørlige Palestina med forbindelse til kulturene i Fayyum og den østegyptiske ørken i perioden 6.200 f.vt. Kulturer som praktiserte denne livsstilen spredde seg ned til Rødehavet og øst fra Syria og inn i det sørlige Irak.

 

I de følgende Munhatta og yamukiske post-keramiske neolittiske kulturene som etterfulgte den fortsatte den raske kulturelle utviklingen på tross av at PPNB kulturen fortsatte i Amuq dalen hvor den fikk innflytelse på utviklingen til den senere ghassuliske kulturen, som oppsto i den sørlige delen av Levanten omkring 3.800-3.350 f.vt. Denne korresponderer til den halafiske kulturen, den første neolittiske kulturen, i det nordlige Syria og Mesopotamia fra 6.000-tallet f.vt., som var karakterisert gjennom en glasert keramikk malt med geometriske tegn og dyrefigurer.

 

Tell Halaf utviklet seg uten et skarpt brudd fra neolittisk III. Den halafiske kulturen ble etterfulgt av blant annet Shulaveri Shomu kulturen i Kaukasus og Samarra, senere Ubaid, kulturen i Mesopotamia. Halaf keramikk har blitt funnet i andre deler av det nordlige Mesopotamia, slik som i Nineveh, Tepe Gawra, Chagar Bazar og mange andre steder i Anatolia noe som viser at den ble brukt i store deler av regionen.

 

Den gassuliske kulturen utviklet seg ut fra den tidligere Minhata fasen av hva som er det sirkumarabiske nomadiske pastorale kompleks, som trolig er assosiert med de første semittene i dette området.

 

Folk migrerte sørover fra Syria og inn i Israel. Den korrelerer nært med den amratiske kulturen i Egypt og kan ha hatt handelsforbindelser med tidlig minoisk kultur på Kreta. Den overtok etter Minhata og Yarmouk kulturene og synes å ha utviklet seg fra en blanding mellom PPNB i Amuq dalen med Minhata og nomadiske pastoralister fra det sirkumarabiske nomadiske pastorale kompleks. Den synes å ha vært formativ for den kanaanittiske sivilisasjonen, hvor en kalkolittisk struktur pionerte en mediterraneansk blandet økonomi, som involverte intensiv subsistensproduksjon av hortikulturell frukt og grønnsaker, ekstensiv jordbruk, transhumane og nomadiske pastorale systemer av dyrehold og kommersiell produksjon slik som på Kreta av vin og oliven.

 

Den ghassuliske perioden skapte basisen for den mediterraneanske økonomien som har karakterisert området like siden. Perioden er assosiert med økende urbanisering hvor folk trolig startet med å bo i mindre bystater, hvor av en av dem var Jeriko, på tross av urbaniseringen lå betraktelig etter den i Egypt, Mesopotamia og Syria hvor fra Hamoukar utviklet seg fra 3.500 f.vt. Områdets beliggenhet ved senteret for tre handelsruter som forbandt tre kontinenter gjorde det til et møtested for religiøs og kulturell inflytelse fra Egypt, Syria, Mesopotamia og Lilleasia. En kystrute forbandt det østre middelhavsområdet. Urban utvikling begynte igjen og kulminerte i tidlig bronsealder slik som Ebla, som ble annektert av Sargon av Akkad og deretter av Naram-Sin i 2.300 f.vt.

 

På grunn av at de klimatiske forholdene endret seg kom kulturen i Levanten til å utvikle seg i to ulike retninger. Mens Khabur kulturene, som kom til å gi opphav til de store sivilisasjonene, utviklet seg langs med den fruktbare halvmånen i nord kom de i sør til å bli pastoralister og nomader. Det var de sistnevnte som i møtet med den afroasiatiske befolkningen kom til å utgjøre de semittiske folkene, som talte trolig også hadde talt alarodiske språk før de gikk over til å tale semittisk, som tilhører den afroasiatiske språkfamilien.

 

Fuktige og fruktbare forhold under den neolittiske subpluvial, som hadde begynt på 7000-tallet f.vt., førte til økt menneskelig bosetting i Nilen dalen i Egypt, så vell som i de neolittiske samfunnene i Sudan og Sahara. Kulturer som lagde klippekunst, slik som i Tassili n'Ajjer i det sørøstlige Algeria, florerte under denne perioden. Da det grønne og fruktbare Sahara tørket inn i etterkant av den neolittiske subpluvial reiste folk i alle retninger omkring 4000 f.vt.

 

Menneskelige levninger funnet i Gobero i Ténéré ørkenen i det nordøstlige Niger viser at de tidligere kifferne (7.700-6.200 f.vt.) etter hvert ble skiftet ut med tenerere (5.200-2.500 f.vt.). En analyse av sistnevnte viser at sistnevnte ikke var relatert til dagens folk i regionen, men hadde flere fellestrekk med mediterranerne. Da regionen ble tørr forsvant tenererne. De fulgte trolig dyrene et annet sted hen, og da trolig til Levanten. Men kraniestudier av Gobero har også identifisert kiffierne, som forsvant for 8000 år siden, for å være mekhtoider fra Nord Afrika, som DNA studier så langt har vist å være eurasiatiske.

 

Den kapsiske kulturen, en mesolittisk kultur i Maghreb som varte fra 10.000 til 6.000 f.vt. og som blir identifisert som en mulig kultur for dem som talte det afroasiatiske stamspråket, som synes å ha sin opprinnelse i det østlige Afrika for 10.000- 7.000 år siden, blir som oftest ansett for å være relatert til dem som talte berber og/eller tsjadisk. Anatomisk var de moderne mennesker, som tradisjonelt blir klassifisert i to rasetyper: Mechta-Afalou og proto-mediterranean når det kommer til kraniemorfologi. Mens noen hevder at de innvandret fra øst og ser den kapsiske kulturen som brakt vestover fra Rødehavskysten er det andre som hevder at de var lokale folk. Spredningen av de afroasiatiske språkene kan ha vært et svar på Sahara pumpen da Shara tørket ut.

 

Uansett hvordan de afroasiatiske kulturene utviklet seg så kom de semittiske språkene som trolig utviklet seg i nærheten av rødehavskysten seg. Den harifiske kulturen er en spesialisert regional kulturell utvikling av den epipalaeolittiske i Sinai og Negev ørkenen som korresponderer til den siste fasen av den natufiske kulturen. Den har nære forbindelser til de sene mesolittiske kulturene i Fayyum og den østlige ørkenen i Egypt. Blanding mellom husdyrhold fra pre-keramisk neolittisk B (PPNB) kultur blir antatt å ha skapt Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, en gruppe kulturer som utviklet nomadisk pastoralisme og som kan ha spredd de proto-semittiske språkene i regionen. Proto-semittisk ble trolig talt omkring 4.800-4.500 f.vt.

 

Natuferne var beslektet med Khabur kulturene. Kulturene i Khabur elvedalen ga opphav til Shulaveri-Shomu kulturen i den transkaukasiske regionen, i det armenske høylandet og Georgia, datert til 6000-4000-tallet f.vt. Shulaveri kulturen førte videre inn i Kura-Araxes eller den tidlig transkaukasisk kulturen, 4000-2200 f.vt., i det samme området, som hadde en heterogen etno-lingvistisk befolkning, ikke minst bestående av hurriere.

 

Kura-Araxes spredde seg fra Ararat slettene, men spredde der i fra til Georgia og vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Kilikia og sørøstover til sør for Urmia bekkenet og sjøen Van ned til grensene til Syria. Da ga opphav til den senere Khirbet Kerak keramikken funnet i Syria og Kanaan etter det akkadiske imperiets fall. Hurrierne levde i det nordlige Mesopotamia og i området øst og vest. De hadde trolig sin opprinnelse i Kaukasus. Deres hjemland var Subartu i Khabur elvedalen, men de kom senere til å etablere seg som herskere over større og mindre kongedømmer utover det nordlige Mesopotamia og Syria fra 2.500 f.vt. De ekspanderte fra Kaukasus til det nordlige Mesopotamia og Kirkuk, Nuzi, Urkesh osv. De kom til å infiltrere og okkupere en bred stripe av fruktbart jordbruksland som strakk seg fra Khabur elvedalen, hvor de i likhet med sumererne, trolig kom fra, og til skårningene av Zagros fjellene.

 

Trolig representerte Kura Araxes kulturen eller den beslektede maykop kulturen de anatolisk talende. Mens anatolierne reiste sørvestover reiste de andre indoeuropeisk talende nordover. Anatolia var den første utbryter fra den indoeuropeiske språkfamilie. Armenerne viser likheter med alle indoeuropeiske folk og språket kan sies å være nært beslektet med paleobalkansk, som regnes som noen av de første indoeuropeiske språkene, og da ikke aller minst med frygisk og gresk, samt indo-iransk, nærmere bestemt indo-arisk.  

 

Subar eller Subartu lå ved Tigris nord for Babylonia. I følge den sumeriske mytologiske episke verket Enmerkar og herren av Aratta var dette et av de landene hvor språkene ble forvirret, mens Hamazi (Hamath), Sumer, Uri-ki (Akkad) og Martu (Mari) utgjorde de andre. De tidligste referansene til de fire kvarterene til kongene av Akkad nevner Subartu som et av disse sammen med Martu, Elam og Sumer.

 

Sabeere er en religiøs gruppe i det sørlige Mesopotamia. Sabeerne anses å ha vært et monoteistisk religiøst samfunn (dvs. de trodde på en Gud), som sto for en blanding av jødedom og kristendom. Noen mener de var etterfølgere til Døperen Johannes, og i så fall kan de kanskje ha tilknytning til mandèerne som i dag lever i Irak. Sabeerne er velkjent i Harran/Ur området. Deres mest kjente by fra den tiden er Sogmatar, som er en turistattraksjon i dag med sine tydelige inngraverte merker etter sabeernes sol, måne og planetdyrkelse.

 

Det foregikk trolig en folkevandring av arameere, sabeere og kaldeere fra nord til sør. Folkevandringene i oldtiden gikk sørover. De første spor av sivilisasjon finnes ikke i Irak, men i Armenia og nordøst og sørøst Anatolia. Khaldi var urartierne hovedgud, noe som førte til at de selv ble kalt khaldeere og deres språk var kjent som khaldeisk. Men det er vanskelig å påvise om disse khaldeerne hadde noe med assyro-khaldeerne eller det khaldeiske dynastiet i Babylon omkring 600-tallet f.vt. å gjøre. 

 

Arameerne var et vest semittisk semi-nomadisk og pastoralistisk folk i det øvre Mesopotamia og Syria, som i likhet med hurrierne aldri hadde et samlet imperium men var delt mellom ulike kongedømmer over hele regionen. Men de klarte å spre sitt språk og kultur over hele regionen på grunn av masseforflyttinger utført av påfølgende imperier, inkludert assyrere og babylonere. Akademikere har benyttet termen aramifisering for denne prosessen som førte til at den assyro-babylonske befolkningen ble arameisk-talende. Senere kan man snakke om en arabifiseringsprosess. Dette vil si at de har innlemmet de folkene som holdt til i området.

 

Ahlamû, som betyr vandrer, blir først nevnt i el-Amarna brevene fra kongen av Babylon, og deres tilstedeværelse er oppført i Assyria, Nippur og Dilmun eller Bahrain. Shalmaneser I (1274-1245 f.vt.) beseiret Shattuara, kongen av Mitanni, og hans hettitt og ahlamû leiesoldater. Termen er ekvivalent til den egyptiske termen shasu, som også betyr vandrer, som tok over for de lovløse apiruene, som var en blandet folkegruppe, men hvor mesteparten av dem var hurriere, som den største kilden for ustabilitet i det egyptiske Levanten fra tiden med Tut Ankh Amun og fremover. De skar av veien fra Babylon til Hattusas og Tukulti-Ninurta I (1244-1208 f.vt.) hevder at han erobret Mari, Hana og Rapiqum ved Eufrat og ahlamûenes fjell i Jebel Bishri regionen.

 

For første gang opptrer en innskrift fra Tiglath-Pileser I (1115-1077 f.vt.) hvor han refererer til ahlamû-aramerne (Ahlame Armaia) og kort tid etter forsvinner betegnelsen ahlamû fra assyriske kilder for å bli skiftet ut med aramaeere (Aramu, Arimi). Ahlamû-aramaeerne anså arameerne som en viktig og dominerende faksjon av ahlamû stammene på tross av at det kan være at de to folkene ikke hadde noe med hverandre å gjøre men befant seg i samme område. Navnet arameere var en mer korrekt form av det tidligere etnonymet Martu eller amoritter, som betyr vestlige i assyriske kilder.

 

Subartu ble listet som en provins i imperiet til Lugal-Anne-Mundu; senere førte Sargon av Akkad en kampanje mot Subar og Naram-Sin listet Subar sammen med armani eller armenerne blant de land som befant seg under hans kontroll. Ishbi-Erra av Isin og Hammurabi hevdet også seier over Subar. I neo-babylonske tider, under Nabopolassar, Nebuchadrezzar II og Nabonidus, var Subartu en generisk term for Assyria. Arameerne snakket samme språk som kaldeerne, og det er naturlig at de i store perioder av historien har oppholdt seg på samme sted.

 

Hurrierne hadde en mengde ulike riker i det nordlige Mesopotamia, og da ikke aller minst Mitanni i elvedalen til Khabur, som i sumerisk mytologi er likestilt med elven Styx i gresk mytologi og som er et viktig funnsted for kulturer som Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan og Urkesh som kom til å skape de ovenfornevnte kulturene. Khabur elvedalen ga navn til en spesiell malt keramikk funnet i det nordlige Mesopotamia og Syria omkring 2000 f.vt. kalt Khabur keramikk, som er assosiert med hurrierne. Mitanni ble ledet av en krigeradel av hurrisk og indo-arisk bakgrunn, et folk som også kom til å befolke India. Men Mitanni ble etter hvert erobret av anatolisk-talende hettitter fra nord og assyrere i sør.

 

Sumererne i det sørlige Irak delte kultur med blant annet den alarodisk-talende befolkningen, ikke minst bestående av hurriere og urartiere, som holdt til i et område som blant annet inkluderte Armani-Subartu, Hamazi, Elam, Agade og Martu, men som ble erobret av indoeuropeere og semitter, og som derfor gikk over til å tale indoeuropeiske språk slik som kurdere og armenere, eller semittiske språk slik som amoritter, arameere, babylonere, kaldeere og assyrere.

 

Assyrerne, som holdt til i et område som strakk seg fra Nilen i Egypt til Anatolia omkring 671 f.vt., hadde sitt hovedområde i det nordlige Mesopotamia, i det såkalte Beth Nahrain eller det som blir kalt det assyriske triangel, og danner i dag en liten majoritet i området. Assyrerne, et folk med bakgrunn fra befolkningen i det gamle assyriske imperiet, som blant annet inkluderte Assur, Nineveh, Dur-Sharrukin og Nimrud, var meget blodig da de selv utgjorde en sterk regional maktfaktor, men men har nå selv enten blitt jaget bort eller blitt drept.

 

Assyrerne oppsto som en blanding mellom den semittiske befolkningen i det akkadiske imperiet, som blant annet inkluderte Akkad, Babylon, Isin og Susa og som ble dannet av Sargon av Akkad, de første semittene i Vest Asia, og den opprinnelige sumeriske befolkningen, som holdt til i Sumer, som blant annet inkluderte Uruk, Ur, Eridu, Kish, Lagash og Nippur.

 

Ubaid kulturen, som har sin begynnelse omkring 5.500 og som varer frem til Uruk perioden i 4.100 f.vt., i nærheten av Ur i det sørlige Irak ga sitt navn til den prehistoriske neolittiske keramikk til kalkolitt kulturen, som representerte den tidligste bosettingen på slettene i det sørlige Mesopotamia. Den hadde nære røtter i Samarra kulture i nord. Som med den kanaanittiske kulturen oppsto det også her en klar tripartite sosial oppdeling mellom intensiv subsistensjordbrukere, med korn og dyr kommende fra nord, teltboende nomadiske pastoralister avhengig av deres flokker og jakt-fiskere fra den arabiske kystlinja som levde i sivhytter.

 

Den mesopotamiske oikumene som resulterte fra Ubaid ekspansjon, som fant sted gjennom en fredelig spredning av ideologi, noe som førte til ulike lokale identiteter og uttrykk, står i kontrast til den koloniale ekspansjonen i den senere Uruk perioden.

 

Den sumeriske sivilisasjonen varte fra oppsettingen av byen Eridu i Ubaid perioden via Uruk perioden i det fjerde årtusen f.vt. og den dynastiske perioden i det tredje årtusen f.vt. og frem til Babylon fikk makten i det andre årtusen f.vt. På tross av at andre byer slik som Jeriko, Çatal höyük og andre i det nordlige Syria ble oppsatt før dem i Sumer var byene i Sumer de første til å praktisere intensiv året rundt jordbruk fra 5.300 f.vt.

 

Arkeologiske funn viser en ubrudt kulturell kontinuitet fra Ubaid perioden i det sørlige Mesopotamia. Trolig var det jordbrukere som i likhet med Shulaveri Shomu, senere hurrierne, kulturens folk kom fra Tell Halaf og Hassuna kulturene i Khabur elvedeltaet og som kom fra fjellsidene i nord hvor de hadde fått sin kulturelle utvikling til lavlandet i sør hvor de hadde bedre muligheter til å videreutvikle den. Trolig talte de et språk som lignet på hurro-urartisk ettersom et stort ordforråd ligner.

 

Ubaid keramikken i det sørlige Mesopotamia har blitt forbundet via Choga Mami Transitional keramikk til keramikken i Samarra periode kulturen (5.700-4.900 f.vt.) i nord, som var de første til å praktisere en primitiv form for irrigasjonsjordbruk langs med Tigris og dets tributtelver. Jordbruksfolk spredde seg til det sørlige Mesopotamia ettersom de hadde utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisasjon for å mobilisere arbeid og teknologi for vannkontroll, noe som gjorde dem i stand til å overleve og blomstre i et vanskelig miljø.

 

Armenerne er et amalgam av hurriere og urartiere, luviere og frygere, også kjent som Mushki eller den bibelske Meshek, hvor av mesh eller me betyr gudenes gave til menneskene, sivilisasjonen, som holdt til i Kapedokia. Hurriere, som dannet grunnlaget for mange av de store sivilisasjonene i Eurasia, ettersom de dannet et belte fra de store neolittiske kulturene på Balkan via de mesopotamiske, anatoliske og iranske kulturene til Induskulturen i Pakistan/India, de indoeuropeiske kulturene nord for Kaukasus, samt Egypt, omtales i Bibelen under navnene hevitter, horitter og jebusitter.

 

Urkesh eller Tell Mozan i Syria lå ved Taurus fjellene i hva som nå er det nordlige Syria grunnlagt av hurriere omkring 4000 f.vt. Den ble en alliert av det akkadiske imperiet gjennom en ekteskapspakttradisjon. Tar'am-Agade, datteren til den akkadiske kong Naram-Sin, giftet seg med en konge fra Urkesh. Men byen kom til å komme under den sumeriske og senere amorittiske byen Mari, som ble bebodd fra 5.000 f.vt., noe lenger til sør i det andre årtusen f.vt. Kongen av Urkesh ble vassal av Mari, noe folket gikk i mot og det ble gjort kraftig motstand. Byen ble forlatt noe senere.

 

Mari blomstret fra 2900 f.vt. frem til 1759 f.vt., da den ble erobret av den amorittiske herskeren over Babylon, Hammurabi. Amorittene, som var en del av den samme eblaittiske og akkadiske migrasjonen, hadde i mellomtiden, i tiden rett før Hammurabi, slått seg ned rundt om i hele Mesopotamia og dannet en rekke mindre kongedømmer.

 

Hamoukar i Khabur elvedeltaet, som trolig ble erobret av et folk som kom fra den sørlige irakiske byen Uruk, så den første forbindelsen mellom Syria og det sørlige Irak som enkelte hevder ligger bak utviklingen av de patriarkalske tradisjonene. Tradisjonelt har opprinnelsen til den urbane utviklingen i denne delen av verden blitt søkt ved elvesamfunn i det sørlige Mesopotamia, i området som utgjorde Sumer hvor mange kjente mesopotamiske byer som Ur og Uruk utviklet seg fra 4000 f.vt., men funnet av Hamoukar gjorde at man måtte strekke ut dette området til også å gjelde det nordlige Mesopotamia og det nordlige Syria. Men denne byen ble ødelagt av krig, trolig den første urbane krigføringen funnet så langt i de arkeologiske kildene over Sørvest Asia, omkring 3.500 f.vt.

 

Et av de første definitive indikasjoner på dyrhold har blitt datert til omkring 7900 fr.vt. og har blitt funnet langs med det midtre Eufrat i Syria. På omtrent samme tid ga området Muryebet, som ble bebodd fra 12.000-8000 f.vt., et av de første avgjørende bevis på bruk av dyrket villkorn som mat, en av faktorene som første til den neolittiske revolusjon, og er en av de første kjente jordbruksbaserte bosettinger i verden. Arkeologiske bevis tyder på dette området kan bli omtalt som en av de første landsbyene. Det er fire ulike arkeologiske lag hvor av det første er senere natufisk prekeramisk prejordbrukskultur. Fortsatt boende i runde hytter som var bemerkelsesverdig lik yurts spilte disse gjeterne og bøndene en nøkkelrolle i utviklingen av sivilisasjonen.

 

Gjenstander fra Mureybet inkluderer figuriner av gudinner, samt tellemerker, som ligner på dem funnet ved mange andre sørvestasiatiske steder. Tellemerkesystemet var det tidligste systemet hvor man benyttet seg av konkrete symboler for å overføre informasjon, og predaterer skriving med et millennium.

 

Arkeologisk utgravning har avdekket flere eksempler på bygninger med oksehorn bygd inn i vegger og i en spesielt unik bygning er det tidligste eksempel et eksistererende maleri man har malt på en en menneskeskapt vegg. Dette veggmaleriet av horisontalt plasserte zigzakk i svart på en pusset bakgrunn ble funnet sammen med en dolk og et stilisert menneskehode laget av obsidian i en rund bygning som muligvis kan ha fungert som et alter for kultpraksiser.

 

Chagar Bazar var et annet sted noe sør for Urkesh i det nordlige Syria, som ble bebodd fra 6.000 f.vt. Den var en del av Tell Halaf kulturen. Men byen ble forlatt i det tredje årtusen f.vt., for så å bli gjenbebodd av hurriere.

 

Kobberalderen eller eneolitikum er en periode mellom steinalderen og bronsealderen, blant annet i Egypt, Kaukasus og store deler av Europa. Kobberalderen som periode er overgangsperiode utenfor den tradisjonelle treperiodesystemet bestående av utvikling fra steinalder til bronsealder og til jernalder, og den skjedde mellom neolittisk tid og bronsealderen. Kobber ble først og fremst brukt i smykker og prydgjenstander, og som verdifullt byttemiddel.

 

Kobber ble tatt i bruk svært tidlig, for mer enn 10.000 år siden, men det var først med oppfinnelsen av herding av kobberet at metallet fikk virkelig nyttig anvendelse i noen redskaper. Generelt var det likevel for mykt til redskapsbruk, og oppfinnelsen av bronselegering omkring 3500 f.vt i det armenske høylasnd innebar en betydelig teknisk nyvinning, som innleder bronsealderen på ulikt tidspunkt ettersom det nye metallet gjorde sitt inntog. Kobber ble først omfattende benyttet etter at det først ble oppdaget og at forsøkene på å lage en legering med tinn og andre metaller begynt relativt raskt, noe som gjør det vanskelig å utskille særegne kobberalderkulturer med andre perioder.

 

Framkomsten av metallurgi skjedde først i den fruktbare halvmåne hvor den ga grunnlag for bronsealderen på 3000-tallet f.vt. Kobberalderen i Midtøsten og Kaukasus begynte sent på 4000-tallet f.vt. og varte for minst tusen år før tidlig bronsealder overtok. Overgangen i Europa skjedde omtrent tusen år senere, mellom slutten på 3000-tallet og slutten på 2000-tallet f.vt.

 

Det ble hurrierne, som hadde rykte på seg for å være dyktige i metallurgi, som lånte deres terminologi vedrørende kobberarbeide til sumererne. Kobber ble handlet sør til Mesopotamia fra høylandet i Anatolia. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjn i metallhandelen, og kobber, sølv og selv tinn var tilgjengelig fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det armenske høyland.

 

I Levanten og Zagros fjellene i det vestlige Iran var grunnlaget for dyrehold allerede ved å bli utforsket mens anerkjennelse av innhøsting av villkorn og jordbruk og forberedelser som mat allerede hadde gjort seg gjeldende i livsstil blant de voksende befolkningsområdene omkring 10.000 f.vt. I Turkmenistan var det ingen faste bosetninger, bare små overgangssteder som trolig kun ble bebodd av en familiegruppe, men under tiden økte antallet og størrelsen på disse stedene betydelig.

 

Den tidligste keramikken har blitt funnet ved Ganjdareh i Zagros omkring 7000 f.vt., hvor kvadrate hus med rom som inkluderer oksehorn også har blitt funnet. To naturalistiske keramikk kvinnefigurer har blitt funnet ved Tepe Serab og spoler har blitt funnet i de laveste lagene i det nordligere Jarmo omkring 6500 f.vt. Tekstilvev er kjent fra historiske funn datert til omkring 8000 f.kr i Sørvest Asia. Veving basert på spunnede fibere f.eks av ull er først kjent fra tidelig bronsealder 3500 f.vt. To naturalistiske keramikk kvinnelige figurer er funnet på nesten ved site of Tepe Serab og hårspinne ble funnet i de laveste lagene i de mer nordlige området av Jarmo omkring 6500 f.vt.

 

På mange andre tilsvarende områder ble kulturelle fremskritt og teknologiske gjennombrudd gjort og ujevne stadier og deres progresjon demonstrerer de samme kompliserte forholdene i forhistorisk utvikling i Sørvest-Turkestan, der en liknende sammenhengende sekvens av gjenlevninger har etablert en lang historie med menneskelig arbeid.

 

De fleste referanser til turkmenerne opprinnelse er basert på den samme hypotesen som begynner med migrering av nomader fra det sørlige Sibir og at det var disse som førte med seg vevkunsten. Mens det er sant at den eldste kjente vevingen er funnet i dette området vil det være på sin plass å vise at forhistorisk okkupasjon av Sørvest-Turkestan av innfødte grupper av innbyggere må vurderes før man hevder at den mye senere migreringen av sibirske nomadergrupper var den eneste kilden for turkmensk livsstil og vevtradisjon.

 

Den lange og lokale kulturhistorie i Turkmenistan begynte lenge før migreringer av nomader fra den nordlige steppe fant sted på 800 f.vt. Disse hendelsene var relativt nye ettersom områder i nord-østkaspiske området kan bli datert så tidlig som omkring 10.000 f.vt. og de første bosetningene i Kopet Dagh Piedmont av Sørvest-Turkestan omkring 5800 f.vt. Kontinuerlig bosetting fra omkring 6000 f.vt. formulerte en bred basert kulturell dynamikk som ga grunnlaget for turkmensk livsstil.

 

Det seige kvaliteten i kultur og tradisjon for å holde seg fast til geografiske plassering er en annen faktor som ikke bør glemmes i vurderer historien av turkmenistan. De samfunnsmessige endringer som startet i dette området på 6000-tallet f.vt. kom til å etablere et viktig kulturelt fundament som kunne forbli uendret til tross for stor sosial uro og trykk. Mønstrene i bebyggelsesplassering, arkitektoniske teknikker jordbruksmetoder, dyrehold og designtradisjoner har overlevd nærmest uendret i flere tusen år og gir den virkelige historien om Turkmenistan.

 

Opprinnelsen til innbyggerne som skapte de første bosetningene i Neolitisk tid periode i Sørvest-Turkestan er ikke endelig bestemt. Likevel er det svært sannsynlig tidligst innbyggere ble faktisk introdusert til dette området i stor vest til øst migrasjon som skjedde under den paleolittiske perioden, noe som innebærer at det var urfolk i dette området i lang tid før slutten av 6000-tallet f.vt. De likheter i materiell kultur og teknologi som preger de arkeologiske kildene, under det som er kjent som Jeitun fasen, støtter denne teorien.

 

Ettersom bosettinger og plasser økte i folketallet og fortsatt å vokse over de neste 3000 år ble suksessen til tidlig jordbruksmetoder og dyrehold ganske åpenbar. Disse endringene i bebyggelsesmønstre ga praktiske kulturelle alternativer, og de tre moduser eksistens - nomadeliv, pastoralisme og fast jordbruk, temaer som har blitt adoptert både i gammel og moderne tid i takt med forholdene pålagt av både av både miljømessige og politiske variabler.

 

Det har vært antydet at disse teknikkene ble introdusert her av migrasjon av utenlandske og mer sofistikerte grupper av nybyggere fra vest og sør. Men i begynnelsen av 3000-tallet f.vt. ble de to største og mest utviklede urbane sentre i sør-vest Turkestan forlatt og det var bare i den sørøstlige området av Murghab elvesletta at kulturelle og teknologiske fremskritt ble videreført, men avbefolkningen av de store bebyggelsene i Kopet Dagh i løpet av 3000-tallet f.vt. ble fulgt av ekspansjon av bosetninger lenger sør og øst.

 

Trolig ble enkelte grupper som gikk tilbake til den tidligere nomadiske levesettet som ble praktisert av tidligere generasjoner, værende. Disse gruppene kan ha fortsatt å leve i disse områdene i relativ isolasjon og i så fall kan ha gitt en annen kilde til turkmensk stammelivsstil og samfunn på 1000-tallet e.vt. Arkeologisk støtte for dette finnes.

 

Det er i utgangspunktet to former for nomadisme, hvor av det første er basert på jakt og sanking, og den andre på husdyrhold og gjeting. Nomader vil ikke vandre målløst, men komme tilbake til kjente områder hvor miljøforholdene ga gode jakt eller beite for deres dyr og/eller mulig høsting av ville korn og annet spiselig når det er mulig. Pastoralister har er tilknyttet et fast område, som vanligvis har en liten landsby der hver familie-enheten har et hus. Ennå er noen av disse husene fremdeles bygget ved hjelp av de samme teknikkene for muddermursteinkonstruksjon som ble brukt i forhistorisk tid.

 

De arkeologiske kildene demonstrerer at noe jordbruk ble praktisert rundt mange av landsbyene i det sørvestlige Turkmenistan, men at det var husdyrhold og gjeting som ga den store matkilde. I løpet av sommeren i mange av disse områdene krever de klimatiske forholdene sesongbestemte bevegelser fra landsbyer som ligger på lav varme åpne vidder til kjøligere høyere områder. Disse stedene ble gjenbesøkt år etter år og når man bodde der ble en yurt satt opp og brukt. Denne praksisen blir fulgt i dag og selv i landsbyer hvor ikke noe sesongbestemt migrering finner sted hender det ofte at man setter opp en sommer yurt ved siden av dårlig ventilert muddermursteinhus og bruker det til det igjen er kjøligere vær.

 

Fast jordbruk krever land som tåler store vanningsanlegg og ettersom de fleste områdene i Sørvest Turkestan er uegnet var det kun på elveslettene ved elvene Tedjen, Murghab, amu Darya og Zeravshan som hadde mulighet for landsbyer og byer med økonomiske systemer basert på slike jordbruksteknikker. Det virker som om noen av disse landsbyene ble viktige handelssentre på grunn av overvekten av produktene som de produserte. Noen ble også i stand til å utvikle seg i svært avanserte handel og produksjon hovedsteder der ulike verksteder produserte teknologisk avanserte varer som ble omsatt til de omkringliggende landsbyboere og de nomadiske stammene i bytte for dyr, vilt og råvarer. De moderne byene Bukhara og Merv er plassert på to av disse områdene.