Sivilisasjonsspredningen
 

Før bondesteinalderen levde mennesket i en nomadetilværelse som samlere og jegere. Neolittisk tid eller neolitikum er en historisk betegnelse på bondesteinalderen eller yngre steinalder. Overgangen til bondesteinalderen er en av de mest betydningsfulle og omveltende forandringer i menneskehetens historie. Under den yngre steinalderen ble jordbruk og fast bosetning en del av menneskets liv. Befolkningsantallet økte og nye redskaper ble utviklet.

 

Den omstruktureringen som skjedde på denne tiden hvor mennesket gikk gradvis over fra jeger- og samlersamfunnet til et samfunn hvor mennesket først og fremst forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold kalles i følge den australske arkeologen Vere Gordon Childe på 1920-tallet for ”den neolittiske revolusjonen.” Perioden avsluttes med at nye redskaper av metall ble utviklet, noe som innledet overgangen til bronsealderen eller for enkelte folkeslag, avhengig av den geografiske region, direkte inn i jernalderen.

 

Det var i den fruktbare halvmåne er en betegnelse på et gammelt fruktbart område nord og øst for den arabiske ørken, langs med Middelhavet i Levanten og nord for den syriske ørkenen og gjennom Mesopotamia til Persiabukten, et område som dekker dagens Israel, Vestbredden og Libanon samt deler av Jordan, Syria, Irak og det sørøstlige Tyrkia, at jordbruket i et økologisk avgrenset miljø oppsto i større skala som trolig det første sted i verden, en gang mellom 9 600 og 8 500 f.vt.

 

Jordbruket oppsto i fjellsonen rund Mesopotamia, som vil si langs med de store elvene Jordan, Tigris og Eufrat og i de skogkledde fjellskråningene i randsonene vest, nord og øst for dette området, i Israel, Libanon, Syria, Tyrkia, nordlige Irak og nordvestre Iran, hvor tidlige jordbrukskulturer fikk sin vekst, for deretter å trenge seg ned i selve elvedalene Mesopotamia i og Egypt hvor de la grunnlag for byer og større sivilisasjoner etter 4.000 f.vt. Det var innenfor denne geografiske buen, Den fruktbare halvmåne, at menneskene første gang skiftet fra et levevis avhengig av lokale fødenisjer som jegere og samlere, til et nytt levevis basert på produksjon av vegetabilsk og animalsk føde, altså jordbruk. Det var her, i de høyereliggende fjellskråningene i randsonene vest, nord og øst for lavlandsslettene ved Eufrat og Tigris, at endringsprosessene startet.

 

De store elvene sikret i årtusener områdets vannforsyning. Fjellskråningene med flere hundre meters høydeforskjell hadde eike- og sedertreskoger med større plantevariasjon enn det man fant på sletteland av jevn høyde. Det var også viktige høylandsområder med både skog og ettårige gressarter i randsonen, og korndyrkingen ble tidlig viktig i slike områder.

 

Hvor kritiske elvene var for den senere framveksten av sivilisasjon i Den fruktbare halvmåne, var de likevel ikke den viktigste faktoren for områdets tidlige utvikling. Elvedalene i Nilen og Mesopotamia var lenge nærmest ubeboelige skog- og sumpområder, plaget av flom og sykdommer. Jordbruket oppstod langt senere her enn i randområdene i nord.

 

Området var trolig mer fruktbart i oldtiden enn i dag. Nilens ville periode (11.000-8.000 f.vt.) med stor vannføring og ustabile nedbørforhold ga en pause i den urbaniseringen man hadde sett, og Mesopotamia ved nedre Eufrat og Tigris var dels sumpaktig, dels tett skogdekt langs elveløpet med stor sykdomsrisiko og vanskelige bosettingsforhold. Alle tre elvesystemene hadde årstidsvariasjon med flomperioder, som lenge gjorde bosetting og dyrking vanskelig.

 

Under den forutgående kuldeperioden Yngre Dryas ble det eksperimentert med kultivering av rug i landsbyen Abu Hureyra i det nordlige Syria, mens hvete trolig ble kultivert første gang i Anatolia og bygg i den sørvestre del av Fruktbare halvmåne – i Israel og Jordan, eksempelvis Jeriko på Vestbredden av Jordan-elven. Dette falt sammen med en framskreden utryddelse av fauna gjennom jakt, hvilket kan ha framskyndet intensiveringen av både husdyrhold og jordbruk i området under den påfølgende varmeperioden fra 9 600 f.Kr.

 

Tidlig neolittisk jordbruk var begrenset til noen få kornsorter, både ville som domestiserte, blant annet rug, enkorn hvete, hirse, bokhvete og spelt foruten å holde sauer og geiter som husdyr. I løpet av 7000 f.vt. inkluderte husdyrholdet også kyr og griser og menneskene var enten i fast eller delvis fast bosetning, og de tok i bruk steintøy og keramikk. Ikke alle disse kulturelle elementene kom i samme orden: de tidligste bondesamfunnene brukte ikke keramikk og i vestlige Europa er det uklart hvilke planter som ble domestisert i de tidligste bosetningene. I andre deler av verden som Afrika, Sør-Asia og Sørøst-Asia førte uavhengig domestisering til egne regionale neolittiske kulturer som var annerledes enn de i Europa.

 

Det mest betydningsfulle endringen er at mennesket begynner å dyrke og foredle marken for nyttevekster. Med foredlingen av marken fulgte naturlig en mer bofast tilværelse, senere også domestisering (temming) av buskap. Dette skjedde flere steder i verden, tilsynelatende uavhengig av hverandre, og begynte for omtrent 12-10.000 år siden og spredte seg deretter til resten av menneskeheten.

 

Den første neolittiske epoken begynte i Levanten med Jeriko og Jerf el Ahmar, og i Anatolia med Abu Hureyra, Cayönü Tepesi og Nevali Cori, samt Den fruktbare halvmåne omkring 9.500 f.vt. Den utviklet seg direkte fra den mesolittiske kulturen (epipaleolittiske) i regionen. De såkalte natuferne, som var pionerer i bruken av ville frø som deretter utviklet seg til ekte jordbruk, noe som gjør at natuferne kan bli kalt for proto-neolittiske (12.500-9.500 f.vt.). De var de første som greide å gjøre seg nytte av ville kornslag, noe som igjen utviklet seg til bondesamfunn. Klimatiske endringer i det yngre Dryas var også en medvirkende faktor til at dette folket satset på jordbruk. Dette ettersom de var blitt avhengig av å leve i faste bosettinger og ville frø i deres diett.

 

Natuferne, som grunnla de første byer og det første jordbruket, ble etterfulgt av pre-keramisk neolittisk A, B og C, (10.500-8.500 f.vt.), som spredde bondesamfunnet over hele regionen og videre derfra til Anatolia, Nord-Afrika og det nordlige Mesopotamia i løpet av 9.500-9.000 f.vt. Tidlig utvikling skjedde i det fruktbare halvmåne-området, det vil si Den før-keramiske neolittiske første epoke og Den før-keramiske neolittiske andre epoke, og derfra spredde den seg både østover og vestover. Neolittiske kulturer blir deretter identifisert i sørøstlige Anatolia og i nordlige Mesopotamia. Deretter fulgte Yarmuk (8.500-4.300 f.vt.) og Ghassul (4.300- 3.300 f.vt.).

 

I de før-neolittiske kulturene kunne kornslag bli høstet og kanskje ble det også sådd. Rug, hvete og bygg ble høstet vill og malt til mel. I Midtøsten var jakt på gaselle viktig i en rekke funnsteder. Det som kan kalles for ekte jordbruk begynte derimot først i den neolittiske epoken. Hvete og andre kornslag ble da kultivert og domestisert, og husdyr ble gjetet og domestisert gjennom avl.

 

Bosetningen ble mer permanent med sirkelrunde hus med et rom, eller rektangulære, større hus i Anatolia. Disse husene ble for første gang bygd av murstein tilvirket av leire. Husbonden hadde et hus mens hans hustruer og barn bodde i nærliggende hus. Bosetningen kunne bli beskyttet mot flom av en mur bygget av stein og kanskje også et steintårn (som i Jeriko). Murene beskyttet mot flom og holdt dessuten dyrene samlet, kanskje hadde de også en forsvarskarakter. I denne perioden ble korn og andre matvarer lagret kommunalt i felles kornbinger i sentrum av bosettingene.

 

Overgangen til dyrking var fullført i store deler av regionen omkring 8.800 f.vt., og overgangen til husdyrhold virker utbredt ved 7.000 f.vt. På denne tiden var det fortsatt randsonene i nordvest og nordøst som stod for jordbruksutviklingen, elvedalene var ennå ikke mye bebodd. Den andre epoken begynte en gang mellom 7.500 og 7.000 f.vt. Typiske byer fra denne perioden er Catal Höyük og Ain Ghazal. I denne perioden snakker vi om uomtvistelig jordbruk, med dyrking av korn og husdyrhold med innslag av geit, etterhvert også sau.

 

I bosetningene bygget man nå nesten utelukkende rektangulære mursteinshus hvor familiene levde sammen i ett eller flere rom. Nå ble korn og andre matvarer ikke lengre lagret i kommunale fellesanlegg, men privat i hver enkelt bolighus. Arkeologiske utgravninger av graver har antydet en forfedrekult der folk konserverte de dødes hodeskaller ved å dekke dem med leire for å gi kunstige ansiktstrekk. Skjell ble plassert i øyenhulene, som i Jeriko og Ain Ghazal. De øvrige likrestene ble begravd under og mellom husene, eller utenfor bosettingen.

 

Pre-keramisk neolittisk A (PPNA) opptrer omkring 9.000 f.vt. Fasen representerer den tidlige neolittiske tid i Levanten og det øvre Mesopotamia i den fruktbare halvmåne. Det var i denne perioden at husdyrhold og jordbruk virkelig begynte og verdens første by, Jeriko, ble grunnlagt. Omkring 6.000 f.vt. opptråtte Tell Halaf kulturen i Libanon, Palestina, Syria, Anatolia og det nordlige Mesopotamia. Denne utgjorde et enormt kulturelt sentrum.

 

På grunn av sin strategiske plassering ved møtestedet mellom Asia og Europa har Anatolia fungert som et senter for flere sivilisasjoner siden prehistorisk tid. Neolittiske bosettinger inkluderer Çatal höyük, Çayönü, Nevali Cori, Hacilar, Mersin og Göbekli Tepe, hvor det er et tidlig tempelområde datert til 10.000 f.vt.

 

Göbekli Tepe, som kun ligger 15 km nordøst for byen Şanlıurfa (Urfa) i det sørøstre Anatolia, er det tidligste kjente menneskelagde stedet for religionsutøvelse og ble utviklet av nomadiske jeger-samlere, noe som vises ved dets mangel på permanente hus i nærheten. Stedet inneholder flere rituelle bygninger med T-formede steinmonolitter av samme type som er funnet i blant annet Nevali Cori. På monolittene er det avbildninger av løver, okser, fugler, slanger, traner, storker, svaner og skorpioner. Strukturene er opptil 3 meter høye og veier inntil 7 tonn. Sammen med Nevalı Çori har stedet revolusjonert forståelsen av det eurasiatiske neolittiske perioden.

 

Nevali Çori, et arkeologisk funnsted i provinsen Şanlıurfa (Urfa) i det sørøstligste Anatolia, ved øvre løp på vestbredden av Eufrat, ikke langt fra Syria var bosatt fra omkring 10.000 til 7.000 f.vt, som vil si samtidig med Cayönü Tepesi. Også Nevali hadde store, rektangulære hus med private lager- og forrådsrom, og et rituelt felleshus i midten av bebyggelsen. Stedet er kjent for å inkludere noen av verdens eldst kjente templer og monumentale skulpturer. De lokale kalksteinen ble skåret ut til å danne flere statuer og mindre skulpturer, inkludert en mer enn et nakent menneskehode med en slange eller sikh-lignende tuft i reell størrelse. Det er også en statue av en fugl. Noen av pilarene bærer relieffer, inkludert menneskehender. De frittstående antropomorfiske figurene i kalkstein tilhører de eldst kjente skulpturer i reell størrelse. Lignende materialer har blitt funnet ved Göbekli Tepe.

 

Nevali Çori ble eksaminert i 1993 i forbindelse med en redningsaksjon under oppføringen av Atatürk dammen. Sammen med flere andre arkeologiske steder i nærheten har Nevali Cori siden vært oversvømt av det oppdemmede vannet fra Eufrat.

 

Cayö Çayönü bosettingen dekker periodene PPNA, PPNB og keramisk neolittisk (PN) og er fra 7.200-6.600 f.vt. Det er trolig her at grisen først ble temmet. Den ville faunaen inkluderer villsvin, villsau, villgeit og hovdyr. Det neolittiske miljøet inkluderte myrer og sumper nær Bogazcay, åpen skog, stepper og mandel-pistachio skog-steppe i sør. Den genetisk felles stamfaren til 68 samtidige typer frø vokser ennå som en vill plante på bakkene av fjellet Karaca (Karacadag), som ligger rett ved Çayönü.

 

Çayönü Tepesi er et arkeologisk funnsted og tidligere bosted i sørøstre Anatolia, i høylandsområdene ved Eufrat. Stedet ligger i den fruktbare halvmåne like ved funnstedet Hallan Çemi, og skriver seg trolig fra tiden 10.000-8.000 f.vt. Det var samtidig med Nevali Cori. Stedet er en landsby på en liten høyde over en mindre elv, og ble bosatt i før-kjeramisk Neolittikum og var bosatt til omkring 6.900 f.vt. Dette plasserer byen som litt eldre enn den langt større Çatal Höyük.

 

I likhet med Catal Höyük, men i motsetning til tidligere bosettinger som f.eks Jerf el Ahmar og Abu Hureyra, hadde også Cayönü Tepesi bolighus med private lagerrom for korn og andre matvarer. Bolighusene var store og rektangulære, i motsetning til tidligere landsbyer. Samtidig var det også felles kommunale bygninger i sentrum av bebyggelsen, trolig for rituelle formål.

 

Storfe ble her domestisert like tidlig som sau i dette området. Kroppsstørrelsen på storfeet gikk ned, spesielt for oksene, som i vill form var langt større enn dagens tamokser. De minste individene ble valgt, okser med skuldermål høyere enn en voksen mann var neppe særlig fristende å håndtere. Det antas forøvrig at dette var et av de første stedene hvor gris ble temmet og inkludert i husdyrhold. Temmingen av gris fulgte senere enn sau og geit, trolig ble grisen temmet en gang før 7 500 f.vt. i nordlige Libanon og Syria og sørøstlige Anatolia, som ved Çayönü Tepesi.

 

Den fruktbare halvmåne var bebodd av flere særegne kulturer fra slutten av den siste istiden og frem til historisk tid. En av de eldste kjente neolittiske stedene i Mesopotamia er Jarmo, som ligger ved Zagros skråningen øst for Kirkuk i det nordlige Irak, som ble oppført omkring 7.000 f.vt. og nesten samtidig med Jeriko og Çatal Hüyük. Som med andre neolittiske steder, slik som Samarra og Tell Halaf, var i det nordlige Mesopotamia ettersom senere bosettinger i det sørlige Mesopotamia krevde kompliserte irrigasjonsmetoder.

 

I tidlige faser er det en objekter laget av blant annet obsidian, som har blitt importert fra sjøen Van, noe som tyder på at det foregikk organisert handel i dette området, noe som også vises gjennom tilstedeværelsen av ornamentskjell fra den persiske golf. Stedet er en av de eldste hvor man har utviklet keramikk. Det er også leirfigurer, zoomorfiske eller antropomorfiske, inkludert figurer av gravide kvinner som trolig er fruktbarhetsgudinner på lik linje med modergudinnene til de senere neolittiske kulturene i den samme regionen.

 

PPNA og den etterfølgende pre-keramisk neolittisk B kulturen etterfulgte og utviklet seg fra den tidligere natufiske kulturen men viser en nordlig opprinnelse, noe som tyder på en migrasjon fra det nordøstlige Anatolia. Kulturen forsvant under 8.2 kiloårhendelsen da globale temperaturer sank i 2-4 århundrer omkring 6.200 f.vt.