Om Norsk initiativ for bevaring av kulturminner i Irak ( NIBKI )
 

Om Norsk initiativ for bevaring av kulturminner i Irak ( NIBKI ) 

 

Namaa al Ward er en irakisk kunstner bosatt i Norge, og hennes far Khalil al Ward var en betydelig skikkelse innenfor moderne kunst i Irak. Khalils kunstverk er blant de som er stjålet fra kunstmuseet i Bagdad.

 

Frustrasjon over de tapte kunstskattene og situasjonen i Irak har fått en gruppe mennesker i Norge til å arbeide sammen med Namaa al Ward for bevaring av Irakisk kunst med utgangspunkt i Khalil al Wards kunstarbeide.

 

Namaa var selv i Bagdad desember 2008 og var da på befaring på Nasjonalmuseet. Hun var den første slektningen til kunstnerne som er frastjålet sin kunst som kom for å etterlyse kunstverkene. Museet var veldig glad for at noen ville sette i gang arbeidet siden det ikke var noen initiativ til å spore opp samtidskunst ettersom gamle kunstgjenstander blir prioritert.

 

Målet for foreningen er å åpne et museum med kunst fra bydelen Kadhmiyah hvor flere av Iraks moderne kunstnere hadde og har sitt virke, inkludert Khalil al Ward. Målet er også å skape håp for fremtiden og styrke selvfølelsen hos folket ved å samle, bevare, restaurere og vise frem disse kunstverkene. NIBKI er nå i gang med å samle inn penger for å kjøpe og bruke Khalil al Wards barndomshjem og verksted som et senter for arbeidet. Det arbeides derfor nå med en støtteutstilling i Oslo med norske kunstnere.

 

NIBKI vil også jobbe for å informere og engasjere folk i Norge og spesielt norske kunstnere i den irakiske kunstens skjebne. Mange av de stjålne kunstverkene finnes allerede til salgs på internett! NIBKI har flere prosjekter for å spre informasjon om sitt arbeid og vil blant annet bli fulgt av en gruppe filmmakere som vil lage en dokumentarfilm rundt NIBKIs arbeid.

 

NIBKI ønsker i tillegg å anmelde USA v/Bush-administrasjonen for krigsforbrytelser. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder. Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1954, Haag konvensjonen for bevaring av kulturell eiendom under væpnet konflikt, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig. Den kulturelle arven i forhold til dette er definert som "flyttbar og uflyttbar eiendom av stor betydning for den kulturelle arv til for et enkelt folk." Irak har ratifisert konvensjonen, men Storbritannia og USA har ikke gjort det.

 

Konvensjonen har et tillegg på to protokoller hvor av den første ble adoptert samtidig med konvensjonen i 1954, mens den andre, som Blue Shield-komiteen arbeider med å få de ulike regjeringene i verden til å ratifisere, ble adoptert i 1999. I tillegg kommer UNESCO-konvensjonen av 1970 om ulovlig ut- og innførsel av kulturarv, som ble ratifisert i Norge i 2006.

 

Haag konvensjonen forplikter en okkupasjonsmakt til å ta vare på og beskytte det okkuperte lands kulturminner og inkluderer et system av generell og spesifikk forsvar av den kulturelle arven i situasjoner av internasjonal og ikke-internasjonal væpnet konflikt, inkludert nedsettelse av nye administrative prosedyrer inkludert etableringen av en internasjonal komite og et internasjonalt fond for forsvaret av kulturen. Dette skjedde ikke i Irak.

 

USA hadde laget en liste over de 20 viktigste samlinger av kulturminner de skulle beskytte, men gjorde det ikke. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

 

Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. I følge professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som mener det som skjedde i Bagdad "var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier", har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.

 

Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder. Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1954, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig. Irak har ratifisert konvensjonen, men Storbritannia og USA har ikke gjort det. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

 

Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter. Gibson, som ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en slik gruppe som i flere møter la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.

 

I følge arkeologer og andre eksperter bidro ikke det amerikanske militære nærværet til å sikre Babylons siste skatter. Snarere tvert imot. Den lovløsheten og de ustabile forholdene som hadde startet på 1990-tallet nådde et kritisk nivå i etterkant av invasjonen da det hersket en plyndringskultur som man sjeldent har sett maken til.

 

Nasjonalmuseet i Bagdad hadde 170.000 gjenstander fra det gamle Mesopotamia, en av de tidligste sivilisasjonene vi vet om.  Det har stort sett vært stengt de to siste tiårene på grunn av krig og usikkerhet. Amerikanernes ankomst har ikke forandret noe på det. "Også under 12 år med sanksjoner mot Irak ble gjenstander smuglet ut. Men tapet kan ikke sammenlignes med raseringen av de historiske samlingene som er skjedd de siste dagene, mens Irak har vært på amerikanske hender.

 

Kunstskattene i Irak er av verdenshistorisk interesse å ta vare på. Situasjonen i Irak krever nå at flere enn irakerne selv arbeider med å samle kunsten. Dette gjorde Irak for Norge da all informasjon ble brent under kristendommens inntog. Den Irakiske oppdagelsesreisende Ibin Mage skrev ned informasjon om norske hedenske ritualer som ikke ville vært kjent om ikke biblioteket i Bagdad hadde tatt vare på det.


Internasjonal lov

 

NIBKI er en forening som ble startet i januar 2009. Bakgrunnen er den store mengden kunstskatter som har blitt stjålet fra Nasjonalmuseet i Bagdad, Irak, under den første tiden av USAs invasjon i 2003. Det foregikk plyndring og ildspåsettelse av arkiv, bibliotek og museer i de mest turbulente dagene i 2003. Forbrytelser som i praksis foregikk under amerikanske soldaters beskyttelse.

 

Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder. Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1954, Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig. Den kulturelle arven i forhold til dette er definert som "flyttbar og uflyttbar eiendom av stor betydning for den kulturelle arv til for et enkelt folk." Irak har ratifisert konvensjonen, men Storbritannia og USA har ikke gjort det.

 

Konvensjonen har et tillegg på to protokoller hvor av den første ble adoptert samtidig med konvensjonen i 1954, mens den andre, som Blue Shield-komiteen arbeider med å få de ulike regjeringene i verden til å ratifisere, ble adoptert i 1999. I tillegg kommer UNESCO-konvensjonen av 1970 om ulovlig ut- og innførsel av kulturarv, som ble ratifisert i Norge i 2006.

 

Haag konvensjonen forplikter en okkupasjonsmakt til å ta vare på og beskytte det okkuperte lands kulturminner og inkluderer et system av generell og spesifikk forsvar av den kulturelle arven i situasjoner av internasjonal og ikke-internasjonal væpnet konflikt, inkludert nedsettelse av nye administrative prosedyrer inkludert etableringen av en internasjonal komite og et internasjonalt fond for forsvaret av kulturen. Dette skjedde ikke i Irak. USA hadde laget en liste over de 20 viktigste samlinger av kulturminner de skulle beskytte, men gjorde det ikke. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

 

Blue Shield-komite

 

Den norske Blue Shield-komite (BSN) er den norske nasjonalkomite av ICBS, The International Committee of the Blue Shield, som er et samarbeidsorgan mellom de fire organisasjonene ), International Council on Museums (ICOM), International Council on Monuments and Sites (ICOMOS), International Federation of Library Associations and Institutions (IFLA) og International Council on Archives (ICA), dannet i 1996. Komiteen tar sitt navn fra det blå skjold som er symbol for Haagkonvensjonen av 1954 om vern av kulturarv i krig. Den er likestilt med Røde kors/Røde halvmåne, men på kulturarv feltet, som vil si arkiver, biblioteker, monumenter og funnsted, samt museer.

 

ICBS sin oppgave er å arbeide for forsvare den kulturelle arven gjennom å koordinere forebyggende arbeid for på den måten kunne møte og reagere på nødssituasjoner, både naturlige og menneskelagde. Den har til formål å samle og spre informasjon, samordne innsats og påvirke myndigheter og fagprofesjoner til å ivareta kulturarven under væpnete konflikter eller ved katastrofer. Det vitale arbeidet til ICBS er å øve påtrykk på de ulike regjeringene for å få dem til å til å ratifisere Haagkonvensjonens annen protokoll (1999), noe som ville gi ICBS en ny rolle når det kommer til å råde den fremtidige Committee for the Protection of Cultural Property i tilfelle en væpnet konflikt.

 

Etableringen av en norsk Blue Shield-komite begynte i 2000 da representanter for de fire organisjonene innledet et organisert samarbeid i en arbeidsgruppe, der også andre kulturverninstanser har deltatt med løsere tilknytning. Komiteen arbeider med så vel norske som internasjonale spørsmål. Våren 2001 tok komiteen initiativ til et seminar med sikte på å få utarbeidet en nasjonal norsk beredskapsplan for kulturarv i tilfelle krig eller naturkatastrofe. En annen oppgave er å øve påtrykk for å få norske myndigheter til å ratifisere Haagkonvensjonens annen protokoll (1999). Blue Shield har også vært opptatt av ødeleggelsene av kulturarv i Irak, og har tatt initiativ til å få norske myndigheter til å bidra til redning av ødelagt, skadet og truet kulturarv der.

 

Etter flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia desember 2004 har Blue Shield oppfordret til at kulturarvbehov tas med i betraktning når norske bistandsmidler skal fordeles, både på kortere og lengre sikt. Blue Shield-komiteens samarbeid med Norges Røde Kors, som ble innledet med en felles kronikk om Haagkonvensjonen i desember 2004, ble i 2005 videreført blant annet i form av et seminar om hvordan konvensjonen og protokollene bør følges opp av norske myndigheter. Som oppfølging av dette seminaret hadde representanter for Blue Shield-komiteen i 2006 forelesninger på Forsvarets Høgskole for personell på vei til internasjonal innsats i Afghanistan. Det arbeides også med å utarbeide et veiledningshefte om kulturarv i krig, til bruk for militære mannskaper i inn- og utland. I 2007 har den norske komiteen blant annet deltatt i prosessen med å etablere en organisasjon for nasjonale Blue Shield-komiteer, ANCBS.

 

ICBS uttrykte bekymring for den potensielle ødeleggelsen og ødeleggelsen av den kulturelle arv og erklærte hva en krig mot Irak kunne innebære for den kulturelle arven den 19. mars 2003. De oppfordret alle regjeringer å arbeide innen ånden til Hague Convention for the Protection of Cultural Property for på den måten å forsvare to arkiver, bibliotek, monumenter og funnsteder, samt museer. Dette ikke aller minst på grunn av tilgang på autentisk kulturell arv er en menneskerett i seg selv. Ødeleggelse av den kulturelle arven representerer en fattiggjøring, ikke kun for det kulturelle livet i det representative samfunn foruten menneskeheten som et hele, en tro som er uttrykt i en lang rekke internasjonale konvensjoner. Og Irak ansees som å inkludere en spesiell rik kulturell arv. ICBS presiserte at internasjonal humanitær lov forbyr bruken av kulturell eiendom for militært bruk eller for å beskytte militære gjenstander.

 

I etterkant av en potensiell krig i Irak oppfordret ICBS alle regjeringer som kunne det å gi de nødvendige ressurser humanitære og finansielle, for å vurdere ødeleggelsene forårsaket av konflikt for den kulturelle arven og å innføre planer for de nødvendige reparasjoner og restaurasjoner. I tilfelle plyndring av kulturell eiendom, skulle detaljerte planer laget av trente eksperter være forberedt for å sende hjem eller tilbakeføre den pågjeldende eiendom med involveringen av irakiske akademikere og fagfolk innen kulturarv. ICBS tilbød seg å stille opp med teknisk assistanse og koordinering som ville vise seg nødvendig gjennom å gi råd og hjelpe med de resursene som kunne oppdrives, samt oppfordret alle de regjeringer som ikke hadde tilsluttet seg Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict og dets to protokoller å gjøre det.

 

Kulturell rasering

 

Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. I følge professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som mener det som skjedde i Bagdad "var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier", har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.

 

Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder. Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1954, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig. Irak har ratifisert konvensjonen, men Storbritannia og USA har ikke gjort det. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

 

Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter. Gibson, som ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en slik gruppe som i flere møter la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.

 

I følge arkeologer og andre eksperter bidro ikke det amerikanske militære nærværet til å sikre Babylons siste skatter. Snarere tvert imot. Den lovløsheten og de ustabile forholdene som hadde startet på 1990-tallet nådde et kritisk nivå i etterkant av invasjonen da det hersket en plyndringskultur som man sjeldent har sett maken til. Nasjonalmuseet i Bagdad hadde 170.000 gjenstander fra det gamle Mesopotamia, en av de tidligste sivilisasjonene vi vet om.  Det har stort sett vært stengt de to siste tiårene på grunn av krig og usikkerhet. Amerikanernes ankomst har ikke forandret noe på det. "Også under 12 år med sanksjoner mot Irak ble gjenstander smuglet ut. Men tapet kan ikke sammenlignes med raseringen av de historiske samlingene som er skjedd de siste dagene, mens Irak har vært på amerikanske hender.

 

I følge Gibson har i hovedsak de fleste av de sumeriske hovedstedene, en sivilisasjon som strekker seg 3.000 år bakover i historien og som man anser for å være sivilisasjonens vugge, gått tapt. De tidligste jordbrukssamfunnene oppsto ikke i området som i dag er Irak, men i det mer regntunge armenske høylandet i Zagros, Anatolia, Levanten og på Deh Luran slettene, men Irak var senter for den andre fase av den neolittiske revolusjonen som begynte med temming av husdyr og kornavlinger.

 

I høst viste en utstilling på Oriental Museum i Chicago hvor katastrofal plyndringene i Irak er. Lederen av American Academic Research Institute i Irak uttalte i forbindelse med utstillingen til den danske avisen Politiken: "Irak er ikke bare hvilket som helst land. Det er her, selve den menneskelig sivilisasjon oppsto. Det er her, vi har de første byer. Det er her ideen om at en time har 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto."

 

Flere dusin utgravningsplasser, hovedsteder i gamle kongedømmer, har blitt ødelagt. Selve Babylon, med Babels tårn og hvor kong Nebuchadnezzar II (630-562 f.kr.) bygde sine hengende hager, som var blitt bygget delvis opp igjen som et museum av Saddam Husseins regime, ble omgjort til en forlegning for 2.500 amerikanske og andre utenlandske soldater. USA brukte bulldosere for å bygge en landingsplass for helikoptre på toppen av flere tusen år gamle ruiner.

 

I følge Lukasz Oledzki, en polsk arkitekt som bor i Irak og som har blitt ansatt av de polske styrkene som har base i Babylon kan man se "rester på begge sider av den asfalterte plassen. Man kan se gamle potteskår på begge sider av plassen. Jeg vet at de ødela noe fra 600-700-tallet f.vt." Å plassere en hær på toppen av et arkeologisk utgravingsfelt er absurd. De skulle aldri fått lov til å gjøre dette.

 

I fjor het det seg at organisasjonen World Monuments Fund, som plasserte Irak på sin liste over verdens mest truede historiske steder i 2006 og 2008, og de irakiske myndighetene skulle forsøke å bevare restene av Babylon. Amerikanske myndigheter har gitt nærmere 5 millioner kroner til prosjektet (nærmest ironisk). Irakiske spesialister skal nå få opplæring i moderne kartleggings- og restaureringsteknikker. Det planlegges også å etablere en nasjonal database for kartlegging og administrering av landets flere tusen kulturminner.

 

Iraks Nasjonalmuseum har nå fått omkring 4.000 av omkring 15.000 stjålne gjenstander, som ble stjålet de tre første dagene etter at den amerikanske hæren rykket inn i byen, tilbake. Alt i alt mener man at omkring 20.000 uvurderlige ting har blitt stjålet i tiden etter amerikanernes invasjon. Langt fra alt forventes funnet igjen, og forferdelig mye er ødelagt, især i utgravningene. "Noen gjenstander har til og med kommet så langt som til USA", sa Iraks nasjonalmuseums styreformann Abdul Aziz Hameed.

 

Når nå en del av de mange stjålne tingene gjenfinnes betyr det ikke at de med det samme kommer tilbake til gjerningsstedet. Det er omstendelig og kostbart overhodet å finne ut av hvilke museer, utgravninger og tidsepoker gjenstandene hører hjemme i. Men kun det å ha funnet noen av tingene vekker glede i Irak.

 

Det irakiske kunstmuseet

 

Men også kunstverk, malerier, tegninger og skulpturer ble stjålet fra det irakiske kunstmuseet i Bagdad i kaoset som oppsto. Rundt 7000 malerier og skulpturer ble plyndret fra museet, og det meste har fortsatt ikke dukket opp igjen.  Nå er kunstmuseet i ferd med det møysommelige arbeidet med å få tilbake litt over 1000 av de stjålne kunstverkene laget av Iraks fremste kunstnere i de siste to hundre år.

 

I følge direktøren for Iraks kunstmuseum Huda Al-Nuaimi har venner av museet drevet et intenst detektivarbeid for å få kulturskattene tilbake. De fleste maleriene har blitt funnet hos folk som har kjøpt dem, noen i god tro, i Bagdad og Amman. For eksempel sendte Qatars ambassade i Jordan nylig tilbake fem malerier av den anerkjente Irakiske kunstneren Faiq Hassan som malte i en naturalistisk stil som kom til å dominere billedkunst fra Bagdad på 1950-tallet. Direktøren tror at tyveriene er gjort av profesjonelle. Kunstverkene er nemlig godt tatt vare på. De har blitt tatt varsomt ut av rammene og brettet på en forsiktig måte.

 

"Vi har mistet mye, men vi skal gjøre alt i vår makt for å skaffe det tilbake", sa Iraks kulturminister Mufic al-Jazaeri. Leder for instituttet for arkeologi ved universitetet i Oslo, Christopher Precott, som har fulgt nøye med på historiene om massetyveri av Irakisk kunst siden Golfkrigen for 15 år siden, sier han er glad for nyheten om de returnerte maleriene, men hevder det bare er en dråpe i havet.

 

Velorganiserte bander

 

Ifølge den britiske avisen Independent har det vært tale om velorganiserte bander som systematisk sendte irakisk kunstskatter ut av landet. Det er liten tvil om at mange gjenstander alt er omsatt på det internasjonale svarte kunstmarkedet. Gibson, som hevder det internasjonale markedet for slike skatter har falt, fordi det har blitt oversvømmet av irakiske gjenstander, mener at Babylon bare utgjør en liten del av et problem som har rammet hele Irak. Bak ødeleggelsen og plyndringen står europeiske kunst- og antikvitetsoppkjøpere som opererer via mellommenn i Bagdad, Amman og Kuwait.

 

Plyndringen av Iraks kulturelle arv har kun skjerpet appetitten til samlerne som allerede er ansvarlig for å plyndre arkeologiske steder i Det fjerne Østen, Latin Amerika og Italia. Med kollapset av det globale aksjemarkedet har kunstarbeider og antikviteter kommet til å bli ansett som en enda sikrere investering, noe som fyrer opp under det allerede store undergrunnsmarkedet.

 

Den illegale handelen i antikviteter er antatt å være like lukrativ som narkotikatrafikken, som den ofte er forbundet med. I følge en rapport fra McDonald Institute for Archaeological Research kalt The Trade in illicit Antiquities: the Destruction of the World's Archaeological Heritage fra 2001 er London og New York hovedmarkedene for denne handelen. Sveits, som tillater et kunstarbeid som har vært i landet i 5 år å få en legal tittel, er et nøkkelland når det kommer til overføring.

 

I følge journalist Ann Talbot "Når den fulle utstrekningen av tyveriet av Iraks nasjonalmuseum i Bagdad kom for dagen ble det straks klart at det ikke var noe tilfeldig ved det. Det var et resultat av et lenge planlagt prosjekt som gikk ut på å plyndre de kunstneriske og historiske skattene som har blitt bevart i Iraks museum. Hadde nasjonalmuseet i Irak blitt plyndret av fattige slumbeboere ville det ha vært kriminelt nok, og ansvaret ville ha hvilt på den amerikanske administrasjon som nektet, på gjentatte advarsler, å sørge for sikkerheten til Bagdads kulturelle bygninger. Men med en gang museumsstaben hadde mulighet for å kommunisere med den ytre verden ble det åpenbart at plyndringen ikke var tilfeldig, men var arbeidet til folk som visste hva de så etter og som kom spesielt utrustet til jobben."

 

I følge Dony George, leder for Bagdad Museum: "Jeg tror de var mennesker som visste hva de ville ha. De hadde passert gipskopien av den svarte obelisk. Dette betyr at de må ha vært spesialister. De rørte ikke ved kopiene."  Det tok en uke etter at museet var plyndret at George hadde mulighet for å alarmere arkeologer rundt om i verden og fortelle dem om hva som hadde blitt stjålet.

 

I følge Irving Finkel fra British Museum var museet med andre ord "et offer for et nøye planlagt angrep. Tyvene som tok de mest verdifulle materialene kom forberedt med utstyr til å løfte de tyngste objektene, som staben ikke kunne flytte fra galleriene og hadde nøkler til hvelv hvor de mest verdifulle gjenstandene ble lagret. Ikke siden nazistene systematisk demontert museene i Europa har en slik forbrytelse blitt begått."

 

Medskyldighet

 

USAs fraholdenhet i det å handle kan ikke bli forklart gjennom manglende advarsel. Profesjonelle arkeologer og kunsthistorikere hadde fortalt Pentagon om faren vedrørende plyndring på forhånd. I følge Finkel var plyndringen "helt forutsett og kunne lett ha blitt stanset." USAs militære autoriteter hadde ikke gjort noen anstrengelser for å forhindre objektene fra å bli tatt ut av Bagdad eller satt i gang en internasjonal prosess for å søke etter de stjålne kunstgjenstandene.

 

Det amerikanske online publikasjonen BusinessWeek Magazine tok igjen opp temaet vedrørende tankene rundt en konspirasjon bak plyndringen av Iraks museer i teksten Were Baghdad's Antiquity Thieves Ready? Hvor det i undertittelen står å lese: "De kan ha visst akkurat hva de så etter ettersom forhandlere bestilte de viktigste gjenstandene på forhånd."

 

BusinessWeek skriver: "Det var nesten som om gjerningsmennene ventet på at Bagdad skulle falle for å begynne deres arbeid. Gil J. Stein, en arkeologiprofessor ved University of Chicago som har arbeidet i Irak i 80 år, tror at forhandlerne bestilte de viktigste gjenstandene på forhånd. "De så etter veldig spesifikke kunstgjenstander", sier han. "De visste hvor de skulle se."

 

Professor Lord Renfrew av Kaimsthorn, direktør for McDonald Institute ved Cambridge, fortalte en pressekonferanse ved rapportens lansering at handelen fortsatte fordi "Regjeringen er i lomma på kunstmarkedet, som vil fortsette flyten av antikviteter." Han fortsatte med å si at "Det er en skandale."

 

De irakiske antikviteters verdi og betydning for hele verden vakte ikke umiddelbart den nå forhenværende amerikanske forsvarsminister Donald Rumsfelds følsomhet. Da amerikanerne under invasjonen ble kritisert for ikke å beskytte Iraks skatter sa han kaldt: "Stuff happens." Nå har UNESCO gitt Irak høyeste prioritet, og den nesten umulige hovedoppgaven blir å finne igjen noe av det som er stjålet.

 

Det amerikanske utenriksdepartementet opplyste mandag at de som handler med de stjålne kulturskattene bryter både irakiske og amerikanske lover. Det het også at den amerikanske hæren hadde ordre om å beskytte kulturskattene og at en amerikaner nå har fått i oppgave å forsøke å oppspore stjålne gjenstander. Men som British Museum direktør Neil MacGregor fortalte Art Newspaper var forhandlinger med USAs myndigheter rene "torturen", noe som blant annet førte til at størrelsen på delegasjonen som skulle til Irak for å arbeide ble nøtt til å bli redusert. Med andre ord trenerte USA arbeidet.

 

Langt fra å være ignorant vedrørende irakisk arkeologi har et antall internasjonale grupper vært til stede i Bagdad og andre steder hvor de har gitt råd om oppbevaring, samt rapportert om plyndring og forsøkt å tingliggjøre hva som har blitt tapt. Men den gruppen av internasjonale eksperter som var blitt samlet av UNESCO møttes med bevist obstruksjon i deres reise til Bagdad av USA.

 

Biblioteket brenner

 

Da nyheten om plyndringen av Bagdad Museum brøt ut organiserte Labour regjeringen til den britiske statsminister Tony Blair en rask pressekonferanse i British Museum hvor kultursekretæren Tessa Jowell lovte offisiell støtte til forsvar for irakiske antikviteter. Saken er kun den at til og med mens han sto og holdt sin retoriske tale så ble Iraks nasjonalbibliotek plyndret og brent ned.

 

Bygningen, som blant annet er hjem for sjeldne, flere århundregamle illuminerte kopier av Koranen og andre eksempler av islamsk kalligrafi, samt uerstattelige historiske dokumenter fra det ottomanske imperiet, ble satt fyr på, noe som ødela et uberegnelig antall tekster. En fjerdedel av bibliotekets samlinger og 60 prosent av arkivene ble stjålet eller brent. I Iraks nest største by Mosul er også museet ribbet, og det islamske biblioteket med verdens eldste eksemplar av Koranen er skadet av brann.

 

Materialet som ble stjålet i april 2003 besto både av mange ulike typer lokale publikasjoner, offisielle mapper og papirer. Resultatet av det er at en rekke primærkilder som dokumenterer Iraks politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle liv er borte. Det antas at mellom 43.000 og 55.000 esker ble stjålet i 2003 av fremmede tropper. Dette inkluderer offisielle notater, rapporter, opplæringsprogrammer, møteprotokoller, audio og videotapes. Mesteparten av dette befinner seg fremdeles hos CIA, Pentagon og Makiyas stiftelse ved Stanford Universitetet.

 

Bortsett fra profesjonelle tyver så hadde en rekke grupperinger interesse av materialet, der i blant amerikanerne, som prøvde å finne en forbindelse mellom Saddam Hussein og al-Qaida og å bevise påstandene om produksjon av hemmelige masseødeleggelsesvåpen, irakere, som lette etter informasjon om slektninger som var blitt borte under Saddam, og Saddam lojalister, som ville eliminere dokumenter som impliserte dem osv.

 

Reporter Robert Fisk, som så flammene, løp bort til den amerikanske marine i et forsøk på å få dem til å redde noe av samlingen, men de nektet å hjelpe. Fisk skrev deretter i Independent, "Jeg ga dem kartplasseringen, det presise navnet på både arabisk og engelsk. Jeg sa at røyken kunne bli sett på 5 kilometers hold og at det kun ville ha tatt dem 5 minutter for dem å kjøre bort dit. En halv time senere var det ikke en amerikaner der og flammene skjøt 200 fot opp i luften." Han sammenligne begivenheten med mongolenes innmarsj på 1200-tallet. Når det gjelder nasjonalbiblioteket i Bagdad, har det sin parallell i det berømte oldtidens bibliotek i Alexandria.

 

Etter skjebnen til Bagdad Museum kan det kun bli konkludert med at den generaliserte plyndring og ødeleggelse ved biblioteket tjenestegjorde som et dekke for et langt mer systematisk forbrytelse hvor utvalgte manusskrifter ble stjålet for rike samlere. I prosessen var det at de kom til å brenne bøker, noe som var en annen nazistisk praksis.

 

Eskander

 

ABM-utvikling ble opprettet i Norge i 2003 i samarbeid mellom Kultur- og kirkedepartementet og Kunnskapsdepartementet. I 2008 publiserte de teksten Iraks nasjonalbibliotek – Et alternativ til moskeen av Chris Erichsen. Han skriver der om Saad Eskander, en historieutdannet tidligere aktivist i den kurdiske motstandsbevegelsen, som brøt opp fra sitt eksil i London og reiste til et utbombet Bagdad i 2003.

 

Eskander trodde at han skulle få jobb som foreleser i historie ved universitetet, men ble i stedet nasjonalbibliotekar. I følge ham: ”Vi levde i et ødelagt land, da trengte vi historien for å skjønne hva som hadde skjedd. Men som nasjonalbibliotekar kan jeg både hjelpe irakerne til å forstå fortida og bygge framtida.” Han ser nasjonalbiblioteket nærmest som en nasjonal helingsprosess, et middel til å skape et mer rettferdig samfunn og det senteret for fritt åndsliv som irakerne så lenge har vært nektet.

 

Han legger til at ”Vi trenger biblioteket, rett og slett som et alternativ til moskeene. Den siste krigen har ødelagt alt britene bygde opp av ikke-religiøse institusjoner etter første verdenskrig. Utdanningsinstitusjoner, museer og bibliotek har stått nederst på amerikanernes prioriteringsliste. Resultatet er bl.a. universiteter som er okkupert av militære.”

 

I følge Eskander sitter det spesielt en mann, Kanan Makiya, en USA-bosatt irakisk professor i Midtøstenstudier og stifter av organisasjonen Iraq Memory Foundation, som har forbindelser til Bushadministrasjonen og høyreorienterte tenketanker, med en rekke følsomme dokumenter som øyeblikkelig burde returneres til biblioteket.

 

Edward Said, professor i engelsk ved Columbia University og tilhenger av palestinernes rettigheter, kritiserte Makiya for først å være trotskist, for deretter å profitere på å tegne bygninger for Saddam Hussein. Dette samtidig som han var et prominent medlem av den irakiske opposisjon, en nær venn av Ahmed Chalabi og en innflytelsesrik proponent av Irak krigen.

 

Men Makiya er ikke den eneste som i USA gikk fra å være trotskister til å bli oligarker i USA. Ifølge Michael Lind i avisen New Statesman startet mange av de neokonservative sin politiske karriere som anti-Stalinist venstreradikale eller liberale og er produkter fra den store jødisk-amerikanske trotskistbevegelsen fra 1930- og 1940-årene, som gikk inn i en anti-kommunist og liberalistisk bevegelse i årene mellom 1950- og 1970-tallet og derfra inn i en slags militaristisk og imperialistisk høyrefløy uten sammenligning i tidligere amerikansk kultur eller politiske historie.

 

I følge Eskander er dette ”nasjonale irakiske dokumenter, som er stjålet fra oss. De er essensielle for at vi skal kunne forstå vår egen historie. Mange av dokumentene omhandler Saddams forbrytelser. De er det irakiske folkets eiendom og burde leveres tilbake øyeblikkelig!” Men dette har han ennå ikke fått gehør for fra okkupasjonsmakten.

 

Kort tid før Eskander i august reiste til Bjørnsonfestivalen i Molde ble taket av biblioteket hvor han arbeidet okkupert av regjeringssoldater. I følge ham ”spaserte soldatene inn og knuste vinduer og dører. De sa de skulle komme tilbake og arrestere meg og mine ansatte.” Han tilføyer at regjeringsstyrkene også har gjort bygningen til et mulig terrormål ved å opprette et militært støttepunkt på taket. Soldatene hadde fått ordre om å okkupere alle høye bygninger i byen.

 

I en årrekke publiserte han en blogg, en dagbok på nettet. Her beskrev han hvordan en eksplosjon rystet bibliotekbygningen den 5. mars 2007: ”Titusener av papirer fløy, som om det regnet bøker, tårer og blod fra himmelen. Synet var surrealistisk. Noen av papirene brant i lufta og falt på bygningen…”

 

”Dagliglivet som nasjonalbibliotekar i Irak består blant annet av: 95 vinduer slått inn av en bilbombe, sønnen til en av resepsjonistene kidnappet og myrdet, sønnen til en arkivmedarbeider forsvunnet i 5 måneder, mannen til en bibliotekar forsvunnet…”

 

”Det er en stor sult hos det irakiske folket, spesielt ungdommen, etter kunnskap. Her har vi en stor og viktig oppgave. Jeg vil gjøre biblioteket til en demokratisk modell for hvordan Irak burde være. Helt fra starten har jeg rekruttert sunnier, kurdere, shiaer, kvinner, menn. Nasjonalbiblioteket må være et sted – kanskje det aller viktigste stedet – hvor irakere, uansett religion, etnisitet eller kjønn kan møtes.”

 

American Council for Cultural Policy

 

I etterkant av de ødeleggende angrepene på de kulturelle institusjonene i Irak ble det satt fokus på aktivitetene til American Council for Cultural Policy (ACCP), en tenketank som ble dannet av en gruppe rike kunstsamlere i 2001 for å drive lobby mot Cultural Property Implementation Act, som forsøker å regulere kunstmarkedet og stanse flyten av stjålne varer til USA.

 

Archaeological Institute of America (AIA) har høyrøstet gått i mot ACCP og ført kampanjer for innføring av lover som forhindrer plyndrede kunstgjenstander å bli brakt inn i landet, men rike samlere i Vest ser med grådige øyne på museer og gallerier i arkeologiske rike land som Irak.

 

Til og med den britiske pressen, som arbeider under noen av de tøffeste injurielover i verden, har vært villig til å foreslå at ACCP kan ha influert den amerikanske regjeringens politikk vedrørende Iraks kulturelle gjenstander.

 

ACCPs innvielsesmøte fant sted ved Fifth Avenue leiligheten til Guido Goldman, som er en samler av usbekiske tekstiler. Blant de tilstedeværende var Arthur Houghton, den tidligere kurator for Getty Museum ved Malibu i California, som er kjent for å fremvise arbeider av mistenkelig opprinnelse.

 

ACCP har blant annet forsvart New York kunstforhandler Frederick Schultz, som var blitt dømt under National Stolen Property Act (NSPA), og gått mot bruken av 1977 US v. McClain avgjørelsen som en legal presedens i saker som vedgår forvaltningen av stjålne kunstgjenstander.

 

Frederick Schultz, som var på sin høyde med sitt Manhattan kunstgalleri på 1990-tallet, var president for National Association of Dealers in Ancient, Oriental and Primitive Art (NADAOPA) og var rådgiver for Clinton administrasjonen vedrørende antikvitetsavtaler. Men i følge agenter ved Scotland Yard og FBI var Schultz samtidig kanskje den mektigste personen i antikvitetshandelen og solgte stjålet og smuglet gjenstander på samme tid som han ga jurister råd om ikke å fokusere på slike aktiviteter.

 

I McClain saken aksepterte en amerikansk dommer at all pre-kolumbiansk kunst eller juveler brakt til USA uten den uttrykte samtykke av den meksikanske regjeringen var stjålet eiendom. Meksikanske lover anser alle arkeologiske gjenstander som statseiendom og forbyr eksport. Meksiko er et av flere land som har en slik lovgivning.

 

Ashton Hawkins, en ledende kunstjurist og grunnlegger av ACCP, anser slik lovgivning som en begrensning. Han har fordømt de arkeologisk rike "kildelandene" for å forsøke å forsvare deres arkeologiske steder og museer gjennom slike tiltak og har argumentert med at slik politikk under Clinton administrasjonen kom til å dominere USAs regjeringspolitikk.

 

Hawkins trakk seg tilbake i 2000 som visepresident for de tillitsvalgte ved Metropolitan Museum of Art i New York, en institusjon som i følge dets egne tidligere direktør, Thomas Hoving, har mange kunstgjenstander plyndret fra etruskiske graver.

 

Hawkins har nå hans fokus satt på de store sørvestasiatiske museene og har gått inn for å få de egyptiske antikvitetene som blir holdt i Cairo Museum å bli spredd. "Jeg ville ha likt å foreslå," sa han, "at Cairo Museum tilbyr museer rundt om i verden en mulighet til å anskaffe seg opp til 50 gjenstander til deres samlinger. I gjengjeld vil museene gi et bidrag til konstruksjonen av et nytt museum under Giza platået - 1 million dollar hver for eksempel."

 

Før Irak krigen begynte møttes ACCP med Pentagon offiserer og erklærte deres store bekymring for irakiske antikviteter. Hva denne bekymringen innebar kommer tydelig frem viss man skal forholde seg til uttalelser fra William Pearlstein, gruppens kasserer, som også beskriver irakiske lover vedrørende antikviteter som en begrensning. ACCP benekter at de vil ha endret de irakiske lovene, men plyndringen av museet og biblioteket vil effektivt omgå dette problemet viss USAs lovgivning vedrørende stjålne kunstgjenstander og arkeologisk materiale blir endret.

 

Professor John Merryman fra Stanford Law School, som også er medlem av ACCP, har arbeidet for en "selektiv internasjonal håndhevelse av eksportkontroller" i USAs rettssystem, noe som med andre ord vil legitimere import av de plyndrede gjenstandene fra Bagdad viss en amerikansk rettssol velger ikke å ikke anerkjenne irakisk lovgivning.

 

Merryman nedskrev organisasjonens prinsipper i et 1998 dokument hvor han argumenterte med at det faktum at en kunstgjenstand hadde blitt stjålet ikke i seg selv forhindret det fra lovlig å bli importert til USA. Han hevdet videre at "Eksistensen av et marked bevarer kulturelle gjenstander som på annet sett kunne ha blitt ødelagt eller ignorert gjennom å gi dem en markedsverdi. I en åpen, legitim handel kan kulturelle gjenstander flyttes til de menneskene eller institusjonene som verdsetter dem mest og som derfor mest sannsynlig vil ta best var på dem."

 

Dette er et selvrettferdig argument som lukter av hykleri. Rike samlere kan nå peke på det kaos som hersker i Bagdad, plyndringen av museer og brenningen av biblioteket, som bevis for at irakerne ikke klarer eller er uvillige – på grunn av fattigdom eller på grunn av at de er ignorante – til å se etter deres skatter, som ville hatt det bedre viss de befant seg i et amerikansk museum eller i en privat samling.

 

ACCPs ideer representerer interessene til særlige deler av USAs herskerklasse, som opererer under det prinsipp at alt, selv en gjenstand av uvurderlig kunstnerisk og vitenskapelig verdi, er forsvart kun på grunn av sin markedsverdi. Hva de mener med verdi er prisen ettersom den ekte verdien av gjenstandene stjålet fra Baghdad Museum og det irakiske nasjonalbiblioteket ikke er kalkulerbar. Disse menneskene forstår med andre ord prisen av alt og verdien av ingenting. Det samme kan sies om dem som kun ser verdi av et bearbeidet produkt, mens selve råmaterialet, la det være en fisk, blomst eller fugl, i seg selv ikke har noen verdi.

 

Medisinen med at markedet skal avgjøre eierskap og tilgang på kunstarbeider og arkeologisk materiale ville ha plassert disse gjenstandene i hendene til en rik minoritet og gjøre offentlig tilgang til dem avhengig av de rike eiernes godvilje. På tross av det faktum at mange av ACCP medlemmene har blitt assosiert med store offentlige institusjoner er deres agenda det stikk motsatte av offentlig spredning av kunst og arkeologi. De forsøker ikke kun å endre lovgivningen i andre land, men arbeider mot de mest progressive tradisjoner i det amerikanske samfunnet, som alltid har verdsatt sine offentlige museer.

 

Bevisets stilling

 

Et av resultatene av plyndringen av Baghdad Museum har vært ødeleggelsen av kortkatalogen og computerfiler over museets gjenstander, noe som ikke kun har gjort oppsporingen av dem vanskeligere, men også har undergravd generasjoner av tålmodig arkeologisk arbeid. For å ødelegge en slik katalog er både i en symbolsk og praktisk betydning å gjøre en samling privat ettersom dets innehold blir ukjent for resten av verden.

 

Mens de største gjenstandene er velkjente internasjonalt går museets kilder langt lenger enn disse spektakulære kunstarbeidene og inkluderer alle de mindre funnene fra arkeologiske utgravninger som i seg selv ikke tiltrekker øyet, men som etter å ha blitt studert sammen produserer et bilde av et samfunn som ikke kan bli tre frem gjennom kun gjennom sin kunst.

 

Baghdad Museum var mer enn et sted for å lage kunstgjenstander. Alle utgravninger utført i Irak av internasjonale grupper av arkeologer ble rapportert til det, noe som gjorde at museet hadde en database med kunnskap som var tilgjengelig for forskere internasjonalt, og var senteret til et større samarbeidsinitiativ. Dets plyndring og ødeleggelsen av dets kilder er et tap for verdens akademikere. Det truer med å snu klokken tilbake til mer enn 150 år slik at vi kommer til perioden før den vitenskapelige arkeologien i Mesopotamia tok fatt.

 

Berkeley-universitetet i California i USA etablerte et nettprosjekt, The Electronic Cultural Atlas Initiative, som presenterer unike museumsgjenstander og arkeologiske funn fra Irak i tekst og bilder. "Siden USA nå har kontroll i Irak, føler jeg på et vis at vi er forpliktet til å hjelpe til med bevaring av kunstgjenstander," sa Ruzena Bajcsy, leder for Institutt for IT-forskning ved Berkeley til nyhetsbyrået Reuters. En del av tanken bak nettstedet er også at det skal bli langt vanskeligere å få solgt verdifulle kunstgjenstander som er stjålet. Ved universitetet i Chicago jobber i tillegg irakiske museumsfolk med å katalogisere ca. 7000 objekter fra Iraks nasjonalmuseum. Prosjektet involverer et større antall akademiske professorer og institusjoner rundt om i verden.