Noas barn
 

I 2007 erklærte presidenten av Ichkeria Dokka Umarov at han republikken gikk over til å bli kalt Noxçiyçö, Noas barn, som er det opprinnelige navnet for det tsjetsjenske folk, eller det nordøst-kaukasiske protofolket, vainakhene, som høyst sannsynlig hadde haplogruppe J, som er vanlig hos nordøst-kaukasere og semitter og som er nært forbundet med haplogruppe I.

 

Haplogruppe I har sin opprinnelse omkring 20.000 f.vt., noe som setter spredningen av denne haplogruppen i forbindelse med den siste istidens Last Glacier Maximum (LGM) for omkring 21.000 år siden og med spredningen av gravetti kulturen (28.000-23.000 f.vt.), overtok for den såkalte aurignaci kulturen i Europa og sørvest Asia (32.000-26.000 f.vt.), som var av haplogruppe R, den gruppen som senere kom til å spre de indoeuropeiske språkene. Gravetti kulturen er kjent for sine hulemalerier, Venusfigurer og mammutbein strukturer og forskjøv eller assimilerte noen av haplogruppe R folkene fra den tidligere kulturen.

 

Haplogruppe I kan ha eksistert i et LGM rundt Svartehavet og på Balkan under istiden, og derfra spredt seg nordover under rekoloniseringen av det nordlige Europa i etterkant av istiden. Haplogruppe I representerer i dag nær en-femtedel av befolkningen i Europa og kan bli funnet i dagens europeiske befolkninger med størst tetthet i Skandinavia, Sardinia og i den slaviske befolkningen i det vestlige Balkan i sørøst Europa. Den blir nesten ikke funnet utenfor Europa. Haplogruppe I, I1 og I1a, er nesten kun i nordvest Europa og var trolig den felles innen Viking befolkningen.

 

Både haplogruppe I og haplogruppe J har mutasjoner som forbinder dem til en felles haplogruppe IJ (S2, S22), som har sin opprinnelse i nærheten av Vest Asia fra haplogruppe F, som også ga opphav til haplogrupper G, H og K, for omkring 38.000 f.vt., noe som kan sees gjennom at både haplogruppe I og J blir funnet blant dagens befolkninger i Kaukasus, Anatolia og Sørvest Asia, og spredte seg derfra til hele det vestlige Eurasia. Haplogruppe J oppsto i Sørvest Asia omkring 31.000 f.vt.

 

Haplogruppe J har sin opprinnelse for omkring 31.000 år siden i Sørøst asia. Den er nærmest relatert til haplogruppe I, ettersom begge stammer fra haplogruppe IJ (S2, S22). Haplogruppe J delte seg i to subgrupper, J1, som for det meste finnes hos nordøst-kaukasiere, semitter, og da ikke aller minst blant den arabiske befolkningen på den arabiske halvøya og på Afrikas horn, hvor den kom til under den neolittiske jordbruksrevolusjonen og spredningen av jordbruket, og jøder, samt i Nord-Afrika hvor den er forbundet med arabernes ekspansjon på 600-700-tallet, og J2, som finnes i et belte fra Balkan til India og som blant annet er reletert til blant annet romerne, grekerne og fønikerne, for omkring 10.000 år siden, noe som vil si under den neolittiske jordbruksrevolusjon. Subgruppene J2a og J2a1b1 blir funnet i Hellas, Anatolia og det sørlige Italia, og blir assosiert med de gamle grekerne. Haplogruppe J finnes for det meste i Sørøst Europa, og da især i sentral og sør Italia, Hellas og Romania. Den er også vanlig i Frankrike og i Sørvest Asia.

 

Haplogroup J2 er antas å være assosiert med spredningen av jordbruket fra den nordlige delen av den fruktbare halvmånen, Levanten og Anatolia. Haplogruppens alder for omkring 8500 + / - 3500 tusen år siden, noe som er svært nær begynnelsen av neolittisk tid, dens distribusjon, som er sentrert i Vest-Asia og Sørøst-Europa, dens tilknytning til steder av neolittisk arkeologiske gjenstander, som for eksempel figurer og malt keramikk og dens forbindelse med årlig nedbør tolkes som bevis for at J2, og da spesielt dens J2a-M410 subgruppe tilhørte de neolittiske jordbrukerne.

 

Haplogruppen J2 finnes hovedsakelig i den nordlige delen av den fruktbare halvmånen, Middelhavet (inkludert Sør-Europa og Nord-Afrika), det iranske platå og Sentral-Asia, i Hellas og Italia og den iberiske halvøy og oftere i Kurdistan hvor den utgjør hele 28 % av befolkningen, i Irak hvor den utgjør 25 % av befolkningen, i Libanon hvor den utgjør 25 % av befolkningen, samt i Jordan, Syria, Israel, Tyrkia og i den sørlige Kaukasus-regionen. Hyppigheten reduseres når en beveger seg bort fra den nordlige fruktbare halvmåne.

 

Haplogroup J2 er båret av 6 % av europeere og frekvensen synker dramatisk som man beveger seg nordover bort fra Middelhavet. Sephardiske jøder har omtrent dobbelt så mye J2 som J1 og askenasí jødene har en nesten lik andel av J1 og J2 haplogroup markører. J2 subgrupper blir også funnet i det sørlige Kaukasus, som i Georgia, Armenia, Azerbaijan, Iran, Sentral Asia og Sør Asia.

 

Et annen viktig fakta om fordeling av Haplogroup J2 er at den synes å ha spredt seg fra Sørvest Asia til vest gjennom en hovedsakelig maritim eller littoral rute, noe som vises gjennom at den blir funnet i høye konsentrasjoner blant befolkningen på kysten av Middelhavet i både Eurasia og Afrika, og spesielt langs kysten av det østlige Middelhav i Europa. Denne fordelingen kan være mer konsonant med en neolittisk eller etter-neolittisk maritim spredning, for eksempel gjennom gresk kolonisering eller de J2 bærende fønikeres kommersielle og kolonimaktene.

 

Proto-Afro-Asiatisk er det hypotetiske proto-språket som moderne afro-asiatiske språk stammer fra. Forskjellene mellom tsjadisk, omotoisk, kusjitisk og semittisk er større enn dem sett mellom medlemmer av den indoeuropeiske familien, og så stor som noen av forskjellene sett innenfor og mellom de ulike språkfamiliene som for eksempel, indoeuropeisk og altaisk. Utelukkelse av afroasiatisk fra den kontroversielle nostratiske familien har forenklet saker innen fonemikken, ettersom man ikke lenger trenger å inkludere komplekse mønstre som blir funnet i afroasiatiske språk. Det er i dag allment akseptert at proto-afroasiatisk ble talt i Afrika, trolig i det nordøstlige Sahara.

 

Trolig var det kebaranerne, en arkeologisk kultur som levde i det østlige Middelhavsområde (18.000-10.000 f.vt.), som førte det afroasiatiske språket til Levanten. Dette var et høyt mobilt nomadisk folk av jeger-samlere i Levanten og Sinai som brukte mikrolittiske verktøy og er kjennetegnet gjennom deres små, geometriske mikrolitter. De blir klassifisert som et epipalaeolittisk samfunn og blir antatt å være forløperne til de senere natuferne, som synes å være en blanding mellom kaukasisk haplogruppe J og negroid haplogruppe E, med de afrikanske trekkene stadig mindre fremtredende ettersom den blandet seg med den tilstedeværende neolittiske befolkningen, som holdt til i samme område.

 

Hvis haplogruppe J var blant de første jordbrukerne i Laventen og for den saks skyld i resten av regionen kjent som Sørvest Asia vil det være sannsynlig at natuferne også skulle ha tilhørt haplogruppe J. Enkelte hevder at jordbruket utviklet seg samtidig på ulike steder i Sørvest Asia. I Jeriko regionen, Anatolia og Zagros/Mesopotamia regionene. Haplogruppe J befant seg i Sørvest Asia da E3b kom fra sitt afrikanske urhjem.

 

Vanligvis har moderne befolkninger i det sørlige Sørvest Asia, og da særlig den arabisk-talende delen, en høyere frekvens av relaterte haplogruppe J1, mens det store flertallet av Haplogroup J representanter blant befolkningen i den nordlige delen, slik som Libanon, Europa og India, som tilhører J2, og dermed har vist seg å ha en mer nordlig distribusjon. Dette sammenfaller med den neolittiske revolusjonen og sammensmeltingen av haplogruppene E og J.

 

J2 utviklet seg langs med den fruktbare halvmånen, mens J1, som blir funnet nesten eksklusivt blant befolkningene i Kaukasus, Sørvest Asia, Nord Afrika og Afrikas horn, et område som danner regionen populært kalt Midtøsten og er assosiert med de semittiske og de kaukasiske språkene, utviklet seg i sør som semitter, som tidligere talte kaukasisk, og i nord som kaukasiere. J2 og E3b blandet seg under den neolittiske jordbruksrevolusjon og reiste sammen inn i Europa.

 

Natuferne var en mesolittisk kultur, men uvanlige ut fra at de dannet permanente bosettinger selv før introduksjonen av jordbruket. De er sannsynligvis forfedre til utbyggerne av de første neolittiske bosettingene i regionen, som kan ha vært de første i verden. Det er også bevis for at de hadde begynt med bevisst kultivering av korn og gjøre bruk av vilt gress. De valgte sentrale steder å bo, slik at de ville kornblandingene kunne høstes i alle tre soner. Bevis for lagring av korn kan også ses på noen områder. Men på grunn av klimaendringer, noe som ga utslag i tørrere klima, ble de tvunget til å bo i områder med permanent vann.

 

Det var den plutselige endringen i klima under yngre Dyas som ga inspirasjonen til utviklingen av landbruket. Den yngre Dyas var et 1000-år langt avbrudd i høyere temperaturer i etterkant av siste istid, som produserte en plutselig tørke i Levanten. Dette truet kornblandingene, som ikke lenger kunne konkurrere med kratt, men som befolkningen hadde blitt avhengig av å opprettholde for å opprettholde en relativt stor sedentær befolkning. Ved kunstig å rydde bort kratt og plante frø hentet fra andre steder begynte de å praktisere jordbruk. Det er også natuferne som ansees for å være de første som domestiserte hunden.

 

Det afroasiatiske urhjem har blitt ansett for å være i Levanten, og at det proto-afroasiatiske språket ble talt av epi-paleolittiske eller mesolittiske natuferne. Den natufiske kulturen er absolutt godt dokumentert. De tidligste funnene i Palestina har blitt datert til 10.900 f.vt. og kulturen fortsatte frem til 7.800 f.vt. I perioden mellom 8500 og 8000 f.vt. utviklet den seg til å bli den første fullstendige neolittiske pre-keramikk kulturen funnet i hele Levanten. Dette korresponderer med datoen gitt av Igor Diakonoff for den proto-afroasiatiske kulturen, dvs. ca 12000 år siden. Natuferne spredde seg nordover til Syria og Mesopotamia, og Belbasi kulturen i Anatolia er en klar natufisk avlegger. I sørøst eksisterer funnstedet al Beidha, 4 kilometer nord for Petra, og Wadi al-Mataha, som er nøye studert, viser sin utstrekning innover det ørkenaktige arabiske subkontinent.

 

 

Andre, som forsøker å holde det afroasiatiske i relasjon til nostratisk, til tross for de store forskjellene, foreslår at det var det første språket som splittet av fra det nostratiske språksamfunnet. Uansett hva som var tilfelle så begynte den natufiske kulturen å forsvinne fra 8000 f.vt. I Palestina utviklet den seg til å bli pre-keramikk neolittisk A (PPNA) kultur, først identifisert av Kathleen Kenyon (1906-1978) på hennes 1950 utgravninger av Jeriko. Hun bemerker at PPNA stedene synes å forsvinne og bli etterfulgt av PPNB som synes ulik.

 

Rektangulære boliger i PPNB, fra 7000 f.vt., erstattes med runde bikube boliger sett siden natufiske tider i PPNA perioden. Men det har senere vist seg at PPNB utviklet seg i en ubrudt sekvens fra den natufiske kulturen nord for Damaskus, noe som danner en forbindelse melom Palestina, Mesopotamia og de anatoliske kulturene som Catal Huyuk og Halicar, med hvem det deler noen likheter. Det har blitt foreslått at denne nordlige delen utviklet seg til proto-semitisk, som synes mest å ligne på nordøst semittisk og som utviklet seg i området mellom Nilen og Rødehavet, Laventen.

 

Det er her spennende å se at det kaukasiske språket, som også var med til å gi liv til det indoeuropeiske språket, som klart befinner seg i de nostratiske rekker, allerede eksisterer i dette området og at kaukasisk er forbundet med J1. Hvis det afroasiatiske språket stammer fra nordøstlig del av Afrika vil semittisk være det språk som utvikles i møte med det kaukasiske, og dermed inneholde flere likheter. Mens J1 utviklet seg blant kulturene til sørøst og i en stripe nordover til Kaukasus, hvor blant annet Shulaveri Shomu kulturen og Kuar Araxes kulturen utviklet seg, utviklet J2 seg i møte med andre kulturer langs med den fruktbare halvmånen, i et belte som både utviklet seg mot Balkan vest og mot India i øst. Det er med andre ord snakk om to ulike tradisjoner.

 

Det er bevis på at PPNB kulturen spredte seg sørover til områder i Israel, som varer fram til 6000 f.vt., men som slutter med den korte spredningen av et tørrere klima i regionen. Det har blitt rapportert en bladtradisjon i Sør-Vest Saudi Arabia, muligens synkron med den epi-paleolittiske spredningen av verktøy i den arabiske bifacial tradisjonen, som varte fra 5000-3000 f.vt., og som var preget av vakkert trykk-flaked pilhoder og kniver. Bifacial tradisjonen synes å ha vært den periode hvor jakt og sanking som livsform gradvis ble erstattet av en livsstil av nomadisk pastoralisme fra nord, noe som siden har kjennetegnet halvøya. Dette var den første spredningen av de semittiske språkene i Arabia.

 

Bomhard etter John Kerns forslag har foreslått at videre spredning tok afro-asiatiske språk over Bab al Mandib i Jemen inn i Etiopia og deretter inn i Afrikas horn og videre sørover. I nord krysset de afroasiatiske språkene sammen med den neolittiske revolusjonen over til Egypt, før de spredte seg videre i Nord Afrika og Sudan, og deretter over Sahara til sjøen Tsjad. Men ingen bevis har blitt funnet for et pre-semittisk grunnlag i Palestina, noe som indikerer en lang utvikling der.

 

Nyere arbeider i afrikansk arkeologi har vist svakheter i nostratikernes argument. For det første ser det ut til at den neolittiske revolusjonen i Afrika ikke utvikles som et resultat av innvandrere fra Sørvest Asia som kommer med et nytt afroasiatisk språk. Det ser heller ut som om den utviklet seg fra en dyp tradisjon med egyptiske epi-paleolittiske kulturer gjennom en lang prosess av neolittisering, med en full neolittisk tradisjon som dukker opp med Badarian og muligens Tasian, omkring 5000-4500 f.vt. Det er kun med Naqada II og III periodene at eventuelle bevis for innfall av folk fra Sørvest-Asia kan sees. Før da hadde egyptiske jordbrukere egne neolittiske kulturer med deres egne tradisjon. Selv om tidligere koblinger kan påvises å ha eksistert mellom Badarian og den vestlige ørkenen, og med Merimde og Fayyum, er det ingen klar linje som fører tilbake til Palestina og Syria.

 

Vedrørende Afrikas horn så går innflytelsen, på tross av at arabisk innflytelse der strekker seg tilbake til tiden før axumitt sivilisasjonen, i den tidlige epi-paleolittiske perioden i den andre retningen, fra Afrika og inn i Arabia, og det er vanskelig å finne kulturelle kjennetegn som gjør det sannsynlig at de omotiske og tsjadiske språkene inn i Afrika. Forslaget om en sørvestasiatisk opprinnelse av proto-afroasiatisk representerer kun en senere videreføring av dominans av semittikere i afroasiatiske studier.

 

Spredningen av afroasiatisk har blitt forbundet med evolusjonen av haplogruppe E3b. For 21-25 000 år siden oppsto subbransjen E3b i Øst-Afrika og spredte seg nordover til Nord-Afrika og Vest-Asia, hvor den splittet seg videre til tre andre haplogrupper: haplogruppe E3b3, som tilbrakte den siste istid i Levanten og Nordøst-Afrika, E3b2, som var til stede i Maghreb og som i dag er den viktigste haplogruppen hos berberne, den har oppstått blant befolkningen i Beta Israel, de etiopiske jødene, og E3b1 oppsto i Øst-Afrika og beveget seg etter slutten av istiden til nord og vest. Spredningen av E3b1 er forbundet med spredningen av de afroasiatiske språkene.

 

Den kapsiske kulturen var en mesolittisk kultur i Maghreb, som varte fra 10.000-6.000 f.vt. Den var konsentrert i Algeria og Tunisia, samt i Cyrenaica eller Libya. Under denne perioden var Maghreb en åpen savanne, svært lik dagens Øst Afrika, med mediterranske skoger i høytliggende områder. Anatomisk var det moderne mennesker, tradisjonelt klassifisert i to types: Mechta-afalou og proto-mediterransk. Mens noen hevder de var immigranter fra øst, hevder andre at det var kontinuitet med den allerede tilstedeværende befolkningen. Den kapsiske kulturen blir identifisert som en mulig stamkultur for dagens afroasiatiske språk, samt berber språkene. Eburran industrien, som dateres til en periode mellom 13000-9000 f.vt. i Øst Afrika, var tidligere kjent som den kenyanske kapsiske kulturen på grunn av visse likheter. Kebarerne kan ha vært en nordøstlig variasjon av disse.

 

Det har blitt foreslått at urhjemmet for de afro-asiatiske språkene var i det sørøstlige Sahara, mellom Tibesti og Darfur. Arkeologiske bevis fra Magreb, Sudan og Øst Afrika gjør det sannsynlig at minst tre bransjer av den afroasiatiske språkfamilien eksisterte omkring 8000 f.vt., noe som gjør at afroasiatisk må bli sett på som et søsterspråk til proto-nostratisk heller enn et datterspråk.

 

Dette viser at viss eksistensen av haplogruppe J blant dagens befolkninger i Europa, Sentral Asia og Sør Asia reflekterer en neolittisk demisk spredning vil kildebefolkningen mest sannsynlig ha hatt sin opprinnelse fra Lilleasia, Anatolia, Levanten eller det nordlige Mesopotamia, enn fra regioner lenger til sør. Mens haplogruppe J2a er tilknyttet befolkninger i det gamle Kreta er haplogruppe J2b forbundet med det neolittiske Hellas (ca. 8500-4300 f.vt.).

 

I følge genetisk forskning blir den samme haplogruppen R1a funnet i Sentral, Vest og Sør Asia, samt i slaviske befolkninger i Øst Europa. Mange anser at forklaringen til dette er at distribueringen hadde sin opprinnelse i kurgan-befolkningen i det tradisjonelle Skytia i Sentral Asia. Saken er kun den at haplogrupper H, J2, R1b og L blir funnet i befolkninger i Iran, Pakistan, Sentral Asia og India, mens haplogrupper I og E, ikke blir funnet i India, på tross av at de er vanlige i Europa, og da især i Ukraina. Dette gjør ideen om at R1a1 har sin opprinnelse fra kurgan kulturen tvilsom. 

 

Skyterne skal ha migrert fra Sentral Asia og vestover i perioden mellom 800-600 f.vt., noe som samstemmer med tiden da cimmererne ble jaget over Kaukasus eller innover i Europa. Dette gjør det sannsynlig at det har funnet sted et annet urhjem, trolig i Andronovo kulturen, som har spredd både satem språkene og R1a, som for den saks skyld har en langt høyere frekvens i Sentral- og Sør Asia enn i andre områder. Cimmererne, og da også grekere, thrakere, frygere osv., blant dem albanere og armenere, var også trolig R1b ettersom cimmererne ble jaget bort fra området nord for Kaukasus på 700-tallet f.vt. av skyto-sarmaterne.  

 


Haplogroup J1 har høye frekvenser blant befolkningene i Sørvest Asia, Nord Afrika og Etiopia. J1 spredde seg i to omganger, hvor av den siste var i forbindelse med spredningen av muslimer fra Arabia på 600-tallet f.vt. Haplogruppe J1 er vanligst blant nordøst kaukasiske befolkninger i Dagestan og arabere i det sørlige levanten og andre arabisk talende befolkninger.

 

Haplogruppe R, som sammen med haplogruppe Q, som oppsto i Sibir omkring 15.000-20.000 f.vt., nedstammer fra haplogruppe P, som stammer fra haplogruppe K og oppsto nord for Hindu Kush, i Sibir, Kazakhstan eller Uzbekistan, omkring 35.000-40.000 år siden, oppsto i Nordvest Asia mellom 30.000 og 35.000 år siden. Haplogruppe P inkluderer de fleste europeere, omkring halvdelen av befolkningene i Sentral Asia og det sørlige Asia og nesten alle befolkningene i Amerika. Haplogruppe Q inneholder stamfedrene til mange folk i Sibir, Sentral Asia og befolkninger i Amerika. En migrasjon fra Asia til Alaska via Beringstredetet ble gjort av haplogruppe Q omkring 15.000 f.vt. Den spredte seg rundt i Amerika.

 

Det antas å ha skjedd et sted i Nordvest-Asia mellom 30000 og 35000 år siden. Men de fleste av de sjeldne formene for Haplogruppe R, så vel som de fleste tilfeller av de tett tilknyttede haplogruppe Q, finnes blant befolkningen i Sentral-Asia, Sør-Asia, Australia, Sibir, indianere, Egypt og Kamerun.

 

En isolert gruppe av R1b1 har blitt funnet i høy frekvens blant den innfødte befolkningen i Nord-Kamerun i Vest-Sentral-Afrika. Denne antas å reflektere en forhistorisk tilbakemigrering av en gammel protoeurasisk befolkningen i Afrika, og noen forskere har rapportert at de har oppdaget haplogruppe T av en lav frekvens blant noen av disse kamerunerne, som også tyder på en eurasisk tilhørighet. Noen haplogrupper som synes å være nært tilknyttet den nordlige kameruniske R1b1 har blitt funnet i en betydelig frekvens blant de moderne befolkningen i Egypt. Mange moderne befolkninger i det nordlige Kamerun snakker tsjadisk som er klassifisert som en gammel gren av den afroasiatiske superfamilie av språk.

 

Personer viss Y-kromosomer inkluderer alle mutasjonene på interne noder i Y-DNA treet ned til og med M207, som definerer haplogruppe R, men som viser verken M173 mutasjon som definerer haplogruppe R1 eller M124 mutasjon som definerer haplogruppe R2, er kategorisert som tilhører av gruppen haplogruppe R. Noen tilfeller har blitt rapportert fra prøver av australske urbefolkninger, samt en frekvens på 10,3 % av et utvalg av Burusho og 6,8 % av et utvalg av Kalash fra nordlige Pakistan.

  

Haplogruppe R hadde sin opprinnelse i paleolittisk tid, steinalderen, og dannet den såkalte aurignaci kulturen, en kultur dannet av de første anatomiske moderne menneskene i Europa og som er kjent for de fine hulemaleriene i Spania og Frankrike. Medlemmene av R1b3 eller R-M269, tidligere kjent som R1b, er etterkommerne av aurignaci kulturen, noe som kan sees gjennom at det er samsvar mellom R1b3 (25.000-30.000 f.vt.) og aurignaci kulturen, som eksisterte blant de første anatomiske moderne menneskene i Europa. Disse vant kampen mot de europeiske neanderthalerne. 

 

I følge Bryan Sykes er 2/3 av Europas genetiske materiale fra denne tiden. Under istiden fant den ly i det sørlige Europa, ikke minst i Iberia, hvor den i likhet med andre deler av det sørlige Europa utviklet seg omkring 18.000 f.vt. til å bli R1b. 

 

 

 

 

 Årsaken til at mange vesteuropeere har haplogruppe R1b er at den definerer en ekspansjon på slutten av siste istid da mennesker beveget seg nordover fra Iberia, Spania. Går man lenger tilbake ser man at den går tilbake til steppene i Nordvest Asia, og før da igjen var i Sørvest Asia. Denne igjen markerer en bølge av migrasjon ut av Afrika omkring 45.000 år siden. Alle ikke-afrikanere har M168, som oppsto i Øst Afrika omkring 60.000 år siden.

 

Størsteparten av haplogruppe R tilhører sub-haplogruppen R1, definert med M173, med sine hovedsubgrupper R1a1 (M17) og R1b (M343). Mens R1b blir funnet i Atlanterhavs-Europa blir R1a funnet med høy frekvens fra Tsjekkia til Sibir og sør i Sentral Asia. Mens haplogruppe R1b eksisterte fra omkring 30.000 år siden, så R1a dagens lys for kun 10.000 år siden. Mindre vanlig er subgruppe R2 (M124), kun funnet i India, Iran og Sentral Asia. Haplogruppe R1 er vanlig i Europa og i det vestlige Eurasia og blir antatt å være assosiert med spredningen inn i Eurasia i etterkant av LGM. Haplogruppe R2 blir sjeldent funnet utenfor India, Pakistan, Iran og det sørlige Sentral Asia.

 

Haplogruppe R1b er fra omkring 18.000 f.vt., har sitt opprinnelsessted i Iberia, spredte seg i etterkant av istiden for omkring 12.000 f.vt., og er den vanligste haplogruppen i Europa og har høyest tetthet i Vest Europa, spesielt i det atlantiske Europa, og pga europeisk emigrasjon, i Amerika og Australia. Den har særlig høy frekvens hos baskerne i Iberia og kelterne i Irland. R1b haplotype blir også funnet i relativt høy frekvens i områdene hvor de anglo-saksiske og danske vikingene opprinnelig kalte sitt hjem, omkring 55 % in Friesland og opp til 30 % i Norge. 

 

Ny forskning viser at 600-700-tallets baskisk mtDNA var lik det nåværende atlantiske, men at ingen av dem er lik det forhistoriske mtDNA som kan dateres tilbake til 5000 f.vt., noe som tilsier at befolkningsbevegelser har funnet sted mellom 5000 f.vt. og 600-700-tallet, og som har blitt til dagens distribusjon av mtDNA. En sørvest asiatisk tendens har allerede eksistert i de paleolittiske Cro-Magnons fra Italia, og i de gamle etruskerne.

 

Den første komponenten, som utgjør 42,6% av den totale variablen, etablerer en differensiering mellom de nåværende befolkningene i Sørvest Asia og i Europa. Innen Europa er befolkningene i Middelhavsområdene og dem i det østlige Europa nærmere hverandre enn dem i Sørvest Asia. Den prehistoriske baskiske befolkningen befinner seg i midten av de to gruppene, Europa og Sørvest Asia, mens den historiske befolkningen i Aldaieta faller innen variabiliteten av dagens europeiske befolkninger.

 

Haplogruppe K er en essensiell del av distribueringen av moderne og eldre befolkninger. Denne haplogruppe har en høy frekvens i de prehistoriske befolkningene av baskerne, mens frekvensen i dagens europeiske befolkning er lavere. Det var ingen individer i den prehistoriske befolkningen som var av haplogruppe V, og kun et i den historiske befolkningen i Aldaieta. Opprinnelsen av haplogruppe V skulle blitt forflyttet til Cantabria, noe som vil si at tilstedeværelsen av haplogruppe V i den historiske befolkningen i Aldaieta viser en genetisk flyt mellom befolkningene i det baskiske området og naboregionen. Frekvensen av haplogruppe H i den historiske befolkningen i Aldaieta (48.6%) ligner den vist i dagens atlantiske befolkning. Men den prehistoriske befolkningen i baskerland viser en lavere frekvens av haplogruppe H.


Haplogruppe J har vært hovedlinjen av mtDNA relatert til den neolittiske ekspansjonen fra Sørvest Asia omkring 10.000 år siden. En lavere frekvens av J har blitt funnet i dagens baskiske befolkning, mens den i alle regioner i Europa har en høyere frekvens. Men i enkelte prehistoriske baskiske befolkninger og i dagens historiske befolkning i Aldaieta, er tilstedeværelsen av denne haplogruppen større enn i resten av den europeiske befolkningen.

Det er også funnet en viktig forskjell mellom dagens befolkning i Tuscany og den prehistoriske som holdt til i samme område, etruskerne, med et gap på 2500 år. Disse to befolkningene har kun to haplotyper til felles. Dette fenomenet har trolig funnet sted i andre deler av Vest Europa.  

 

Tatt i betraktning dagens frekvensvariasjon av haplogruppe H i det baskiske området er det ikke korrekt å si at den utbredte situasjonen i det øvre palaeolittisk involverte eksistensen av høye frekvenser av haplogruppe H, kun på grunn av at dagens baskere har denne karekteristikken. Et annet eksempel er haplogruppe J. Gitt at dagens baskere er en outlier i forhold til det neolittiske komponentet, så har det blitt foreslått at denne regionen erfarte en mindre genetisk impact fra de neolittiske farmerne. Men hvis J er en markør av migrasjoner av neolittiske befolkninger fra Sørvest Asia, erfarte også baskerne impact av disse folkene, noe som kan bli sett ut fra de høye frekvensene av haplogruppe J i visse gamle befolkninger.

Alt dette gjør at man må revurdere den antagelse at den genetiske mønstret til dagens befolkninger reflekterer den evolusjonære prosessen erfart av deres forfedre. Det ble tidligere tenkt at det ikke var noen evolusjonær prosess under den neolittiske som endret den genetiske komposisjonen av Europas befolkninger. Men disse nye dataene gjør det klart at det var en diskontinuitet mellom prehistoriske og dagens befolkninger, noe som leder oss til på nytt å se på begrensningen involvert i rekonstruksjonen av evolusjonær historie på grunnlag av det genetiske mønstret til dagens befolkninger.

 

Befolkningen i Aldaieta kommer innen rekkevidde av dagens europeiske atlanterhavsbefolkning, mens den prehistoriske befolkningen blant baskerne viser klar ulikhet i forhold til alle andre. Konklusjonen er at det mellom 5000-1500 f.vt., skjedde en geneflod blant de vestlige europeiske befolkningene som homogeniserte mtDNA linjene. Dette hadde trolig forbindelse med innføringen av det neolittiske jordbruket og det indoeuropeiske språket, på tross av at mange av befolkningene, især i Iberia, kun baskisk står tilbake, i første rekke ikke endret språkene sine, på tross av at dette fant sted etter hvert, ikke minst under innflytelse fra kelterne.  

 

R1b kom antagelig til Spania fra øst for omkring 30.000 år siden, blant de paleolittiske steinalderfolkene. Det blir antatt at alle som har R1b nedstammer fra mannslinjen fra et individ kjent som patriarken ettersom hans arvinger regnes for å utgjøre over 40 % av alle kromosomene i Europa. Haplogruppen er tydelig karakteristisk for baskerne viss språk trolig var proto R1b, og som genetisk var nærmest til den opprinnelige R1b befolkningen, som trolig ikke var mer enn noen få tusener individer. 

 

Basert på R1b frekvens og variabilitet antar man at det genetiske materialet i de Vest Europeiske landene, Spania, Portugal, Storbritannia, Irland, Frankrike, Nederland, Belgium, Nord Italia og Tyskland daterer seg til paleolittisk tid. Hypotesen ble konfirmert ved at baskerne, som tradisjonelt har blitt ansett som arvinger av det europeiske paleolittiske strata, har en av de høyeste frekvenser av R1b i verden. Dette på tross av at det har blitt spørsmål ved baskernes fjerne opphav gjennom både genetisk og lingvistisk data.

 

Enkelte forskere hevder at de første menneskene i det vestlige Europa talte et språk som minner om dagens baskisk. Gammel europeisk er en term brukt for språket til det eldste rekonstruerte stratum av indo-europeisk hydronymi, elvenavn, i Sentral og Vest Europa. Dette er pre-germansk og pre-keltisk og daterer seg fra omkring 2000 f.vt. En annen teori er at baskisk-talende folk på tiden ved slutten av den romerske republikk og begynnelsen for det romerske imperiet migrerte fra Aquitaine og blandes med en innfødt befolkning viss språksubstrat var indo-europeisk. Migrasjonen hadde sin høyde i etterkant av det romerske imperiet omkring 500-700 e.vt. I følge Stephen Oppenheimer kom de første innbyggerne til de britiske øyene fra fra Iberia og talte et språk relatert til baskisk.

 

Haplogruppe R dominerte Vest Europa, men måtte trekke seg sørover, til Iberia, under istiden. Der utviklet den seg til haplogruppe R1b. Ettersom klimaet ble varmere fant R1b veien nordover og kom frem til de britiske øyer, som på den tiden hadde fast forbindelse til Europa, for omkring 15.000 år siden. De gikk fra å være jeger-samlere til farmere i det sørøstlige Europa omkring 8000 år siden og i Storbritannia omkring 4000 år siden. De slo seg hovedsakelig ned i hva som i dag utgjør Spania, Portugal, Frankrike, Belgia, Danmark, England, Wales, Skottland og Irland. 

 

Under LGM produserte R1b fine steinspisser som definerer den solutreiske kulturen og var et kulturelt distinkt folk som skiller seg fra andre LGM folk som generelt beskrives som epi-gravetti. De som var sammen med R1b på denne tiden var mtDNA haplogrupper H og V, hvor av V ble født i det baskiske området i pyrineene kort etter LGM.

 

R1a oppsto for 15.000 år siden i nærheten av Ukraina og ekspanderte enten fra det ukrainske LGM i etterkant av istiden eller fra de pontisk-kaspiske steppene som et resultat av kurgan migrasjonene. R1a er å bli funnet fra Tsjekkia til is Altai fjellene i Sibir og sør gjennom Sentral Asia og Sør Asia. Ekspansjonen har blitt assosiert med spredningen av de indoeuropeiske språkene og den ukrainske opprinnelsen av R1a har blitt funnet av uavhengige og mangfoldige kilder innen ulike områder og temaer. Distribueringen av R1a er et av tre viktige komponenter av klassisk genfrekvenser, viss senter ligger nord for Svarte- og Kaspiske havet, et område knyttet til Kurgan ekspansjonen.

 

Andre studier setter spørsmål ved dette og hevder at R1a kan ha sin opprinnelse i Nord India. Ekspansjonen av R1a har blitt assosiert med spredningen av de indoeuropeiske språkene. Det er kun det at de første indoeuropeiske var centum språk, som utviklet seg til å bli keltisk, germansk, italisk, gresk og flere av de paleobatiske språkene, ikke satem språk, som indoiransk, armensk, baltisk, slavisk, albansk, og kanskje paleobalkanske språk som trakisk og dakisk, og at de første indoeuropeiske språkene slik som anatolisk, tokartisk og armensk er R1b, ikke R1a.

 

Armensk, også kjent som arisk, blir ofte sett på som bindeleddet mellom gresk og sanskrit. Armenerne er forbundet med R1b, men er et satem språk. Tokarisk var av R1b, men var et centum språk. Tokarisk kombinerte alle rekkene inn i en eneste velar rekke og på tross av at kronologien vedrørende denne endringen er ukjent, det mangler assibileringen typisk for satem språk, så kaller man det for centum. Proto-anatolisk gikk verken igjennom satem eller centum lydendringene. Velarrekkene forblir separate i luwisk, mens hetittene kan ha gjennomgått en centum endring, noe som gjør at det luwiske språket trolig er det eldste. Spørsmålet er om ikke armensk gikk igjennom alle endringene.

 

R1b inkluderer en rekke modal haplotyper. En av de best karakteriserte av disse haplotypene er Atlantic Modal Haplotype (AMH). Denne når sin høyeste frekvens i Iberia og Storbritannia og Irland. En annen haplotype av R1b har blitt referert til som haplotype 35. De kan bli funnet i høye antall i det sørøstlige Europa og i Vest Asia. Disse stammer fra R1b som søkte LGM ly i Anatolia i stedet for i Iberia. Medlemmer finnes i høye antall i det armenske høyland og Armenia med mindre antall gjennom hele Sørvest Asia i jødiske befolkninger, i Sørøst Europa og i Kaukasus. Det er også en gruppe blant uyghurene i det vestlige Kina, som stammer fra tokarerne, et indoeuropeisk folk i det nordvestlige Kina og Sentral Asia som etter tiden ble absorbert av ulike tyrkiske folk.

 

Denne modalen finnes også i Storbritannia i områder hvor det er høy konsentrasjon av haplogruppe J, noe som gjør det sannsynlig at de kom dit samtidig, kanskje med ankomsten av romerske soldater. Kanskje, når alt kommer til alt, at historien om kong Arthur og sverdet Excalibur stemmer.

 

Khaldeerne eller karduerne var et bronsealderfolk ved den sørøstlige kysten av Svartehavet. De var relatert hattierne, et gammelt folk i Lilleasia. Disse, samt nabostammer som khalyberne i vest, mushkiene og tubalerne var de første jernsmedene. De blir antatt blant annet å være forfedrene til georgierne, kartvelerne. Navnet betyr behandlet jern, stål, en term som i latin ble til chalybs, stål, som blir sett på som en mulig opprinnelse for excalibur, navnet på kong Arthurs legendariske sverd. Det kaldeiske språket refererer til det urartuiske språk og folk. Khaldi, også skrevet haldi, er overguden til urartuerne. Khaldi formet en triade med tordenguden Theispas og solguden Artinis. Hans kone var gudinnen Bagvarti. Urartierne så ham som sin stamfar. Deres hovedtempel ble bygget i Musair, sørvest for sjøen Urmia. Tidlig ble han anerkjent i det armenske høyland, i regionen Van, hovedstaden i det urartiske kongedømme.

 

Mye tyder på at de indoeuropeiske språkene kommer fra Anatolia, nord Kaukasus eller Balkan. Kanskje utviklet de språkene som kom fra Nord Kaukasus seg til R1a satem språk, mens de som kom gjennom Balkan seg til R1b centum språk.

 

Kanskje utviklet de indoeuropeiske språkene seg først ved Balkan, hvor av anatolierne dro inn i Anatolia, tokarerne reiste østover og de andre centum språkene til Sentral Europa, mens armenerne ble værende og senere, som frygere, viss ikke før, reiste inn i Anatolia. Det blir jo hevdet at armenerne er en blanding av anatoliske luwiere, frygere og hurro-urartiere, som holdt til i det østlige Anatolia.

 

Men det kan også være at de indoeuropeiske armenerne dannet den enormt utviklede Kura Araxes kulturen i Kaukasus, hvor av de ble værende på samme sted frem til nå, mens anatolierne var et språk som utviklet seg og ble værende i Lilleasia, centumspråkene var en første pulje som reiste til vest og utviklet dagens indoeuropeiske språk og mot øst som tokarere. Uansett så var det trolig tokarerne som førte de indoeuropeiske elementene mot øst hvor folk av haplogruppe R1a overtok dem og videreutviklet dem.    

 

Haplogruppe G begynte å spre seg med den neolittiske jordbruksrevolusjon, kanskje med møtet med de tidlige hestenomadene på de eurasiatiske steppene. Den har sin opprinnelse i Sørvest- eller Sør Asia, trolig i området som utgjøres av dagens nordlige India, Pakistan og Afghanistan. Distribusjonen av haplogruppe G i Europa kan reflektere en migrasjon av jordbrukere, anatoliere, inn i Middelhavsbassenget, samt invaderende sarmatere, alanere og jasz, hvor av alle stammer fra de iranske skyterne.

 

Haplogruppe G ekspanderte trolig til Anatolia og Kaukasus med kurderne, iranerne, indo-hetittene eller forløperen til hetittene. Ingen spesifikk haplogruppe har blitt identifisert som hetitt, men haplogruppe G-M201 er trolig karakteristisk for hattiene. Trolig hadde også kassittene, dem som samlet de babylonske bystatene til et samlet imperium, haplogruppe G.

 

Dette gir et godt treff for den historiske spredningen av disse folkene over de sentralasiatiske steppene fra Xinjiang i øst til Iberia og Tunisia i vest, med en bransje, sakaene, som reiste inn i det indiske subkontinent fra nordvest. Det er sannsynlig at haplogruppe G befant seg øst for det kaspiske hav, i Sentral Asia, men reiste vestover hvor proto-georgierne, som talte et språk ikke fjernt fra hattisk og kanskje hurro-urartisk, og som også har slektskap med baskisk, var med på å danne Kura Araxes kulturen, og møtte på tokarerne, bærerne av det indoeuropeiske språket, på deres vei østover noe som førte til at haplogruppe G også finnes hos uyghurene i Xinjiang, Kina.

 

Det er en lav frekvens av haplogruppe G i de fleste befolkninger, især i Eurasia, især i Kaukasus, Lilleasia, Sørvest Asia, Balkan og Italia. Haplogruppen har høyest frekvens i Kaukasus hvor den er funnet over 60 % i etniske nord-ossetere og 30 % i georgiere. Kabardinere i nordvest Kaukasus har 29 %, mens armenerne og tyrkere har 11 %. I det sørlige Asia blir haplogruppe G funnet i en rate på 10-20 % blant persere, pashtunere og kalashere, samt i en mindre prosent blant andre befolkninger i Pakistan, India og Sri Lanka, inkludert tamilene. I Sentral Asia blir haplogruppe G funnet i et belte som strekker seg fra Kaukasus gjennom Sentral Asia og frem til uyghurene i Xinjiang provinsen i Kina.

 

I Europa blir den funnet med frekvens på under 5 % i Sentral og Sør Europa, slik som i Hellas og i deler av Spania. Den har relativ høy konsentrasjon på Kreta, Sardinia og i Tyrol regionen i Østerrike. Nordover og vestover fra alpene synker konsentrasjonen og på de britiske øyene, Skandinavia, det nordlige Frankrike, det nordlige Tyskland, Nederland og de baltiske landene er den uvanlig. Omkring 10 % av Ashkenazi jødene har haplogruppe G.

 

G2 representerer hoveddelen av haplogruppe G i alle land. En gruppe nært relaterte ashkenazi jøder representerer nærmest alle G2c personer. Den jødiske diaspora til Europa fra Sørvest Asia og den arabiske maurer okkupasjonen av Spania er to mulige ruter inn i Europa for visse typer av haplogruppe G.

 

Haplogruppene H, I og J, stammer sammen med haplogruppe G, samt den større og mer varierte haplogruppe K, fra haplogruppe F. H eksisterer i det indiske subkontinent, I spredde seg gjennom Sentral Europa og inn i Skandinavia, J ble værende i Sørvest Asia, hvor den ga opphav til blant annet mange jøder, arabere og kaukasiere, mens K blant annet ga opphav til P, som igjen ga opphav til Q og R. Haplogruppene H, I og J oppsto trolig i perioden mellom 20.000 og 30.000 år siden. Haplogruppe J2 og E3b, sammen med G, kom til Europa i forbindelse med spredningen av jordbruket.

 

Det proto-indoeuropeiske språket har tegn på å ha oppstått i forbindelse med semittisk, som blant annet vil si haplogruppe J, uralsk, som blant annet vil si haplogruppe N, og nordvest kaukasisk, som blant annet vil si I. Også haplogruppe G var sterkt til stede, for ikke å glemme haplogruppe E.

 

Det proto-pontiske språket har minst to datterspråk: proto-indoeuropeisk og proto-nordvestkaukasisk, som vil si proto-pråkene til indoeuropeisk (IE) og nordvestkaukasisk (NWC). Noen lingvister hevder at de indoeuropeiske språkene former en del av en hypotetisk nostrisk språklig superfamilie, og forsøker å relatere indoeuropeisk til andre språkfamilier slik som sørkaukasisk, altaisk, uralsk, dravidisk og afroasiatisk, på tross av at sistnevnte skiller seg ut ved å være et søsterspråk heller enn et datterspråk av den nostriske superspråkfamilien.