Den nye verdensorden
 

”Når fascismen kommer til USA vil den være be wrapped i USAs eget flagg og bære et kors.”

- Sinclair Lewis, 1935.

 

Fra Hitler til Pinochet og videre har historien vist at det er visse skritt som en hver diktator må ta for å ødelegge de konstitusjonelle frihetene. Naomi Wolf argumenterer i teksten Fascist America, in 10 Easy Steps for at George Bush og hans administrasjon synes å ta dem alle.

 

 

”Vi må kunne stå til rette med det åpenbarlige faktum at kapitalismens feil er en uungåelig konsekvens av å omfavne verdier og institusjoner som favoriserer penger over liv. For å skape en verden hvor liv kan florere og trives må vi gjenskape våre økonomier basert på verdier og institusjoner som ærer livet, tjener livets behov og gjenoppretter penger som et byttemiddel.”

 

“Under den globale kapitalismen er verden styrt av et globalt finanskasino fylt av ansiktsløse bankere, pengepugere og hedge fund spekulanter som opererer med en flokkmentalitet som sender bytterater og aksjepriser inn i ville virvler urelatert til noen annen underliggende økonomisk realitet. Skruppelløst trekker de seg fra og knuser nasjonale økonomier, kjøper og selger selskaper og leier og sparker selskapsledere (CEOs) og holder de mektigste politikerne og selskapslederne som gisler for spekulantenes interesser. Når deres innsats betaler seg hevder de at de gevinsten som sin egen. Når de taper løper de til regjeringene og de offentlige institusjonene for å få dem til å stå til rette for deres tap med gråt om at finansskyene vil falle hvis de blir nødt til lide markedets disiplin.”

 

”Den farligste mannen til en hver regjering er den mannen som er I stand til å tenke ting ut for seg selv uten hensyn til den rådende overtro og tabu. Nesten unngåelig  kommer han til konklusjonen om at regjeringen han lever under er uærlig, gal og uutholdelig og forsøker å endre den viss han er romantisk anlagt.”

- Henry Louis Mencken

 

En rød tråd

 

Mye har blitt skrevet om eksistensen av en global plan for å kontrollere hendelser og styre dem i en retning som er profitabel for en elite av de rike og mektige. Mens det er vanskelig å være spesifikk om hvem som står bak en slik konspirasjon, viss den da i det hele tatt eksisterer, er det i alle fall klart at det privatdrevne globale finanssystemet gir muligheter for verdens rikeste å kombinere deres innsats for på den måten å søke gjensidig fordel. Det globale finanskapitalismen er i seg selv basert på monopolisering av penge-skapelse via et globalt banksystem som stort sett er privateid, på tross av at det fungerer gjennom sentralbanker i de største og mest fremgangsrike nasjoner og da ikke minst gjennom USAs sentralbanksystem, Federal Reserve System, forkortet som The Fed, som er en hybrid av tolv privateide sentralbanker, de såkalte Fed bankene, med en politisk utpekt ledelse, noe som er unikt på verdensbasis.

 

Det går en rødt tråd mellom de imperialistiske kreftene som opererer og det multinasjonale kapitalismen, i USA og rundt om i verden, som uttrykt av elite konsensusbyggende organisasjoner som Bilderberg Group og Trilateral Commission

 

Ser man på faktaene rundt Bush familien, og da ikke aller minst Prescott Bush og hans historiske forbindelser til W. Averell Harriman og den såkalte Bush Nazi forbindelsen, samt til Rockefeller familien, Wall Street og Londons kapitalmakt, samt til de internasjonale oljeselskapene, en forbindelse som i dag er representert gjennom Bush og hans Wall Street - Texas - London faksjon, samt Bush og hans rolle i Bank of Credit and Commerce International (BCCI) skandalen, samt forbindelsen mellom George W. Bush og Bin Laden familien, som ble ledet av Salem_bin_Laden som overtok fra hans far Mohammed bin Laden, men som fikk en tragisk død i 1988 da et fly fløy inn i en strømkabel i San Antonio, Texas, forstår man at det er en forbindelse mellom alt dette og Den permanente revolusjon slik den opptrer som en evig krig, nå kjent som den såkalte Krigen mot terror og Den fjerde verdenskrig, og en permanent krigsøkonomi slik den blant annet blir fremstilt av Jeffrey Steinberg, Allen Douglas og Rachel Douglas i teksten Cheney Revives Parvus 'Permanent War' Madness. Det hele kalles rett og slett for kapitalisme og handler om å tjene multinasjonale kapitalistiske interesser.

 

Se: Den nye verdensorden

Se: Kjøpemas før jul

Se: Irak og FN

 

New World Order - Wikipedia

New World Order (conspiracy theory) - Wikipedia

 

Membership of Key Economies in International Organisations


Kapitalisme

 

Det har altid, i alle fall i de siste 5000 årene, eksistert en eller annen form for kapitalisme. De gamle sumeriske templene i Mesopotamia fungerte som banker. Dette på tross av at samfunnssystemene har endret seg etter hvert. Mens akkadierne, som dannet det første multietniske imperium med den semittiske Sargon av Akkad, som vant makten i Kish gjennom et kupp og som kom til å legge under seg hele det tidligere sumeriske området og nærmest tilintetgjøre det sumeriske språket, men som i likhet med sumerernes kultur og religion på lik linje med latin i Europa ble bevart via seremonier og ritualer, i spissen var preget av sentralisering av makt  kom amorittenes samfunn, etter at de en god stund senere kom til å erobre det samme området, til å bli preget av det som kan kalles for den tids kapitalisme. Mens tradisjonene i Akkad på mange måter utviklet seg videre inn i Assyria, utviklet amorittenes samfunn seg til Babylonia.

 

Begrebet kapitalisme ble praktisk talt ikke anvendt før år 1850 og ble ikke vanligvis anvendt i faglige fremstillinger og i offentlig debat før på 1860-tallet. I perioden frem til Første verdenskrig ble begrebet især benyttet av den fremvoksende arbeiderbevegelsen, noe som førte til at kun det å benytte betegnelsen signaliserte en negativ holdning til det bestående samfunnet. Fra mellomkrigstiden fikk begrepet en større utbredelse og samtidig en mere beskrivende karakter, slik at det å bruke det ikke nødvendigvis uttrykte en bestemt holdning til samfunnet. Begrepet har senere blitt anvendt i et stort antall forskjellige betydninger.

 

Oligarki, som stammer fra gresk og betyr fåmannsvelde, av oligos som betyr få og arkia som betyr å styre eller lede, er en styreform hvor den politiske makt er samlet hos et lite antall mennesker, vanligvis de som er mektigst på grunn av rikdom, militær styrke, skrupelløshet eller politisk innflytelse og er ofte styrt av noen få mektige familier viss barn er oppdratt og trent til å arve oligarkiets makt, ofte på bekostning av dem som blir regjert over. Enkelte hevder at alle regjeringer kan sies å være oligarkier, uansett hva de selv ønsker å kalle deres politiske system. I motsetning til aristokrati, der den ”beste” er lederen, blir ikke makten alltid utført i åpenhet, i stedet foretrekker oligarkene å være grå eminenser som kontrollerer ved hjelp av økonomiske midler.

 

På tross av at Aristoteles, som var den første til å bruke ordet, brukte det i betydningen ”de rikes makt”, som mer presist kalles plutokrati, som betyr rikmannsvelde og som betegner et samfunn hvor de rike styrer alt og kan gjøre som de vil, er oligarki ikke alltid makt via rikdom ettersom oligarkene også kun kan være en privilegert elite. Mange mener at USA i praksis er et plutokrati, mens andre hevder at flere fattige land slik som Ekvatorial Guinea, er bedre kandidater. Uansett sier dette en hel del på tross av at betegnelsen korporokrati eller korporatisme, som betegner en regjering dominert av selskapers og bankers innflytelse, kanskje passer enda bedre.

 

Kort fortalt kan det sies at kapitalismen oppsto gjennom de siste 500 år som et brudd med tidligere måter å organisere samfunnet på. Det oppsto en ny herskerklasse, borgerskapet, som hadde helt andre motiver for samfunnsutviklingen enn tidligere herskere. Men for det store flertallet skjedde det få forbedringer, tvert i mot ble det verre for store deler av befolkningen, arbeiderne.

 

Globaliseringen

 

David Harley, professor ved City University of New York, hevder at nyliberalismen i korte trekk har handlet om gjenvinning av makt for en liten elite av finansfolk og direktører. De insisterer på at verden er mye bedre nå enn før, og det er den - for dem. Men de fleste mennesker har det dårligere enn de hadde det på 1970-tallet, spesielt om en tar hensyn til tilgangen til utdanning, helsetjenester osv.


Nyliberalismen har ført til en massiv overføring av eiendeler fra de fattige til de rike. En slags omvendt Robin Hood. Den liberalistiske kapitalismens angrep på velferdsstaten har heller ikke ført til større frihet, med unntak av for andre enn dem som vil bruke en slik "frihet" til å tilrane seg selv større makt og øke 'klasseforskjellene' i samfunnet. På en måte har de understreket til fulle Bakunins gamle tese om at "sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet, og frihet uten sosialisme er privilegier og urett". Staten er med andre ord lite annet enn et apparat brukt av de få rike for å styre, kontrollere og undertrykke de mange fattige. Se for deg et fiskegarn, hvor statene utgjør nettet, de rike fiskerne og du fisken.


I april 2002 la den britiske avisen The Guardian ut 29 dokumenter fra EU-kommisjonen ut på deres hjemmeside. Der ble det i detalj vist hva EU-kommisjonen foreslår at EU skal kreve av 29 land. Bortsett fra helse og utdanning ønsket kommisjonen at land over hele verden skulle åpne opp for for privatisering og full internasjonal markedskonkurranse innen alle former for tjenesteyting, sektorer som omfatter vann, kloakk, energi, media, post, telefon og økonomiske tjenester.

På forsiden av hvert dokument sto det: "Medlemsstatene bes om å forsikre seg at denne teksten ikke gjøres offentlig tilgjengelig og at den bare spres til de tjenestemenn som den angår." Dette er lett forståelig ettersom det først og fremst er de fattige som ved slike tiltak blir rammet.


Individets frihet står i motsetning til de økende autoritære tendenser i den nyliberale staten. Institusjoner som GATS, WTO, USA, EU, IMF og Verdensbanken mangler transparens og ansvarlighet, og står utenfor demokratisk kontroll. Motsetningen er et åpent demokrati med et mål om sosial likhet koblet til økonomisk, politisk og kulturell rettferd.


Den nordiske modellen noen mente eksisterte, en slags sosialdemokratisk "tredje vei" mellom sosialdemokrati og kommunisme, har fra 1980-tallet blitt skiftet ut med populisme og mediegigs, marked og liberalisme, likegyldighet og narsisisme. Soslidaritet har gått fra å være et positivt til negativt ladet ord, mens ord som privatisering og konkurranseutsetting, som i sin begynnelse var negativt ladet, i de siste årene har blitt del av norsk dagligtale. Mange vil til og med hevde at det ikke lenger finnes noe annet enn nyliberalisme, noe som skinner klart ut av Francis Fukayamas bok End of History.


Problemet med de store multinasjonale institusjonene, for det aller meste skapt av vestens eliter, er at de har vært mot reguleringer og krevd at det offentlige skal ha minimal styring med økonomi i de landene de tilbyr lån. Og får å i hele tatt få lån krever de at landene kutter i sine offentlige tilbud, dvs skole og helse. Slik velferdsstaten Norge i dag fungerer, ville det aldri blitt gitt lån eller støtte fra disse institusjonene. De umuligjør med andre ord dannelser av afrikanske velferdsstater etter nordisk modell, på grunn av sine krav om liberale markedsreformer.

 

Teksten Extraordinary Times, Intentional Collapse, and Takedown of the USA av Richard C. Cook postulerer eksistensen av en koordinert og langvarig matriks satt opp av dem som kontrollerer pengene for å dominere historiens gang. Man kan selv tenke seg hvor kaotisk det hadde vært viss det ikke var en sentral kommando over en global økonomi.

 

Det som regnes som eliten i USA er først og fremst familiene Rothschilds, Rockefeller, Morgans, DuPonts, Warburgs, Ford mfl. Disse har litt over de siste hundre år hatt en vesentlig - og dokumenterbar - rolle og påvirkning av politikk og forhold i spesielt USA, men også gjennom organisasjoner som f.eks. CFR (Council of Foreign Relations), FN, Trilateral Commission (som ble opprettet for å få med Japan), Club of Rome, Tavistock Institute (deres amerikanske søsterinstitutter), International Education Council mfl.


Deres innflytelse i det amerikanske banksystemet, samt utdanningssystem og media er vesentlig fra JP. Morgan skapte den store panikken i 1904 til Fed, videre til at FN ble opprettet (på Rockefellers tomt på Manhatten) etter WWII, etter at League of Nations feilet etter WWI (siden tsaren var imot dette - og ble henrettet i 1917), til Nixon koblet dollaren fra gullet på 70-tallet til WTO og et utall andre organer, tenkesmier og hendelser. Det eksisterer omfattende historisk materiell om disse tingene og de som er nysgjerrig på dette oppfordres til å studere dette grundig. Som Shakespear sa det: "The world is a stage".

 

Cook fokuserer på hva som synes å ha vært et angrep som har pågått i over et århundre mot nasjoners uavhengighet fra Russland og USA. Han foreslår en serie med monetære reformer hvor av USA, eller en hver annen nasjon, kan gjenvinne sin økonomiske identitet og beholde sin politiske frihet.

 

Den nye verdensordning

 

Den nye verdensordning, engelsk New World Order, er hypotese som hevder at en hemmelig gruppe planlegger verdensherredømme gjennom en verdensregjering. Denne regjering skal gjøre seg av med dagens stater og skape et verdensdiktatur. Konspirationsteoretikere tolker ikke anvendelsen av begrepet som en beskrivning eller forhåpning av noe åppenbart og synlig i verdenspolitiken. Til nå ser NWO ut som ett hemlmelig politiskt projekt på å ta over verden.

 

Uttrykket New World Order(NWO) ble anvendt av George H. W. Bush i en tale i Den amerikanske kongressen 11. september 1991. Gary Hart, medlem av Det utenrikspolitiske råd (CFR), refererte til denne talen den 12. september 2001, da han sa at Terrorangrepet 11. september 2001 kunne brukes for å innføre Den nye verdensordning. George H. W. Bush brukte også uttrykket da han begrunnet Gulfkrigen 1991. I ett annet klipp fremgår det at Ronald Reagan gjorde mye positivt for den nye verdensordning. Uttrykket har blitt anvendt av mange andre, blant annet av Storbritannias nåværende statsminister Gordon Brown.

 

Youtube – Bush: The new World Order

 

Enkelte hevder at den nye verdensordning begynte tidig på 1900-talet via den store konvergens (her), en term tilskrevet Bradford Perkins og brukt for å beskrive konvergensen av samfunnsmessige og politiske mål mellom USA og det britiske imperiet i de to tiårene før Første verdenskrig, med Cecil Rhodes, som åpnet for en føderasjon mellom det Britiske imperiet og USA en føderal verdensregering (med engelsk som det offisielle språket).

 

Lionel Curtis, som hadde tro på denne ideen, opprettet gruppen Rhodes-Milner Round Table år 1909, som i sin tur skapte den britisk-baserte gruppen Royal Institute for International Affairs, også kjent som Chatham House, i 1919 og det amerikanska Council on Foreign Relations, hvor David Rockefeller har vært essensiell, i 1920.

 

Otto von Bismarck sa på slutten av det 1900-århundret at den viktigste begivenheten av det 2000-århundret ville være at nordamerikanerne talte engelsk. De fleste i USA og det britiske imperiet delte samtidig en felles arv. I sensuset fra 1790 utgjorde britene 80% av den hvite befolkningen. Mellom 1790 og 1890 12,827,470 ble immigranter naturalisert, av disse kom 7,305,410 fra det britiske imperiet. Ledende figurer i både USA og Storbritannia begynte å se de to landene som sentre for demokrati i en verden truet av autokratier, slik som det tyske imperiet, det russiske imperiet og det japanske imperiet. Men begrepet demokrati var da som nå uklart, for det hersker stor tvil om man kan kalle disse to nasjonene demokratier. Storbritannia var verdens største kolonimakt, og vi vet alle hva som skjedde med den nordamerikanske urbefolkningen. USA har fra første stund vært en grotesk krigsmakt. Men felles interesser hadde de, i alle fall den finanselite som ”styrte” historiens utvikling.

 

Generalmajor Smedley Butler fra Marine Corps skrev i 1935 i boken War is a Racket eller Krig er svindelforetagende bl.a: “Jeg gjorde  slik at Mexico ble klar for USAs oljeinteresser i 1914, slik at Haiti og Cuba ble et hyggelig sted å være for guttene i National City Bank for å samle inn inntekter. Jeg hjalp til med å voldta et halvt dusin sentralamerikanske republikker for å tjene Wall Street. Jeg hjalp til med å gjøre rent i Nicuragua for Brown brødrene i International Banking House fra 1902 til 1912. Jeg åpnet Den Dominikanske Republikk for USA sukkerinteresser i 1916. Jeg hjalp til med å gjøre Honduras klar for USAs fruktselskaper i 1903. I 1927 hjalp jeg Standard Oil med å bli uantastet for deres fremferd i Kina.”

 

Butler anerkjente at han hadde tilbrakte mye av hans tretti-tre år i Marine Corps som en “overklasse muskelmann for Big Buisness, Wall Street og bankene. Kort fortalt var jeg en pengeutpresser og en gangster for kapitalismen.” Derfor gjorde Butler en effektiv avsløring av en stort sett kjent sannhet, der militæret tjener de strategiske interesser i korporasjonens former.

 

Listen på USAs intervensjoner og brudd på folkeretten, for ikke å glemme presidenters tilrøvelse av Kongressens makt er nesten uendelig land. Saken er den at det blir stadig lettere for presidenter å gå forbi Kongressen og å erklære krig og trekke landet inn i militære eventyr på tross av at de mangler autoritet til å gjøre det når presedens først har blitt satt. USA må derfor, i den internasjonale fredens og harmoniens interesser, anskaffe en demokratisk regjering og unngå en verdenskatastrofe.

 

Det tidligste tegnet på den store konvergens og det anglo-amerikanske kompleks var Storbritannias handlinger under den spansk-amerikanske krigen. Storbritannia hadde en uttrykt politikk som gikk ut på å opprettholde Spanias suverenitet over Kuba ettersom trusselen om at Kuba skulle bli erobret av et uvennlig USA kunne skade den britiske handelen på de karibbiske øyer. Men da USA garanterte kubansk uavhengighet i 1989 forlot britene denne politikken.

 

På begynnelsen av den spanskamerikanske krigen forholdt de fleste kontinentale europeiske maktene seg nøytrale, men tok side, noe som var gjeldende for Tyskland, med Spania pga politiske bånd og investeringer i spanske kolonier. Storbritannia forholdt seg nøytral, men gikk over på USAs side. Under krigen solgte Storbritannia kull og skip til den amerikanske marne og tillot det amerikanske militære å benytte seg av Storbritannias undersjø kabler for å kommunisere. Da George Deweys flåte seilte ut fra Hong Kongs havn mot Manila klappet britiske soldater og seilere på havnen for dem. USA og Storbritannia, som har støttet den mest høyreekstreme politikken i det siste århundret, kom senere til å støtte diktator Francisco Franco under den spanske borgerkrigen.  

 

Konseptet den nye verdensorden ble utviklet med Edward M. House, som sto president Woodrow Wilson nær, under dannelsen av Nasjonenes Forbund etter første verdenskrig. Forfatteren H. G. Wells, som skrev mange politiske essayer og påvirket den internatsjonale politikken snakket også om en verdensstat, men skrev i sin bok The New World Order at ”utallige mennesker vil hate den nye verdensorden og vil dø mens de protesterer imot den.”

 

En av de viktigste forskerne vedrørende det anglo-amerikanske kompleks er Georgetown professor Carroll Quigley, som foruten å være professor og mentor til William J. Clinton, blant annet skrev Tragedy and Hope, som ble publisert i 1966, og The Anglo-American Establishment, som ble publisert etter hans død i 1981.

 

I 1966 kom Carroll_Quigley ut med sin bok Tragedy and Hope - A History of the World in Our Time, en bok på nesten 1400 sider, hvor han utførlig beskrev etableringen og funksjonen av den nye verdensorden. I denne boka, hvor han blant annet beskriver hvordan Council on Foreign Relations (CFR) har til formål å knuse amerikansk suverenitet for på den måten å gjøre veien klar for en global finans og regjeringsstruktur, skriver han blant annet:

 

”Kreftene i finanskapitalismen har et annet langtrekkende mål, ingenting annet enn å skape et verdenssystem bygget på finansmakt som skal befinne seg i private hender og som kan dominere det politiske systemet i hvert enkelt land og økonomien i verden som et hele. Dette systemet skal bli kontrollert på en føydalistisisk måte av verdens sentralbanker som handler i fellesskap via hemmelige avtaler oppnådd via private møter og konferanser. Toppen av systemet skal være Bank for International Settlements (BIS) i Basle, Sveits, en privat bank eid og kontrollert av verdens sentralbanker som i seg selv fungerer som private selskaper. Finanskapitalismens vekst har gjort en sentralisering av kontrollen over verdensøkonomien og bruk av denne makten til fordel for og den direkte fortjeneste til finansspekulantene og den indirekte disfavør for alle andre økonomiske grupper det mulig med.”


”For første gangen i historien er den vestlige sivilisasjonen i fare for å bli ødelagt internt av en korrupt, kriminell herskerkabal som er sentrert rundt Rockefeller og hans nærmeste, som inkluderer elementer fra Morgan, Brown, Rothschild, Du Pont, Harriman og Kuhn-Loeb, samt andre grupper. Juntaen tok kontroll over den politiske, finansielle og kulturelle livet i USA i de to første tiårene I det 20ende århundre.”


”Det siste århundres historie viser, som vi skal se senere, at rådet gitt til regjeringer av bankere, i likhet med rådene de ga industrialistene, var utmerket for bankere, men ofte ødeleggende for regjeringer, handelsfolk og folk generelt.”

 

Quigley støttet formålet til finanseliten, men var uenig i at deres planer skulle være hemmeligholdt. Men hvordan ville de da klare å få gjort det de hadde for planer. Thomas Jefferson, USAs tredje president (1743 - 1826), skrev i Letter to the Secretary of the Treasury Albert Gallatin (1802): ”Jeg tror at bankinstitusjoner er farligere for vår friheter enn stående hærer. Hvis det amerikanske folk noen sinne lar private banker kontrollere utstedelsen av deres pengeenhet, først gjennom inflasjon og deretter gjennom deflasjon, vil bankene og selskapene som vokser opp rundt dem [bankene] ta deprive folket fra alle deres eiendom frem til deres barn vokner opp hjemløse på kontinentet deres fedre erobret. Utstedelsesmakten skulle bli tatt fra bankene og gitt tilbake til folket til hvem det med rette tilhører.”

 

I tillegg til sitt akademiske arbeid tjenestegjorde Quigley som konsulent for det amerikanske forsvarsdepartement, den amerikanske marine, Smithsonian Institute og Det hvite hus utvelgelseskomite vedrørende astronautikk og romutforskning som gikk over til å etablere NASA. Han fungerte samtidig som bokanmelder for Washington Star og var bidrager og  lederartikkelrådsmedlem av Current History.

 

Quigley var Bill Clintons mentor. Clinton nevnte ham som en viktig innflytelse under hans godtagelsestale ved Democratic National Convention i 1992: ”Som en tenåring hørte jeg John Kennedy sverge til borgerskap. Og deretter, som student ved Georgetown, hørte jeg det kallet klargjort av en professor kalt Carroll Quigley som sa til oss at USA var den fremste nasjonen i historien fordi vårt folk alltid hadde trodd på to ting – at morgendagen kan bli bedre enn i dag og at hver og en av oss har et personlig moralskt ansvar for å gjøre sitt beste for at skal bli slik.”

 

Quigley: ”Det eksisterer, og har eksistert for en generasjon, et internasjonalt anglofilt nettverk som opererer, til en viss utstrekning, på den måten det radikale høyre tror kommunistene gjør. Faktumet er at dette nettverket, som vi kan identifisere som Round Table Groups, ikke har noen motforestillinger å samarbeide med kommunister, eller noen som helst annen gruppe, noe det ofte gjør. Jeg kjenner til opperasjonene til dette nettverket ettersom jeg har studert det i over 20 år og fikk lov i to år, på tidlig 1960-tallet, å eksaminere dets dokumenter og hemmelige arkiv. Jeg har ikke noen motforestillinger mot verken nettverket i seg selv eller til det meste av dets formål og har for en stor del av mitt liv vært nær det og til mange av dets verktøy. Jeg har gått i mot, både tidligere og nå, til noen av dets fremgangsmåter og en del av dets politikk (ikke minst den tro at England var en atlantisk heler enn en europeisk makt og må være alliert, eller til og med i føderasjon med USA og må holde seg isolert fra Europa), men i hovedsak er hovedforskjellen den at nettverket ønsker å forbli ukjent, mens jeg tror at dets rolle i historiske er så viktig at det må bli kjent.” [Pg. 950.]

 

Quigley: ”Argumenten om at to partier skulle representere motsatte idealer og politikk, en, kanskje, til høyre og den andre til venstre, er en dum ide kun akseptabel til doktrinære og akademiske tenkere. I stedet skulle de to partiene være nesten identiske slik at det amerikanske folk kunne “kaste slyngelen ut” ved et hvert valg uten at dette skulle føre til noen stor eller ektrem endring I politikken.” [Pg. 1247-1248.]

 

Qigley ble velkjent blant dem som trodde på at det var en internasjonal konspirasjon for å danne en ny verdensregjering, spesielt via hans bok Tragedy and Hope. I The Anglo-American Establishment publisert i 1982, 5 år etter hans død pga dets kontroversielle materiale, noe som førte til at flere forleggere ikke ville publisere den da den var skrevet i 1949, men som ble utgitt etter at hans manuskript var blitt funnet etter hans død på Island of Rhodes, hevdet han at Munich pakten, en avtale signert av Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia og som tillot tysk annektering av Tsjekoslovakias Sudetenland, hemmelig hadde blitt forberedt av Storbritannia så tidlig som i 1937 for å gi Tyskland og Sovjet en felles grense for at den sistnevnte på den måten til slutt skulle bli ødelagt i krig. Han hevdet at krisen var blitt satt i scene av Neville Chamberlain, britisk politiker og statsminister i Storbritannia fra 1937 til 1940.

 

Det hele kan minne om profetiske avskjedstalen til Dwight D. Eeisenhower, USAs 34 president, fra den 17 januar 1961 hvor han gjør det amerikanske folk oppmerksomme på det militærindustrielle kompleks, en term for amerikansk våpenindustri og tilknyttede kommersielle interesser, som vokste raskt i tiden under og etter den andre verdenskrig, hvor han advarte mot den voksende innflytelsen av den militær-industrielle sektor: ”Vi må vokte oss mot the acquisition of unwarranted inflytelse, søkt eller ikke søkt, sav det militærindustrielle kompleks.”

 

Eisenhower var i sin tale den første som benyttet seg av termen det militærindustrielle kompleks da han advarte om den økende inflytelsen det hadde. På 1950-tallet sto sektoren for stadig mer av den nasjonale økonomien, mer enn halvparten av føderale utgifter. Store deler av den sivile befolkningen var finansialt avhengig av militærindustrien, og de fleste universiteter trivdes med økende forskningsmuligheter. USA står i dag for over 45 % av klodens våpen og har gått i krig kontinuerlig. Han refererer til den økende militære buildup i USA på 1950-tallet. Veksten innen forsvarsindustrien fungerte som nasjonens økonomiske lokomotiv og på 1960-tallet sto den for mer enn halvparten av USAs føderale utgiftspost. Store deler av den sivile befolkningen var finansielt avhengig av forsvarsindustrien og de fleste universiteter blomstret under de økte forskningsmulighetene.

 

I talen står det blant annet at ”Sammenblandingen av en enorm militærinstitusjon og en enorm våpenindustri et nytt fenomen i USA. Den totale innflytelse, økonomisk, politisk, og spirituell, føles i hver by, hvert statslige hus, hvert kontor hos den føderale regjering. Vi We anerkjenner det presserende behov for denne utvikling, men må ikke feile å forstå dets alvorlige implikasjoner. Vårt slit, ressurser og levebrød er innvolvert; det samme kan sies om hver struktur av vårt samfunn.


I regjeringens rådgivende organer må vi vokte mot erhvervelsen av uforsvarlig innflytelse, enten søkt eller ikke søkt, av det militær-industrielle kompleks. Potensialet for en forfærdelig økning av bortkommen makt eksisterer og vil vedvare.


Vi må aldri la tyngden av denne kombinasjonen gjøre vold på våre friheter eller demokratiske prosesser. Vi må ikke ta noe for sikkert. Kun en alarm og kunnskapsrike borgere kan stå opp mot det kommende industrielle og militære maskineri av forsvar med våre fredelige metoder og mål, slik at sikkerhet og frihet kan blomstre sammen.”


Det foregår med andre ord en konvergering av interesser, noe som har ført til dannelsen av et militær og konsern kompleks, hvor hver side presenterer hver sin del av globaliseringsprosjektet. Militær og sikkerhetsapparater ekspanderer for å vinne igjen den økonomiske ekspanderingen i de siste årene. De er avhengige av hverandre for å få igjennom sin agenda i den globale økonomi. Det ble nå gitt nytt rom for ekspandering av USAs militærmakt.

 

YouTube - Eisenhower warns us of the military industrial complex

 

Et historisk perspektiv


Men man må se det i historisk perspektiv. I årtusener har det vært konflikter mellom forskjellige folkegrupper og religioner. Systemet vi har i dag har utviklet seg gradvist. Fra de første bankene og finansdynastiene i Sumer for 5.000 år siden til dagens elite.


Mens statlig kolonialisme var vanlig på 1800-tallet, ble det stadig vanligere med multinasjonale selskaper på slutten av århundrede og på 1900-tallet. For å si det kort så begynte en ny verdensorden å åpenbare seg.


I det tyvende århundrede oppsto blant annet bananrepublikker, hvor selskaper som United Fruit og Standard Fruit Company, nå Dole Food Company, verdens største produsent av frukt og grønnsaker, dominerte økonomiene og noen ganger også politikken, for eksempel i store deler av Latin-Amerika. Begge firmaene drev handel med frukt, især bananer og ananas, som de eksporterte til USA og Europa og er typiske eksempler for hvordan selskaper gikk dypt inn i den interne politikken i de områdene de befant seg, en politikk senere kalt for nykolonialisme.

Det amerikanske folk ble med i Andre verdenskrig etter at det smalt i Pearl Harbour og da det smalt i tvillingtårnene ble de med i Tredje verdenskrig. Mange analytikere mener at folk innen den amerikanske administrasjon står bak begge hendelsene.

 

Amerikanere flest vil ikke like et imperialistisk USA og er heller ikke særlig glad for den stadige innskjerpingen av deres frihet som Patriot Act I og II, samt Homeland Security Department (HSD), som gir det sentrale og føderalistiske styre all makt, har ført til. USA er derfor avhengig av å kontrollere alle medier slik at de kan forme folkets holdninger etter eget behov.

 

Den nyliberalistiske økonomiske dagsordenen som USA har presset frem gjennom diplomati og våpen, har skapt en verden hvor den amerikanske regjeringen bruker 300 milliarder dollar hvert år på militærbudsjettet, støtter diktaturer og autoritære regimer, og fører andre land inn i kriger som tar livet av millioner av uskyldige mennesker.

 

Fra og med 11 september og det påfølgende angrepet på Afghanistan har denne dagsorden ført den amerikanske regjering inn i en ny langvarig krig, mange mener at det markerer starten på tredje verdenskrig. Samtidig angripes rettighetene til folk i USA gjennom Patriot Act I og II, Homeland Security Department, som har samlet alle etteretningstjenester under en sentral og en generell styrkning av det sentrale og føderalistiske styre, og dessuten gitt flere beføyelser til presidenten. Den stadige innskjerpingen av den gangse amerikaners frihet går hånd i hånd med kontroll av alle medier slik at det føderale regime kan forme folkets holdninger etter eget behov.

 

USA er nå på god vei til å skape en ny verdensorden og verdens første globale hegemoni. De har nærmest total makt. Frem til nå har de forhørt seg med andre før de har kolonisert et land, og i verste i tilfelle gått inn i landet imot konsensus. De har flere ganger handlet i strid med FN og Geneve konvensjonen. FN har vært et torn i øyet på USA og kommer aldri til å få stor innflytelse. Hver gang man har laget en koalisjon mellom land i Sør har disse blitt motarbeidet og ødelagt av USA. Organisasjoner som IMF og WB, begge styrt av USA, har tatt over deres oppgaver. EU vil bli hindret i videre fremgang for effektivt å stoppe en mulig kommende konkurrent.


USA leder utviklingen innen militærteknologi, økonomi, teknologi og har en kultur som blir spredd til alle verdens hjørner gjennom et velartikulert media og en underholdningsindustri som manipulerer og feilinformerer verdens befolkning. Den kulturelle imperialisme, som på mange måter kan ligne på europeernes bruk av kristendom i kolonitiden, er sterk fordi den er hedonistisk og taler direkte til egoet. På denne måten treffer den massen, især ungdomskulturen. Går ikke dette brukes våpen. Med unntak av å være global følger USA rekken av tidligere imperier i verdenshistorien.


USA er det militært mest slagkraftige land i verden, skaper 20-30 prosent av verdens samlede BNP, produserer omkring 50 prosent av verdens våpen, leder an utvikling av militært utstyr og teknologi og har troen på at de er spesielle. Fra og med de engelske immigrantene som kom til USA på slutten av 1620-tallet har troen på at de var Guds utvalgte folk vært sterk. De skulle bygge det nye Jerusalem og kanskje nettopp derfor er det at Israel er USAs hjertebarn. Eller kanskje er det på grunn av at den jødiske lobby er enorm sterk i USA. De har som eneste supermakt en enorm makt og er nå på god vei til å skape en ny verdensorden og verdens første globale hegemoni.


USA er avhengig av internasjonale eliter eksternt, appeller til demokrati og frihet internt, samt fremskritt innen militær og teknologi for å beholde den rolle de har klart å opparbeide. De har allerede det mest avanserte militære og den mest utviklede teknologien, men trenger olje for å kunne fortsette. Forholdet mellom USA og andre internasjonale eliter kan komme til å sprekke. USA måtte få eksterne eliter samlet for å få bred oppslutning i krigen mot Afghanistan og manipulere den amerikanske befolkning til å tro at krigen mot Irak handlet om demokrati, operasjon Iraqi Freedom.


Ofte hører man, i forbindelse med Irak, at USA skal bringe fred og demokrati til et land som ikke klarer å sørge for seg selv. USA er verken i Irak eller hos de fleste mennesker i USA eller i resten av verden kjente for å strebe etter reelt demokrati og frihet. Den amerikanske konstitusjon har gått i glemmeboka nå som militære regler er de som gjelder. Nesten 200.000 sikkerhetsagenter har nå blitt samlet i et enormt sterkt og elite styrt Homeland Security Department (HSD), blant annet CIA og FBI. Makten i USA har aldri vært så sentralisert og på så få hender som i dag. Dessuten kan man bare vende blikket mot Afghanistan og nå Irak for å se hvordan det går når USA sprer fred og demokrati.


USA fremmer en liberalistisk verden fordi de i dag sitter med makten. I et liberalistisk samfunn vil den sterkere bli sterkere og den svakere bli svakere, selv om det finnes unntak. Ifølge Zygmunt Bauman er globaliseringen årsak til en ny fordeling av privilegier, av rikdom og fattigdom, av makt og avmakt, av mulighet og utsiktsløshet, av frihet og ufrihet. Hva som betyr frihet for en, betyr en ubarmhjertig skjebne for en annen. Samtidig som det blir argumentert for et fritt marked og demokrati, samles all makt hos en elite som kan lede resten av verden. Mens globaliseringsmotstanderne mener at frihet, handelsfrihet og kapitalmobilitet er et drivhus hvor rikdommen vokser hurtigere enn noen sinne tidligere og at det blir mer til alle når rikdommen først har økt, mener globaliseringskritikerne at verdens fattige neppe vil kjenne seg igjen i denne eventyrskildringen. Noen bebor kloden, mens andre er lenket fast til sin plass.

 

Den nye verdensorden


I teksten The Plot Against FDR: A Model For Bush’s “Chile Model” Today skriver William F. Wertz, Jr. at de tre mest prominente historiske modellene for den slags økonomiske og finansielle krigsoperasjoner utført av finanskapitalistiet som beskrevet i John Perkins er det venesianske imperiet under perioden som ledet til 100-årskrigen og den mørke tid på 1400-tallet, den venesianlignende imperiet etablert av British East India Company (BEIC) etter Paristraktatet i etterkant av 7-årskrigen i 1763 og de anglo-amerikansk-tyske kartellene som ble etablert på 1920-tallet og som ennå sitter med makten og som legger verden under dekke av globalisering.


Hitler ble brakt til makten i Tyskland på grunnlag av et internasjonalt finanskapitalistene basert i London og Wall Street og som før Andre verdenskrig, da Hitler mobiliserte forberedelsene til en enorm krig, var helt mikset sammen med de tysksentrerte bransjene av kartellene. Det samme kan sies om andre land hvor fascismen vant fram. De ble med andre ord støttet av finansieringssirkler som ville ha slavearbeidere og plyndringspolitikk, samt militæraggresjon i sin søken etter mer.


De var kritiske til å løse krisen i den kapitalistiske økonomien gjennom å benytte seg av New Deal og andre sosialdemokratiske reformer som ble innført av Roosevelt i USA, og som ble foreslått under Lautenbach Plan i Tyskland før Hitlers maktovertagelse. I stedet skapte de fascistregjeringer i Italia, Tyskland, Spania, osv., i et forsøk på å beholde kontrollen over det kollapsende finanssystemet, på bekostning av borgernes velferd.


Før Andre verdenskrig, da Hitler mobiliserte forberedelsene til en enorm krig, var finanskapitalistene i London og Wall Street helt mikset sammen med den tysksentrerte bransjene av kartellene. Under krigen fortsatte mange av disse selskapene å forhandle med fienden.

Etter at krigen var over reiste kapitalistene tilbake for å forsvare sine ressurser, og forsøkte under den kalde krigs kontekst, som de provoserte frem gjennom Churchill og Truman etter Roosevelts død, å ta over verden gjennom multinasjonale organisasjoner, et institusjonalisert korstog gjennom totalitære organisasjoner med uhorvelig makt: Verdensbanken, IMF og WTO osv. Deres manipulative ”lån”, ”garantier” og ”traktater” sikrer fremmed eierskap til alt fra utdanning og vann til levende organismer.


Man ønsket å etablere en form for universal fascisme uten Hitler, i en form som i dag har blitt kjent som globalisering, markedsliberalisme eller nyliberalisme, og som blir tvunget ned over borgerne uten at de kan gjøre noe som helst med det. For eksempel la den britiske avisen The Guardian ut 29 dokumenter fra EU-kommisjonen ut på deres hjemmeside i april 2002.


Dokumentene viste i detalj hva EU-kommisjonen foreslår at EU skal kreve av 29 land. Bortsett fra helse og utdanning ønsket kommisjonen at land over hele verden skulle åpne opp for for privatisering og full internasjonal markedskonkurranse innen alle former for tjenesteyting, sektorer som omfatter vann, kloakk, energi, media, post, telefon og økonomiske tjenester.

På forsiden av hvert dokument sto det: "Medlemsstatene bes om å forsikre seg at denne teksten ikke gjøres offentlig tilgjengelig og at den bare spres til de tjenestemenn som den angår." Dette er lett forståelig ettersom det først og fremst er de fattige som ved slike tiltak blir rammet.


Individets frihet står i motsetning til de økende autoritære tendenser i den nyliberale staten. Institusjoner som GATS, WTO, USA, EU, IMF og Verdensbanken mangler transparens og ansvarlighet, og står utenfor demokratisk kontroll. Motsetningen er et åpent demokrati med et mål om sosial likhet koblet til økonomisk, politisk og kulturell rettferd.


Den nordiske modellen noen mente eksisterte, en slags sosialdemokratisk "tredje vei" mellom sosialdemokrati og kommunisme, har fra 1980-tallet blitt skiftet ut med populisme og mediegigs, marked og liberalisme, likegyldighet og narsisisme. Solidaritet har gått fra å være et positivt til negativt ladet ord, mens ord som privatisering og konkurranseutsetting, som i sin begynnelse var negativt ladet, i de siste årene har blitt del av norsk dagligtale. Mange vil til og med hevde at det ikke lenger finnes noe annet enn nyliberalisme, noe som skinner klart ut av Francis Fukayamas bok End of History.


Problemet med de store multinasjonale institusjonene, for det aller meste skapt av vestens eliter, er at de har vært mot reguleringer og krevd at det offentlige skal ha minimal styring med økonomi i de landene de tilbyr lån. Og får å i hele tatt få lån krever de at landene kutter i sine offentlige tilbud, som vil si skole og helse. Slik velferdsstaten Norge i dag fungerer, ville det aldri blitt gitt lån eller støtte fra disse institusjonene. De umuliggjør med andre ord dannelser av afrikanske velferdsstater etter nordisk modell, på grunn av sine krav om liberale markedsreformer.

Under Det hodeløse skrittet fremover, en høyreekstrem revolusjon som for alvor ble satt i gang av trekløveret Helmut Kohl, Margaret Thatcher og Ronald Reagen på 1980-tallet for å skape en nyliberalistisk verden hvor kapital, varer og tjenester er i fri flyt over landegrenser, fikk den frie markedsliberalismen herje fritt og et sammensatt internasjonalt regime som kun kan sammenlignes med det som fant sted for over hundre år siden og som kun har til mål å tjene handel, investering og finans ble skapt.


Administrasjonssystemer, flesteparten av dem med korrupte ledere, som nå har makten i Afrika, og som har presset igjennom økonomiske reformer gjennom både bilaterale og multilaterale avtaler, som for eksempel strukturtilpassningsprogrammer, SAP, laget av Verdensbanken og IMF. Det nye partnerskapet for utvikling i Afrika, NEPAD, er det siste i en lang serie av politiske rammeverk som har ført til den stigende fattigdommen.


Å tro at bistand vil endre på forholdene i den fattige delen av verden er naivt. Å tro at markedsliberalisme vil gjøre det er i tillegg farlig, ettersom det kreves at land over hele verden skal åpne opp for privatisering og full internasjonal markedskonkurranse, noe som land med etablert industri og økonomi gjøre, men som vil være til stor skade for de fattige landene som raskt vil kunne bli utkonkurrert og dermed ikke klare å utvikle egen industri. Disse vil lettere bli rammet av nykolonialisme.


Tollmurer er nødvendige for å beskytte industri og jordbruket, noe både USA og Europa er klare over. Det foregår blant annet en transatlantisk handelskrig mellom USA og Europa vedrørende tollsatser, nyproteksjonistisk populisme er sterk i USA og utflagging av arbeidsplasser ble i USA fremstilt som upatriotisk under den siste valgkampen. Norge var svært så proteksjonistisk under oppbyggingen etter Andre verdenskrig og staten lagde selskaper som Statoil, Norsk Hydro, Norsk skog mm. Samtidig er det en pågående nyproteksjonistisk populisme i USA, der blant annet utflagging av arbeidsplasser blir fremstilt som upatriotisk i valgkampen.

 

Den nye verdensorden

 

Dette globale elitistiske nettverket har århundrer med tradisjoner. En innbringende ull eksport på 1500-1600-tallet førte til at saueavlen grep stadig mer om seg i England. Saueavl krever gressletter, og for å fremskaffe disse tok godseierne, ofte gjennom maktanvendelse, skarer av bønder fra deres jord, som ble lagt inn under herregårdene. Under Henrik VIII skal omkring 50.000 bondegårder ha blitt nedlagt og bøndene med deres familier blitt jaget. Resultatet var fattigdom og nød, og strengere straffer for løsgjengeri. I 1530 het det seg at en løsgjenger skulle piskes til blodet strømte, før han skulle forplikte seg til å vende tilbake til sitt fødesogn eller det sted hvor han hadde oppholdt seg de siste tre årene, og begynne å arbeide. Fra 1536 het det seg at piskningen gjentas og det halve øre skjæres av viss han ble grepet en annen gang og at han skulle henrettes viss han ble pågrepet tre ganger. Det hele førte til at lønnarbeidere ble vanlig, også når det kom til dyrkning av jorden, noe som igjen førte til at det engelske jordbruket i stigende grad fikk en kapitalistisk karakter, at det ble vanligere å bortforpakte godsene og at en kapitalistisk storindustri som anvendte det nyskapte proletariatet ble utviklet.


Samtidig som kapitalismen på denne måten kom til å bli den førende samfunnsform, førte reformismen til at mens man før hadde blitt rost eller rist av Gud etter sin død, noe som gjorde at overklassen hadde betalt avlat til de fattige, ble man nå rost og rist i dette livet, slik at rikdom i dette livet ble sett på som en gave og fattigdom som en straff. Ingen trengte derfor å bry seg med de fattige. Fattigdommen var de fattiges egen skyld, noe som også er gjeldende for dagens tankegang og praksis.


Føydalismen, en term lånt fra den germanske roten fehu- som har en betydning i retning av kreaturer, dyr, var en sammensmeltning av romersk administrasjon og germansk hirdvesen og besto av lensherre, vasall og len. En lensherre var en adelig som eide jord og land. En vasall fikk tildelt et stykke jord av lensherrens land som len. Som motytelse skulle vasallen gjøre krigstjeneste for lensherren. Kapitalistisk økonomi ville senere skape en ny overklasse, borgerskapet, som hadde motstridende interesser fra føydalaristokratiet.


I følge Marx ”Håndmøllen gir deg et samfunn med føydalherrer, samfunnet med dampmøllen gir den industrielle kapitalisten.” Forholdet fortsatte med andre ord. Fra å være et samfunn styrt av kirke og konge, ble samfunnet styrt av borgerskapet, noe som kun har ført til at makten ligger i skjulte maktinstitusjoner og skyggeregjeringer. Lite har endret seg for det store befolkningsflertall. Og mens revolusjoner i løpet av 1800-tallet kom til å avkreve makteliten for mange av sine privilegier, har de hele tiden kjempet for å vinne disse tilbake og ønsker å etablere en fascistisk samfunnsorden.


Pax Britannica, som refererer til en periode av britisk imperialisme, fant sted etter slaget i Waterloo i 1815 og ledet til en periode av oversjøisk britisk ekspansjon og dermed til spredningen av engelsk språk, parlamentarisk demokrati, teknologi og markedsøkonomi basert på engelsk lov. Det var i denne tid moderne konspirasjonsgrupper dukket opp og hvor enkeltmennesker dannet dynastier slik som med Rothchildfamilien, verdens største bankierdynasyti. På slutten av perioden hadde først industriherrene, senere bankierne grepet all makt og dannet monopoler og fremveksten av karteller og andre prisregulerende avtaler, samt sentralisering av kapitalen fant sted.


Pax Britannica ble svekket av fallet for den kontinentale orden etablert av Wienerkongressen i 1814/15, da Napoleon etter et mislykket felttog i Russland led et endelig nederlag ved Waterloo i 1815. Rothchild skal da ha tatt over store deler av både den britiske og franske økonomien. Perioden blir markert med stadige kolonieventyr og konflikt mellom de ulike stormaktene i Europa. Ikke minst jakten etter kolonier i Afrika. Slavehandelen var under denne perioden på sitt værste. Pax Britannica ble ytterligere svekket etter dannelsen av nye nasjonsstater i Italia og Tyskland etter den Franko-preussiske krig, samt industrialiseringen av Tyskland og USA på 1870-tallet. Begge partene ble sterke konkurrerende krefter. Men markeringen for slutten av perioden kom først med den første verdenskrig.


På 1800-tallet var det et forslag om at enimperial føderasjon skulle overta for det britiske imperiet, men den første verdenskrig satte en stopper for videre diskusjon. Før krigen hadde man satt i gang en rekke med imperiale konferanser, samtidig som man hadde transformert det britiske imperiet til Commonwealth of Nations. Etter den andre verdenskrig ble de imperiale konferansene derfor skiftet ut med Commonwealth konferanser, som skiftet navn til Commonwealth Heads of Government møter i 1971.


Lionel Curtis og en.wikipedia.org/wiki/Lord_Milner"> Lord Milner, kjent for Milner’s Kindergarten, en gruppe unge menn han ledet og som i noen tilfeller ble viktige figurer i driften av det britiske imperiet og for hans innflytelse i Sør-Afrika, gjennom hans nådeløse forsøk på å styrke det britiske hegemoni, arbeidet for å fremme ideen om et imperialistisk fellesskap gjennom deres Rhodes-Milner Round Table Groups dannet i 1909 og som frem til i dag arbeider for å fremme Commonwealth of Nations.


Etter å ha deltatt i den andre boerkrig, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Sør-Afrika, og tjenestegjort som sekretær for Milner, arbeidet Curtis for et samlet selvstyrt Sør-Afrika, noe som fikk ham til å ville danne en føderal verdensregjering. Sammen med Milner gikk han i gang med å danne en føderal verdensregjering basert på en samling av det britiske imperiet og USA.


Den store åpningen mellom Storbritannia og USA, dannelsen av det såkalte angloamerikanske kompleks, hadde da funnet sted. Det ble knyttet bånd som den dag i dag er sterke. Britisk imperialisme hadde i det siste århundre ført til flere kriger og grusomme massemord, nå førte man dette videre gjennom å bygge opp et stadig bedre forhold til USA, som på mange måter kan sies å lede opp til første verdenskrig, som var en fortsettelse av Balkankrigene og Det osmanske rikets fall. Gamle nasjoner måtte knuses, andre bygges opp.


I 1910 dannet han Round Table og i 1919 ledet en delegasjon av britiske og amerikanske eksperter å organisere Royal Institute of International Affairs (RIIA), også kjent som Chatham House, under Fredskonferansen i Paris, en konferanse vinnerne av den første verdenskrig hadde organisert for å forhandle frem en avtale mellom de assosierte maktene og de slåtte Sentralmaktene.

 

Round table gruppene var forbundet til en hemmelig gruppe kalt The Society of the Elect, som den Sørafrikanske diamantbaronen og frimureren - Cecil Rhodes, som selvstendiggjorde det såkalt Rhodesia fra Storbritannia, satte opp. I likhet med Weishaupts - Illuminati hadde denne organisasjonen en hierarkisk struktur basert på den til jesuittene. General of the Society, en posisjon modellert på General of the Jesuits, var Rhodes selv, men med William Thomas Stead og Lord Rothschild som arvtagere. En utøvende komite kalt Junta of Three, inkluderte Stead, Milner aog Reginald Baliol Brett (Lord Esher), deretter var det en Circle of Initiates, som blant annet inkluderte Cardinal Manning, Lord Arthur Balfour, Lord Albert Grey og Sir Harry Johnston, og Association of Helpers, hvor den brede massen av samfunnet befant seg. Det var sistnevnte som i følge Carrol Quigley i Tragedy and Hope fra 1966 som utviklet seg til å bli Rhodes-Milner Round Table Groups.

 

Og selv om de i første omgang feilet, la de grunnlaget for fremtidige organisasjoner som Council on Foreign Relations (CFR), Trilateral Commission (TC) og Bilderberg Group, en uoffisiell lukket årlig konferanse med rundt 130 gjester fra eliten som har til oppgave å fremme USAs diplomati.


Det er mange ofte motsetningsfylte visjoner av en verdensregjering, som spender alt fra det utopiske til det dystopiske. Fundamentalistiske kristne refererer til verdensregjering i apokalyptiske og dystopiske termer, men andre religioner, der i blant Bahai, ser det som en nødvendighet for å fremme fred. Termen Den nye verdensorden har blitt benyttet i ulike politiske kontekster. Ikke minst av George H. W. Bush i sin beskrivelse av den globaliseringsprosessen som nå foregår, en prosess som like gjerne kunne ha blitt kalt amerikanisering. Det er en unipolar verden og USA styrer med brutal væpna makt, ikke gjennom diplomati.


Under det britiske hegemoniet utviklet USA nære bånd med Storbritannia. De mange likheter mellom de to imperiene gjorde dem til allierte og på mange måter kan man si at Pax Americana delvis ble bygget fra deler av Pax Britannica. I dag er det multinasjonale organisasjoner som International Monetary Fund (IMF) og Verdensbanken, North Atlantic Treaty Organisation (NATO), Southeast Asia Treaty Organization (SEATO), General Agreement on Tariffs and Trade (GATT), United Nations (UN) som leder utviklingen. Dette er organisasjoner som på mange måter kan sies å fungere som verktøy for USAs makt.

 

Strukturen av finanskontroll skapt av tykoner av “Big Banking” og “Big Business” i perioden fra 1880 til 1933 var av ekstraordinær kompleksitet, den ene handels fief etter den andre, begge allierte og semi-uavhengige partnere, det hele beveger seg opp i to tinder av økonomisk og finansiell makt. En med senter i New York, ledet av J.P. Morgan & Company, og den andre i Ohio, ledet av Rockefeller familien. Når disse to samarbeidet, noe som de generelt gjorde, kunne de få innflytelse på landets økonomi og nærmest kontrollere dets politiske liv, i det minste på føderalt nivå.


Makten over finanskapitalismen hadde som mål å skape et verdenssystem av finanskontroll i private hender som gjør det mulig å dominere det politiske systemet i hvert enkelt land og verdensøkonomien som et hele. Dette systemet skulle bli kontrollert på en føydalistisk måte av sentralbankene i verden under ledelse av hemmelige avtaler kommet frem til gjennom private møter og konferanser.”


FBI agenten Dan Smoot beskyldte på 1960-tallet Council on Foreign Relations (CFR), som inkluderer de mest kjente innenfor amerikansk politikk og finans, for å være ”en usynlig regjering” og Quigley uttalte at ”CFR er den amerikanske bransjen av et samfunn som oppsto i England og som mener at nasjonale grenser skal vekk og en verdensorden oppstå. Tydeligvis gjelder dette for varer og kapital, ikke mennesker, som lever i dag på nærmest sidestilte forhold som da man levde som livegne under de gamle føydalherrene.”


CFR beskriver seg selv som ”dediserte til å øke USAs forståelse av verden og komme med utkast vedrørende amerikansk utenrikspolitikk” oppsto. Dette skjer for det aller meste gjennom å fremme konstruktive, lukkede debatter og diskusjoner, som klargjør verdenssituasjonen og publiserer magasinet Foreign Affairs.


CFR og Royal Institute of International Affairs (RIIA), også kjent som Chatham House, en NGO viss misjon er å analysere og fremme forståelsen av de store internasjonale sakene og affærene, den blir anslått å være verdens ledende organisasjon på området, i London ble dannet som et resultat av fredskonferansen i Paris i 1919 på Hotel Majestic.


Blant de 50 deltagerne var Edward M. House, Harold Temperley, Lionel Curtis, Lord Eustace Percy, Herbert Hoover, Christian Herter, samt amerikanske historieakademikere som James Thomson Shotwell fra Columbia University, Archibald Coolidge fra Harvard og Charles Seymour fra Yale.


RIIA ble etablert i 1920 med Robert Cecil, som leder, mens Lionel Curtis var æressekretær. Arnold J. Toynbee ble senere direktør. CFR, dets amerikanske søsterinstitutt ble etablert i 1921. CFR, som ikke er en formell institusjon innen amerikansk administrasjon, ble en av de mektigste private organisasjonene med innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk.


CFR, som har fått rykte på seg for å være et triumvirat av eliteorganisasjoner sammen med Bilderberg og Trilateral Commission, har omtrent 4.000 medlemmer, inkludert ambassadører, presidenter, statssekretærer, Wall Street investorer, internasjonale bankere, forenings- og selskapsledere, tenketankledere, lobbyistadvokater, NATO og Pentagon, tidligere nasjonalsikkerhetssjefer, professorer, universtetsrektorer, kongressmedlemmer, høyesterettsdommere, føderale dommere, rike entreprenører, tidligere CIA medlemmer, valgte politikere, journalister, mediemoguler og kommisjonsmedlemmer.

 

Trilateral Commission (TC)

 

David Rockefeller,  er grunnlegger og æresformann i Trilateral Commission (TC), betegnelsen på en sammenslutning av den kapitalistiske verdens toppfolk innenfor finansvesen og industri, spedd opp med utvalgte representanter for fagbevegelsen, massemedier og akademiske institusjoner med tilknytning til “the establishment”. Kommisjonen har omkring 300 medlemmer som hovedsakelig kommer fra USA, Vest-Europa og Japan og ledes av en eksekutivkomité med 34 medlemmer og avholder halvårlige møter. Så godt som alle de franske medlemmene av TC er i følge Gary Kah i En Route to Global Occupation også medlemmer av den franske frimurerordenen Grand Orient.

 

Kommisjonen, som formelt ble opprettet i 1973, ikke minst etter initiativ fra David Rockefeller ved Chase Manhattan Bank, av Zbigniew Brzezinski, som fikk i oppdrag å utforme en "trilateral strategi" og sette sammen en representativ kommisjon, er lite annet enn en blåkopi eller en utvidelse av Council of Foreign Relations (CFR) i USA. Den har samme ideologi, er støttet økonomisk av de samme organisasjoner og er sammensatt av den samme maktkjerne, der makten i CFR også ligger. Alle de åtte amerikanske representantene som deltok ved dannelsen var samtidig medlemmer av CFR.

 

Forskjellen mellom TC og CFR er at mens CFR vesentlig er rettet mot amerikansk politikk, er Den trilaterale kommisjon rettet mot de tre økonomiske supermakter: USA, Vesteuropa og Japan. Derav navnet trilateral. Målet med Den trilaterale kommisjon er å promotere verdensherredømme ved å arbeide for økonomisk avhengighet blant de tre økonomiske supermaktene.

 

Kommisjonen ble opprettet på grunnlag av USAs krise etter nederlaget i Indokina, de rystelsene som dollaren og det internasjonale valutasystemet var utsatt for, frykten for antikapitalistiske frigjøringskrefter i de fattige landene og en maktforskyvning innenfor den industrialiserte verden i Japans og Vest-Tysklands favør.

 

Som en reaksjon på Nixon-administrasjonens forråtnelse og dens tilløp til proteksjonistisk politikk ønsket representanter for finanskapital og flernasjonale storselskaper å arbeide mer aktivt for en verdensordning med frihandel og frie bevegelser av kapital, teknologi og arbeidskraft, koplet til en samordning av USAs, Japans og Vest-Europas utenriksøkonomi og utenrikspolitikk.

 

Medlemmene er særlig knyttet til internasjonal finanskapital, for eksempel Chase Manhattan Bank, Bank of America, Lloyds, Barclays, Rotschild, Bank of Tokyo, Mitsubishi Bank, og høyteknologisk storindustri, for eksempel IBM, Shell, Exxon, Toyota, Thyssen, Unilever, Hewlett-Packard, Coca-Cola. I tillegg kommer personer med nær tilknytning til NATO, Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken osv., diverse akademiske institusjoner eller tenketanker som Rand Corporation, massemedier som Time-konsernet, Washington Post, CBS, Die Zeit, Financial Times osv., samt enkelte fagforeningsledere.

 

Kommisjonens betydning ligger særlig i det arbeidet som utføres gjennom formelle og uformelle kanaler for å samordne de ledende kapitalistiske statenes og storselskapenes politikk når det gjelder internasjonal økonomi, valutaspørsmål og "utfordringen fra den tredje verden". Kommisjonen betraktes gjerne som en halvhemmelig diskusjonsklubb for mektige industri- og finansherrer, men kan også sees som kimen til en korporativ verdensregjering på vegne av internasjonale kapitalinteresser, som har tatt opp i seg enkeltpersoner fra det politiske toppsjiktet og fagbèvegelsen.

 

En av kommisjonens mest vellykte aksjoner hittil har vært å sikre valget av Jimmy Carter som USAs president i 1976. Han var en ganske ukjent guvernør som ble ført fram til sitt embete av den delen av industri- og finanskapitalen som ønsket en mer utadrettet økonomi. Samtlige toppstillinger i Carter-administrasjonen ble deretter besatt av medlemmer av kommisjonen, slik som visepresident, finansminister, handelsminister, forsvarsminister, FN-ambassadør og den sikkerhetspolitiske rådgiveren. I den siste stillingen ble kommisjonslederen Z. Brzezinski selv plassert. Traktaten for Den trilaterale kommisjon ble utferdighet av Zbigniew Brzezinski, som var sikkerhetsrådgiver for den tidligere amerikanske president Jimmy Carter.

 

Gjennom formelle møter og uformelle rådslagninger har det vært et hovedtema for kommisjonen å styrke institusjoner som Det internasjonale valutafondet og Verdensbanken, bl.a. på bekostning av FN-systemet der alle land brysomt har én stemme hver.

 

Kommisjonens ønske er å bygge opp subimperialistiske stater som f.eks. Brasil, Mexico, Saudi-Arabia, Indonesia, India, Nigeria og Sør-Afrika. Strategien er likeledes å samordne de ledende kapitalistiske industrilandenes holdning til en "ny økonomisk verdensordning" (se art. om dette) slik at utformingen kan tjene en arbeidsdeling med flytting av investeringer til utvalgte u-land og bidra til en høyteknologisk superrasjonalisering som splitter og svekker arbeiderbevegelsen i de industrialiserte land.

 

Kommisjonen er også høylydt bekymret over "demokratiet" i de vestlige land, og ga i 1975 sin tilslutning til en bestilt rapport som talte om demokratiets "eksesser", som krevde sterkere styring framfor politisk deltakelse i kriseperioder og som advarte sterkt mot den nedbrytende virksomheten som intellektuelle og journalister bedrev. På kommisjonens dagsorden står også strategier for å motvirke og eventuelt innkapsle eurokommunistiske strømninger, særlig i Italia.

 

I bestrebelsene på å åpne hele verden for internasjonale finans- og industriinteresser har det vært en bærende tanke å myke opp forholdet til Kina, der ikke minst Japan har fått til oppgave å gå i bresjen. Kommisjonen ble da også belønnet ved at et aktivt kommisjonsmedlem - den tidligere formannen i det amerikanske bilarbeiderforbundet, Leonard Woodcock - ble den første amerikanske ambassadøren i Peking.

 

David Rockefeller

 

Det var den amerikanske bankieren David Rockefeller, som i samarbeid med sin bror og New York guvernør Nelson Rockefeller, utviklet WTC.

 

De er begge arvtagerne til oljebaronene John D. Rockefeller, Jr. og John D. Rockefeller, som etter opprettelsen av selskapet Standard Oil, den største organisasjonen av oljeraffinerier i USAs historie, på 1890-tallet, gjennom hemmelige og ulovelige måter hadde kvasimonopol og kontrollerte nærmest hele markedet for raffinert olje i USA, ble noen av verdens rikeste mennesker.

 

Standard Oil Company ekspanderte sterkt etter opprettelsen i 1870 og dannet i 1882 en trust av oljeselskaper i flere stater. Like etter århundreskiftet hadde gruppa kontroll over 90 % av oljeledningene og 85 % av raffineriene og omsetninga av oljeprodukter i USA. Standard Oil Company of New Jersey var holdingselskap og styrte aksjekapitalen i de 33 andre selskapene.

 

Jakob Schiff, en Rothschild-agent, som i likhet med Rothschild vokste opp i en ghetto i Frankfurt-on-Main, Tyskland, i en rabbinsk familie som kan føres tilbake til Frankfurt i 1370, reiste som emigrant kort etter Den amerikanske borgerkrig til USA i 1865 og ble bankier og leder av bankingfirmaet Kuhn, Loeb & Co., som ble en av de to mest innflytelsesrike private internasjonale bankhusene i den vestlige hemisfære, finansierte på vegne av Rothschild blant annet virksomhetene til John D. Rockefellers Standard Oil, Edward Harrimans jernbane-empirium og Andrew Carnegies stål-empirium.

 

Schiff hadde på oppdrag fra Rothschild-dynastiet fått ordre om å sikre huset Rothschild kontrollen over det amerikanske banksystem, slik de tidligere hadde vunnet kontrollen over det engelske, noe han med god hjelp av president Woodrow Wilsons "annet jeg", "oberst" Edward Mandell House, klarte i 1913. Den 23. desember 1913 opprettet Wilson og Det amerikanske senat den amerikanske "sentralbanken", The Federal Reserve, som da kom i hendene på Rothschild-agentene Jakob H. Schiff og en internasjonal finansmann/bankmann og sionisten Paul Warburg, som 17. februar 1950 uttalte “Vi vil få en verdens-regjering, enten du liker det eller ikke. Spørsmålet er bare om den regjeringen kommer frivillig eller med makt”, da han vitnet for det Amerikanske Senatet. Den amerikanske "sentralbank" som sitter med kontrollen over det amerikanske pengesystem er til denne dag i sin helhet på private hender, eid av seks internasjonale bankierer, hvorav Rockefellers Chase Manhattan Bank er en av dem.

 

I 1911 ble Standard Oil dømt etter antitrustlovene og oppløst i 34 uavhengige enheter. Flere av underselskapene fortsatte i oljebransjen under nye navn. De ble noen av verdens største oljeselskaper, der i blant Exxon Corp., tidligere Standard Oil Company of New Jersey, Mobil Oil Corp., tidligere Standard Oil Company of New York, Socony, Chevron Corp., tidligere Standard Oil Company of California, Amoco Corp., tidligere Standard Oil Company of Indiana, Atlantic Richfield Co., tidligere Atlantic Refining Company, Conoco Inc., tidligere Continental Oil Company og Esso, som fikk navn etter forkortelsen for Eastern Seaboard Standard Oil. De uavhengige selskapene har for øvrig fortsatt å bruke de opprinnelige fargene rødt, hvitt og blått i sine logoer.

 

Rockefeller Center, et kompleks av kontor- og forretningsbygg i New York, i alt 19 bygninger, er oppkalt etter filantropen John D. Rockefeller jr., som utviklet området, dom strekker seg over flere kvartaler mellom 48. og 51. gate, og mellom femte og sjuende aveny, i hjertet av Midtown på Manhattan, under Den store depresjonen etter børsraket i 1929 og som ble en av de største landeierne i New York City.

 

Senteret består av de opprinnelige Art Deco-byggene fra 1930-tallet og en rekke nyere skyskrapere langs sjette aveny, oppført på 1960- og 70-tallet. Den mest dominerende og berømte bygningen, GE Building, som har blitt navngitt etter nåværende eier, General Electric, er med sine 259 meter New Yorks niende høyeste bygning. På den berømte, nedfelte plassen foran den slanke skyskraperen blir det om vinteren anlagt en skøytebane åpen for publikum. Her blir også USAs høyeste juletre tent under en høytidig markering hvert år.

 

John D. Rockefeller jr. donerte tomten hvor FN-bygningen i New York står til organisasjonen, og kjøpte og donerte store landområder til opprettelsen av flere nasjonalparker i USA, der I blant Yosemite i California.

 

Rockefeller fungerer som æresmedlem i The Americas Societies, The Council on Foreign Relations, og Rockefeller University. Han var formann I The University Council og formann emeritus i The Museum og Modern Arts i New York City, er graduate of Harvard University og ved universitetet I Chicago.  Rockefeller var høyere funksjonær i The Chase Manhatten Bank fra 1946 til 1981. Han var sjef administrator fra 1969 til 1981. Etter denne dato har han vært formann for the bank`s Internasjonal Advisory Committee. Hans publikasjoner er omfattende, som bl a Creative Management in Banking (1964).

 

Den 15. mai 1911 krevde høyesteretten i USA at Standard Oil skulle bli splittet. Det ble dannet 34 nye selskaper: Continental Oil, som skiftet navn til Conoco, Standard of Indiana, som skiftet navn til Amoco, Standard of California, som skiftet navn til Chevron, Standard of New Jersey, som skiftet navn til Esso, og senere Exxon, Standard of New York, som skiftet navn til Mobil, og Standard of Ohio, som skiftet navn til Sohio. Rockefeller, som nærmest ikke hadde solgt aksjer, ble eiere av dem alle.

 

David Rockefeller befant seg da WTC ble oppført blant annet som internasjonal rådgiver for Chase Manhattan Bank, som etter å ha fusjonert med J.P. Morgan & Co. i 2000, gikk over til å bli kalt å J.P. Morgan Chase & Co, som med 1.2 milliarder dollar i verdier, 106 milliarder dollar i aksjeholderes stamaksjer og opperasjoner i mer enn 50 land et av verdens ledende globale finansfirmaer og en av verdens største bankinstitusjoner i USA.

 

David Rockefeller befant seg da som internasjonal rådgiver for Chase Manhattan Bank, hvor Rockefeller sitter med aksjemajoriteten, nå J.P. Morgan Chase & Co., som etter å ha fusjonert med J.P. Morgan & Co. i 2000, har blitt et av verdens ledende globale finansfirmaer og en av verdens største bankinstitusjoner i USA, med 1.2 milliarder dollar i verdier, 106 milliarder dollar i aksjeholderes stamaksje og opperasjoner i mer enn 50 land. D. Rockefeller har siden 1981, sammen med blant annet Henry Kissinger, George P. Shultz, Bill Bradley og Rahmi Koç, vært i bankens internasjonale rådgivningskomite.

 

Rockefeller sitter med aksjemajoriteten i J.P. Morgan Chase & Co og har siden 1981, sammen med blant annet de styrtrike oligarkene Henry Kissinger, George P. Shultz, Bill Bradley og Rahmi Koç, vært i bankens internasjonale rådgivningskomite.

 

Alle er kjent for å ha støttet Reagan-administrasjonens støtte til Contras i Nicaragua og vært delaktige under Iran-Contrasskandalen på 1980-tallet. I 1983 fortalte Shultz, som var mot en hver forhandling med regjeringen til Daniel Ortega, en viktig leder for Sandinista National Liberation Front (SNLF) i mesteparten av sitt liv og presidenten i Nicaragua fra 1985 til 1990, til kongressen at “vi må kutte av den nicaraguanske kreftsvulsten” og at ”Forhandlinger er en eufemisme for kapitulasjon hvis ikke maktens skygge blir kastet på forhandlingsbordet.” Han sitter i dag som strateg for det republikanske parti.

 

Alle er kjent for å ha støttet Reagan-administrasjonens støtte til Contras i Nicaragua og vært delaktige under Iran-Contrasskandalen. I 1983 fortalte Shultz til kongressen at “vi må kutte av den nicaraguanske kreftsvulsten.” Han var i mot en hver forhandling med regjeringen til Daniel Ortega, en viktig leder for Sandinista National Liberation Front i mesteparten av sitt liv og presidenten i Nicaragua fra 1985 til 1990. ”Forhandlinger er en euphemisme for kapitulasjon hvis ikke maktens skygge blir kastet på forhandlingsbordet,” uttalte George Shultz, som i dag er strateg for det republikanske partiet. Alle deltar eller støtter Bush-administrasjonen.

 

Se: Synarkiet

En pedagogisk brilliant video om: Økonomien