Våre støttespillere:

Sitat:

Omtaler høsten 2011                                                 



Foredraget 14. desember:

”Venezianeren Pietro Querinis tragiske sjøreise og hans opphold på Røst i 1431.  Kan det bli opera av slikt?”

v/artist/forfatter  Ragnar Olsen, Tromsø                                                                                     

Et skibbrudd ved paradisets første krets.      
"Fra tredje februar til den 14. Mai 1432 befant vi oss i Paradisets første krets, til skam og skjensel for Italias riker."
De elleve menn som ved en tilfeldighet ble funnet i livet langt ute i havgapet ytterst i Lofoten, kunne ikke godt nok få takket og priset lokalbefolkningen på Røst. På dette lille fiskeværet hadde de 120 innbyggerne tatt i mot de forulykkede fremmede sjøfolkene med en menneskelig varme som satte sitt sterke preg på de beretningene italienerne skrev fra sin redselsfulle reise og fra den gjestfrihet de møtte under oppholdet på "L'isola di Santi" - frelsens øy.
På forsommeren 1431 la den venetiansk handelsmann og kaptein Pietro Querini ut fra Iraklion på Kreta med kurs for Brügge i Flandern. Til sammen 68 menn, de fleste fra Italia, utgjorde mannskapet på tre handelsfartøy lastet med vintønner og krydder beregnet på det vesteuropeiske markedet. Utenfor Frankrikes vestkyst kom handelsfartøyene ut for et voldsomt uvær og drev fra hverandre, fullstendig ute av kurs. Sannsynligvis fulgte skipene med vindkastene nordvest av Irland og Skottland. Stormen raserte skipene og sjøfolkene måtte gå i livbåtene. I ukevis kjempet de mot storm og kulde. Mange av mennene druknet eller omkom av sult og utmattelse der de overlatt til sin egen skjebne drev med Golfstrømmen over Nordsjøen. Like etter nyttår, i januar 1432, strandet de gjenlevende på ei øy i skjærgården like ved Røst i Lofoten. Etter nærmere en måned ble de funnet av lokale fiskere for deretter å tilbringe over tre måneder sammen med folket på Røst. I midten av mai 1432 begynte de så på hjemturen til Italia. Den første etappen gikk med de lokale tørrfiskjektene til Trondheim. Den stormfulle reisen, forliset, oppholdet på Røstlandet og hjemturen er beskrevet av Querini selv og av to menn i hans følge.  
Kilde: Nordlysveien,Universitetsbiblioteket, UiT                                                                          
 
Kan det bli opera av slikt?   Denne historien er så full av dramatikk, og sikkert også komikk som bare en operadikter kan ønske seg. Og nå skal historien om Querinis reise og forlis bli opera. Ragnar Olsen skal skrive librettoen til operaen som skal ha premiere på Røst i august.  I sitt foredrag på Senioruniversitetet vil han fortelle om dette arbeidet: Hvordan lage operadramatikk av Querinis dramatiske fortelling, og hva har den å si til oss i dag?  Querinis beretning byr på store kunstneriske utfordringer når den skal settes på scenen som opera. Og ikke minst: Hvilke utfordringer blir en dramatiker stilt overfor når han tar på seg en slik oppgave? Hvordan legger man fri diktning til den autentiske historien? Har Querinis historie noe å fortelle oss i dag, bortsett fra å være et spennende historisk dokument?
Mange har lurt på om vi i dag kan finne spor på Røst av Querinis opphold der. Ett av svarene er tørrfiskhandelen, en handel som har pågått nærmest uavbrutt siden 1432. Men det er egentlig emne for et eget foredrag.
 
Se film fra arbeidet med operaen:
 

 
Foredraget 7. desember:

Når medisinen slutter å virke. Antibiotika-resistens, en ny utfordring for legevitenskapen 

v/forsker Hanna-Kirsti Schrøder Leiros, NorStruct, UiT

 
Antibiotika brukes i behandling av daglige bakterieinfeksjoner hos både mennesker og dyr. Når medikamentet brukes for ofte eller feil, når vi for eksempel slutter behandlingen straks vi ”føler” oss friske og tar en kortere behandling enn legen har foreskrevet, da starter problemene. For bakteriene er lure, og halvdaue som de nå er etter noen dager med antibiotika, kvikner de til igjen. Men nå har de lært å stå i mot medisinen. De er blitt resistente og motstands dyktige mot medisinen vår, og det er nå ”krigen” begynner. Og det er en krig, noen ganger bokstavlig talt på liv og død, hvor forskerne finner opp nye våpen og bakteriene tar sine mottrekk! Det forskerne nå lurer på, er om en nøyaktig bestemt kjemisk struktur av enzymer som gjør bakteriene resistente, kan hjelpe i arbeidet mot antibiotika resistens?
I foredraget vil Hanna-Kirsti fortelle om hva antibiotika er, om tre-dimensjonale enzym -strukturer, om marin bioprospektering og hvordan man er på leting etter å forstå hvorfor bakteriene er så motstands dyktige. Forskere tror JA, og kommer DU for å høre på kan du jo besvare spørsmålet selv!
 
Hanna-Kirsti Schrøder Leiros er forsker på NorStruct , Nasjonalt senter for strukturbiologi, Kjemi ved Universitetet i Tromsø.
 

 
Foredraget 30. november:                               
 
Det sto alltid en kvinne bak!  Polarhelten  Hjalmar  Johansen og hans kone Hilda 
v/ forfatter og barnebarn Fredrik H. Johansen, Sørreisa

”A Man Must Do What A Man Has To Do” - Og det naturligste og mest selvfølgelige var at Hjalmar Johansen gjorde akkurat det. En polfarer måtte jo dra … Men like selvfølgelig var det at det alltid sto en kvinne bak. Klar til å overta alt ansvar for barn, hjem og gårdsdrift med mye slit og lite penger. Å være gift med en polarhelt - som i tillegg trodde han kunne leve av nettopp det; å være polarhelt og selv kunne forsørge en familie, var ikke enkelt. Så varte jo også ekteskapet med Hjalmar bare i 6 år.

Det unge Norge trengte helter, og her i nord var Nordishavet og polarisen nettopp stedet for det
man vel kan sammenligne med nåtidens risikosport, eller ”nær døden” opplevelser om man vil. Og de som overlevde ble gjerne omtalt som polarhelter, og det ble de kanskje litt påvirket av. Stort mot og stort ego hørte liksom sammen. Som barnebarn av Hjalmar og Hilda, husker Fredrik bestemor Hilda godt, og han mener at hennes innsats på hjemmebanen var minst like heltemodig som Hjalmar’s innsats i isødet. – Og kanskje like dramatisk også, om enn på en anna måte. Både i samtid og ettertid fikk Hjalmar mye hederlig omtale, mens Hilda ble så videt nevnt, og da nærmest som et problem. Hjalmar har til og med fått ei gate i Tromsø oppkalt etter seg. Denne urettferdigheta har provosert Fredrik i mange år. Han ville gi også bestemor Hilda et liv. I boka si ”Hilda og hennes …”, skildrer han hennes rolle som alenemor. Hundre år før det var blitt et begrep som var alminnelig akseptert.I foredraget vil Fredrik Johansen også komme inn på en del dramatiske historier som skjedde samtidig, under Nansens Nordpolekspedisjon (1872-1874).

Dette blir et foredrag om helter, men denne gangen mest om en hverdagshelt. - En av de som nesten ingen snakker om.


Foredraget 23. november:                              

Dialekthierarki i Norge: Finnes det "fine" og "mindre fine"dialekter?

v/professor Hilde Sollid, Institutt for pedagogikk, UIT

Norge er språklig paradis! Det er lenge siden dialektene har stått så sterkt i vårt samfunn som akkurat nå. Ikke bare bruker vi dialektene til hverdags, men også på Stortinget, i styrerom, i radio og på TV. Sett utenfra er det oppsiktsvekkende at lærere og elever kan bruke dialektene sine i klasserommet.
Det er likevel et paradoks i denne språksituasjonen, fordi toleransen for dialekt- og språkbruk i Norge er ikke uforbeholden. Ja, vi kan bruke våre dialekter i alle deler av samfunnslivet, men vi vurderer likevel noen dialekter som finere og bedre enn andre. Og ja, Norge er et flerspråklig land, men ikke alle språk i Norge blir verdsatt like høyt. Et nærliggende eksempel er debatten omkring samisk i Tromsø som har pågått det siste året.
Det er heller ikke lenge siden folk nordfra  som oppholdt seg i sør, spesielt i Oslo, raskt gikk over til å snakke østnorsk eller ”søring”. Hvorfor? Var det bare fordi man ønsket  å harmonisere seg i forhold til de nye omgivelsene, eller var det fordi østnorsk ble oppfattet som finere?
I foredraget vil Hilde Sollid belyse bildet av Norge som språklig paradis, og det skal hun gjøre fra et nordnorsk ståsted. Hva er språklige hierarkier? Og hva er egentlig problemet med at noen dialekter og språk oppfattes som bedre enn andre?
Hilde Sollid er professor i pedagogikk ved lærerutdanninga, UiT.
 

Foredraget 16. november:

Lyngshesten. Ei historie om kulturkamp og identitet i Nord-Troms

v/ veterinær Gjermund Vik, Nordreisa

Den vesle nordnorske hesten, ”lyngshesten”, har overlevd flere kriser. Og som egen rase har den flere ganger vært i ferd med å dø ut.
I perioder var den nasjonale fornorskinga en svært så aktiv prosess. Samisk og kvensk språk var uønsket, og særlig i Nord Troms og deler av Finnmark, ble det fra myndighetene satt i verk en rekke strategiske tiltak for å fornorske disse områdene av Norge.  Blant annet ble det bygget en rekke folkehøgskoler, slike som Solhov i Lyngen. Disse skolene skulle fungere  som bastioner for norsk språk og kultur, hvor det østnorske og vestlandske gjerne ble fremhevet som mer høyverdig enn det nordnorske. Lokalkultur fra f. eksempel i Nord-Troms, var uten særlig ”kulturell” verdi.  Dette var også tilfelle med den lille lapp-hesten, eller lyngshesten som den er blitt kalt. Å hevde at denne hesten var en egen hesterase, ble av mange hestefolk utenfra sett på som tvilsomt, og eksperter hevdet stadig at det heller dreide seg om en variant av nordlandshesten, eller den vestnorske fjordingen, eller den nå utdødde lofothesten. Flere ganger var denne lille lyngshesten også i ferd med å dø ut, ikke bare i antall, men også ved at navnet på rasen (Lyngshesten) ble fjernet og erstattet med Nordlandshesten, - noe som vakte stor forargelse i Troms. Uansett måtte  man konstatere at da statens siste avelshingst av lyngenrasen ble slaktet i 1969, var det bare omkring 100 slike hester igjen i hele landet.
 
Men dette handlet om mer enn hest. Det handlet om identitet, ikke bare for en hest, men for et område som på mange måter hadde mista så mye. Med mange venner av lyngshesten og veterinæren  Gjermund Vik i spissen, ble det drt et intens avelsprosjekt, og i dag er det over 3000 lyngshester i Norge.   Likevel er denne hesterasen i en sårbar situasjon og det er høyst usikkert om den vil overleve i framtida.
 
Gjermund Vik er fra Hardanger, men har bodd i Nord-Troms i over 43 år og er reisaværing så godt som noen. Gjermund er utdannet veterinær og har hatt hele Nord-Troms og Finnmark som sitt virkefelt.

 
Foredraget 9. november:

Natteliv og glædespiker i gamle Tromsø

v/ kultursjef Kåre Sørensen, Tromsø
 
Ut fra tittelen på foredraget, kunne man kanskje forvente en skikkelig gjennomgang av gamle Tromsøs syndige historie. Mye fest og holloi, med sex, prostitusjon  og full pakke. Vi vet at også det fantes. - Kanskje  mye også i forhold til byens størrelse.
I den tidsepoken foredraget handler om, var Tromsø en liten og gjennomsiktig by hvor alle kjente alle. Det er dessverre slik at et utsvevende natteliv med ”glædespiker” og alkohol ute av kontroll, i stor grad handlet om de som hadde tapt. De som var gått til bunns i rus, som tilhørte de småkriminelle og laveste i samfunnet. Ofte ble de trukket fram i underholdende sammenheng i ”det gode selskap”.  Likevel var middelklassen og den lille overklassen i Tromsø også mye involvert, både på ”bruker” og ”tilbyder” siden, men dette ble det sjelden snakket så mye om. I tillegg kom skille mellom de velstående og de virkelig fattige, - bedre- og simplere folk, og hvor mange triste skjebner hadde fattigdommen som bakteppe.
Dette er ikke lystelig stoff for en god sosialdemokrat, og Kåre Sørensen har slitt med å finne en god vinkel på dette foredraget. Hvordan snakke om enkeltskjebner og episoder uten å henge ut noen? Temaet er egentlig egnet for en større sosiologisk studie i stedet for et kort foredrag, men Kåre er retoriker av klasse, så foredraget blir garantert spennende.
 
Kåre Sørensen er kultursjef i Tromsø. Han er ”ekte bygutt” og kjenner Tromsø's historie bedre enn de fleste. 
Kåre  har tidligere vært på Senioruniversitetet 45+. I 2007 holdt han foredraget: "Engelske kryssere stengte hver havn ... Sjøslaget ved Skansen på Tromsø havn i 1806 og "Løven" kaptein Bodenfof."

 

Foredraget 2. november:

Tortur. Hva får mennesker til å pine andre, og hvordan blir ofte livet for en som har vært torturoffer?

v/ filosof og psykiatrisk sykepleier Eirik Mathiesen, UNN
 
Etter 22. juli har tanker om menneskelig ondskap meldt seg med tydelighet også i Norge. Hvorfor oppstår slike handlinger? Skyldes det vår ’menneskelige natur’ eller er svaret – og kanskje  løsningen å finne et annet sted?
Eirik Mathiesen vil i sitt foredrag gå inn på hvordan man definerer tortur og hvilke metoder som benyttes. Han vil komme inn på det man kan kalle rasjonelle begrunnelser for at tortur anvendes – historisk og i vår tid. Hvem er torturistene, og hvem blir rammet; og hvilke konsekvenser får tortur – for enkeltmennesket og på det samfunnsmessige plan. Kan man behandles for tortur?
Ofte stilles det spørsmål om ikke tortur kan forsvares under særegne omstendigheter, og like ofte konstrueres det begrunnelser som skal legitimere slik behandling av mennesker. Eirik vil også komme innom Stanley Milgrams berømte eksperiment fra 1963 om hvordan mennesker reagerer på lydighet og straff av andre blir belyst og drøftet.
Siste del av forelesningen vil fremstille en filosofisk teori om det onde, og drøfte spørsmålene om hvorvidt, og eventuelt hvordan, handlinger som tortur kan unngås i fremtiden.
 
Eirik Mathiesen har embetseksamen i filosofi og er i tillegg utdannet psykiatrisk sykepleier.
Han har i mange år arbeidet ved Åsgård avd. på UNN med rehabelitering av torturofre blant flyktninger og innvandrere.
 

 
Foredraget 26. oktober:

                         
Amerikanske barn + Norsk språk = Sant. Unikt språkprogram lærer etterkommere av norsk- amerikanere norsk på norsk

v/førsteamanuensis Tove Irene Dahl, UIT

Tenk å kunne lære et språk i landet der det snakkes og hvor alle rundt deg tilpasset språkbruken til språknivået ditt?  Hadde ikke det vært fint? 
Noe a la det skjer hvert år i USA.  Til Minnesota drar tusenvis av barn og ungdommer fra hele Nord-Amerika og andre land til Minnesota i USA for å lære et av 15 forskjellige språk på Concordia Language Villages – et undervisningsprogram med mål om hjelpe barn og ungdommer på vei mot det å bli ansvarlige verdensborgere.  Ungdommene kommer til små landsbyer der det faller helt naturlig å lære og bruke målspråket – og alle kontinentene er representert i språkene som tilbys.  Tove I. Dahl leder ”Skogfjorden”– et program for de som har lyst til å lære seg norsk.  Skogfjorden har vært i drift siden 1963 og fyller 50 år i 2012.  Tove har vært hovedansvarlig for utviklingen av Skogfjorden i snart 30 av disse 50 åra.  Sammen med opp til 50 andre norsktalende ledere skaper Tove og staben en hver sommer språk- og kulturopplevelse som hjelper deltakerne å mestre kunnskapen og ferdighetene som er sentrale for brobygging mellom kulturer. På slik måte blir Skogfjorden deltakere unge ambassadører for Norge der de bor. Det deltakerne lærer blir ofte veldig personlig og av stor verdi til ungdommene og familiene deres, og i årene etter Skogfjorden-oppholdene er det mange som reiser til Norge for å studere eller bo – flere og flere til og med her i Nord-Norge. 
Tove har unike kvalifikasjoner for å lede programmet.  Hun tok doktorgrad i pedagogisk psykologi på Universitetet i Texas (Austin) og har jobbet som Førsteamanuensis på Institutt for psykologi ved Universitetet i Tromsø siden 1993.  Hun foreleser hovedsakelig om språk og læring og har lenge forsket på det samme.  Med denne faglige bakgrunnen har hun sett på læringsmekanismene som kjennetegner Concordia Language Villages (CLV) opplevelser.  Hun har lært en masse underveis og publisert om hva det er som kjennetegner det unike ved CLV. 
Hva Skogfjorden går ut på og hva som gjør CLV helt spesielt vil være kjernen i foredraget.  
 

  
 
Foredraget 19. oktober:

Satan har sin bolig i det ytterste nord!   Hva middelaldernes europeere tenkte om Nord-Norge og nordområdene

v/Miriam Tveit og Rune Blix Hagen, UIT    

For Nordenvind og Finskud bevar os milde Herre Gud”   (Kjent bønn blant engelske sjøfolk)
 
Fra tidlig middelalder til langt fram mot vår egen tid fikk det ekstreme nord ofte påskriften “ubeboelig” på verdenskart. Utforskning og historiefortelling gjennom hele middelalderen ga samme inntrykk.  Forestillingene om Nord-Norge som verdens randsone i europeiske forestillinger, var et landskap av kulde, farer og ondskap. 
Forfattere både under antikken og middelalderen oppfattet verden i et sentrum-periferi-bilde, der senteret – det kontinentale Europa – stod for orden og sivilisasjon, og periferien hadde elementer av kaos. Avviket økte jo lenger fra sentrum man kom. Det høye nord ble i middelalderen oppfattet som hinsides grensene av den kjente verden, bortenfor alt beboelig land. Slik ble Arktis et utenomjordisk sted, hvor naturlige rariteter eksisterte side om side med fantastiske elementer.
Forestillingen om at djeveltrusselen kom nordfra gjorde seg gjeldende innenfor reiselitteraturen, i kartografien, blant historieskriverne, i etnografiske kulturbeskrivelser, hos diplomater, i geografiske verk og i demonologien (intellektuell hekselære). I 1663 kunne lokalmyndighetene i Vardø avsløre at veien strakt ned til Helvete lå på Domen, ikke langt fra festningen på stedet. Flere kvinner og noen jentebarn var blitt avhørt og kom med rystende fortellinger om opphold i syndens svovelpøl der selveste Satan hadde vært omviser. Myndighetene gjorde bokstavelig talt kort prosess og brente de fleste av kvinnene som hekser på grunn av sine vitneprov om Helvetes ”beliggenhet og herligheter”, som det heter i de offentlige sakspapirene.
I foredraget vil Mariam Tveit og Rune Blix Hagen  gjennomgå middelalderens myter om  Nord-Norge som arnested for all verdens ondskap, for monstre, trollfolk og rariteter.  Dette synet på Nord-Norge  begynte først gradvis å endre seg utover i opplysningstiden på 1700-tallet.
 
Miriam Tveit er doktorgradsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø. Miriam jobber med eldre tids rettshistorie, og er nå engasjert i et prosjekt om lovoverføring og statsdannelse.
Rune Blix Hagen er ansatt som førsteamanuensis ved institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Han underviser og forsker i perioden 1500-1800 og har i særlig grad spesialisert seg på de historiske trolldomsprosessene i nord. Han har tidligere holdt  foredraget  ”Alle ville eie nordområdene” (2007) - Om  Christian Kvarts dramatiske marinetokt til nordområdene i 1599, og  ”I heksedans med Satan”  (2006)
 

Foredraget 12. oktober:

Verden etter klimamøtet i Mexico. Mer dramatikk eller ”faren over”?

v/ seniorrådgiver Gunnar Sander, NPI og  klimarådgiver i Naturvernforbundet Bård Lahn

Hva er problemet?  Jorda går vel ikke under, selv om økosystemet skulle gå litt av hengslene. Hva kan det vel egentlig ha å si om den globale temperaturen stiger med  1-2o ?   Særlig for oss her nord, kunne det vel smake med ei temperaturstigning på et par grader. Blir vi lurt av forskerne?  Og hva var det egentlig de ble enige om på det store klimamøtet i Mexico?
Mye av debatten om klimaendringer har som en undertekst hva som er ”sant”. Vitenskapen kan imidlertid aldri levere helt sikre svar; vi er nødt til å leve med og handle under usikkerhet. Klimautfordringene bør derfor først og fremst forstås som et spørsmål om hvilken risiko vi er villige til å ta. Etter hvert som utslippene og oppvarmingen øker, øker også sannsynligheten for at vi får økende problemer med blant annet vannforsyning, matforsyning, ødeleggelser av økosystemer og andre endringer som vil alvorlig undergrave menneskelig velferd og bety store kostnader. I den fasen av oppvarming som vi er inne i nå, er det også en risiko for at selvforsterkende mekanismer i klimasystemet vil akselerere oppvarmingen.
De politiske vurderingene av denne risikoen har gjort at regjeringene i verden har samlet seg om å unngå en oppvarming som er større enn 2 grader over gjennomsnittstemperaturen i førindustriell tid. Skal vi klare å nå dette målet, må verdens klimagassutslipp reduseres med 85–50 prosent innen 2050, i følge FNs klimapanel. Men utslippene øker globalt, for øyeblikket mest fra raskt voksende økonomier i Asia, Afrika og Latinamerika. Jo lenger vi venter med å gripe til effektive tiltak, desto vanskeligere vil det bli å nå 2-graders målet.
Dette er rammen for klimaforhandlingene. For de fleste av oss, en lang rekke av nyheter om nye møter fylt av tekniske uttrykk som vi har vanskelig for å følge med på.  Selv om regjeringene i verden er enige om 2-graders målet, er de på ingen måte enige om hvordan vi skal klare å nå det. Et av hovedspørsmålene er i hvilken grad det skal inngås en ny og juridisk bindende avtale som kan avløse Kyotoprotokollen, som løper ut neste år. Blant annet USA har isteden ønsket å unngå bindende avtaler. Hovedproblemet som gjør at det ikke oppnås resultater er likevel spørsmålet om hvem som skal bære byrdene; hva er rettferdig? De industrialiserte landene har historisk sett sluppet ut mest drivhusgasser, og de har gjennom klimakonvensjonen også forpliktet seg til å ta det største ansvaret for å bidra til å løse problemet. U-landene krever rett til utvikling, og de krever utstrakt teknisk og økonomisk bistand for å legge om kursen på sin utvikling. Et tredje problem er at klimaforhandlingene etter hvert har blitt meget omfattende. Klimaendringer griper inn i nesten alle sektorer i samfunnet, og når klima dessuten kobles mot en rekke andre store saker blir det vanskelig å oppnå resultater på hovedsaken.  Spørsmålet er hva som skal til for å komme nærmere en løsning. Hva må skje i klimaforhandlingene? Hva kan de enkelte landene eller grupper av land gjøre mens vi venter på globale avtaler? Og hva kan vi gjøre selv for å bidra?
Gunnar Sander er seniorrådgiver på Norsk Polarinstitutt. Han har arbeidet mye med miljøovervåking og miljørapportering og er for tiden koordinator for forskningen på Framsenteret som dreier seg om Polhavet.  Bård Lahn er klimarådgiver i Norges Naturvernforbund og bosatt i Tromsø. Han følger klimaforhandlingene nøye og har deltatt på en rekke av forhandlingsmøtene. 
 
 

 
Foredraget onsdag 5. oktober:

”Novembertraktatens far". Generalkonsul John Rice Crowe (1795-1878). Britisk pioner for nordnorsk gruveindustri og ishavsfangst.

v/professor Jens Petter Nielsen, UiT

John Rice Crowe  var en sjarmerende halvstudert brite som hadde vokst opp i Russland hos sin onkel som var admiral i den russiske flåten. Han begynte sin karriere  i Norge som handelsmann i Hammerfest, og i 1826 startet han  Alten Copper works, et av de største gruveforetak i Norge. Han var kanskje den mest profilerte brite som bodde i Norge på 1800-tallet. 
Crowe ble britisk generalkonsul i Christiania og endte sin karriere med å bli adlet av dronning Victoria. I foredraget vil Jens Petter Nielsen gi oss en fyldig beskrivelse av merittene til denne sprelske engelskmannen. Han vil også vise til at det har vært reist spørsmål om Crows personlige integritet, fordi han trolig var innblandet i en britisk smugleraffære i Norge (Bodø-saken) som ung mann, og fordi han, muligens for å mele sin egen kake, skapte forestillingen om at Russland planla å annektere en eller flere isfrie havner i Nord-Norge som landet angivelig trengte for å utvikle sin marineflåte. Hans rapporter om dette til Det britiske utenriksdepartmentet resulterte i Novembertraktaten av 1855, der Storbritannia og Frankrike garanterte Sverige-Norges integritet og lovte å beskytte oss mot Russland. I dag vet vi at Tsar-Russland aldri planla å erobre norsk territorium.
 

Jens Petter Nielsen er professor i historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

Han har bakgrunn som bl.a. bygdebokforfatter, museumskonservator, nestleder ved Roald Amundsens senter for arktisk forskning, æresdoktor ved pomoruniversitetet i Arkhangelsk og professor II ved Universitetet i Murmansk.

Han har bl.a. drevet forskning i nordnorsk historie og i felles  norsk-russisk  historie i nord.

 Bilde: Maleri med portrett av Sir John Rice Crowe