Dette er et bomullsstoff med en svært spesiell bakgrunn: Under den andre verdenskrigen fikk den engelske bomullsindustrien et oppdrag: Konstruer et stoff som ventilerer når det er tørt, men blir vanntett når det blir vått.

Bakgrunnen var eskorteflygerne over Ishavskonvoiene, som stadig tøyde bensinbeholdningen så langt at de ikke rakk tilbake til basene i England. Dermed havna de i sjøen og frøys i hjel.
De tette flygerdraktene måtte derfor syes av et stoff som ventilerte og ikke ble klamme i de lange timene i cockpiten, og som trutnet og ble vanntett når piloten havnet i sjøen.
Resultatet ble "Ventile". To tynne tråder av langfibret bomull blir tvunnet og holdt i spenn. Dette er renning og innslag i veven. Når vevlengden er ferdig og slippes opp, "skrur" trådene seg inn i hverandre. På overflaten er det nesten umulig å se vevstrukturen i "Ventile" stoffet som er svært bløtt og glatt.

De spesielle egenskapene

En pose av "Ventile" med noen liter vann oppi. Selv etter uker med stadig påfyll av vann som fordamper er det som følger: Stoffet ser litt mørkt og vått ut nedi posen, men utapå er det fullstendig tørt.

Folk med noen år på baken (som jeg) husker sikkert de første bomullstelta: I regnvær var det om å gjøre å ikke komme inntil teltduken, - For da ble det vanngjennomgang og et drypp gjennom duken. På et par friluftsmesser har denne Ventile"- bollen stått der i flere dager. Folk har skrapt på duken, nedi vannet og under posen. Ingen vanngjennomgang hvor mye de prøver.

I telt fungerer det på denne måten:

Om sommeren med regn: Duken blir litt stiv, veier litt mer, er litt synlig våt utapå, men lekker ikke vann. Om vinteren i kulde: Du våkner om morran i 30-40 kuldegrader med rim-girlandere fra nesehøyde og oppover. Fyrer primus og venter noen minutter, og varmen innefra føyser fuktighet og damp tvers igjennom duken og ut. I et nylontelt ville det renne ned langs veggene og sitte som ei iskake nederst på duken.

"Ventile" finnes i tre tykkelser: L19: 220 g/kvm. L24: 185 g/kvm og L34: 160 g/kvm.