Yose 


 

Skylden for 9/11

Når noen har gjort noe galt og ulovlig, må de skyldige finnes og straff utmåles. Skyldspørsmålet er altså vesentlig, og et kjent konsept fra avisspaltene.

Se på figuren ved siden av. De to toppene skal treffe bakken omtrent samtidig. Den til høyre vil bare bremses av luftmotstanden på veien ned, mens den til venstre må hamle opp med den enorme motstanden fra en hel skyskraper av stål og betong.

Begge toppene har 400 meter over bakken en enorm og like stor potensiell energi. For den til høyre vil nesten alt gå over til kinetisk energi (bevegelse), og derfor vil den falle stadig raskere og smelle i bakken etter ca. 10 sekunder.

Toppen til venstre må også falle uhindret for å nå bakken så kjapt. For at den skal kunne falle uhindret, må etasjene under begynne å falle før toppen kommer i kontakt med dem. Men da melder jo spørsmålet seg: Hvis det ikke er toppen som får disse andre etasjene til å begynne å falle, hva er det da?

Og hvis det ikke er kontakten med etasjene under som får betongen til å pulveriseres og stålet til å kastes ut til sidene, hva er det da?

Brødrene Jan og Ove Hundseid er begge sivilingeniører, og i forrige uke ble de intervjuet av Kristin Aalen i Stavanger Aftenblad. Ove Hundseid sier det klart og greit:

Bygningen skulle kollapse stålstrukturer og betong, på vei nedover, etasje på etasje. Og det er jo nødt til å bremse opp kollapsen av bygningen. [...] Bygningen under der flyet traff var jo intakt. Så det kreves jo enormt store krefter for å deformere det her, og det vil bremse opp kollapsen av bygningen. Så du kan ikke ha begge deler: Enten faller det i fritt fall, eller så har du ikke fritt fall og det blir bremset opp av stål og betong. Og da faller det jo seinere.

Den eneste forklaringen Ove kan finne er at Tvillingtårnene må ha blitt sprengt med eksplosiver.

Skyldspørsmålet i 9/11-saken gjelder altså også sprengningen av Tvillingtårnene.

I 1953 offentliggjorde sosialpsykologen Solomon Asch sine eksperimenter med konformitet i grupper, eller tilbøyeligheten til å gi etter for gruppepress. I disse eksperimentene ble studenter bedt om å delta i en synstest.

Studentene fikk se plansjer som denne til venstre, men det var bare én av studentene som trodde det var en synstest. De andre spilte roller som var bestemt av Asch.

Studentene satt sammen i et klasserom, og skulle svare høyt om lengden på strekene de så på plansjene. De ble spurt hvilken linje som var lenger enn de andre, hvilken som var like lang, etc. Alle unntatt den ene hadde fått beskjed om å avgi feil svar.

De fleste forsøkspersonene svarte korrekt, men mange viste tegn til ekstremt ubehag, og en stor andel (32%) sluttet seg til det feilaktige synet til de andre i rommet når det var minst tre skuespillere tilstede, selv når flertallet sa at to linjer med flere tommers lengdeforskjell var like lange. Når skuespillerne ikke var enstemmige i svarene, var det mye lettere for forsøkspersonen å avvike og svare selvstendig enn når alle de andre var enige. Kontrollpersoner som ikke ble utsatt for et flertallssyn hadde ingen problemer med å svare riktig på oppgavene.

Milgram-eksperimentene fra 1960-tallet tyder på at vår tendens til å bøye oss for autoriteter er enda sterkere enn vår trang til konformitet (her: å svare det samme som de andre).

Men hvordan kan det ha seg at det tar norske sivilingeniører over seks år å forstå og deretter velge å gå ut med sin velfunderte skepsis i saken om Tvillingtårnene? Kan de psykologiske mekanismene som forsøkene over avslører forklare noe av årsaken?

Det burde jo strengt tatt være åpenbart for alle over 15 at luftmotstanden er enormt mye mindre enn stål-motstanden og betong-motstanden, og at dette også gjaldt på en dag da alt var kaos og Amerika var under angrep.

Men de klare svarene som ble levert av politikerne om hvem som sto bak og hva vi så med våre egne øyne, utgjorde et tungt autoritetspress, gjennom TV, radio og aviser. Vår tiltro til myndighetene spilte oss alle et puss. Og de «uavhengig» og faglig nedsatte undersøkelseskommisjonene og ekspertgranskningene ga den offisielle versjonen enda mer autoritet.

Tilslutt – eller på toppen av det hele – kom konformiteten til sivilingeniørenes kolleger. Den kollektive stillheten fra disse i denne saken, eller deres enighet med den offisielle versjonen, fikk kanskje de sivilingeniørene som tvilte på den offisielle versjonen til å holde inne med sin skepsis?

I alle fall har Ove og Jan Hundseid gått ut med skepsisen nå. 24. november fikk de Aftenbladets sjefredaktør Sven Egil Omdal til å skrive sin lederartikkel «På tide å tenke konspiratorisk?», som kom på trykk i hele 4 regionaviser, fra Trondheim i nord til Kristiansand i sør. I tillegg er de som nevnt intervjuet i både avisen og nærradioen.

Skyldspørsmålet er viktig i 9/11-saken, men var det de samme som sto for flykapringene som også sprengte Tvillingtårnene, hvis det er slik at de ble sprengt?

Og hvis amerikanske myndigheter altså sørget for å nedsette vitenskapelige granskningsutvalg med det mandat å bortforklare disse sprengningene av tre av skyskraperne i World Trade Center, og drukne det åpenbare i titusenvis av sider med teknisk tørrprat... Hva sier så dette om skyldspørsmålet?

Hva sier det om skylden for 9/11? Det i seg selv er kanskje nok bevis? Tildekking i etterkant er i alle fall medvirkning og medskyld. Ingen grunn til å spekulere videre.

Bevisbyrden er deres.